’Gud skal fullende deres opplæring’

EN IDRETTSMANN som forbereder seg til en viktig konkurranse, må trene hardt. Han ønsker å komme i form, så han kan yte sitt aller beste når den store dagen kommer. De kristne må også trene hardt, men med et annet mål for øye. Apostelen Paulus sa: «Øv deg . . . med gudhengivenhet som mål.» — 1. Timoteus 4: 7, NW.

En kristen må altså holde seg i form åndelig sett. En idrettsmann bygger opp sin fysikk, mens en kristen bygger opp sin åndelige styrke og utholdenhet. Han gjør det ved å studere Guds Ord, Bibelen, ved å be, ved å komme regelmessig sammen med andre troende og ved å gi uttrykk for sin tro offentlig.

En idrettsmann har som regel en trener, og de kristne har også en trener. Hvem er det? Det er ingen andre enn Jehova Gud! Apostelen Peter viste hvor interessert Jehova er i de kristnes treningsopplegg og opplæring, da han skrev: «All ufortjent godhets Gud [skal] . . . selv fullende deres opplæring; han skal gjøre dere faste; han skal gjøre dere sterke.» (1. Peter 5: 10, NW) Hvordan trener Jehova oss? Han gjør det på mange forskjellige måter, og alle er viktige hvis vi ønsker å holde oss i form som kristne.

Direkte tukt

Peter ble selv opplært av Jehova. Vi kan lære mye av det han erfarte. Noen ganger var treningen smertefull. Tenk deg hvordan Peter må ha følt det da han prøvde å fraråde Jesus å fullføre Guds hensikt, og Jesus sa til ham: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ingen sans for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.» (Matteus 16: 23) Forestill deg også hvordan han må ha følt det mange år senere da menneskefrykt fikk ham til å handle på en uforstandig måte. Apostelen Paulus gav ham Jehovas tukt ved den anledningen: «Da Kefas [Peter] kom til Antiokia, sa jeg ham imot like opp i ansiktet, for hans opptreden hadde dømt ham.» — Galaterne 2: 11—14.

Ved begge disse anledningene var det ikke desto mindre Jehova som lærte opp Peter. Peter lærte at «all tukt . . . i øyeblikket [vel synes] å være mer til sorg enn til glede. Men siden gir den fred og rettferd som frukt hos dem som er blitt oppøvd ved den». (Hebreerne 12: 11) Det at Peter godtok disse kraftige irettesettelsene og betraktet dem som tukt fra Jehova, hjalp ham til å få det rette syn på tingene og lærte ham å framelske den nødvendige kristne egenskapen ydmykhet. — Ordspråkene 3: 34; 15: 33.

Å takle situasjoner

Jehova kan gi oss opplæring ved å tillate at det oppstår situasjoner som er vanskelige å takle — noen ganger oppstår de til og med innen den kristne menighet. Vi vokser som kristne når vi ber om rettledning, anvender de bibelske prinsippene vi har lært, og forstår at det alltid er best å følge disse prinsippene.

Peter var innblandet i personlighetskonflikter som oppstod blant Jesu apostler. Når vi leser beretningene om dette, er det interessant å se hvordan Jesus brukte disse konfliktene — som i virkeligheten var et resultat av ufullkommenhet og mangel på erfaring — som anledninger til å lære sine etterfølgere å framelske de nødvendige kristne egenskapene kjærlighet og ydmykhet og være villige til å tilgi. — Matteus 18: 15—17, 21, 22; Lukas 22: 24—27.

Paulus var også vitne til personlighetskonflikter. (Apostlenes gjerninger 15: 36—40; Filipperne 4: 2) Han forklarte hvordan slike problemer gir de kristne anledning til å bli trenet og få opplæring: «[Bær] over med hverandre og [tilgi] hverandre, hvis den ene har noe å bebreide den andre. Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre. Og over alt dette, kle dere i kjærlighet, som er det bånd som binder sammen og fullender.» — Kolosserne 3: 13, 14.

I det første århundre oppstod det en mer truende fare blant de kristne. Peter advarte om den: «Det [skal] opptre vranglærere blant dere. De skal lure inn vranglære som fører til undergang, og til og med fornekte den Herre som har løskjøpt dem. Dermed fører de seg selv snart i fortapelse [ødeleggelse, NW]. Mange kommer til å følge dem i deres utskeielser, og sannhetens vei vil bli spottet på grunn av dem.» (2. Peter 2: 1, 2) Dette ville føre til at de ’vranglærerne’ som ikke angret, ville bli tilintetgjort. (2. Peter 2: 3) Men hva med dem som fortsatte å være trofaste?

Erfaringen ville lære dem å ’vekke sin klare tenkeevne’. (2. Peter 3: 1, NW) Når de årvåkent var på vakt mot falske læresetninger, måtte de revurdere grunnene for sin tro. Når de så de dårlige resultatene av gjerningene til ’vranglærerne’, ville de få enda større tillit til den kristne sannhet. — 2. Peter 3: 3—7.

I en menighet møtte for eksempel apostelen Johannes, som var kommet opp i årene, motstand fra en viss Diotrefes. Det var en ambisiøs mann som hadde liten respekt for Johannes’ myndighet, og som ikke bare nektet å ta imot de brødrene Johannes sendte, men som nok også forsøkte å utstøte dem som gjorde det. Dette må ha vært vondt for alle de oppriktige kristne som gikk i samme menighet som Diotrefes. Men de fikk på denne måten anledning til å vise at de ikke ’tok det onde til forbilde’, og de fikk dermed god øvelse i å vise lojalitet overfor Jehova og apostlenes myndighet. — 3. Johannes 9—12.

