Han ’tenkte på sin Skaper i ungdommens år’
«ADRIAN hadde ikke akkurat noen problemer med å tiltrekke seg vår oppmerksomhet,» sa faren hans. «Da han var fire år, kjørte han familiens bil inn i et tre, så alle kom for sent til menighetens møte. Som femåring samlet han en mengde frosker og tok dem med inn i huset. Det tok oss flere dager å bli kvitt dem. Vi følte oss som en egyptisk familie som opplevde den froskeplagen Bibelen forteller om.»
«Da han var 11 år, fant han tre små vaskebjørner langs veien og tok dem med seg på skolen i skolevesken. Da læreren kom inn i klasserommet, var det stort oppstyr — barna hadde flokket seg rundt vesken til Adrian og skravlet opprømt i vei. Læreren kikket oppi vesken, fikk se vaskebjørnene og kjørte Adrian og kjæledeggene hans til et sted hvor man tok imot foreldreløse dyr. Adrian gråt ved tanken på å miste ungene sine, men etter at han var blitt vist rundt og hadde sett at reveunger og andre foreldreløse dyr ble tatt godt hånd om, lot han vaskebjørnene bli igjen der.»
Adrians far fortalte videre: «Det var ikke noe vondt i Adrian. Han var bare så aktiv. Og han hadde en livlig fantasi, som gjorde livet interessant.»
Moren til Adrian fortalte om en annen side ved ham — han var familiekjær og hjemmekjær, en god gutt. Hun forteller: «Barna på skolen beskrev ham som en person som ikke kunne såre noen. En jente i klassen hans var lettere psykisk utviklingshemmet. Hun tok skolebussen sammen med Adrian. Andre barn gjorde narr av henne, men moren hennes fortalte oss at Adrian alltid behandlet datteren med respekt og en spesiell vennlighet. Han hadde også en alvorlig side — han var en tankefull gutt med dype følelser som han ikke gav uttrykk for så ofte. Men når han gjorde det, overrasket han oss med bemerkninger som trengte inn til sakens kjerne.»
Hun avsluttet sin vurdering av sønnen med ordene: «Sykdommen hans gjorde ham raskt moden og framkalte en dypere åndelighet hos ham.»
Han hadde bestemt seg — ikke blod!
Sykdommen hans? Ja. Det begynte i mars 1993, da Adrian var 14 år gammel. Man fant en svulst i magen hans som vokste raskt. Legene ville ta en biopsi, men var redd for store blødninger og sa at det kunne bli nødvendig med blodoverføring. Adrian sa nei. Han hadde bestemt seg og var ikke til å rokke. Han sa, med tårer i øynene: «Jeg klarer bare ikke å leve med meg selv hvis jeg får blod.» Han og familien hans var Jehovas vitner, som nekter blodoverføring på det bibelske grunnlaget som vi finner i 3. Mosebok 17: 10—12 og i Apostlenes gjerninger 15: 28, 29.
Det ble bestemt at biopsien skulle tas uten bruk av blod, og mens Adrian ventet på den på sykehuset (Dr. Charles A. Janeway Child Health Centre) i byen Saint John’s på Newfoundland i Canada, bad onkologen, dr. Lawrence Jardine, ham om å si hva han mente i spørsmålet om blod.
«Hør her,» sa Adrian, «det spiller ingen rolle om foreldrene mine er Jehovas vitner eller ikke. Jeg vil ikke ta imot blod uansett.»
Dr. Jardine spurte: «Er du klar over at du kan komme til å dø hvis du ikke får blodoverføring?»
«Ja.»
«Og du er villig til det?»
«Hvis det er det det koster.»
Moren hans, som også var der, spurte: «Hvorfor mener du det?»
Adrian svarte: «Det er ingen god byttehandel, mamma. Å være ulydig mot Gud og forlenge livet med noen få år nå og så gå glipp av en oppstandelse og muligheten til å leve evig på Guds paradisiske jord fordi jeg er ulydig mot ham — det er ikke noe lurt, rett og slett!» — Salme 37: 10, 11; Ordspråkene 2: 21, 22.
