Når det er en alkoholiker i familien

«Alkoholismen rammer ikke bare alkoholikerne . . . Selv om det er bare én alkoholiker i en familie, lider hele familien på grunn av alkoholismen.» — Dr. Vernon E. Johnson.

DEN fem år gamle Alice lå til sengs og hadde vondt i benet. To dager tidligere hadde hun skadet seg så stygt at benet måtte gipses. Men gipsbandasjen var for stram, og benet hovnet opp under trykket. Alice tryglet foreldrene sine om at de måtte ta henne med til legen, men faren var i bakrus, og moren ble dratt mellom de to og var usikker på hvem som hadde størst behov for hennes oppmerksomhet.

Etter noen dager mistet Alice følelsen i benet. Da det begynte å dryppe en mørk væske fra tåen hennes, fikk Alices foreldre endelig fart på seg og brakte henne til sykehuset. Da gipsen ble tatt av, besvimte en av sykepleierne på grunn av det hun fikk se. Det var gått koldbrann i benet, og det måtte amputeres.

Alkoholisme og medavhengighet

Denne tragedien begrenser seg ikke til tapet av en legemsdel. Alices far var alkoholiker. Av den grunn var han følelsesmessig og fysisk ikke disponibel da hans datter hadde et desperat behov for ham. «Alkoholismen arter seg slik at en alkoholiker lar familien komme i siste rekke — etter alkoholen og alle dens krav,» sier rådgiveren Toby Rice Drews.

Hva så med Alices mor? Hun hadde også utviklet en avhengighet — ikke av alkohol, men av sin alkoholiserte mann. Det er ganske typisk at en ektefelle som ikke selv er alkoholiker, går fullstendig opp i sine anstrengelser for å få alkoholikeren til å slutte å drikke eller i det minste for å hamle opp med hans uberegnelige oppførsel.a Hun blir så oppslukt av alkoholikerens problem at hun viser lignende symptomer på avhengighet — men uten alkohol. Av den grunn blir slike som Alices mor ofte kalt medavhengige.

Både alkoholikeren og den medavhengige blir uten at de selv innser det, styrt av noe som ligger utenfor dem selv. Begge er forblindet fordi de benekter virkeligheten. Begge er følelsesmessig utilgjengelige for sine barn. Begge er fanget i en fortvilt livssituasjon, for på samme måte som alkoholikeren ikke klarer å ha kontroll med drikkingen sin, klarer den medavhengige ikke å ha kontroll med alkoholikeren, og ingen av dem har noen kontroll med den virkning alkoholismen har på barna deres.

Men en alkoholiker og familien hans kan få hjelp. Dette vil de følgende artiklene handle om.

[Fotnote]

Hvordan kan familien være til hjelp?

«Først tar mannen en dram, og så tar drammen en dram, og til slutt tar drammen mannen.» — Orientalsk ordspråk.

DU VANDRER over en myr. Plutselig svikter grunnen under deg. Nesten øyeblikkelig trekkes du nedover i gjørmen. Jo mer du kjemper imot, desto dypere synker du.

Alkoholismen oppsluker hele familien på en lignende måte. Den medavhengige ektefellen kjemper desperat for å forandre alkoholikeren. Hun drives av kjærlighet, hun kommer med trusler, men han fortsetter å drikke. Hun gjemmer brennevinet hans, men han kjøper mer. Hun gjemmer pengene hans, men han låner av en venn. Hun appellerer til hans kjærlighet til familien, til livet, ja, til Gud — men til ingen nytte. Jo hardere hun kjemper, desto dypere synker hele familien ned i alkoholismens hengemyr. For å kunne hjelpe en alkoholiker må familien først lære å forstå alkoholismens natur. De trenger å vite hvorfor noen «løsninger» nesten er dømt til å mislykkes, og de må lære hvilke metoder som kan føre fram.

Alkoholisme er noe mer enn drukkenskap. Det er en kronisk forstyrrelse som arter seg ved at et menneske stadig er opptatt av alkohol og ikke har kontroll over sitt alkoholforbruk. De fleste eksperter er enige om at tilstanden ikke kan helbredes, men at den kan holdes i sjakk med livsvarig avhold. — Jevnfør Matteus 5: 29.

