Salg av blod er big business

RØDT GULL! Som dette tilnavnet antyder, dreier det seg om noe svært verdifullt. Det er en dyrebar væske, en viktig naturressurs, som ikke bare er blitt sammenlignet med gull, men også med olje og kull. Rødt gull utvinnes imidlertid ikke fra årer i grunnen med bor og dynamitt. Det kommer fra menneskers blodårer og «utvinnes» med langt mer raffinerte hjelpemidler.

«Min lille datter trenger blod,» står det på et reklameskilt i en travel gate i New York. Andre annonser lyder: «Hvis du er blodgiver, er du en av dem verden ikke kan klare seg uten.» «Ditt blod teller. Lån oss en arm.»

Folk som ønsker å hjelpe andre, oppfatter tydeligvis dette budskapet. Verden over stiller de seg i kø for å gi blod. De aller fleste av dem, og de fleste av dem som jobber ved blodbankene, og av dem som foretar blodoverføringene, ønsker uten tvil oppriktig å hjelpe de nødstilte, og de tror at det er det de gjør.

Men etter at blodet er blitt gitt, og før det blir overført, går det gjennom flere mellomledd og gjennomgår flere prosesser enn de fleste av oss er klar over. Blod skaper griskhet, akkurat som gull. Det kan selges med fortjeneste og så selges nok en gang med enda høyere fortjeneste. Noen kjemper om retten til å drive blodgiversentre, de selger blodet til skyhøye priser, de tjener seg rike på det, og de til og med smugler det over landegrensene. Verden over er salg av blod big business.

I USA ble blodgiverne en gang betalt for å gi blod. Men i 1971 hevdet den britiske forfatteren Richard Titmuss at det amerikanske systemet var utrygt fordi man på denne måten lokket fattige og syke til å gi blod for noen dollar. Han hevdet også at det var umoralsk å tjene på å gi blod for å hjelpe andre. Dette førte til at det ble slutt på å betale givere av fullblod i USA (men dette systemet praktiseres fortsatt i enkelte andre land). Dette gjorde imidlertid ikke blodmarkedet mindre lønnsomt. Hvorfor ikke?

Hvorfor blodmarkedet fortsatt er lønnsomt

I 1940-årene begynte forskerne å dele blodet opp i dets enkelte bestanddeler. Denne prosessen, som nå kalles fraksjonering, gjør blod til en enda mer lønnsom forretning. Hvordan? Tenk på dette: Hvis en bil av nyere modell blir tatt fra hverandre og solgt i deler, kan den være verd opptil fem ganger mer enn hvis den var blitt solgt hel. Blod er på lignende måte verdt mye mer når det blir delt opp og bestanddelene blir solgt hver for seg.

Plasma, som utgjør omkring halvparten av blodets totale volum, er en særlig verdifull blodbestanddel. Ettersom plasmaet ikke inneholder noen av blodcellene — røde blodlegemer, hvite blodlegemer og blodplater — kan det tørkes og lagres. Blodgivere får dessuten bare lov til å gi fullblod fem ganger i året, men de kan gi plasma opptil to ganger i uken. Det skjer ved at det tappes fullblod som plasmaet så blir skilt ut fra, og deretter blir blodcellene sprøytet inn i blodgiverens årer igjen.

I USA kan blodgiverne fortsatt få betaling for det plasmaet de gir. Der i landet får blodgiverne også lov til å gi omkring fire ganger mer plasma i året enn det Verdens helseorganisasjon anbefaler! Det er derfor ikke underlig at USA står for over 60 prosent av plasmaforsyningen i verden. Alt dette plasmaet er i seg selv verdt nærmere tre milliarder kroner, men på markedet innbringer det mye mer, for plasma kan også deles opp i forskjellige bestanddeler. Verden over er plasma grunnlaget for en industri som årlig innbringer 13 milliarder kroner!

Ifølge avisen Mainichi Shimbun forbruker Japan omkring en tredjedel av plasmaet i verden. Landet importerer 96 prosent av denne blodbestanddelen, mesteparten fra USA. Kritikere i Japan har kalt dette landet «verdens vampyr», og det japanske helse- og velferdsdepartementet har forsøkt å slå ned på denne handelen og sier at det er urimelig å tjene penger på blod. Departementet hevder at medisinske institusjoner i Japan tjener omkring 1,3 milliarder kroner i året på bare én plasmabestanddel, nemlig albumin.

Vest-Tyskland bruker større mengder blodprodukter enn resten av Europa til sammen og pr. person mer enn noe annet land i verden. Boken Zum Beispiel Blut sier følgende om blodprodukter: «Over halvparten blir importert, hovedsakelig fra USA, men også fra den tredje verden. Uansett kommer det fra fattige mennesker, som prøver å plusse på inntekten sin ved å gi plasma.» Noen av disse fattige menneskene selger så mye av blodet sitt at de dør av blodtap.

