Anabaptistene og ’mønstret av sunne ord’

APOSTELEN PAULUS advarte mot frafalne kristne som etter hans død ville komme inn blant Guds folk som «glupske ulver . . . for å trekke disiplene med seg». Hvordan ville de gjøre det? Ved å forvrenge Bibelens sannheter med tradisjoner og falske læresetninger. — Apostlenes gjerninger 20: 29, 30; 1. Timoteus 4: 1.

Paulus gav derfor Timoteus denne oppfordringen: «Fortsett å holde fast ved det mønster av sunne ord som du hørte av meg, med den tro og kjærlighet som er i forbindelse med Kristus Jesus. Vern om denne fagre betrodde skatt ved den hellige ånd som bor i oss.» Hva var egentlig dette ’mønstret av sunne ord’? — 2. Timoteus 1: 13, 14, NW.

’Mønstret’ ble dannet

Bøkene i de kristne greske skrifter ble skrevet i løpet av det første århundre etter Kristus. Selv om de ble skrevet av forskjellige personer, hadde Guds ånd eller virksomme kraft sørget for at de var i harmoni, både med hverandre og med de hebraiske skrifter som var blitt nedskrevet tidligere. På den måten ble det dannet et «mønster» for en pålitelig bibelsk lære. Det er et mønster som de kristne måtte holde fast ved, slik Jesus Kristus gjorde som «et eksempel» til etterfølgelse. — 1. Peter 2: 21; Johannes 16: 12, 13.

Hva hendte så med dette ’mønstret av sunne ord’ i de åndelig sett mørke århundrene etter apostlenes død? Det var mange oppriktige mennesker som forsøkte å gjenoppdage det, selv om en fullstendig gjenopprettelse ikke skulle finne sted før «endetiden» kom. (Daniel 12: 4) Til tider var det enkeltpersoner, andre ganger var det grupper av mennesker som var på leting etter ’mønstret’.

En slik minoritetsgruppe var valdenserne.a De fantes i Frankrike, Italia og i andre deler av Europa fra det 12. til det 14. århundre. Det var denne bevegelsen anabaptistene senere kom fra. Hvem var de, og hva trodde de på?

Den grunnleggende lære

Anabaptistene ble ikke en fremtredende gruppe før omkring år 1525, i Zürich i Sveits. Derfra spredte deres tro seg raskt til mange deler av Europa. Reformasjonen på begynnelsen av 1500-tallet hadde forandret noe, men ikke nok i anabaptistenes øyne.

De ville ha tilbake den kristne lære, slik den var i det første århundre. Derfor forkastet de flere romersk-katolske læresetninger enn det Martin Luther og andre reformatorer gjorde. De hevdet for eksempel at man måtte være voksen for å kunne innvie seg til Kristus. Fordi de praktiserte voksendåp, også for dem som var døpt som barn, fikk de navnet «anabaptister», som betyr «gjendøpere». — Matteus 28: 19; Apostlenes gjerninger 2: 41; 8: 12; 10: 44—48.

«Ifølge anabaptistene skulle den virkelige kirke være et samfunn av troende mennesker,» skrev dr. R. J. Smithson i boken The Anabaptists — Their Contribution to Our Protestant Heritage. De betraktet seg som et trossamfunn i lokalsamfunnet, og i begynnelsen hadde de ingen prester som hadde fått spesiell opplæring, eller som var lønnet. I likhet med Jesu disipler var de omreisende forkynnere som besøkte byer og landsbyer. De snakket med folk på torgene, i verkstedene og i hjemmene. — Matteus 9: 35; 10: 5—7, 11—13; Lukas 10: 1—3.

Anabaptistene mente at de personlig var ansvarlig overfor Gud, at de hadde en fri vilje og skulle vise sin tro ved sine gjerninger. De erkjente likevel at gjerningene alene ikke kunne frelse dem. Hvis noen begikk alvorlige overtredelser, kunne de bli utstøtt av menigheten. For å bli gjenopptatt måtte de vise oppriktig anger. — 1. Korinter 5: 11—13; jevnfør 2. Korinter 12: 21.

Deres syn på verden

Anabaptistene var klar over at de ikke kunne forbedre verden. Selv om kirken hadde alliert seg med staten under den romerske keiser Konstantins styre på 300-tallet, betraktet de likevel ikke staten som kristen. De visste at Jesus hadde sagt at en kristen ’ikke skulle være av verden’, selv om han ville bli forfulgt når han inntok et slikt standpunkt. — Johannes 17: 15, 16; 18: 36.

Anabaptistene erkjente at de med rette skulle respektere og adlyde myndighetene, så lenge det ikke stred mot deres kristne samvittighet. De blandet seg imidlertid ikke opp i politikken, hadde ikke stillinger i det offentlige, var ikke dommere og avla ikke eder. Ettersom de var imot alle former for vold, gikk de ikke i krig og utførte ikke militærtjeneste. — Markus 12: 17; Apostlenes gjerninger 5: 29; Romerne 13: 1—7; 2. Korinter 10: 3, 4.