I noen henseender kan tilstanden sammenlignes med den situasjonen en diabetiker befinner seg i. En diabetiker kan ikke bli kvitt sin forstyrrelse, men han kan samarbeide med kroppen sin ved å avholde seg fra sukker. En alkoholiker kan heller ikke forandre sin kropps reaksjon på alkohol, men han kan ta hensyn til sin forstyrrelse ved å avholde seg fullstendig fra alkohol.

Dette er imidlertid lettere sagt enn gjort. En alkoholiker er forblindet fordi han benekter virkeligheten. ’Det er ikke så ille med meg.’ ’Familien min driver meg til å drikke.’ ’Hvem ville ikke drikke hvis de hadde en slik sjef som jeg har?’ Hans rasjonalisering er ofte så overbevisende at han får hele familien med seg i å benekte virkeligheten. ’Far trenger å slappe av litt etter en strevsom dag.’ ’Pappa har behov for å drikke, for mamma er så fæl til å mase og skjenne.’ De sier hva som helst for å unngå å avsløre familiehemmeligheten, nemlig at pappa er alkoholiker. «Det er bare på den måten de kan holde ut sammen,» forklarer dr. Susan Forward. «Løgner, unnskyldninger og hemmeligheter er like alminnelige som luft i disse hjemmene.»

Alkoholikerens familie kan ikke trekke alkoholikeren opp av hengemyra før den har kommet seg ut av den selv. Noen innvender kanskje: ’Det er alkoholikeren som trenger hjelp, ikke jeg! ’ Men tenk over følgende: I hvilken grad er dine følelser og handlinger bestemt av alkoholikerens atferd? Hvor ofte føler du sinne, bekymring, fortvilelse og frykt på grunn av hans handlinger? Hvor ofte blir du hjemme for å ta deg av alkoholikeren når du egentlig skulle ha gjort noe viktigere? Når de av familiens medlemmer som ikke er alkoholikere, treffer visse tiltak for å oppnå et bedre liv, kan det hende at alkoholikeren følger etter.

Slutt med å påta deg skylden. ’Hvis du hadde behandlet meg bedre, hadde jeg ikke vært nødt til å drikke,’ sier kanskje alkoholikeren. «Alkoholikeren trenger deg for å kunne fortsette å tro på dette, slik at han kan skyve skylden for at han drikker, over på deg,» sier rådgiveren Toby Rice Drews. La deg ikke lure til å tro på det. En alkoholiker er ikke bare avhengig av alkohol, men også av folk som vil støtte ham i hans benektelse. Familien hans kan derfor uten å være klar over det, bidra til at han fortsetter å drikke.

Et bibelsk ordspråk som gjelder en som mister besinnelsen, kan også anvendes på en alkoholiker: «La ham bære følgene selv. Hvis du får ham ut av knipen én gang, vil du måtte gjøre det om igjen.» (Ordspråkene 19: 19, Today’s English Version) Ja, la alkoholikeren selv ringe til sjefen sin, slepe seg til sengs, rydde og vaske etter seg. Hvis familien gjør slike ting for ham, hjelper de ham bare til å drikke seg i hjel.

Søk hjelp. Det er vanskelig, kanskje umulig, for de pårørende å komme seg ut av en slik hengemyr ved egen hjelp. Du trenger støtte. Støtt deg til venner som verken vil hjelpe alkoholikeren til å benekte sin situasjon eller la deg bli sittende fast i problemene.

Hvis alkoholikeren går med på å ta imot hjelp, er det meget gledelig. Men det er bare begynnelsen på veien ut av misbruket. Den fysiske avhengigheten av alkohol kan overvinnes i løpet av noen dagers avvenningsbehandling. Men den psykiske avhengigheten er det langt vanskeligere å få bukt med.

[Ramme på side 5]

Symptomer på alkoholisme

Tankene dreier seg om alkohol: En alkoholiker ser fram til sine drikkestunder. Når han ikke drikker alkohol, tenker han på alkohol.

Tap av kontrollen med drikkingen: Han drikker ofte mer enn han hadde tenkt, uansett hvor fast han er i sin beslutning på forhånd.

Selvpålagte, strenge regler: Selvpålagte regler («jeg drikker aldri alene», «jeg drikker aldri i arbeidstiden» og så videre) er bare kamuflasje for alkoholikerens overordnede regel: «Ikke noe skal få hindre meg i å drikke.»