Mange kommersielle plasmasentre er strategisk plassert i fattige områder eller langs grensen til fattigere land. De tiltrekker seg de fattige og samfunnets tapere, som er mer enn villige til å gi plasma i bytte for penger, og som har god grunn til å gi mer enn de burde, og til å tie om eventuelle sykdommer de har. Slik plasmahandel har oppstått i 25 land verden over. Så snart den stoppes i ett land, dukker den opp i et annet. Verken smugling eller bestikkelse av offentlige tjenestemenn er uvanlig.

Profitt på det ikke-kommersielle område

Ikke-kommersielle blodbanker er også blitt utsatt for hard kritikk i det siste. I 1986 hevdet reporteren Andrea Rock i tidsskriftet Money at det koster blodbankene 57 dollar og 50 cent å tappe en enhet blod fra en blodgiver, at det koster sykehusene 88 dollar å kjøpe den fra blodbankene, og at det koster pasientene mellom 375 og 600 dollar å få den overført.

Har situasjonen endret seg siden da? I september 1989 skrev reporteren Gilbert M. Gaul i avisen The Philadelphia Inquirer en serie artikler om det amerikanske blodbanksystemet.a Etter årelange undersøkelser kunne han rapportere at noen blodbanker bønnfaller folk om å gi blod, for så å selge opptil halvparten av dette blodet til andre blodsentre med betydelig fortjeneste. Gaul anslo at blodbankene selger omkring en halv million liter blod hvert år på denne måten, på et grått, børslignende marked som hvert år innbringer 320 millioner kroner.

Her er det imidlertid en viktig forskjell i forhold til den vanlige børsen: Denne blodbørsen står ikke under tilsyn av myndighetene. Ingen kan si hvor omfattende dens virksomhet er, langt mindre regulere prisnivået der. Og mange blodgivere vet ingenting om dette. «Folk blir ført bak lyset,» sa en som tidligere har drevet blodbank, til The Philadelphia Inquirer. «Det er ingen som forteller dem at blodet deres havner hos oss. De ville ha blitt rasende hvis de fikk vite om det.» En representant for Røde Kors sa rett ut: «Blodbankene har i mange år ført offentligheten i USA bak lyset.»

Bare i USA får blodbankene inn omkring 6,5 millioner liter blod hvert år, og de selger over 30 millioner enheter av blodprodukter for omkring 6,5 milliarder kroner. Dette er kolossalt mange penger. Blodbankene bruker ikke uttrykket «fortjeneste». De foretrekker uttrykket «overskudd etter utgifter». Røde Kors hadde for eksempel 1,9 milliarder kroner i «overskudd etter utgifter» mellom 1980 og 1987.

Blodbankene protesterer og sier at de er ikke-kommersielle organisasjoner. De hevder at pengene deres ikke går til aksjonærer, slik som i de store børsnoterte selskapene. Men hvis Røde Kors hadde hatt aksjonærer, ville organisasjonen ha blitt regnet med blant de mest lønnsomme bedriftene i USA, på linje med General Motors. Og de som har ledende stillinger i blodbankene, har ganske pene årsinntekter. Av dem som hadde slike stillinger i 62 blodbanker som The Philadelphia Inquirer undersøkte, tjente 25 prosent over 650 000 kroner i året. Noen tjente dobbelt så mye.

De som driver blodbanker, hevder også at de ikke «selger» det blodet de får inn — de tar seg bare betalt for det det koster å behandle det. En blodbankdirektør tar skarpt til gjenmæle mot denne påstanden: «Jeg blir irritert når Røde Kors sier at de ikke selger blod. Det er som om de skulle si i supermarkedet at de bare tar seg betalt for melkekartongen og ikke for melken.»

Verdensmarkedet

Handelen med fullblod er også verdensomfattende, akkurat som plasmahandelen. Kritikken av denne handelen er også verdensomfattende. I oktober 1989 skapte for eksempel det japanske Røde Kors røre da organisasjonen forsøkte å få innpass på det japanske marked ved å gi store rabatter på produkter som var fremstilt av blod fra blodgivere. Sykehus tjente store penger ved å oppgi på forsikringsblankettene at de hadde kjøpt blodet til vanlige priser.

Ifølge den thailandske avisen The Nation har noen asiatiske land måttet slå ned på handelen med rødt gull ved å gjøre slutt på ordningen med å betale blodgiverne. I India selger opptil 500 000 mennesker sitt eget blod for å forsørge seg. Enkelte utsultede og fattige mennesker forkler seg slik at de kan gi mer enn det de har lov til. Andre tappes forsettlig for for mye blod av blodbankene.

Piet J. Hagen hevder i sin bok Blood: Gift or Merchandise at blodbankenes lyssky virksomhet er på sitt verste i Brasil. De mange hundre kommersielle blodbankene i Brasil opererer i et marked som innbringer 450 millioner kroner i året, og som tiltrekker seg skruppelløse mennesker. Ifølge boken Bluternte strømmer de fattige og arbeidsløse til de utallige blodbankene i Bogotá i Colombia. De selger en halv liter av blodet sitt for bare 350 til 500 pesos. Pasientene betaler kanskje mellom 4000 og 6000 pesos for den samme halvliteren med blod!