Når en har med ikke-kristne å gjøre

Jesus sa at hans etterfølgere ikke var en del av verden. (Johannes 17: 16) De kristne skal først og fremst være lojale mot Jehova og hans rike. De prøver å følge Guds moralnormer, så deres hovedinteresser er annerledes enn verdens hovedinteresser. De er imidlertid nødt til å leve i verden, og det forårsaker nødvendigvis av og til spente situasjoner.

Peter må i løpet av sin lange tjeneste ha vært vitne til mange situasjoner da kristne måtte treffe vanskelige avgjørelser og passe på at det ble likevekt mellom verdens krav og samvittighetens bud. I sitt første brev kom han med god, praktisk veiledning i hvordan de kristne kunne gjøre dette, så de kunne «ha en god samvittighet». — 1. Peter 2: 13—20; 3: 1—6, 16.

Vi som er kristne, ser naturligvis fram til den tiden da vi ikke lenger behøver å ta hensyn til kravene fra denne tingenes ordning. Men i mellomtiden øver vi oss i utholdenhet og får bevise vår lojalitet når vi møter fristelser og blir utsatt for ugudelig påvirkning. Etter hvert som vi får erfaring i å anvende Bibelens prinsipper i forskjellige situasjoner og modig handler slik vi vet at Jehova vil at vi skal handle, får vi også øvd oss i å legge praktisk visdom og mot for dagen. Tenk hvor mye opplæring og trening vi vil ha fått fordi vi har levd i denne tingenes ordning og har klart å løse så mange vanskelige problemer!

Under forfølgelse

Da Peter snakket om at Gud gir oss opplæring, siktet han spesielt til forfølgelse. Han viste at de kristne måtte regne med å bli forfulgt: «Vær nøkterne og våk! Deres motstander djevelen går omkring som en brølende løve for å finne noen å sluke.» — 1. Peter 5: 8; se også 2. Timoteus 3: 12.

Peter var kvalifisert til å snakke om dette, for han var selv blitt forfulgt. I den kristne menighets første tid ble han og de andre apostlene pisket og fikk befaling om å slutte å forkynne. Hvordan reagerte de? «De forlot Rådet og gledet seg over at de var funnet verdige til å bli vanæret for Jesu navns skyld.» — Apostlenes gjerninger 5: 41.

Peter talte derfor av erfaring så vel som under inspirasjon da han sa: «Gled dere jo mer dere får del i Kristi lidelser, så dere kan juble av glede også når han åpenbarer seg i sin herlighet. Salige er dere når dere blir spottet for Kristi navns skyld; for Guds Ånd, herlighetens Ånd, hviler over dere.» — 1. Peter 4: 13, 14.

Ja, direkte forfølgelse kan virke som en form for opplæring. Når en kristen blir forfulgt, lærer han å stole mer på Guds ånd. Hans tro blir «prøvet». (1. Peter 1: 7) Han blir trenet i å vise mot basert på Jehovas makt. (2. Timoteus 1: 7) Han utvikler tålmodighet og utholdenhet, og som Jesus gjorde, ’lærer han lydighet av det han lider’. — Hebreerne 5: 8; 1. Peter 2: 23, 24.

Jehova fullender vår opplæring

De vanskelige problemene, deriblant forfølgelse, som en kristen utholder, kommer naturligvis ikke fra Gud. Jakob skrev: «Ingen bør si når han blir prøvd: ’Jeg blir prøvd av Gud.’ For med onde ting kan ikke Gud bli prøvd, og han prøver heller ikke selv noen.» (Jakob 1: 13, NW) Det er mange grunner til at det oppstår problemer. Det oppstår for eksempel problemer når folk begår feil eller gjør gale ting av egen, fri vilje. Ettersom det likevel skjer slike ting, bruker Jehova dette til å trene og opplære sine tjenere med hensyn til nødvendige kristne egenskaper.

Job, Jeremia, Peter, Paulus og alle de andre av Guds tjenere i bibelsk tid ble opplært på denne måten. Når vi blir stilt overfor forskjellige vanskelige situasjoner, bør vi også betrakte disse situasjonene som en kilde til opplæring som Jehova tillater. Når vi uforferdet møter dem med Jehovas styrke, vil vi lære å framelske lydighet, visdom, ydmykhet, mot, kjærlighet, toleranse og mange andre egenskaper. — Jevnfør Jakob 1: 2—4.

Vi blir også oppmuntret av å vite at dette en dag kommer til å være et tilbakelagt stadium i vår opplæring. Peter trøstet derfor sine medkristne med å si: «En kort stund må dere nok lide; men all nådes Gud, som ved Kristus har kalt dere til sin evige herlighet, han skal utruste dere [selv fullende deres opplæring, NW], gi dere kraft og styrke og stille dere på fast grunn.» (1. Peter 5: 10) Disse ordene gjelder også den ’store skare’ som ser fram til å leve evig på en paradisisk jord.

Denne tanken burde hjelpe oss til tålmodig å underkaste oss denne opplæringen og være fast bestemt på ikke å inngå kompromiss. Dermed vil vi erfare sannheten i Paulus’ oppmuntrende ord: «La oss ikke bli trette av å gjøre det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp.» — Galaterne 6: 9.