De første kristne og staten
NOEN timer før sin død sa Jesus til disiplene: «Dere . . . er [ikke] en del av verden, men jeg har utvalgt dere av verden, derfor hater verden dere.» (Johannes 15: 19) Betyr det at de kristne skal innta en fiendtlig holdning til myndighetene i denne verden?
Ikke av verden, men ikke fiendtlig innstilt
Apostelen Paulus sa til de kristne i Roma: «Hver sjel skal underordne seg under de høyere myndigheter.» (Romerne 13: 1) I tråd med det skrev apostelen Peter: «For Herrens skyld skal dere underordne dere under enhver menneskelig skapning: enten det er en konge, som den høyerestående, eller det er stattholdere, som dem som blir sendt av ham for å straffe ugjerningsmenn, men rose dem som gjør det gode.» (1. Peter 2: 13, 14) Det å underordne seg under staten og dens lovlig utnevnte representanter var tydeligvis et prinsipp som de første kristne anerkjente. De bestrebet seg på å være lovlydige borgere og å leve i fred med alle mennesker. — Romerne 12: 18.
Under emnet «Kirke og stat» sier oppslagsverket The Encyclopedia of Religion: «I de tre første århundrene var den kristne kirke stort sett atskilt fra de offisielle romerske kretser . . . Ikke desto mindre lærte kristne ledere . . . at det var riktig å adlyde romersk lov og være lojal mot keiseren, så lenge dette lå innenfor grensene for hva den kristne tro tillot.»
Ære, ikke tilbe
De kristne var ikke fiendtlig innstilt til den romerske keiseren. De respekterte hans myndighet og viste ham den ære han hadde krav på i kraft av sin stilling. I keiser Neros regjeringstid skrev apostelen Peter til de kristne som levde på forskjellige steder i Romerriket: «Ær alle slags mennesker, . . . ær kongen.» (1. Peter 2: 17) I den gresktalende verden ble ordet «konge» ikke bare brukt om lokale konger, men også om den romerske keiseren. Apostelen Paulus gav følgende veiledning til de kristne som levde i Romerrikets hovedstad: «Gi alle det som tilkommer dem . . . ære til ham som gjør krav på ære.» (Romerne 13: 7) Den romerske keiseren gjorde så avgjort krav på ære. Med tiden gjorde han til og med krav på tilbedelse. Men der sa de første kristne stopp.
Da Polykarpos stod for retten for en romersk prokonsul, erklærte han etter sigende: «Jeg er kristen. . . . Vi er blitt opplært til å gi all tilbørlig ære . . . til de makter og myndigheter som er innsatt av Gud.» Polykarpos valgte imidlertid å dø framfor å tilbe keiseren. I det andre århundre skrev apologeten Theofilos fra Antiokia: «Jeg vil heller ære keiseren, slett ikke ved å tilbe ham, men ved å be for ham. Men Gud, den levende og sanne Gud, tilber jeg.»
Passende bønner som gjaldt keiseren, hadde på ingen måte noe med keiserdyrkelse eller nasjonalisme å gjøre. Apostelen Paulus forklarte hensikten med slike bønner: «Jeg formaner derfor først og fremst til at det blir frambåret påkallelser, bønner, forbønner, takksigelser angående alle slags mennesker, angående konger og alle dem som er i høye stillinger, for at vi skal kunne fortsette å føre et stille og rolig liv med fullstendig gudhengivenhet og alvor.» — 1. Timoteus 2: 1, 2.
«I ytterkanten av samfunnet»
Til tross for at de første kristne opptrådte på en slik respektfull måte, oppstod det ikke noe vennskap mellom dem og den verden de levde i. Den franske historikeren A. Hamman forteller at de første kristne «levde i ytterkanten av samfunnet». Ja, de levde faktisk i ytterkanten av to samfunn, det jødiske og det romerske, og de møtte mange fordommer og ble ofte misforstått på begge hold.
Da for eksempel jødiske ledere rettet falske anklager mot apostelen Paulus, sa han i sitt forsvar overfor den romerske stattholderen: «Verken mot jødenes Lov eller mot templet eller mot keiseren har jeg begått noen synd. . . . Jeg anker til keiseren!» (Apostlenes gjerninger 25: 8, 11) Paulus anket til Nero fordi han var klar over at jødene hadde sammensverget seg mot ham, og dermed viste han at han anerkjente den romerske keiserens myndighet. Det later til at Paulus deretter ble frifunnet den første gangen han stod for retten i Roma. Men senere ble han fengslet på nytt og ifølge tradisjonen henrettet på ordre fra Nero.
Sosiologen og teologen Ernst Troeltsch skrev følgende om de første kristnes vanskelige stilling i det romerske samfunn: «De kristne var utelukket fra alle embeter og yrker som hadde forbindelse med avgudsdyrkelse og keiserdyrkelse, eller som hadde noe med blodsutgytelser eller dødsstraff å gjøre, eller som ville bringe dem i kontakt med hedensk umoral.» Var det i betraktning av dette noe rom for et fredelig og gjensidig respektfullt forhold mellom de kristne og staten?
Å gi keiseren ’det som tilkommer ham’
Jesus fastla normen for de kristnes opptreden overfor den romerske stat, eller overfor hvilke som helst andre myndigheter for den saks skyld, da han sa: «Betal . . . tilbake til keiseren de ting som keiserens er, men til Gud de ting som Guds er.» (Matteus 22: 21) Den veiledningen Jesu disipler fikk her, stod i skarp kontrast til den innstillingen mange nasjonalistiske jøder hadde, for de mislikte sterkt det romerske herredømmet og mente at det ikke var riktig å betale skatt til en fremmed makt.