Toleranse: Det å kunne drikke mye uten å bli synlig påvirket er ingen fordel — det er ofte et av de første tegnene på alkoholisme.

Negative følger: Normale vaner ødelegger ikke ens familieliv, ens muligheter i arbeidslivet og ens fysiske helse. Men det gjør alkoholisme. — Ordspråkene 23: 29—35.

Benektelse: En alkoholiker rasjonaliserer, bagatelliserer og unnskylder sin oppførsel.

Det er mulig å reise seg

«Vi står overfor et valg: Vi kan slutte å drikke og klare å komme på fote igjen, eller vi kan fortsette å drikke til vi dør av det.» — En alkoholiker som er på bedringens vei.

TENK deg at du plutselig våkner en natt og oppdager at huset ditt brenner. Like etterpå kommer hjelpen, og brannen blir slokt. Kunne du da gå rett inn i huset igjen og late som om ingenting har skjedd? Naturligvis ikke. Huset er ødelagt, og det må repareres før det går an å ta det i normalt bruk igjen.

En alkoholiker som arbeider med å komme på fote igjen, står overfor en lignende utfordring. Livet hans er blitt ødelagt av alkohol, og nedturen har kanskje tatt mange år. Nå er han avholdende. «Brannen» er slokt, men det vil være nødvendig å reparere holdninger, livsstil og atferd for å kunne fortsette å være avholdende. Her kommer noen forslag som kan hjelpe en alkoholiker til å holde seg edruelig for godt.

1. Avslør fienden

Bibelen sier at kjødelige begjær «fører krig mot sjelen». (1. Peter 2: 11) Det er altså snakk om ødeleggende krigføring. — Jevnfør Romerne 7: 23—25.

Akkurat som en god soldat tar seg tid til å studere fiendens taktikk, må en alkoholiker skaffe seg kunnskap om alkoholismens natur og om hvordan alkoholismen ødelegger både alkoholikeren og hans nærmeste.a — Hebreerne 5: 14.

2. Sørg for å endre drikkevaner og tankebaner

«Den som vil bli edruelig, må kvitte seg med både flasken og barnet,» sier en lege. Med andre ord, det er ikke bare drikkevanene som må forandres, men også personligheten.

Bibelen gir følgende kloke formaninger: «Bli forvandlet ved å fornye deres sinn.» (Romerne 12: 2) «Legg av den gamle personlighet med dens gjerninger.» (Kolosserne 3: 9) Hvis en alkoholiker forandrer sine handlinger, men samtidig beholder sin gamle personlighet, vil han bare utvikle en annen form for skadelig avhengighet — eller falle tilbake til den gamle.

3. Skaff deg en forståelsesfull støttekontakt

Et av Bibelens ordspråk lyder: «En som isolerer seg, vil søke sin egen selviske lengsel; all praktisk visdom vil han komme med utbrudd mot.» (Ordspråkene 18: 1, NW) En alkoholiker har lett for å rasjonalisere selv om han er «tørrlagt». Han trenger derfor en forståelsesfull, men besluttsom støttekontakt som han har fortrolighet til. Det er en fordel at støttekontakten selv er en alkoholiker som har klart å mestre utfordringene ved å være avholdende. (Jevnfør Ordspråkene 27: 17.) En slik støttekontakt bør respektere alkoholikerens religiøse overbevisning og må være selvoppofrende og villig til å stå til rådighet til enhver tid. — Ordspråkene 17: 17.

4. Vær tålmodig

Bedringen skjer gradvis. Det tar tid før en alkoholiker får orden på livet sitt. Han er kanskje i økonomiske vanskeligheter, situasjonen på arbeidsstedet kan være anstrengt, og i hjemmet hersker det kanskje full forvirring. Det at han har kvittet seg med alkoholen, betyr ikke at han dermed er kvitt alle problemer. En alkoholiker som er på bedringens vei, vil kanskje til å begynne med være engstelig når han møter livets realiteter uten en kjemisk ’problemløser’. Når engstelsen truer med å ta overhånd, bør han huske salmistens trøstende ord: «Kast på Herren det som tynger deg, han vil sørge for deg! Han vil aldri i evighet la den rettferdige vakle.» — Salme 55: 23.

