Økt kunnskap om det ufødte liv

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I AUSTRALIA

AVANSERTE prenatale prøver gjør det nå mulig for leger å stille en stadig mer nøyaktig diagnose med hensyn til en rekke av de mangler, fysiske eller psykiske, som et foster måtte ha. Ultralyd og fostervannsprøver hører med til de mest populære undersøkelsesmetodene.

Ultralyd er en metode som ikke medfører noen form for inngrep, og som består i at det blir gjort bruk av lydbølger med så høye svingetall at vårt øre ikke kan oppfatte dem, for å frambringe et digitalt bilde av fosteret i livmoren. En fostervannsprøve innebærer at det blir tatt en prøve av fostervannet, den væsken som omgir fosteret i livmoren, ved at en nål stikkes inn. Prøven blir så undersøkt for at en skal finne ut om det finnes noen kjemiske tegn på defekter hos fosteret, for eksempel Downs syndrom.

Introduseringen av denne typen medisinsk teknologi i samfunnet kan sammenlignes med at en svær stein blir kastet ut i et lite vann. Sammen med spørsmålet om selektiv abort lager den store bølger i den medisinske etikks «vann».a Dessverre utgjør ikke denne verdens verdinormer en fast forankret plattform som kan danne grunnlaget når moralske og etiske spørsmål skal avgjøres. De kan heller sammenlignes med flåter som ligger i vannskorpen og kastes hit og dit av brenningene.

Selektiv abort, som er mulig på grunn av teknologien, blir i noen land foretatt selv om dette ennå ikke er blitt godkjent ved lov. Tretten statistiske undersøkelser som er blitt foretatt i De forente stater i løpet av en 15-årsperiode, og som nylig er blitt avsluttet, viste alle at mellom 75 og 78 prosent av dem som deltok, mente at en gravid kvinne burde ha juridisk rett til abort dersom det fantes sterke indikasjoner på at fosteret hadde alvorlige misdannelser. I noen land er det at det foreligger «mistanke om misdannelse» hos fosteret, i seg selv nok til at abort blir innvilget.

I Australia var det nylig en mor som reiste erstatningskrav mot sin lege fordi han ikke på et tidlig stadium av graviditeten hadde oppdaget at hun hadde røde hunder. Kvinnen vant saken. Røde hunder er en sykdom som kan forårsake alvorlige fosterskader dersom en gravid kvinne pådrar seg den tidlig i svangerskapet. Moren hevdet at legens forsømmelse hadde berøvet henne muligheten for å få framkalt abort.

En etterforsker, Jennifer Fitzgerald, som kommenterte de juridiske og etiske ringvirkningene av denne saken, sa i en artikkel i Queensland Law Society Journal for april 1995: «Hun [den gravide kvinnen] må ikke bare ta stilling til spørsmålet: ’Ønsker jeg et barn?’, men hun må også ta stilling til spørsmålet: ’Hva slags barn ønsker jeg?’» Men hvilken misdannelse, spør Fitzgerald, utgjør et tilstrekkelig grunnlag for legal abort? «Hareskår, åpen gane, skjeløydhet, Downs syndrom, ryggmargsbrokk?» I noen deler av verden er det barnets kjønn som er avgjørende, spesielt hvis det er en jente!

«Uberørbare» i livmoren?

Etter hvert som menneskets genetiske materiale avdekkes foran vitenskapsmennene og medisinsk teknologi i virkeligheten gjør det mulig å se inn i livmoren som gjennom et mikroskop, kan en spørre hvordan dette vil berøre de ufødte. Vil de med mindre misdannelser bli valgt ut til å fjernes? Ja, tendensen har i de senere tiår gått i retning av flere aborter, ikke færre. Legene, som blir stilt overfor denne kraftige økningen og alle de rettssaker som følger i dens kjølvann —  slike som den som er nevnt ovenfor — er bekymret. Forståelig nok vil dette kunne få dem til i enda høyere grad å gardere seg, slik at de forlanger at det blir tatt visse prøver, ikke så mye for morens og barnets skyld, men for å beskytte seg selv. Som en følge av dette, skriver Fitzgerald, «vil antallet av prenatale prøver sannsynligvis øke, og dermed også antallet av selektive aborter». Dette, tilføyer hun, vil skape «et kvasikastesystem, hvor de ’uberørbare’ blir ’avfallsprodukter’».

Og hva om en mor føder et misdannet barn når hun har hatt full anledning til å få framkalt abort — og kanskje til og med er blitt oppfordret til å gjøre det? «Kanskje den tiden vil komme,» sier Fitzgerald, «da foreldre vil få beskjed om at de ikke kan vente noen støtte [fra det offentlige] når det gjelder det å dekke deres barns behov, ettersom de valgte å få barnet selv om de kunne ha fått innvilget abort.»

En bør heller ikke overse hvordan alt dette kan virke på dem iblant oss som har et handikap. Når samfunnet kvitter seg med ufødte på grunn av misdannelser, vil det ikke da kunne få dem som har et eller annet handikap, til å føle seg nærmest som en byrde for andre? Vil det ikke kunne gjøre det vanskeligere for dem å hanskes med det negative selvbilde de kanskje allerede har?

Det at det moderne samfunn kvitter seg med ufødte barn omtrent slik som arbeidere ved et samlebånd kasserer defekte deler, stemmer med den personlighetsprofil som Bibelen tegner av menneskene nå i «de siste dager» av denne onde verden. Den har forutsagt at menneskene i høy grad skulle mangle «naturlig hengivenhet». (2. Timoteus 3: 1—5) Det greske ordet aʹstor·goi, som blir oversatt med «uten naturlig hengivenhet», sikter til at de bånd som helt naturlig knytter familiemedlemmer sammen, som den kjærlighet en mor har til sine barn, ikke er til stede.

Menneskene i denne verden, som er «kastet omkring som av bølger og ført hit og dit av enhver lærdoms vind», står i sannhet i skarp kontrast til dem som følger Guds Ords pålitelige veiledning. (Efeserne 4: 14) Bibelen, som er som et anker for sjelen, hjelper oss til å holde en fast og stø kurs når det gjelder moralske spørsmål. (Jevnfør Hebreerne 6: 19.) De kristne er naturligvis klar over at en kvinne på grunn av spontanabort kan utstøte et sterkt misdannet embryo eller foster, men selve tanken på å se inn i livmoren for å finne ut om fosteret er friskt nok til at det bør bevares, virker ytterst frastøtende på dem.b — Jevnfør 2. Mosebok 21: 22, 23, NW.

Noe som befester en kristens beslutning om alltid å bevare sin ulastelighet, er Guds løfte om at det skal komme en tid da «ingen borger skal si: ’Jeg er syk’». (Jesaja 33: 24; 35: 5, 6) Ja, selv om de som har et handikap, nå har forskjellige vanskeligheter, og selv om de som tar seg av dem, må bringe visse ofre, vil det til slutt ’gå de gudfryktige godt, de som har age for Gud’. — Forkynneren 8: 12.

[Fotnoter]