Det er tydelig at i hvert fall én ting kan slås fast ut fra det vi nå har sett: Salg av blod er big business verden over. ’Men hva så? Hvorfor skulle ikke blod være big business?’ spør kanskje noen.

Hva er det som gjør at mange er bekymret over big business generelt? Det er griskhet. Griskheten kommer for eksempel til uttrykk når forretningsverdenen overtaler folk til å kjøpe ting de egentlig ikke har bruk for, eller hva verre er, når den fortsetter å prakke på folk produkter som man vet er farlige, eller når den nekter å bruke penger på å gjøre produktene tryggere.

Hvis det finnes den slags griskhet i blodindustrien, er livet til millioner av mennesker verden over i stor fare. Vi bør derfor spørre: Har griskhet fordervet blodindustrien?

[Fotnote]

[Ramme/bilde på side 6]

Handel med morkaker

Det er sannsynligvis svært få av de kvinner som nettopp har født, som lurer på hva som skjer med morkaken, den vevsmassen som nærer barnet mens det befinner seg i livmoren. Ifølge avisen The Philadelphia Inquirer tar mange sykehus vare på den, fryser den ned og selger den. I 1987 eksporterte USA alene omkring 800 tonn morkaker. Et firma i nærheten av Paris kjøper 15 tonn morkaker hver dag! Morkakene er en god kilde til blodplasma, som firmaet videreforedler til forskjellige medisiner som det selger i omkring 100 land.

[Diagram/bilde på side 4]

(Se den trykte publikasjonen)

Hovedbestanddelene i blodet

Plasma: utgjør omkring 55 prosent av blodet; 92 prosent er vann; resten består av komplekse proteiner, for eksempel globuliner, fibrinogener og albumin

Blodplater: utgjør omkring 0,17 prosent av blodet

Hvite blodlegemer: utgjør omkring 0,1 prosent

Røde blodlegemer: utgjør omkring 45 prosent

En livets gave eller et dødskyss?

«Hvor mange mennesker må dø? Hvor mange dødsfall trenger dere? Si oss hvor mange dødsfall dere krever for å tro at dette skjer.»

DON FRANCIS ved CDC (det amerikanske senter for sykdomskontroll) slo neven i bordet mens han ropte dette på et møte med høytstående representanter for blodbankindustrien. CDC forsøkte å overbevise blodbankene om at AIDS var i ferd med å spre seg via landets blodbankblod.

Blodbankenes representanter ble ikke overbevist. De sa at bevisene var spinkle — at det bare dreide seg om en håndfull tilfelle — og bestemte seg for ikke å trappe opp testingen av blod. Dette skjedde 4. januar 1983. Seks måneder senere forsikret presidenten i den amerikanske blodbankforening: «Folk i sin alminnelighet er utsatt for liten eller ingen fare.»

Mange eksperter mente at man allerede hadde tilstrekkelig med beviser til at man burde gå til handling. Og siden da er den opprinnelige «håndfull tilfelle» blitt urovekkende mye større. Før 1985 hadde kanskje 24 000 mennesker fått blodoverføringer som var infisert med HIV (humant immunsviktvirus), som fører til AIDS.

AIDS-viruset kan spre seg uhyggelig raskt ved hjelp av smittet blod. Ifølge tidsskriftet The New England Journal of Medicine (14. desember 1989) kan en enkelt enhet med blod inneholde nok virus til å forårsake opptil 1,75 millioner infeksjoner! CDC sa til Awake! (Våkn opp!s moderorgan) at fram til juni 1990 hadde 3506 mennesker bare i USA fått AIDS etter blodoverføringer, overføringer av blodbestanddeler og vevstransplantasjoner.

Men alt dette er bare tall. De kan ikke engang antyde de ubeskrivelige personlige tragedier dette innebærer. Tenk for eksempel på tragedien med 71 år gamle Frances Borchelt. Hun sa uttrykkelig til legene at hun ikke ville ha blodoverføring. Likevel fikk hun det. Hun døde en smertefull død av AIDS, med familien som hjelpeløse tilskuere.

Tenk også på tragedien med en 17 år gammel pike som etter kraftig menstruasjonsblødning fikk to enheter med blod bare for å avhjelpe blodmangelen. Da hun 19 år gammel ble gravid, fikk hun vite at blodoverføringen hadde gitt henne AIDS-viruset. Da hun var 22 år gammel, utviklet hun AIDS. I tillegg til at hun nå fikk vite at hun snart ville dø av AIDS, var hun bekymret for at hun kanskje hadde påført sitt barn sykdommen. Rekken av tragedier bare fortsetter og omfatter så vel spedbarn som eldre mennesker verden over.

I 1987 sa boken Autologous and Directed Blood Programs: «Så å si med én gang de opprinnelige risikogruppene ble identifisert, skjedde det utenkelige: Det ble klart at denne potensielt dødelige sykdommen [AIDS] kunne bli og ble overført via blod fra frivillige blodgivere. Dette var den bitreste av all medisinsk ironi — at det verdifulle, livgivende blodet kunne vise seg å være et dødbringende middel.»