5. Skaff deg sunne omgangsfeller

En alkoholiker bør i oppriktighet spørre seg selv: ’Støtter mine omgangsfeller det at jeg ikke drikker, eller snakker de stadig om «de gode gamle dager» som om jeg går glipp av noe?’ Ordspråkene 18: 24 sier: «Det kan gå galt med en mann som har venner, men det fins venner mer trofaste enn en bror.» Man må være våken for å se hvem som er sanne venner, og hvem som kan komme til å virke nedbrytende.

6. Vær ikke altfor selvsikker

«Jeg er helt ovenpå — jeg har ikke engang lyst til å drikke lenger!» En alkoholiker som kommer med slike uttalelser, overvurderer sin framgang og undervurderer sin alkoholisme. Den oppstemtheten som følger med de første framskrittene, og som noen beskriver som en rosenrød sky, er midlertidig. En bok om dette emnet kommer med følgende anbefaling: «Forsøk å få et likevektig syn på situasjonen. Hvis du ikke har det, kan du risikere å få et tilbakefall, og da har du dumpet langt ned fra skyen.» (Willpower’s Not Enough) — Jevnfør Ordspråkene 16: 18.

7. Pass deg for andre former for avhengighet

Mange slutter å drikke, men får i stedet spiseforstyrrelser eller blir arbeidsnarkomane eller lidenskapelige spillere. ’Hva gjør det? I det minste drikker jeg ikke,’ sier kanskje en tørrlagt alkoholiker. I en viss grad kan det nok være sunt å skaffe seg fysisk utløsning. Men når et stoff eller en virksomhet blir brukt til å bedøve dine følelser, fører det bare til en falsk og midlertidig trygghet.

8. Familiemedlemmene må tilpasse seg nye roller

Mange alkoholikere saboterer den videre framgangen når det begynner å gå bra med dem. Hvorfor? Ganske enkelt fordi det å være edru er en ny erfaring for dem. Alkoholikeren føler kanskje en tiltrekning til den tidligere livsstilen. Når alkoholikeren blir edru, blir det også en omveltning i familien. Alle i familien må derfor få nye roller. «Hele dreieboken for familiens opptreden må kasseres, og det må i stedet lages en ny,» heter det i brosjyren Recovery for the Whole Family. Av gode grunner blir det sagt at normaliseringsprosessen er et familieforetagende. — Jevnfør 1. Korinter 12: 26.

9. Vær på vakt mot tilbakefall

Både overmot, usunn omgang, alternative former for avhengighet og en tiltagende isolasjon kan være skritt på veien til et tilbakefall. Snakk åpent med støttekontakten om slike tendenser.

En alkoholiker som er på bedringens vei, sier: «Alle alkoholikere slutter å drikke. Noen av oss er så heldige at vi slutter mens vi fremdeles er i live.»

[Fotnote]

[Ramme på side 7]

Hvis det er absolutt nødvendig å ta medisiner

Enhver medisin som inneholder alkohol, kan tenne trangen til å drikke og utløse et tilbakefall.

Dr. James W. Smith skriver: «Det er ikke uvanlig at en pasient som er alkoholiker, sprekker etter flere års avhold fordi han på eget initiativ tar en hostesaft som viser seg å inneholde alkohol.» En alkoholiker er ømfintlig for alle beroligende midler. Hvis det er absolutt nødvendig å ta en beroligende medisin, bør en alkoholiker . . .

1. rådføre seg med en farmasøyt for å få rede på mulige farer.

2. underrette sin støttekontakt og om mulig ringe til ham før han inntar hver enkelt dose medisin.

3. føre notater over hver eneste dose han tar.

4. slutte å ta medisinen så snart som mulig.

5. kvitte seg med resten av medisinen når den foreskrevne behandlingen er slutt.

Alkoholikeres voksne barn kan trenge hjelp

«Hvis du har vokst opp i en alkoholikerfamilie, må du få orden på de skjeve inntrykk og den følelsesmessige forvirring som en slik oppvekst har ført til. Det er ingen vei utenom.» — Dr. George W. Vroom.