Biopsien ble tatt den 18. mars. Den viste at Adrian hadde en stor svulst i lymfesystemet. En påfølgende benmargsprøve bekreftet frykten for at han hadde utviklet leukemi. Dr. Jardine forklarte nå at en svært intensiv kjemoterapi kombinert med blodoverføringer var den eneste måten Adrian overhodet kunne fortsette å leve på. Men Adrian ville fremdeles ikke gå med på blodoverføring. Kjemoterapien begynte, uten blodoverføringer.
Nå som dette kritiske stadiet i behandlingen var i gang, var man redd for at barnevernet skulle gripe inn og få avsagt en rettsavgjørelse for å få fratatt foreldrene foreldreansvaret og dermed få myndighet til å påtvinge blodoverføringer. Loven tillot enhver som hadde fylt 16 år, å treffe sin egen avgjørelse i forbindelse med medisinsk behandling. Den eneste måten som en person under 16 år kunne få denne rettigheten på, var å bli regnet som en moden mindreårig.
I Newfoundlands høyesterett
Ganske riktig, søndag formiddag den 18. juli begynte fungerende leder for barnevernsadministrasjonen å ta rettslige skritt for å overta foreldreansvaret. En dyktig og høyt ansett advokat, David C. Day fra Saint John’s på Newfoundland, ble raskt engasjert for å representere Adrian. Samme ettermiddag, klokken halv fire, trådte Newfoundlands høyesterett sammen, med dommer Robert Wells som formann.
På rettsmøtet denne ettermiddagen gjorde dr. Jardine det klart for dommeren at han mente at Adrian var en moden mindreårig som hadde en dyp overbevisning som gikk imot bruken av blodoverføring, og at han, dr. Jardine, hadde lovt Adrian at han ikke skulle bruke blodoverføring i noen behandling. Dommer Wells spurte legen om han ville gi blodoverføring hvis domstolen beordret det. Dr. Jardine svarte: «Nei, jeg personlig ville ikke gjøre det.» Han nevnte at Adrian mente at hans bibelske håp om evig liv ville bli truet. Den oppriktige forklaringen til denne enestående legen var både overraskende og hjertevarmende og fikk Adrians foreldre til å gråte av glede.
«Vær så snill å respektere meg og mine ønsker»
Rettsmøtet fortsatte mandag den 19. juli, og da la David Day fram kopier av en beediget skriftlig erklæring som Adrian — som var for syk til å møte for retten — hadde skrevet og undertegnet. Han forklarte der hvilke ønsker han hadde når det gjaldt å få behandling for sin kreft uten bruk av blod eller blodprodukter. Adrian skrev:
«Du tenker en hel del når du er syk, og hvis du er syk av kreft, vet du at du kan dø, og du tenker på det. . . . Jeg vil ikke gå med på eller tillate at det blir brukt blod, ikke i det hele tatt. Jeg vet at jeg kan komme til å dø hvis det ikke blir brukt blod. Men det er dette som er min avgjørelse. Det er ingen som har overtalt meg til det. Jeg har veldig stor tiltro til dr. Jardine. Jeg tror bestemt at han holder det han lover. Han sier han skal gi meg intens behandling uten at det skal bli brukt blod noen gang. Han har fortalt meg om risikoen. Jeg er klar over den. Jeg vet om det verste som kan skje. . . . Jeg føler det slik at hvis jeg får blod, vil det være som om jeg blir voldtatt, det vil være et overgrep mot kroppen min. Jeg vil ikke ha kroppen min hvis det skjer. Jeg kan ikke klare å leve med det. Jeg vil ikke ha noen behandling hvis det blir gitt blod, ikke engang om det er en mulighet for at det blir gjort. Jeg vil protestere mot at det blir brukt blod.» Adrians beedigede erklæring avsluttet med denne appellen: «Vær så snill å respektere meg og mine ønsker.»