Også medisiner som er laget av blodplasma, kunne overføre sykdommen, og det var en av årsakene til at den ble utbredt over hele verden. Det gikk hardt ut over blødere, som vanligvis blir behandlet med et plasmabasert koagulasjonsmiddel. I USA fikk mellom 60 og 90 prosent av dem AIDS før man begynte med varmebehandling av medisinen for å fjerne HIV-viruset.

Blod er fortsatt ikke trygt hva AIDS angår. Og AIDS er slett ikke den eneste faren som er forbundet med blodoverføringer.

Risikoer som utkonkurrerer AIDS

«Det er det farligste stoffet vi bruker i medisinen,» sier dr. Charles Huggins om blod. Og han burde vite hva han snakker om; han leder blodoverføringstjenesten ved et sykehus i Massachusetts i USA. Mange tror at blodoverføring er enkelt og greit, at man bare behøver å finne noen som har samme blodtype. Men i tillegg til AB0-typene og rhesusfaktoren som blodet rutinemessig sjekkes i forhold til, kan det være omkring 400 andre forskjeller som ikke undersøkes. Som hjertekirurgen Denton Cooley sier: «En blodoverføring er en organtransplantasjon. . . . Jeg tror det er en viss uforlikelighet ved så å si alle blodoverføringer.»

Det er ikke overraskende at overføring av en slik komplisert substans kan «forvirre» kroppens immunapparat, som en kirurg uttrykte det. En blodoverføring kan faktisk svekke immuniteten i opptil et år. Enkelte ser dette som det farligste ved blodoverføringer.

Vi har også infeksjonssykdommene. De har slike fremmedartede navn som Chagas’ sykdom og cytomegalovirus. Virkningen av disse sykdommene varierer fra feber og kuldegysninger til døden. Dr. Joseph Feldschuh ved Cornell universitets medisinske fakultet sier at risikoen for å pådra seg en eller annen slags infeksjon etter en blodoverføring er én til ti. Det er som å spille russisk rulett med en revolver med ti kamre. Nye undersøkelser har også vist at blodoverføringer under kreftoperasjoner faktisk kan øke risikoen for at kreften skal blusse opp igjen.

Det er derfor ikke underlig at det i et nyhetsprogram på TV ble hevdet at blodoverføring kan være det største hinderet for at en skal komme seg igjen etter en operasjon. Hepatitt rammer hundretusener av pasienter og dreper mange flere av dem som får blodoverføring, enn AIDS gjør, men sykdommen får liten publisitet. Ingen vet hvor mange dødsfall det dreier seg om, men økonomen Ross Eckert sier at det kan tilsvare det at det styrtet et DC-10-fly fullt av passasjerer hver måned.

Blodbankene og risikoen

Hvordan har blodbankene reagert på avsløringen av alle disse farene som er forbundet med deres produkt? Ikke særlig positivt, ifølge kritikerne. I 1988 ble det utarbeidet en rapport for USAs president om HIV-epidemien hvor industrien ble kritisert for å være «unødig sen» med å reagere på AIDS-trusselen. Blodbankene var blitt oppfordret til å fraråde mennesker i høyrisikogruppene å gi blod. De var blitt oppfordret til å teste blodet og undersøke om det bar preg av å komme fra blodgivere i høyrisikogruppene. Blodbankene nølte. De blåste av det hele og mente at alt snakket om farer grenset til hysteri. Hvorfor?

I sin bok And the Band Played On hevder Randy Shilts at noen blodbanker motsatte seg ytterligere testing «nesten utelukkende av skattemessige grunner. Selv om blodindustrien stort sett drives av ikke-kommersielle organisasjoner som Røde Kors, representerer den store penger og har en årlig inntekt på en milliard dollar. Deres forretningsvirksomhet, nemlig å skaffe blod til 3,5 millioner blodoverføringer i året, var truet».

Ettersom ikke-kommersielle blodbanker er så avhengige av frivillige blodgivere, var de dessuten lite villige til å støte noen av dem ved å utelukke visse høyrisikogrupper, særlig homoseksuelle. Forkjempere for de homofiles rettigheter kom med dystre advarsler. De sa at å nekte dem å gi blod ville krenke deres borgerrettigheter og smake av tidligere tiders konsentrasjonsleir-mentalitet.

Det ville også koste mer penger å miste blodgivere og å begynne med nye tester. Våren 1983 var blodbanken ved Stanford universitet først ute med å ta i bruk en test som kan vise om blodet kommer fra givere med stor AIDS-risiko. Andre blodbanker kritiserte dette som et kommersielt trekk for å tiltrekke seg flere pasienter. Testene fører til at prisene stiger. Men som et ektepar uttrykte det etter at barnet deres hadde fått blodoverføring uten at de visste om det: «Vi hadde selvfølgelig gjerne betalt fem dollar ekstra pr. halvliter» for slike tester. Barnet deres døde av AIDS.

