«FOR ØVRIG, BRØDRE, VIL VI IKKE AT DERE SKAL VÆRE UVITENDE OM DEM SOM SOVNER INN I DØDEN, FOR AT DERE IKKE SKAL SØRGE SLIK SOM DE ANDRE, DE SOM IKKE HAR NOE HÅP.» — 1. TESSALONIKER 4: 13.

BIBELEN holder fram et håp for de døde. Det at Jesus oppreiste døde, og det han lærte andre, viser at det skal komme en tid da de døde får livet tilbake. (Matteus 22: 23—33; Markus 5: 35, 36, 41, 42; Lukas 7: 12—16) Hvilken innvirkning bør dette håpet ha på oss? Det apostelen Paulus sa, som er sitert ovenfor, viser at dette håpet kan være til stor trøst når en man er glad i, dør.

Hvis du har mistet en av dine nærmeste, har du utvilsomt erfart den følelsesmessige smerten som følger med en slik tragedie. Mannen til Theresa var 42 år da han døde kort tid etter en hjerteoperasjon, og hun forteller: «Det var et forferdelig sjokk. Det første jeg følte, var total frykt. Så fulgte den fryktelige smerten som bare ble sterkere etter hvert som tiden gikk. Jeg gråt mye.» Tyder en slik reaksjon på at man mangler tro på Jehovas løfte om at han skal oppreise de døde? Betyr det Paulus sa, at det er galt å sørge?

Bibelske eksempler på noen som sørget

Vi finner svaret på disse spørsmålene ved å undersøke bibelske eksempler på noen som sørget. I mange tilfeller ble et dødsfall i den nærmeste familie fulgt av en sørgeperiode. (1. Mosebok 27: 41; 50: 7—10; Salme 35: 14) De følelsene som var forbundet med slik sorg, var ofte svært sterke.

Selv om vi som kristne så avgjort sørger når noen dør, sørger vi likevel ikke «som de andre, de som ikke har noe håp». (1. Tessaloniker 4: 13) Vi går ikke til urimelige ytterligheter i vår sorg, for vi er ikke forvirret med hensyn til hvilken tilstand de døde er i. Vi vet at de ikke har det vondt, men at de er i en tilstand som minner om en dyp, fredelig søvn. (Forkynneren 9: 5; Markus 5: 39; Johannes 11: 11—14) Vi har også full tillit til at Jesus, «oppstandelsen og livet», kommer til å oppfylle sitt løfte om å oppreise «alle de som er i minnegravene». — Johannes 5: 28, 29; 11: 24, 25.