Når maten blir din fiende

Når Jean tenker tilbake på tenårene, ser hun levende for seg hvordan hun ble ertet og gjort narr av. Hva var grunnen? Hun var den høyeste og største jenta i klassen. Men det var ikke alt. «Noe som var enda verre enn å være stor, var at jeg var sjenert og sosialt ubehjelpelig,» sier Jean. «Jeg var ofte ensom og ville så gjerne passe sammen med andre, men for det meste følte jeg meg utenfor.»

Jean var overbevist om at det var størrelsen hennes som var årsaken til alle problemene, og at en slank, velformet figur ville være løsningen på alt. Ikke det at hun var tykk. Langt ifra, med en høyde på 183 centimeter og en vekt på 66 kilo var hun ikke overvektig. Likevel følte hun seg tykk, og da hun var 23 år, bestemte hun seg for å gå ned i vekt. Hun tenkte: «Når jeg blir tynn, vil andre ha lyst til å være sammen med meg. Endelig vil jeg føle meg akseptert og spesiell.»

«Den slags tåpelige logikk gjorde at jeg i tolv år var fanget i en felle ved navn anoreksi og bulimi,» forteller Jean. «Jo visst ble jeg tynn, så tynn at jeg holdt på å dø, men i stedet for å skape meg et lykkelig liv ødela jeg helsen min og påførte meg selv mer enn ti års depresjoner og lidelser.»

JEAN er ikke alene. Ifølge ett overslag får hver 100. amerikanske kvinne anoreksi som tenåring eller ung voksen, og tallet på bulimikere er kanskje tre ganger så høyt. «Jeg har arbeidet på skoler og universiteter i mange år,» sier dr. Mary Pipher, «og jeg kan ved selvsyn konstatere at det er flere enn noensinne som lider av spiseforstyrrelser.»

Det er dessuten høyst ulike personer som blir rammet. Tidligere antok man at spiseforstyrrelser var et problem som bare forekom i velstående hjem, men nå regner man med at dette er alminnelig utbredt blant alle etniske grupper og i alle samfunnslag. Selv tallet på menn som får denne diagnosen, er på vei oppover.

Det som er spesielt urovekkende, er at gjennomsnittsalderen på dem som behandles for spiseforstyrrelser, ser ut til å gå ned. «Det finnes jenter som er yngre enn ti år, ja så unge som seks år, som blir lagt inn på sykehus for å få behandling,» sier Margaret Beck, som er fungerende direktør for et senter for spiseforstyrrelser i Toronto. Hun tilføyer: «Det er fremdeles snakk om et lite antall, men det er økende.»

Alt i alt er det millioner som blir rammet av spiseforstyrrelser — først og fremst jenter og unge kvinner.a «De tenker ikke på mat og bruker ikke mat på samme måte som folk flest gjør,» sier sosialarbeideren Nancy Kolodny. «I stedet for å spise når de er sultne, spise for å få næring og holde seg friske, spise for smaksopplevelsens skyld eller spise for å ha en hyggelig stund sammen med andre får de et høyst underlig forhold til mat og gjør ting som ikke blir betraktet som ’normale’ — som å gjennomføre besynderlige ritualer før de gir seg selv lov til å spise, eller å føle behov for å få maten ut av kroppen like etter at de har spist den.»

La oss se nærmere på to vanlige spiseforstyrrelser: anoreksi og bulimi.

[Fotnote]

Anoreksi — spisevegring

Anorektikere, de som lider av anoreksi, nekter å spise eller spiser så lite at de blir underernært. Ta for eksempel den 17 år gamle Antoinette, som forteller at vekten hennes i en periode kan ha vært nede i 37 kilo — svært lavt for en tenåring på 175 centimeter. «Jeg spiste ikke mer enn 250 kalorier om dagen og noterte alt jeg spiste,» sier hun.

Anorektikere er intenst opptatt av mat, og de viker ikke tilbake for noe for å unngå å legge på seg. «Jeg begynte å spytte ut maten i en serviett mens jeg lot som jeg tørket meg om munnen,» forteller Heather. Susan mosjonerte iherdig for å holde vekten nede. Hun sier: «Praktisk talt hver dag løp jeg tolv kilometer eller svømte i en time. Hvis ikke, fikk jeg nagende angst eller skyldfølelse. Og hver morgen oppnådde jeg min største glede, vanligvis min eneste virkelige glede, når jeg gikk på vekten og fikk bekreftet at jeg fremdeles veide godt under 45 kilo.»

Pussig nok er det noen anorektikere som blir svært flinke til å lage mat og gjerne serverer lekre middager som de selv ikke rører. Antoinette forteller: «Da jeg var på mitt aller verste, laget jeg i stand hver eneste middag hjemme og smurte alle nistepakkene til lillebroren og lillesøsteren min. Jeg lot dem ikke få komme i nærheten av kjøleskapet. Jeg følte det som kjøkkenet var bare mitt.»

Ifølge en bok om spiseforstyrrelser kan enkelte anorektikere «bli ekstremt pertentlige og kanskje kreve at hele familien skal rette seg etter deres overdrevent pirkete normer. Ingen tidsskrifter eller tøfler eller kaffekopper får befinne seg på et galt sted så mye som et øyeblikk. De kan bli like sterkt, eller enda mer, opptatt av sin personlige hygiene og sitt utseende. Av den grunn oppholder de seg på badet i timevis med døren låst og nekter å la andre få komme inn for å gjøre seg klar til skolen eller arbeidet». — A Parent’s Guide to Anorexia and Bulimia.

Hvordan oppstår denne uvanlige tilstanden som kalles anoreksi? I et typisk tilfelle er det en tenåring eller en ung voksen — som oftest en jente eller en kvinne — som bestemmer seg for å gå ned et visst antall kilo. Men når hun har nådd målet sitt, er hun likevel ikke fornøyd. Når hun ser seg i speilet, synes hun fremdeles at hun er for tykk, så hun finner ut at det vil være enda bedre å ta av noen kilo til. Denne syklusen fortsetter inntil vekten ligger 15 prosent eller mer under det som er normalt for personer med hennes høyde.

På dette punktet begynner venner og familie å gi uttrykk for bekymring over at vedkommende ser svært tynn ut, ja rett og slett utmagret. Men anorektikeren ser annerledes på det. Alan, en mannlig anorektiker på 170 centimeter som i en periode bare veide 33 kilo, sier: «Jeg syntes ikke jeg så tynn ut.» Han tilføyer: «Jo mer man tar av, desto mer forvrengt blir tankegangen, slik at man ikke kan se seg selv klart.»a

Med tiden kan anoreksi føre til alvorlige helseproblemer, deriblant benskjørhet og nyreskade. Det kan til og med være dødelig. «Legen sa til meg at jeg hadde berøvet kroppen så mange næringsstoffer at jeg ville ha dødd av underernæring om jeg hadde fortsatt med de samme spisevanene i to måneder til,» sier Heather. The Harvard Mental Health Letter melder at omkring fem prosent av de kvinnene som får diagnosen anoreksi, dør før det har gått ti år.