Selvoppholdelsesdriften

Noen eksperter sier at blodbankene er sene med å reagere på farer som er forbundet med blod, fordi de ikke må stå til ansvar for følgene av sine egne feilgrep. Ifølge en rapport i The Philadelphia Inquirer er det for eksempel FDA (den amerikanske næringsmiddel- og medisinkontroll) som er ansvarlig for å sørge for at blodbankene fyller kravene, men myndighetene er sterkt avhengige av blodbankene selv når det gjelder å sette opp disse kravene. Og noen tjenestemenn i FDA er tidligere ledere innen blodindustrien. Dermed ble faktisk inspeksjonene av blodbankene mindre hyppige etter hvert som AIDS-krisen bredte seg!

Amerikanske blodbanker har også drevet korridorpolitikk til støtte for lover som beskytter dem mot saksøking. I nesten alle delstater sier loven nå at blod er en tjeneste, ikke en vare. Det betyr at en som saksøker en blodbank, må bevise at det foreligger uaktsomhet fra blodbankens side — en vanskelig oppgave juridisk sett. Slike lover kan nok gjøre blodbankene tryggere overfor rettssaker, men de gjør ikke blodbankene tryggere for pasientene.

Økonomen Ross Eckert resonnerer som så at hvis blodbankene ble holdt ansvarlig for det blodet de handler med, ville de gjøre mer for å sikre høy kvalitet. Tidligere blodbankdirektør Aaron Kellner sier seg enig: «Ved hjelp av litt juridisk alkymi ble blod gjort til en tjeneste. Alle hadde ryggen fri, det vil si alle bortsett fra det uskyldige offeret, pasienten.» Han sier også: «Vi kunne i det minste ha påpekt denne urettferdigheten, men det gjorde vi ikke. Vi var opptatt av de farer som truet oss selv; hvor var vår omtanke for pasienten?»

Vi kommer etter hvert til en uunngåelig konklusjon: Blodbankindustrien er langt mer interessert i å beskytte seg selv økonomisk enn i å beskytte folk mot de farer som er forbundet med dens produkt. ’Men spiller alle disse faremomentene egentlig noen rolle hvis bruk av blod er den eneste mulige måten å redde et liv på,’ spør kanskje noen. ’Oppveier ikke fordelene farene?’ Dette er gode spørsmål. Hvor nødvendige er egentlig alle blodoverføringene?

[Uthevet tekst på side 9]

Leger gjør mye for å beskytte seg selv mot pasientenes blod. Men får pasientene tilstrekkelig beskyttelse når det gjelder overført blod?

[Ramme/bilde på sidene 8 og 9]

Er blodet trygt hva AIDS angår, i dag?

EN ARTIKKEL i New York-avisen Daily News den 5. oktober 1989 kunne fortelle om gode nyheter. Det het at risikoen for å pådra seg AIDS ved blodoverføring er én til 28 000. Prosessen som benyttes for å holde transfusjonsblodet fri for viruset, er nå 99,9 prosent effektiv, ble det sagt.

Den samme optimismen rår i blodbankindustrien. ’Transfusjonsblodet er tryggere enn noensinne,’ hevdes det derfra. Presidenten i den amerikanske blodbankforening sa at risikoen for å pådra seg AIDS via blod er «så godt som fjernet». Men hvis blod er trygt, hvorfor har da både domstoler og leger gitt det slike betegnelser som «giftig» og «uunngåelig utrygt»? Hvorfor bruker enkelte kirurger ansiktsmasker, høye støvler og annet utstyr som får dem til å se ut som rene astronauter, for å unngå kontakt med blod når de opererer? Hvorfor ber så mange sykehus pasientene om å undertegne et dokument som fritar sykehuset for ansvar for skadelige virkninger av blodoverføringer? Er blod virkelig trygt hva slike sykdommer som AIDS angår?

Hvor trygt blodet er, avhenger av de to sikkerhetstiltakene som benyttes, nemlig å være omhyggelig med hvem som får være blodgivere, og å teste selve blodet. Det blir gjort mye for å skille ut blodgivere som har en livsstil som fører til høy AIDS-risiko, men nye undersøkelser viser at det fortsatt er noen slike som slipper gjennom nåløyet. De gir feilaktige svar på spørreskjemaene og får gi blod. Noen av dem ønsker rett og slett på en diskret måte å finne ut om de selv er smittet.

I 1985 begynte blodbankene å teste blod med tanke på de antistoffene som kroppen produserer til forsvar mot AIDS-viruset. Problemet med testen er at man kan være smittet av AIDS-viruset en tid før det utvikler seg slike antistoffer som ville bli oppdaget i testen. Denne kritiske tiden kalles vindusperioden.