Under hele rettsmøtet måtte Adrian holde seg inne på rommet sitt på sykehuset. Dommer Wells var så vennlig å besøke ham der, og David Day var også til stede. Da Day refererte til dette intervjuet, bemerket han den måten Adrian la fram dette emnet for dommeren på; det var en måte som gjorde at de var nødt til å følge oppmerksomt med. Kjernen i det Adrian sa, var: «Jeg vet at jeg er veldig syk, og jeg vet at jeg kanskje dør. Noen blant helsepersonalet sier at det vil hjelpe å få blod. Jeg tror ikke det, ikke etter alle de farene jeg har lest om. Enten det kan hjelpe eller ikke, er min tro imot blod. Respekter min tro, så respekterer dere meg også. Hvis dere ikke respekterer min tro, vil jeg føle det som et overgrep. Hvis dere respekterer min tro, kan jeg ta min sykdom med verdighet. Troen er omtrent det eneste jeg har, og nå er den det viktigste som kan hjelpe meg å kjempe imot sykdommen.»
Day kom med noen egne kommentarer om Adrian: «Han var en klient som var i stand til å takle sin alvorlige sykdom på en tålmodig, stoisk og modig måte. Det var besluttsomhet i øynene hans, det lå tillit i stemmen hans, og hans måte å være på viste at det var tæl i ham. Hans verbale språk og hans kroppsspråk fortalte meg framfor alt om en solid tro. Hans kjennetegn var troen. En hard sykdom krevde at han bygde bro mellom ungdommens drømmer og de voksnes virkelighet. Troen hjalp ham til å gjøre det. . . . Han hadde ikke noen betenkeligheter med å være åpen og, etter min mening, sannferdig. . . . Jeg var klar over at det var en mulighet for at foreldrene hans [hadde påtvunget] ham sin motstand mot bruk av blod i den medisinske behandlingen av ham. . . . Jeg er overbevist [om at] han gav uttrykk for sin egen mening da han sa han ønsket medisinsk behandling uten bruk av blod.»
Ved en annen anledning bemerket Day Adrians tro, som «var mer dyrebar for ham enn selve livet», og tilføyde: «Denne standhaftige unge mannen som opplevde slike problemer, får meg til å føle at alle bekymringene i mitt liv er ingenting. Han vil være etset inn i min hukommelse for alltid. Han er en moden mindreårig med et enormt mot, en enorm innsikt og en enorm intelligens.»
Avgjørelsen — Adrian en moden mindreårig
Mandag den 19. juli var saken ferdigbehandlet, og dommer Wells traff sin beslutning, som senere ble offentliggjort i Human Rights Law Journal for 30. september 1993. Her er noen utdrag:
«Av følgende grunner blir begjæringen fra barnevernsadministrasjonens leder avvist; barnet trenger ikke vernetiltak; bruken av blod eller blodprodukter til blodoverføring eller injeksjon er ikke blitt påvist å være en absolutt nødvendighet, og kan, i betraktning av de spesielle omstendighetene i denne saken, være skadelig.
Med mindre en forandring i situasjonen nødvendiggjør en ytterligere rettsavgjørelse, er bruken av blod eller blodprodukter i hans behandling forbudt: og gutten erklæres for å være en moden mindreårig hvis ønske om å få medisinsk behandling uten bruk av blod eller blodprodukter skal respekteres. . . .
Det er ingen tvil om at denne ’unge personen’ er svært modig. Slik jeg ser det, får han støtte av en kjærlig og omsorgsfull familie, og jeg synes han møter sin sykdom med stort mot. Hans religiøse overbevisning går blant annet ut på at det er galt av ham å tilføre kroppen blodprodukter, uansett hva hensikten er . . . I går hadde jeg den glede å lese en beediget skriftlig erklæring som Adrian har skrevet, og jeg har hatt den glede å høre hans mor, som har avgitt forklaring, og har hatt den glede å snakke med Adrian selv.
Jeg er overbevist om at han av hele sitt hjerte tror at det ville være galt å ta imot blod, og at å påtvinge blod under de omstendigheter som vi snakker om her, ville være en legemskrenkelse, en integritetskrenkelse og en krenkelse av hele hans person i den grad at det ville gå sterkt ut over hans styrke og evne til å takle den fryktelige ildprøve han må igjennom, uansett hva utfallet blir.