Senere sa Paulus til de kristne i Roma: «Det er derfor tvingende grunn for dere til å underordne dere, ikke bare på grunn av denne vreden, men også på grunn av deres samvittighet. Det er jo også derfor dere betaler skatter; for de [de regjerende «høyere myndigheter»] er Guds offentlige tjenere som stadig tjener nettopp denne hensikt. Gi alle det som tilkommer dem — skatt til ham som gjør krav på skatt; tributt til ham som gjør krav på tributt.» (Romerne 13: 5—7) Selv om de kristne ikke skulle være av verden, var de forpliktet til å være ærlige borgere som betalte skatt til staten for de offentlige tjenester de nøt godt av. — Johannes 17: 16.
Men gjelder Jesu ord bare det å betale skatt? Siden Jesus ikke nøyaktig beskrev hva som er keiserens, og hva som er Guds, finnes det grensetilfeller som må avgjøres ut fra den aktuelle situasjon eller ut fra vår forståelse av hele Bibelen. Spørsmålet om hvilke ting en kristen kan gi keiseren, berører med andre ord noen ganger den kristnes samvittighet, som er oppøvd i samsvar med Bibelens prinsipper.
Den rette balansen mellom to motstridende interesser
Mange har lett for å glemme det Jesus tilføyde etter at han hadde sagt at man skulle betale tilbake til keiseren de ting som keiserens er: «Men [betal tilbake] til Gud de ting som Guds er.» Apostelen Peter viste hva de kristne må prioritere. Like etter at han hadde kommet med veiledning om det å underordne seg under ’kongen’, eller keiseren, og hans «stattholdere», skrev han: «Vær som frie mennesker; ha imidlertid ikke deres frihet som et skalkeskjul for det som er ondt, men som slaver for Gud. Ær alle slags mennesker, elsk hele samfunnet av brødre, frykt Gud, ær kongen.» (1. Peter 2: 16, 17) Peter pekte på at de kristne er slaver for Gud, ikke for en menneskelig hersker. Når de ærer statens representanter og viser dem den rette respekt, må de gjøre det i frykt for Gud, for det er hans lover som er de høyeste.
Flere år tidligere hadde Peter ikke levnet noen tvil om at Guds lover står over menneskenes lover. Det jødiske Sanhedrinet var et administrativt organ som romerne hadde gitt både sivil og religiøs myndighet. Da Sanhedrinet befalte Peter og de andre apostlene at de skulle slutte å undervise i Kristi navn, svarte de respektfullt, men bestemt: «Vi må adlyde Gud som vår hersker mer enn mennesker.» (Apostlenes gjerninger 5: 29) De første kristne måtte følgelig bevare den rette balansen mellom det å være lydig mot Gud og det å underordne seg under menneskelige myndigheter. Tertullian sa det slik i begynnelsen av det tredje århundre: «Hvis alt er keiserens, hva blir det da igjen til Gud?»
Kompromiss med staten
I tidens løp ble det standpunktet de kristne i det første århundre inntok overfor staten, gradvis svekket. Det frafallet som Jesus og apostlene hadde forutsagt, slo ut i full blomst i det andre og det tredje århundre. (Matteus 13: 37, 38; Apostlenes gjerninger 20: 29, 30; 2. Tessaloniker 2: 3—12; 2. Peter 2: 1—3) Den frafalne kristendom inngikk kompromisser med den romerske verden, antok dens hedenske høytider og dens filosofi og godtok ikke bare sivil tjeneste, men også soldattjeneste.
Professor Troeltsch skrev: «Fra det tredje århundre ble situasjonen vanskeligere, for det ble flere kristne i de høyere sosiale lag og i framstående yrker, i hæren og i offisielle kretser. Flere steder i de [ikke-bibelske] kristne skrifter protesteres det heftig mot at kristne har noe med slike ting å gjøre; på den annen side finner vi også forsøk på å forsvare kompromissets vei — argumenter som tok sikte på å berolige dem som ble plaget av sin samvittighet . . . Fra Konstantins tid og framover forsvant disse vanskelighetene; gnisningene mellom kristne og hedninger opphørte, og de kristne fikk fri adgang til alle statlige embeter.»
Mot slutten av det fjerde århundre ble denne utvannede, kompromisspregede form for kristendom statsreligion i Romerriket.
Gjennom hele sin historie har kristenheten — representert ved de katolske, ortodokse og protestantiske kirkesamfunn — fortsatt å inngå kompromiss med staten ved å blande seg sterkt opp i dens politikk og støtte opp om dens kriger. Mange oppriktige kirkegjengere som er rystet over denne situasjonen, vil uten tvil bli glad for å høre at det finnes kristne i dag som inntar samme standpunkt som de kristne i det første århundre når det gjelder forholdet til staten. De neste to artiklene vil redegjøre nærmere for det.
[Bilde på side 5]
Keiser Nero, som Peter skrev følgende om: «Ær kongen»
[Rettigheter]
Musei Capitolini, Roma
[Bilde på side 6]
Polykarpos valgte å dø framfor å tilbe keiseren
[Bilde på side 7]
De første kristne var fredelige og ærlige borgere som betalte sin skatt