EN SOLDAT som er livsfarlig såret, ligger blødende på slagmarken. Hjelpemannskapene iler til, og den skadede krigeren blir i all hast brakt til sykehus. Soldaten har overlevd kampen, men han er langt fra utenfor fare. Skadene hans må behandles, og de psykiske ettervirkningene av det han har vært igjennom, vil kanskje gjøre seg gjeldende i årevis.

For barna til en alkoholiker kan hjemmet fortone seg som en slagmark hvor det rettes harde angrep mot deres grunnleggende menneskelige behov. Noen barn blir utsatt for seksuelle overgrep, andre blir fysisk mishandlet, og mange blir følelsesmessig forsømt. «Det er den samme slags intense skrekk som barn kan føle når de hører at bombene faller, eller at det blir skutt med maskingevær omkring huset deres,» sier en ung mann med tanke på sin barndom. Det er ikke så merkelig at mange barn av alkoholikere viser de samme posttraumatiske stressymptomene som krigsveteraner.

Det er nok så at mange barn overlever disse redslene og til slutt flytter hjemmefra. Men de går inn i den voksne alder med skader som riktignok ikke er synlige, men som er like virkelige og langvarige som skadene hos en alvorlig såret soldat. «Jeg er nå 60 år gammel,» forteller Gloria, «og livet mitt er fremdeles preget av at jeg vokste opp i en familie hvor en av foreldrene var alkoholiker.»

Hva kan gjøres for å hjelpe slike mennesker? «Sørg med den sørgende,» anbefaler Bibelen. (Romerne 12: 15, Erik Gunnes’ oversettelse) For å kunne gjøre det er det nødvendig å forstå de skadene som vanligvis oppstår hos dem som lever i et alkoholikermiljø.

«Jeg har aldri hatt noen barndom»

Et barn har behov for ernæring og omsorg og trygghet. I en alkoholikerfamilie mangler ofte dette. I noen familier ombyttes rollene. Der ventes det at barnet skal ta seg av foreldrene. Albert måtte for eksempel forsørge familien sin da han var 14 år gammel. En ung jente, måtte påta seg det meste av husarbeidet fordi en av foreldrene var alkoliker Hun hadde også hovedansvaret for sine yngre søsken — og alt dette begynte da hun var bare seks år gammel.

Barn er ikke voksne, og de kan ganske enkelt ikke fungere som voksne. Når barn må påta seg foreldrenes roller, vokser de opp uten å få sine naturlige behov dekket. (Jevnfør Efeserne 6: 4.) Familierådgiveren John Bradshaw skriver: «De vokser opp og får voksne kropper. De ser ut som voksne og snakker som voksne, men inne i seg har de et lite, utilfredsstilt barn som aldri har fått sine behov dekket.» Slike mennesker føler det kanskje på samme måte som en kristen kvinne som sa: «Jeg bærer fremdeles med meg en avgrunnsdyp smerte som skyldes at jeg ikke fikk dekket mine mest grunnleggende følelsesmessige behov som barn.»

«Det må være min feil»

Da Robert var bare 13 år gammel, døde faren hans i en ulykke. «Jeg forsøkte å være snill,» forteller han med nedslåtte øyne. «Jeg visste at jeg av og til gjorde noe han ikke likte, men jeg var ikke slem.» Robert bar på den tunge byrden at han følte at han var skyld i farens alkoholisme. Skyldfølelsen vedvarte i mange år. Da han fortalte dette, var han 74 år gammel.

Det er ganske vanlig at barn bebreider seg selv for farens eller morens alkoholisme. Selvbebreidelsene gir slike barn en følelse av at de har kontroll over situasjonen. Janice sier: «Jeg trodde at hvis jeg var snillere, så ville far ikke drikke lenger.»

Realiteten er at ikke noe barn — og heller ingen voksen — kan forårsake, øve kontroll med eller kurere andres drikkfeldighet. Hvis en av foreldrene dine er alkoholiker, så er det ikke din skyld, uansett hva andre påstår eller antyder. Og hvis du er voksen, bør du kanskje tenke alvorlig over om du fremdeles går med en urimelig skyldfølelse på grunn av andres handlinger og atferd. — Jevnfør Romerne 14: 12; Filipperne 2: 12.

«Jeg klarer ikke å feste lit til noen»

Tillit er bygd på åpenhet og ærlighet. Alkoholikermiljøet er bygd på forstillelse og benektelse.