Jeg er enig i at legen sa noe særdeles fornuftig da han sa at pasienten må være samarbeidsvillig og positiv når det gjelder kjemoterapi og annen form for kreftbehandling for at det skal være noe håp, noe virkelig håp, om å lykkes, og at en pasient som opplever at noe blir påtvunget ham i strid med hans dype overbevisning, vil være en pasient hvis skikkethet for behandlingen ville bli drastisk redusert. . . .
Jeg tror at det som har skjedd med Adrian, har modnet ham i en grad som ville være utenkelig for en 15-åring som ikke står overfor og lever med det som han lever med, og må stå overfor det han står overfor. Jeg synes at det han opplever, er det verste en kan tenke seg, og jeg antar at hans og familiens tro er noe av det som holder dem oppe. Jeg tror at det som har skjedd, har gjort Adrian mer moden enn det man normalt kan forvente av eller normalt kan finne hos en 15-åring. Jeg synes at den gutten jeg snakket med i formiddag, er helt annerledes enn en vanlig 15-åring på grunn av det tragiske han opplever.
Jeg synes han er moden nok til å gi uttrykk for et overbevisende syn, og han har gitt uttrykk for det overfor meg. . . . Jeg er også overbevist om at det er riktig . . . av meg å ta hensyn til hans ønsker, og det gjør jeg. Hans ønsker går ut på at det ikke skal bli brukt blodprodukter, og jeg er også overbevist om at hvis direktøren som følge av en beslutning fra denne domstol på en eller annen måte bestemmer noe som går på tvers av disse ønskene, så vil det helt åpenbart og i svært virkelig forstand gå ut over det som tjener til hans beste. . . . Hvis — og det er fullt mulig — han skulle bukke under for denne sykdommen, ville han dessuten gjøre det i en sinnstilstand som, tatt hans religiøse oppfatninger i betraktning, ville være svært trist, svært uheldig og høyst uønsket. Jeg tar alt dette i betraktning. . . .
Slik som forholdene er, mener jeg at det er riktig av meg å avvise anmodningen om at det blir brukt blodprodukter i behandlingen av Adrian.»
Hva Adrian sa til dommer Wells
Det var tydelig at denne unge gutten, som visste at han skulle dø, hadde tenkt bemerkelsesverdig grundig igjennom saken da han sendte noen ord til dommer Robert Wells gjennom David Day, som sa: «Jeg mener jeg ville være forsømmelig hvis jeg ikke, på vegne av min klient, som jeg bare så vidt snakket med etter at dommeren hadde forlatt sykehuset i dag, takket dommeren av hele hans hjerte, som er et svært stort hjerte, for at dommeren har tatt seg av denne saken på en rask og hensynsfull måte og med stor rettferdighet. Min klient er svært takknemlig, ærede rett, og jeg ønsker at det skal framgå av protokollen. Tusen takk.»
Adrians mor forteller slutten på historien.
«Etter den rettslige behandlingen spurte Adrian dr. Jardine: ’Hvor lenge har jeg igjen?’ Legen svarte: ’Én eller to uker.’ Jeg så gutten min felle en tåre, som presset seg fram gjennom sammenpressede øyelokk. Jeg gikk for å legge armene om ham, men han sa: ’Ikke gjør det, mamma. Jeg ber.’ Etter en stund spurte jeg: ’Hvordan tar du dette, Adrian?’ ’Mamma, jeg kommer til å leve likevel, selv om jeg dør. Og hvis jeg bare har to uker igjen å leve, skal jeg nyte dem. Så du må få opp humøret.’
Han hadde lyst til å besøke Vakttårnets avdelingskontor i Georgetown i Canada. Det gjorde han. Han badet i svømmebassenget der sammen med en av kameratene sine. Han gikk på en baseballkamp hvor Blue Jays-laget spilte, og det ble tatt bilde av ham sammen med noen av spillerne. Viktigst av alt var at han i sitt hjerte hadde innviet seg til å tjene Jehova Gud, og nå ville han symbolisere det ved å bli døpt i vann. Nå var han blitt verre, og han var tilbake på sykehuset og kunne ikke lenger forlate det. Sykepleierne var derfor så vennlige å sørge for at han fikk bruke en av ståltankene i det rommet som ble brukt til fysioterapi. Han ble døpt der den 12. september; han døde dagen etter, den 13. september.