Opplysningen om at risikoen for å få AIDS via blodoverføring skal være én til 28 000, kommer fra en undersøkelse som stod i det medisinske tidsskriftet The New England Journal of Medicine. Der ble den sannsynlige vindusperioden satt til gjennomsnittlig åtte uker. Bare noen få måneder tidligere, i juni 1989, offentliggjorde imidlertid det samme tidsskriftet en undersøkelse som konkluderte med at vindusperioden kan være mye lengre — tre år eller mer. Denne tidligere undersøkelsen antydet at slike lange vindusperioder kan være vanligere enn man hadde tenkt seg, og den tanken ble framsatt at enkelte smittede kanskje aldri utvikler antistoffer mot viruset! Den mer optimistiske undersøkelsen tok derimot ikke med disse resultatene og sa at man «ikke hadde noen særlig god forståelse» av dem.

Det er derfor ikke å undres over at dr. Cory SerVass i den presidentoppnevnte AIDS-kommisjonen sa: «Blodbankene kan fortsette å si til offentligheten at transfusjonsblodet er så sikkert som overhodet mulig, men offentligheten tror ikke på dette lenger, for den aner det ikke er tilfellet.»

[Rettigheter]

CDC, Atlanta, Georgia

[Ramme på side 11]

Blodoverføring og kreft

Legevitenskapen er i ferd med å finne ut at blod som gis ved blodoverføring, kan svekke immunapparatet, og at denne svekkede immuniteten kan gjøre det vanskeligere å overleve kreftoperasjoner. Tidsskriftet Cancer for 15. februar 1987 forteller om en interessant undersøkelse som er blitt foretatt i Nederland. Det het: «Hos pasienter med tykktarmskreft fant man en betydelig ugunstig virkning av transfusjon når det gjaldt hvor lenge de levde etter operasjonen. I denne gruppen var det totalt 48 prosent av de pasientene som hadde fått transfusjon, og 74 prosent av dem som ikke hadde fått transfusjon, som var i live fem år etter operasjonen.»

Leger ved University of Southern California har også kommet til at kreftpasienter som er blitt operert, langt oftere får kreft på nytt dersom de har fått blodoverføring. Tidsskriftet Annals of Otology, Rhinology & Laryngology for mars 1989 fortalte om en oppfølgingsundersøkelse av 100 pasienter som disse legene hadde foretatt: «Når det gjelder tilfellene av kreft i strupehodet, var det 14 prosent av dem som ikke hadde fått blod, og 65 prosent av dem som hadde fått blod, som fikk et nytt kreftangrep. Når det gjelder kreft i munnhulen, svelget og nesen eller bihulene, var det prosentvise antall nye angrep 31 prosent uten transfusjoner og 71 prosent med transfusjoner.»

Dr. John S. Spratt trakk følgende konklusjon i sin artikkel «Blodtransfusjoner og kreftoperasjoner»: «Kreftkirurgen kan bli nødt til å begynne å operere uten blod.» — The American Journal of Surgery, september 1986.

[Bilder på side 10]

Det kan diskuteres hvorvidt blod er livreddende medisin, men det kan ikke diskuteres at blod tar livet av folk

Blodoverføring — en nødvendighet?

I 1941 fastsatte dr. John S. Lundy en standard for blodoverføringer. Øyensynlig uten noe klinisk bakgrunnsmateriale sa han at hvis en pasients hemoglobin, den bestanddelen i blodet som transporterer oksygen, synker til under ti gram pr. desiliter blod, trenger pasienten blodoverføring. Dette er siden blitt en standard som legene følger.

Denne standarden på ti gram er blitt kritisert i nærmere 30 år. I 1988 sa det amerikanske legetidsskriftet The Journal of the American Medical Association rett ut at bevismaterialet ikke støtter denne retningslinjen. Anestesilegen Howard L. Zauder sier at den er «innhyllet i tradisjon, svøpt i uklarhet og ikke underbygd av klinisk eller forsøksmessig bevismateriale». Andre kaller den rett og slett en myte.

Til tross for alle disse krasse angrepene blir denne myten fortsatt holdt i hevd som en fornuftig retningslinje. Mange anestesileger og andre leger betrakter et hemoglobinnivå på under ti som klarsignal til å gi blodoverføring for å avhjelpe anemien. Det er så godt som automatisk.

Dette er uten tvil en del av forklaringen på det store overforbruket av blod og blodprodukter i dag. Dr. Theresa L. Crenshaw, som var med i den presidentoppnevnte HIV-kommisjonen i USA, anslår at det bare der i landet blir gitt omkring to millioner unødvendige blodoverføringer i året, og at omkring halvparten av alle transfusjoner av blod fra blodbanker kunne ha vært unngått. Helse- og velferdsdepartementet i Japan fordømte «den kritikkløse bruken av blodoverføringer» i Japan og «den blinde troen på virkningen av dem».

Problemet med å forsøke å avhjelpe anemi med blodoverføring er at blodoverføringen kan være mer dødbringende enn anemien. Dette er blitt bevist blant annet i forbindelse med Jehovas vitner, som nekter å ta imot blodoverføring hovedsakelig av religiøse grunner.