Sara forteller at hun hadde kjennskap til farens alkoholisme da hun var ung. Hun sier: «Jeg følte skyld bare fordi jeg tenkte på ordet alkoholisme, for ingen andre i familien min nevnte det.» Susan forteller en lignende opplevelse: «Ingen i familien snakket noen gang om det som fant sted, om hvor ulykkelige de var, eller hvor rasende vi var på [stefaren som var alkoholiker]. Jeg tror at jeg rett og slett skjøv det i bakgrunnen.» Hvis en av foreldrene er alkoholiker, blir forholdet ofte innhyllet i benektelser. Susan sier videre: «Jeg lærte å unngå å se det som foregikk, fordi jeg hadde sett nok.»

Tilliten blir ytterligere svekket på grunn av alkoholikerens uberegnelige atferd. I går var han i godt humør, men i dag er han rasende. «Jeg visste aldri når uværet ville bryte løs,» sier Martin, den voksne sønnen til en kvinne som er alkoholiker. Alkoholikeren begår løftebrudd, ikke på grunn av likegyldighet, men rett og slett på grunn av alkohol. Dr. Claudia Black forklarer: «En alkoholikers tanker kretser først og fremst om det å drikke. Alt annet kommer i annen rekke.»

«Jeg skjuler mine følelser»

Når barn ikke kan gi uttrykk for sine følelser uten å få ubehageligheter av det, lærer de å undertrykke dem. De går på skolen med «smilende ansikter og en knugende følelse i magen,» heter det i boken Adult Children—The Secrets of Dysfunctional Families, og de våger ikke å fortelle andre hva de tenker, fordi de er redde for å avsløre familiehemmeligheten. Utvendig er alt bra, men innvendig begynner undertrykte følelser å gnage.

Det går gjerne galt når folk i voksen alder forsøker å kvele følelsene med en fasade som skal fortelle at ’alt er vel og bra’. Hvis følelsene ikke kan komme til uttrykk verbalt, kommer de ofte til uttrykk somatisk — det vil si, i form av magesår, kronisk hodepine og så videre. Shirley forteller: «Jeg ble bokstavelig talt opptært av følelser. Jeg led av alle de fysiske sykdommer som er beskrevet.» Dr. Timmen Cermak forklarer: «Voksne barn forsøker å mestre stress ved å benekte at det finnes, men du kan ikke lure moder natur. . . . Når kroppen blir holdt i en intens spenning i årevis, begynner den å brytes ned.»

Det er ikke nok å overleve

Voksne barn av alkoholikere er sterke. Det at de har overlevd barndommens uhygge, vitner om det. Men det er ikke nok bare å overleve. De må også lære å danne seg nye begreper om hvordan forholdet bør være i en familie. De trenger kanskje å overvinne skyldfølelse, sinne og lav selvfølelse. Voksne barn av alkoholikere må bruke sin styrke til å ta på seg det som Bibelen kaller «den nye personlighet». — Efeserne 4: 23, 24; Kolosserne 3: 9, 10.

Dette er ingen lett oppgave. LeRoy, en voksen sønn av en alkoholiker, anstrengte seg for å anvende Bibelens prinsipper i sin egen familie i over 20 år. «Da jeg fikk all den kjærlige veiledningen fra Selskapet gjennom boken om familielivet og andre publikasjoner, kunne jeg ikke få tak i grunntanken.a Det førte til at jeg ikke var så flink til å omsette forslagene i praksis. . . . Uten følelser forsøkte jeg mekanisk å finne og følge regler, akkurat som fariseerne.» — Se Matteus 23: 23, 24.

For en slik mann er det ikke nok å få en enkel oppfordring til å «være mer kjærlig» eller «kommunisere» eller «tukte sine barn». Hvorfor ikke? Fordi et slikt voksent barn kanskje aldri har erfart at noen har praktisert de egenskapene eller evnene som kreves i denne forbindelse. Hvordan skal han eller hun da kunne praktisere dem selv eller etterligne dem? LeRoy søkte kyndig veiledning for å bli klar over virkningene av farens alkoholisme. Dette åpnet veien til åndelig framgang. «Selv om dette har vært en meget vanskelig tid i mitt liv, har det også vært en tid med stor åndelig vekst,» sier han. «For første gang i mitt liv føler jeg virkelig at jeg begynner å få en nøyaktig forståelse av hva kjærligheten til Gud innebærer.» — 1. Johannes 5: 3.

