Onesiforos — en modig trøster
«HUSK på dem som er i lenker, som om dere var lagt i lenker sammen med dem, og dem som blir mishandlet.» (Hebreerne 13: 3) Da apostelen Paulus skrev disse ordene omkring år 61, hadde han selv allerede vært fengslet mer enn én gang og skulle oppleve det igjen før han led martyrdøden. (Apostlenes gjerninger 16: 23, 24; 22: 24; 23: 35; 24: 27; 2. Korinter 6: 5; 2. Timoteus 2: 9; Filemon 1) Det var svært viktig at menighetene tok seg av medtroende som gjennomgikk prøvelser på grunn av sin tro. Det samme er tilfellet i dag.
Onesiforos var en disippel i det første århundre som var spesielt oppmerksom på dette behovet. Han besøkte Paulus da han satt fengslet i Roma for andre gang. Apostelen skrev om ham: «Måtte Herren skjenke Onesiforos’ husstand barmhjertighet, for han har ofte gitt meg ny styrke, og han skammet seg ikke over mine lenker. Tvert imot, da han var i Roma, lette han omhyggelig etter meg og fant meg.» (2. Timoteus 1: 16, 17) Har du noen gang tatt deg tid til å tenke over hva det egentlig ligger i disse enkle ordene? Hvis du gjør det, vil din verdsettelse av Onesiforos trolig øke. Du vil oppdage at han var en modig trøster.
Paulus i fengsel for andre gang
Etter at Paulus var blitt løslatt fra sitt første fangenskap, satt han igjen i fengsel i Roma, men nå under andre forhold. Tidligere hadde venner kunnet besøke ham i hans eget leide hus, og han hadde følt seg trygg på snart å bli løslatt. Nå var han forlatt av de fleste, og martyrdøden truet. — Apostlenes gjerninger 28: 30; 2. Timoteus 4: 6—8, 16; Filemon 22.
Det var omkring år 65 at Paulus denne gangen satt fengslet. Omtrent et år tidligere — i juli i år 64 — var Roma blitt herjet av en brann som hadde gjort store skader på 10 av 14 bydeler. Ifølge den romerske historieskriveren Tacitus var keiser Nero ikke i stand til å «fortrenge det skjendige rykte at brannen var oppstått etter ordre. For å få slutt på folkesnakket diktet Nero opp noen som skulle være skyldige i brannen, og hjemsøkte dem med utsøkte straffer — det var folk som mengden kalte kristne og som var den forhatt ved sine skjenselsgjerninger . . . Når de fant sin død, ble de også utsatt for forhånelse, idet de ble kledt i dyreskinn og omkom ved å bli bitt av hunder, eller de ble, når dagen var omme, satt i brann for å lyse i nattemørket».
Det var i en slik atmosfære og med slike utsikter Paulus igjen satt i fengsel. Det var ikke rart at han var takknemlig for at han fikk besøk av sin venn Onesiforos. Men la oss se på den samme situasjonen fra Onesiforos’ synspunkt.
På besøk hos fangen Paulus
Familien til Onesiforos bodde tydeligvis i Efesos. (2. Timoteus 1: 18; 4: 19) Det blir ikke sagt noe om han var kommet til hovedstaden i riket i eget ærend, eller om det var spesielt for å besøke Paulus. Uansett sa Paulus: ’Da Onesiforos var i Roma, gav han meg ofte ny styrke.’ (2. Timoteus 1: 16, 17) Hvordan gjorde han det? Onesiforos kan ha gitt materiell hjelp, men bare det at han var der, var tydeligvis også styrkende og oppmuntrende for Paulus. Ja, noen oversettelser gjengir det slik: «Han har ofte oppmuntret meg», eller: «Han har ofte trøstet meg.»
Det bød på store utfordringer å realisere et ønske om å besøke en kristen fange i Roma på den tiden. I motsetning til hvordan det var da Paulus første gang satt fengslet, hadde de kristne i Roma nå tydeligvis mistet kontakten med ham. Det var ingen enkel oppgave i en stor by som Roma å finne en ukjent fange blant de mange som må ha vært fanger av forskjellige grunner. Man måtte lete nøye. Bibelkommentatoren Giovanni Rostagno beskriver det slik: «Man kan ha støtt på forskjellige problemer. Først og fremst måtte man være svært forsiktig når man lette. Det å innhente opplysninger her og der og stå fram som en som ivrig leter etter det fengselet hvor det sitter en fanatisk gammel fange som er innblandet i utallige kriminelle forhold, kan ha vakt stor mistanke.»