Anabaptistene holdt fast ved høye moralnormer og levde et enkelt liv, nesten uten materielle eiendeler og ønsker. De slo seg ofte ned på et sted sammen fordi de hadde innbyrdes kjærlighet, men de fleste ville ikke leve sammen i kollektiv. Fordi alle ting tilhører Gud, var de alltid villige til å gi til de fattige. — Apostlenes gjerninger 2: 42—45.

På grunnlag av et grundig studium av Bibelen, spesielt av de kristne greske skrifter, avviste enkelte anabaptister treenighetslæren, som går ut på at det er tre personer i guddommen. Det viser noen av deres skrifter. Tilbedelsen var ganske enkel, og Herrens nattverd hadde en spesiell plass i den. I motsetning til den romersk-katolske, lutherske og kalvinistiske lære betraktet de den som et minne om Jesu død. «For dem var den den mest høytidelige handling en kristen kunne ta del i,» skrev R. J. Smithson, «og innebar at de fornyet sitt løfte om uforbeholdent å vie sitt liv til tjenesten for Kristus.»

Forfølgelse — og tiden etter

I likhet med de første kristne ble anabaptistene misforstått. De ble beskyldt for å forstyrre ro og orden i samfunnet og ’oppvigle hele verden’. (Apostlenes gjerninger 17: 6) Myndighetene i Zürich i Sveits og reformatoren Huldreich Zwingli angrep anabaptistene fordi de nektet å la barna sine bli døpt. I 1527 druknet de Felix Manz, en av anabaptistenes ledere, og de forfulgte anabaptistene i Sveits så hardt at de nesten ble utryddet.

Anabaptistene i Tyskland ble forfulgt av både katolikker og protestanter. I 1528 ble det utstedt en keiserlig fullmakt til å avsi dødsdom over alle som ble anabaptister, uten noen form for rettssak. Forfølgelsen i Østerrike tvang de fleste anabaptistene til å søke tilflukt i Morava, Böhmen og Polen og siden også i Ungarn og Russland.

Siden så mange av de opprinnelige lederne var døde, var det ikke til å unngå at ekstremister stod fram blant dem. De brakte bevegelsen i ubalanse, noe som førte til stor forvirring og til at de normer som ble fulgt i tidligere tider, ble forlatt. Det ble åpenbart i 1534, da slike ekstremister med vold tok makten i byen Münster i Westfalen. Året etter ble byen gjenerobret under mye blodsutgytelse og tortur. Denne episoden var ikke i samsvar med den lære anabaptistene opprinnelig hadde, og den gav dem et dårlig rykte. Noen tilhengere prøvde å bytte ut navnet anabaptister med «baptister». Men uansett hvilket navn de valgte, møtte de motstand, særlig fra den katolske inkvisisjonen.

Til slutt utvandret en gruppe anabaptister for å finne større frihet og fred. Vi finner dem i dag i Nord- og Sør-Amerika og i Europa. Mange sekter bygger på deres tidligere lære. Blant dem finner vi kvekere, vår tids baptister og darbyismen (plymouthbrødrene). Kvekerne deler anabaptistenes forakt for krig og tanken om å bli ledet av et ’indre lys’.

De tydeligste restene av anabaptistene finner vi i dag i to grupper. Den ene er hutterbrødrene, oppkalt etter en av deres ledere på 1500-tallet, Jacob Hutter. De dannet grupper i England, vestlige deler av Canada, Paraguay og i Sør-Dakota i USA. Den andre gruppen er mennonittene. Navnet kommer fra Menno Simons, som gjorde mye for å rette opp det dårlige rykte de fikk i Nederland etter Münster-affæren. Simons døde i 1561. Mennonittene finnes i dag i Europa og i Nord-Amerika sammen med Ammann-mennonittene.

’Mønstret’ i dag

Selv om anabaptistene kan ha lett etter ’mønstret av sunne ord’, lyktes de ikke med å finne det. I boken A History of Christianity skriver K. S. Latourette: «De en gang så aktive misjonærene måtte trekke seg tilbake på grunn av forfølgelsen. I stedet for å omvende mennesker måtte de føre bevegelsen videre ved barnefødsler.» Slik er det også med de små gruppene som stammer fra anabaptistene. Fordi de ikke vil være av verden og følge dens veier, kler de seg ofte på en særpreget måte i samsvar med det isolerte samfunnsliv de ofte har.

Kan da ’mønstret av sunne ord’ bli funnet i dag? Ja, det kan det, men det krever både tid og et sterkt ønske om å finne sannheten. Hvorfor ikke undersøke om det du tror på, kan måle seg med det åpenbarte, guddommelige «mønster»? Det er ikke vanskelig å avgjøre hva som er menneskelagde tradisjoner, og hva som er bibelske sannheter. Jehovas vitner på det stedet hvor du bor, vil med glede hjelpe deg, for de verdsetter selv den hjelp de har fått til å forstå ’mønstret av sunne ord’.

[Fotnote]

[Bilde på side 23]

Jehovas vitner hjelper mange til å forstå ’mønstret av sunne ord’