Begravelsen var den største som begravelsesbyrået noen gang hadde tatt hånd om — til stede var sykepleiere, leger, foreldre til pasienter, klassekamerater, naboer og mange av hans åndelige brødre og søstre fra hans egen menighet og andre menigheter. Som foreldre hadde vi aldri vært klar over alle de fine egenskapene som kom for dagen hos vår sønn mens han utholdt de mange prøvelsene, eller den godhet og omtenksomhet som var en del av den kristne personlighet han var i ferd med å utvikle. Salmisten sa under inspirasjon: ’Barn er en gave fra Jehova.’ Det kan så avgjort sies om dette barnet, og vi gleder oss til å få se ham igjen i Jehovas nye, rettferdige verden, som snart skal bli opprettet på en paradisisk jord.» — Salme 127: 3; Jakob 1: 2, 3.
Måtte vi se fram til at følgende løfte som Jesus kom med ifølge Johannes 5: 28, 29, skal bli oppfylt på Adrian: «Undre dere ikke over dette, for den time kommer da alle de som er i minnegravene, skal høre hans røst og komme ut — de som har gjort gode ting, til en livets oppstandelse, de som har praktisert onde ting, til en dommens oppstandelse.»
Ved å nekte blodoverføringer som kanskje kunne ha forlenget hans nåværende liv, viste Adrian Yeatts at han var en av de mange ungdommene som lar Gud komme først i sitt liv.
[Ramme på side 5]
’Livet er i blodet’
Blodet er utrolig komplekst. Det når hver eneste celle i kroppen. I én bloddråpe er det 250 millioner røde blodlegemer som transporterer oksygen og fjerner karbondioksid, 400 000 hvite blodlegemer som leter etter og tilintetgjør uønskede inntrengere, og 15 millioner blodplater som øyeblikkelig samler seg der hvor et blodkar er skadet, og begynner å levre seg for å tette lekkasjen. Alle disse blodlegemene og blodplatene befinner seg i et klart, elfenbensfarget plasma, som selv består av hundrevis av bestanddeler som spiller en viktig rolle i forbindelse med alle de oppgavene blodet utfører. Forskerne forstår ikke alt det blodet gjør.
Det er ikke noe rart at Jehova Gud, Skaperen av denne mirakuløse væsken, erklærer at ’livet er i blodet’. — 3. Mosebok 17: 11, 14.
[Ramme på side 7]
Hjertetransplantasjon uten bruk av blod
I oktober i fjor ble tre år gamle Chandra Sharp lagt inn på et sykehus i Cleveland i Ohio i USA med et hjerte som ikke bare var for stort, men også svakt. Hun var underernært og hemmet i veksten og veide bare ni kilo. Hun trengte en hjertetransplantasjon. Det ble sagt at hun bare hadde noen få uker igjen å leve. Foreldrene samtykte i transplantasjonen, men nektet blodoverføring. De er Jehovas vitner.
Dette var ikke noe problem for kirurgen, dr. Charles Fraser. The Flint Journal, som kommer ut i Michigan, skrev den 1. desember 1993: «Fraser sa at Cleveland-klinikken og andre sykehus er i ferd med å bli eksperter på å utføre mange kirurgiske inngrep — også transplantasjoner — uten å tilføre pasienten andre menneskers blod. ’Vi har lært mer om hvordan vi kan forhindre blødninger, og hvordan vi kan fylle hjerte-lunge-maskinen med andre væsker enn blod,’ sa Fraser.» Så tilføyde han: «Noen spesialsykehus har utført større hjerte-karoperasjoner uten blodoverføring i flere tiår. . . . Vi prøver alltid å operere uten å bruke blod.»
Den 29. oktober utførte han hjertetransplantasjonen på Chandra uten å bruke blod. En måned senere ble det meldt at det stod bra til med Chandra.