En kristen kvinne som heter Cheryl, fikk hjelp av en sosialarbeider som hadde erfaring i å rettlede alkoholikeres familier. Hun betrodde seg også til en forståelsesfull eldste. «Først da jeg ble kvitt alle mine dystre hemmeligheter, følte jeg at jeg oppnådde fred med Jehova og med meg selv,» sier hun. «Jeg ser nå på Jehova som min Far (noe jeg ikke kunne før), og jeg føler meg ikke lenger så snytt fordi jeg aldri har fått den kjærlighet og veiledning jeg trengte, fra min far her på jorden.»

Amy, en annen voksen datter av en alkoholiker, følte at det var til stor hjelp for henne å arbeide for å utvikle «åndens frukt». (Galaterne 5: 22, 23) Hun lærte også å betro sine tanker og følelser til en forståelsesfull eldste og sier: «Han minnet meg om at det først og fremst er Jehova Gud og Jesus Kristus jeg bør strebe etter å bli godkjent av. Det å søke deres kjærlighet og godkjennelse er aldri nedbrytende.»

En fullstendig helbredelse

Bibelen viser at Jesus har lovt at de som kommer til ham når de er tynget av byrder, vil få ny styrke. (Matteus 11: 28—30) Dessuten blir Jehova kalt «all trøsts Gud, som trøster oss i all vår trengsel». (2. Korinter 1: 3, 4) Maureena sier: «Jeg kom til å kjenne Jehova som den som aldri vil svikte meg fysisk, mentalt eller følelsesmessig.»

Vi lever i den tiden som Bibelen kaller de siste dager, en tid da mange — også innen familiekretsen — skulle være ’uten naturlig hengivenhet og uforsonlige’. (2. Timoteus 3: 2, 3) Men Gud har lovt at han snart skal innføre en fredelig, ny verden og tørke bort alle tårer og fjerne all sorg. (Åpenbaringen 21: 4, 5) En kristen kvinne som vokste opp i et hjem som var dominert av en alkoholiker, har dette å si: «Vi håper at vi alle vil oppnå å komme inn i denne nye verden og bli fullstendig helbredet, noe som bare kan skje ved Jehovas hjelp.»

ET EKSEMPEL FRA VIRKELIGHETEN

«Jeg er et voksent barn av en alkoholiker. Min far ble alkoholiker da jeg var åtte år gammel. Når han drakk, ble han voldsom. Jeg kan huske hvor skrekkslagen hele familien var. I en tid da jeg burde ha hatt en sorgløs barndom, lærte jeg å fortrenge mine følelser, behov, ønsker og forhåpninger. Mor og far var altfor oppslukt av hans problem til å være tilgjengelige for meg. Jeg var ikke verd deres tid. Det endte med at jeg følte meg verdiløs. I en alder av åtte år ble jeg tvunget av omstendighetene til å slutte med å være barn. Jeg måtte plutselig bli voksen og bære ansvar i familien. Livet mitt kom inn i et blindspor.

Fars oppførsel var så skammelig at skammen smittet over på meg. For å kompensere dette forsøkte jeg å være fullkommen. Jeg gav og gav og forsøkte å kjøpe kjærlighet. Jeg følte meg nemlig aldri verdig til å få betingelsesløs kjærlighet. Livet mitt ble en skuespillerprestasjon, og følelsene var lammet. Mange år senere fikk jeg høre av min mann og mine barn at jeg var en robot, at jeg opptrådte på en mekanisk måte. I 30 år hadde jeg slitt og slept for dem og ofret mine følelsesmessige behov for å tilfredsstille deres og gitt til dem slik jeg alltid hadde gitt til foreldrene mine. Og dette var altså den takken jeg fikk! Dette var dødsstøtet.

