Hva Bibelen sier

Spiller vårt ytre noen rolle for Gud?

«Akkurat som en innholdsfortegnelse forteller hva en bok inneholder, . . . gir en manns eller kvinnes påkledning og ytre for øvrig oss et inntrykk av hva som bor i ham eller henne.» — Den engelske dramatikeren Philip Massinger.

I DET tredje århundre satte den kirkelige forfatteren Clemens Alexandrinus opp en lang liste med regler som hadde med folks ytre å gjøre. Pynt og luksuriøse eller fargerike stoffer var forbudt. Kvinner fikk verken farge håret eller «smøre inn ansiktet ved hjelp av besnærende og listige teknikker», det vil si «male ansiktet». Menn fikk beskjed om å rake håret på hodet, for «et snauklipt hode . . . viser at en mann er alvorlig», men skjegget skulle de ikke gjøre noe med, for det «gir ansiktet verdighet og faderlig autoritet».a

Flere hundre år senere vedtok den protestantiske lederen Jean Calvin lover som spesifiserte hvordan hans tilhengere kunne kle seg når det gjaldt farger og type klær. Det ble ikke sett med blide øyne på smykker og kniplinger, og en kvinne kunne fengsles hvis hun satte opp håret slik at det ble «umoralsk høyt».

Slike radikale synspunkter, som har vært antatt av religiøse ledere i årenes løp, har fått mange oppriktige mennesker til å spørre: Spiller det egentlig noen rolle for Gud hva jeg har på meg? Forkaster han visse moter eller bruk av kosmetikk? Hva lærer Bibelen?

En personlig sak

Det er interessant å merke seg det Jesus sa til disiplene ifølge Johannes 8: 31, 32: ’Hvis dere blir i mitt ord, skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.’ Ja, de sannheter som Jesus forkynte, var ment å frigjøre folk fra de undertrykkende byrdene som var forårsaket av tradisjon og falsk lære. De skulle gi dem som ’slet og var tynget av byrder’, ny styrke. (Matteus 11: 28) Verken Jesus eller hans Far, Jehova Gud, har noe ønske om å dirigere folks liv i den grad at den enkelte ikke lenger kan ta noe initiativ og bruke sin egen fornuft i personlige saker. Jehova ønsker at vi skal bli modne mennesker som «ved bruk har fått sine oppfatningsevner oppøvd til å skjelne mellom rett og urett». — Hebreerne 5: 14.

Bibelen kommer altså ikke med noen detaljerte lover angående klesdrakt, kosmetikk eller ytre for øvrig, bortsett fra noen bestemte krav i Moseloven angående klesdrakt som jødene var pålagt for at det skulle hjelpe dem til å holde seg atskilt fra de omkringliggende nasjonene og unngå deres umoralske innflytelse. (4. Mosebok 15: 38—41; 5. Mosebok 22: 5) Innenfor den kristne ordning er ens klesdrakt og ens ytre for øvrig i bunn og grunn et spørsmål om personlig smak.

Men det er ikke dermed sagt at Gud stiller seg likegyldig til hvordan vi kler oss, eller at alt går an. Bibelen inneholder tvert imot rimelige retningslinjer som gjenspeiler Guds syn i dette spørsmålet.

«Med beskjedenhet og et sunt sinn»

Apostelen Paulus skrev at kristne kvinner skulle «pynte seg med velordnede klær, med beskjedenhet og et sunt sinn, ikke med hårfletningsfrisyrer og gull eller perler eller meget kostbar klesdrakt». Og Peter frarådde det å «flette håret og ta på seg gullsmykker». — 1. Timoteus 2: 9; 1. Peter 3: 3.

Mener Peter og Paulus med dette at kristne kvinner og menn ikke skal prøve å forbedre sitt utseende? Nei, overhodet ikke! Bibelen forteller om trofaste menn og kvinner som brukte smykker eller kosmetiske oljer og parfymer. Før Ester trådte fram for kong Ahasverus, gjennomgikk hun en omfattende skjønnhetspleie med parfymerte oljer og massasje. Og Josef hadde klær av fint lin og et halskjede av gull. — 1. Mosebok 41: 42; 2. Mosebok 32: 2, 3; Ester 2: 7, 12, 15.

Det at Paulus snakket om «et sunt sinn», hjelper oss til å forstå den formaningen han kom med. Det greske ordet han brukte, sikter til det å være moderat og å ha selvkontroll. Det innebærer det å tenke nøkternt om seg selv og ikke tiltrekke seg utilbørlig oppmerksomhet. Andre bibeloversettelser gjengir dette ordet med «fornuftig», «besindig», «med selvbeherskelse» og «med måtehold». Denne egenskapen er et viktig krav til kristne eldste. — 1. Timoteus 3: 2.

Så når Bibelen sier at vårt ytre bør være ’velordnet’ og vitne om «beskjedenhet», oppmuntrer den oss til å unngå ekstreme moter som kan virke støtende på andre og ødelegge vårt og den kristne menighets omdømme. Istedenfor å tiltrekke seg oppmerksomhet ved å legge vekt på å pynte på sitt utseende bør de som sier at de har ærbødighet for Gud, vise at de har et sunt sinn, og legge vekt på «hjertets skjulte menneske i den uforgjengelige drakt, den stille og milde ånd». Peter sier at det er dette som «er av stor verdi i Guds øyne». — 1. Peter 3: 4.

De kristne er «et skuespill for verden». De må være våkne for hvilket inntrykk de lar andre få av dem, spesielt når det gjelder det forkynnelsesoppdraget de har fått. (1. Korinter 4: 9; Matteus 24: 14) De ønsker ikke at noe, heller ikke deres ytre, skal ta oppmerksomheten bort fra det gode budskap og hindre folk i å lytte til dette viktige budskapet. — 2. Korinter 4: 2.

Mens motene er temmelig forskjellige fra sted til sted, kommer Bibelen med klare, rimelige retningslinjer som setter den enkelte i stand til å treffe fornuftige valg. Så lenge vi følger disse prinsippene, lar vår kjærlige Gud oss fritt treffe valg etter vår personlige smak når det gjelder klesdrakt og vårt ytre for øvrig.

[Fotnote]