Forfatteren P. N. Harrison tegner et levende bilde av den samme situasjonen. Han sier: «Vi får et glimt av et målbevisst ansikt i menneskemengden og følger med økt interesse denne fremmede fra Egeerhavets fjerne kyster der han tråler ukjente gater, banker på mange dører, følger opp ethvert spor, blir advart mot den risiko han løper, men fast bestemt fortsetter han å lete — helt til han i et bortgjemt fengsel hører en kjent stemme, og han finner Paulus lenket til en romersk soldat.» Hvis dette stedet lignet andre romerske fengsler, var det trolig et kaldt, mørkt og skittent sted med lenker og lidelser av alle slag.
Det var farlig å bli kjent som en venn av en fange som Paulus. Men det var enda farligere å fortsette å besøke ham. Ved åpent å stå fram som en kristen ville en løpe risikoen for å bli arrestert og torturert til døde. Men Onesiforos var ikke fornøyd med bare å avlegge ett eller to besøk. Han verken skammet seg over eller var redd for å gjøre det «ofte». Onesiforos levde virkelig opp til betydningen av navnet sitt, «en som bringer det som er nyttig (gagnlig)», ved å sette mot i Paulus og yte kjærlig hjelp til tross for farene.
Hvorfor gjorde Onesiforos alt dette? Brian Rapske sier: «Fengslene var ikke bare et sted hvor fangene led fysisk, men også et sted med dype bekymringer på grunn av de mentale belastninger det påførte dem. I en slik sammenheng vil det at hjelpere er fysisk til stede og kommer med oppmuntrende ord, være til stor følelsesmessig hjelp for fangen.» Onesiforos forstod tydeligvis dette og støttet lojalt sin venn. Hvor stor pris må ikke Paulus ha satt på denne hjelpen!
Hvordan gikk det med Onesiforos?
I sitt andre brev til Timoteus sendte Paulus hilsener til Onesiforos’ husstand og sa om Onesiforos: «Måtte Herren la ham finne barmhjertighet hos Jehova på den dag.» (2. Timoteus 1: 18; 4: 19) Mange tror at det med ordene «på den dag» menes dommens dag fra Gud, og at Onesiforos derfor må ha vært død. Hvis det var tilfellet, hadde Onesiforos kanskje «våget seg inn i dette farlige strøket en gang for mye, og måtte bøte . . . for det med livet,» sier P. N. Harrison. Men det kan også være at Onesiforos ganske enkelt ikke var hjemme, eller at Paulus tok ham med i hilsenen til hele husstanden.
Noen tror at det ligger noe spesielt i uttalelsen: «Måtte Herren la ham finne barmhjertighet hos Jehova på den dag.» De mener at disse ordene viser at man kan gå i forbønn for sjeler som lever og kanskje lider i en åndeverden. Men en slik tanke er i strid med Bibelens lære om at de døde ikke vet noen ting. (Forkynneren 9: 5, 10) Og hvis Onesiforos var død, uttrykte Paulus ganske enkelt et ønske om at hans venn måtte finne barmhjertighet hos Gud. «Det er noe vi kan ønske alle,» sier R. F. Horton. «Men å be for de døde og å holde messer for dem er langt fra det [apostelen] hadde i tankene.»
La oss være lojale trøstere
Uansett om Onesiforos mistet livet mens han hjalp apostelen Paulus eller ikke, satte han i alle fall livet på spill ved å oppspore ham og besøke ham i fengselet. Og det kan ikke være noen tvil om at Paulus virkelig satte pris på den etterlengtede støtte og oppmuntring som han fikk fra Onesiforos.
Når medkristne opplever prøvelser, forfølgelse eller fengsling, kan vi kanskje være i stand til å trøste og oppmuntre dem. Måtte vi derfor be for dem og i kjærlighet gjøre alt vi kan for å hjelpe dem. (Johannes 13: 35; 1. Tessaloniker 5: 25) La oss i likhet med Onesiforos være modige trøstere.
[Bilde på side 31]
Onesiforos oppmuntret modig den fengslede apostelen Paulus