Du har kanskje sett avisoverskrifter som forteller at et av Jehovas vitner har dødd fordi han eller hun har nektet blodoverføring. Slike meldinger forteller dessverre sjelden hele sannheten. Årsaken til at vedkommende har dødd, er ofte at legen har nektet å operere eller ikke har operert tidlig nok. Noen kirurger nekter å operere hvis de ikke har frihet til å gi blodoverføring dersom hemoglobinnivået skulle synke til under ti. Men mange kirurger har med godt resultat operert Jehovas vitner som har hatt et hemoglobinnivå på fem, to og enda lavere. Kirurgen Richard K. Spence sier: «Det jeg har kommet til i forbindelse med vitnene, er at et lavt hemoglobinnivå ikke har noen som helst sammenheng med dødsprosenten.»

Mange alternativer

’Blod eller døden.’ Slik beskriver enkelte leger de alternativene en pasient som er et av Jehovas vitner, har. Men i virkeligheten er det mange alternativer til blodoverføring. Jehovas vitner ønsker ikke å dø. De er interessert i alternativ behandling. Fordi Bibelen forbyr det å innta blod, betrakter de rett og slett ikke blodoverføring som et alternativ.

I juni 1988 ble det foreslått i rapporten fra den presidentoppnevnte HIV-kommisjonen i USA at alle pasienter burde få det Jehovas vitner har bedt om i årevis, nemlig: «Når man går med på å få blodoverføring eller infusjon av blodbestanddeler, bør man også bli gjort oppmerksom på farene . . . og få informasjon om aktuelle alternativer til overføring av homologt blod.»

Pasientene bør med andre ord få lov til å velge. Én valgmulighet er en form for autolog transfusjon. Pasientens eget blod blir sugd opp under operasjonen og ført tilbake til blodårene. I de tilfellene hvor dette bare er å betrakte som en utvidelse av pasientens eget blodomløp, vil de fleste Jehovas vitner godta denne metoden. Kirurger understreker også verdien av å øke pasientens blodvolum med ekspandere som ikke inneholder blod, og å la kroppen selv erstatte de røde blodlegemene. Slike metoder er blitt brukt i stedet for blodoverføring uten at dødsprosenten har gått opp. Disse fremgangsmåtene kan faktisk øke sikkerheten.

Et lovende legemiddel som kalles rekombinant erytropoietin, er nettopp blitt godkjent for bruk i begrenset omfang. Det setter fart i kroppens egen produksjon av røde blodlegemer og hjelper i virkeligheten pasienten til å produsere mer av sitt eget blod.

Vitenskapsmenn leter fortsatt etter en virkningsfull bloderstatning som kan etterligne blodets spesielle oksygentransporterende egenskaper. I USA finner de som fremstiller slike erstatninger, det vanskelig å få dem godkjent. Men som en av disse produsentene innvendte: «Hvis du ville ha FDA [den amerikanske næringsmiddel- og medisinkontroll] til å godkjenne blod, kunne du bare gi opp å forsøke å få det testet — så giftig er det.» Men man har godt håp om at det vil bli funnet et effektivt kjemikalie som kan bli godkjent som en oksygentransporterende bloderstatning.

Det finnes altså valgmuligheter. De vi har nevnt her, er bare noen få av dem som er tilgjengelige. Som dr. Horace Herbsman, professor i klinisk kirurgi, skrev i tidsskriftet Emergency Medicine: «Det er . . . ganske klart at vi har alternativer til blodoverføring. Vår erfaring med Jehovas vitner kan kanskje tolkes dit hen at vi slett ikke behøver å gjøre oss så avhengige av blodoverføringer, med alle de mulige komplikasjoner de innebærer, som vi en gang trodde.» Nå er det jo ikke noe av dette som egentlig er nytt. Som tidsskriftet The American Surgeon sa: «De siste 25 årene har vi fått rikelig med beviser for at store operasjoner kan utføres trygt uten blodoverføring.»

Men hvis blod er farlig og det finnes trygge alternativer til bruk av blod, hvorfor får da millioner av mennesker unødvendige blodoverføringer — mange av dem uten engang å vite om det, og andre mot sin vilje? Rapporten fra den presidentoppnevnte AIDS-kommisjonen understreker blant annet at leger og sykehus ikke blir informert om alternativene. Den setter fingeren på en annen faktor også: «Noen regionale blodsentre har nølt med å fremme tiltak som vil minske bruken av blodoverføring, ettersom inntekten deres kommer fra salg av blod og blodprodukter.»

Med andre ord: Salg av blod er big business.

Den mest verdifulle væske i verden

Selv om blodoverføring helt og holdent kunne avferdiges som et farlig og unødvendig produkt av en ofte grisk industri, ville det likevel ikke forklare hvorfor Jehovas vitner nekter blodoverføring. De har helt andre og langt viktigere motiver. Hva består de i?

DET er lett å ta en dråpe blod for gitt. Den kommer opp fra en rift eller et nålestikk — en liten, skinnende rød dråpe, og vi skyller eller tørker den bort uten å tenke mer over det.