I sinne, fortvilelse og desperasjon bestemte jeg meg for å finne ut hva som var galt med meg. Da jeg snakket med andre som hadde vokst opp i hjem som var dominert av en alkoholiker, begynte en mengde innestengte følelser å komme opp til overflaten. Det kunne være ting jeg ikke hadde husket før, ting som hadde utløst mine hyppige anfall av depresjon som tærte på kreftene mine. Det var som å bli befridd for en byrde, ja, det virket som en renselse. For en lettelse det var å få vite at jeg ikke var alene, at andre hadde erfart det samme og forstod hvor ødeleggende det hadde vært for meg å vokse opp i en alkoholikerfamilie!

Jeg tok kontakt med en gruppe som kaller seg ’Adult Children of Alcoholics’ (voksne barn av alkoholikere), og begynte å følge noen av dens behandlingsforslag. Ved hjelp av arbeidsbøker klarte jeg å forandre mange misoppfatninger. Jeg førte dagbok for å avdekke ytterligere følelser, følelser som hadde vært fortrengt i mange år. Jeg hørte på lydbånd som var beregnet på å være en hjelp til selvhjelp. Jeg fulgte med i et undervisningsprogram i TV som ble ledet av en mann som selv var et voksent barn av en alkoholiker. Boken Feeling Good, som er utgitt av det medisinske fakultet ved University of Pennsylvania, hjalp meg til å bygge opp selvrespekten og få bedre orden i mine forkvaklede tankemønstre.

Noen av de nye tankemønstrene ble redskaper eller regler som hjalp meg til å mestre livet og forholdet til andre. Noe av det jeg lærte og begynte å praktisere, er dette: Det som betyr noe, er ikke det som skjedde med oss, men hvordan vi betrakter eller oppfatter det som skjedde. Følelsene må ikke fryses fast inne i oss, men de må granskes og enten komme til uttrykk på en konstruktiv måte eller avvises. Et annet verktøy er oppfordringen: ’Arbeid deg inn i den rette tenkemåte.’ Gjentatte handlinger kan danne nye mønstre i hjernen.

Det aller viktigste redskapet er Guds Ord, Bibelen. Ved hjelp av Bibelen og Jehovas vitners menigheter og deres eldste og andre modne Jehovas vitner har jeg erfart den beste åndelige helbredelse og lært å ha den rette kjærlighet til meg selv. Jeg har også lært at jeg er et spesielt menneske med min egen individualitet, og at ingen i universet er akkurat slik som jeg. Framfor alt vet jeg at Jehova elsker meg, og at Jesus døde for meg så vel som for andre.

Nå, et og et halvt år senere, vil jeg si at jeg er 70 prosent bedre. En fullstendig helbredelse vil først skje når Jehovas nye, rettferdige verden har overtatt etter den nåværende, onde verden og dens gud, Satan Djevelen.»

NOEN ORD TIL SLUTT

Bibelen sier: «Tankene i en manns hjerte er et dypt vann, men en forstandig mann drar det opp.» (Ordspråkene 20: 5, EN) En hjelper må utvise forstand for å klare å dra opp det som bekymrer nedtrykte mennesker, fra hjertets dype vann. Det er mye å vinne ved at «mange gir gode råd», hvis rådgiverne er forstandige. (Ordspråkene 11: 14) Følgende ordspråk viser også hvor verdifullt det er å søke råd hos andre: «Jern slipes med jern, og det ene menneske sliper det andre.» (Ordspråkene 27: 17) Når nedtrykte mennesker snakker med andre, kan det finne sted «en utveksling av oppmuntring». (Romerne 1: 12) Bibelen sier også: «Tal trøstende til de nedtrykte sjeler.» For å kunne følge denne formaningen må den som trøster, forstå årsaken til og rekkevidden av nedtryktheten hos den som skal trøstes. — 1. Tessaloniker 5: 14.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 8]

Mange barn av alkoholikere viser de samme posttraumatiske stressymptomene som krigsveteraner

[Uthevet tekst på side 10]

Alkoholikermiljøet er bygd på forstillelse og benektelse

[Uthevet tekst på side 10]

De går på skolen med «smilende ansikter og en knugende følelse i magen»

[Uthevet tekst på side 11]

«Jeg ser nå på Jehova som min Far (noe jeg ikke kunne før)»

[Uthevet tekst på side 12]

Det aller viktigste redskapet er Guds Ord, Bibelen

[Bilde på side 9]

«Jeg ble bokstavelig talt opptært av følelser»