Men hvis vi kunne gjøre oss så små at denne lille dråpen raget opp over oss som et fjell, ville vi i dens indre finne en utrolig komplisert og velordnet verden. Inne i den ene dråpen finnes det store hærer av celler: 250 000 000 røde blodlegemer, 400 000 hvite blodlegemer og 15 000 000 blodplater — og dette er bare en del av de samlede styrkene. Når hver av disse hærene går til aksjon inne i blodomløpet, tar de seg av hver sin spesialiserte oppgave.

De røde blodlegemene iler gjennom blodkarsystemets intrikate nettverk, transporterer oksygen fra lungene til hver enkelt celle i kroppen og fjerner deretter karbondioksid. Disse cellene er så små at en stabel med 500 av dem bare ville være en millimeter høy. Men en stabel med alle de røde blodlegemene i kroppen din ville bli 50 000 kilometer høy! Etter å ha gjort denne reisen gjennom kroppen 1440 ganger om dagen i omkring 120 dager blir det røde blodlegemet dimittert. Dets jernrike kjerne blir effektivt resirkulert, og resten kvitter kroppen seg med. Hvert sekund fjernes tre millioner røde blodlegemer mens det samme antall nye blir dannet i benmargen. Hvordan vet kroppen at et rødt blodlegeme har nådd «pensjonsalderen»? Vitenskapsmennene grubler over nettopp dette. Men uten dette systemet som erstatter de gamle røde blodlegemene, ville «blodet vårt bli tykt som betong i løpet av et par uker,» sier en kjemiker.

Mens alt dette skjer, streifer de hvite blodlegemene omkring i kretsløpet og finner fram til og tilintetgjør uønskede inntrengere. Blodplatene samler seg der hvor det går hull på kretsløpet, og begynner å levre seg og tette lekkasjen. Alle disse cellene befinner seg i en klar, elfenbensfarget væske som kalles plasma, som i seg selv består av hundrevis av bestanddeler. Mange av disse bestanddelene spiller også en viktig rolle i forbindelse med alle de oppgaver blodet utfører.

Vitenskapens mange kloke hoder er ikke i stand til å forstå alt det blodet gjør, for ikke å snakke om å etterligne det. Kan denne mirakuløst kompliserte væsken være noe annet enn en Mesterkonstruktørs verk? Og er det ikke fornuftig at denne overmenneskelige Skaper har rett til å bestemme hvordan det han har skapt, skal brukes?

Jehovas vitner har alltid ment det. De ser på Bibelen som et brev fra vår Skaper som inneholder hans retningslinjer for hvordan vi kan leve et best mulig liv. Det er en bok som ikke tier i spørsmålet om blod. Tredje Mosebok 17: 14 (EN) sier: «Blodet er sjelen i alt kjøtt» — naturligvis ikke bokstavelig talt, for Bibelen sier også at en levende organisme i seg selv er en sjel. Men alle sjelers liv er så uløselig knyttet til blodet og blir i så høy grad opprettholdt av det at blod med rette kan betraktes som en hellig væske som representerer livet.

Noen synes dette er vanskelig å forstå. Vi lever i en verden der svært lite blir betraktet som hellig. Selv livet blir sjelden satt høyt nok. Det er derfor ikke noe å undres over at blod kjøpes og selges som en hvilken som helst annen vare. Men de som respekterer Skaperens ønsker, behandler ikke blodet på den måten. ’Blod skal dere ikke spise’ var Guds bud til Noah og hans etterkommere — hele menneskeheten. (1. Mosebok 9: 4) Åtte hundre år senere ble dette budet en del av Hans lov til israelittene. Senere, 1500 år deretter, bekreftet han dette igjen overfor den kristne menighet: ’Hold dere borte fra blod.’ — Apostlenes gjerninger 15: 20.

Jehovas vitner overholder denne loven først og fremst fordi de ønsker å adlyde sin Skaper. Skaperen har gjennom sin elskede Sønns offerdød allerede gitt menneskeheten livreddende blod. Det kan forlenge livet, ikke bare noen måneder eller noen år, men for bestandig. — Johannes 3: 16; Efeserne 1: 7.

Jehovas vitner er også blitt beskyttet mot mange farer fordi de har holdt seg borte fra blod. Det er nå flere og flere i tillegg til Jehovas vitner som nekter å ta imot blodoverføring. Den medisinske verden tar etter hvert dette langsomt til etterretning og begynner å redusere sin bruk av blod. Som Surgery Annual sa det: «Den tryggeste blodoverføringen er helt klart den som ikke blir gitt.» Tidsskriftet Pathologist sa at Jehovas vitner lenge har framholdt at blodoverføring ikke er en tilrådelig behandlingsmåte. Det het videre: «Et betydelig bevismateriale støtter deres påstand, til tross for blodbankenes forsikringer om det motsatte.»

Hvem foretrekker du å stole på? Blodets vise Konstruktør? Eller dem som har gjort salg av blod til big business?