[Ramme/bilde på sidene 8 og 9]

Er blodet trygt hva AIDS angår, i dag?

EN ARTIKKEL i New York-avisen Daily News den 5. oktober 1989 kunne fortelle om gode nyheter. Det het at risikoen for å pådra seg AIDS ved blodoverføring er én til 28 000. Prosessen som benyttes for å holde transfusjonsblodet fri for viruset, er nå 99,9 prosent effektiv, ble det sagt.

Den samme optimismen rår i blodbankindustrien. ’Transfusjonsblodet er tryggere enn noensinne,’ hevdes det derfra. Presidenten i den amerikanske blodbankforening sa at risikoen for å pådra seg AIDS via blod er «så godt som fjernet». Men hvis blod er trygt, hvorfor har da både domstoler og leger gitt det slike betegnelser som «giftig» og «uunngåelig utrygt»? Hvorfor bruker enkelte kirurger ansiktsmasker, høye støvler og annet utstyr som får dem til å se ut som rene astronauter, for å unngå kontakt med blod når de opererer? Hvorfor ber så mange sykehus pasientene om å undertegne et dokument som fritar sykehuset for ansvar for skadelige virkninger av blodoverføringer? Er blod virkelig trygt hva slike sykdommer som AIDS angår?

Hvor trygt blodet er, avhenger av de to sikkerhetstiltakene som benyttes, nemlig å være omhyggelig med hvem som får være blodgivere, og å teste selve blodet. Det blir gjort mye for å skille ut blodgivere som har en livsstil som fører til høy AIDS-risiko, men nye undersøkelser viser at det fortsatt er noen slike som slipper gjennom nåløyet. De gir feilaktige svar på spørreskjemaene og får gi blod. Noen av dem ønsker rett og slett på en diskret måte å finne ut om de selv er smittet.

I 1985 begynte blodbankene å teste blod med tanke på de antistoffene som kroppen produserer til forsvar mot AIDS-viruset. Problemet med testen er at man kan være smittet av AIDS-viruset en tid før det utvikler seg slike antistoffer som ville bli oppdaget i testen. Denne kritiske tiden kalles vindusperioden.

Opplysningen om at risikoen for å få AIDS via blodoverføring skal være én til 28 000, kommer fra en undersøkelse som stod i det medisinske tidsskriftet The New England Journal of Medicine. Der ble den sannsynlige vindusperioden satt til gjennomsnittlig åtte uker. Bare noen få måneder tidligere, i juni 1989, offentliggjorde imidlertid det samme tidsskriftet en undersøkelse som konkluderte med at vindusperioden kan være mye lengre — tre år eller mer. Denne tidligere undersøkelsen antydet at slike lange vindusperioder kan være vanligere enn man hadde tenkt seg, og den tanken ble framsatt at enkelte smittede kanskje aldri utvikler antistoffer mot viruset! Den mer optimistiske undersøkelsen tok derimot ikke med disse resultatene og sa at man «ikke hadde noen særlig god forståelse» av dem.

Det er derfor ikke å undres over at dr. Cory SerVass i den presidentoppnevnte AIDS-kommisjonen sa: «Blodbankene kan fortsette å si til offentligheten at transfusjonsblodet er så sikkert som overhodet mulig, men offentligheten tror ikke på dette lenger, for den aner det ikke er tilfellet.»

[Rettigheter]

CDC, Atlanta, Georgia

En livets gave eller et dødskyss?

«Hvor mange mennesker må dø? Hvor mange dødsfall trenger dere? Si oss hvor mange dødsfall dere krever for å tro at dette skjer.»

DON FRANCIS ved CDC (det amerikanske senter for sykdomskontroll) slo neven i bordet mens han ropte dette på et møte med høytstående representanter for blodbankindustrien. CDC forsøkte å overbevise blodbankene om at AIDS var i ferd med å spre seg via landets blodbankblod.

Blodbankenes representanter ble ikke overbevist. De sa at bevisene var spinkle — at det bare dreide seg om en håndfull tilfelle — og bestemte seg for ikke å trappe opp testingen av blod. Dette skjedde 4. januar 1983. Seks måneder senere forsikret presidenten i den amerikanske blodbankforening: «Folk i sin alminnelighet er utsatt for liten eller ingen fare.»

Mange eksperter mente at man allerede hadde tilstrekkelig med beviser til at man burde gå til handling. Og siden da er den opprinnelige «håndfull tilfelle» blitt urovekkende mye større. Før 1985 hadde kanskje 24 000 mennesker fått blodoverføringer som var infisert med HIV (humant immunsviktvirus), som fører til AIDS.

AIDS-viruset kan spre seg uhyggelig raskt ved hjelp av smittet blod. Ifølge tidsskriftet The New England Journal of Medicine (14. desember 1989) kan en enkelt enhet med blod inneholde nok virus til å forårsake opptil 1,75 millioner infeksjoner! CDC sa til Awake! (Våkn opp!s moderorgan) at fram til juni 1990 hadde 3506 mennesker bare i USA fått AIDS etter blodoverføringer, overføringer av blodbestanddeler og vevstransplantasjoner.

Men alt dette er bare tall. De kan ikke engang antyde de ubeskrivelige personlige tragedier dette innebærer. Tenk for eksempel på tragedien med 71 år gamle Frances Borchelt. Hun sa uttrykkelig til legene at hun ikke ville ha blodoverføring. Likevel fikk hun det. Hun døde en smertefull død av AIDS, med familien som hjelpeløse tilskuere.

Tenk også på tragedien med en 17 år gammel pike som etter kraftig menstruasjonsblødning fikk to enheter med blod bare for å avhjelpe blodmangelen. Da hun 19 år gammel ble gravid, fikk hun vite at blodoverføringen hadde gitt henne AIDS-viruset. Da hun var 22 år gammel, utviklet hun AIDS. I tillegg til at hun nå fikk vite at hun snart ville dø av AIDS, var hun bekymret for at hun kanskje hadde påført sitt barn sykdommen. Rekken av tragedier bare fortsetter og omfatter så vel spedbarn som eldre mennesker verden over.

I 1987 sa boken Autologous and Directed Blood Programs: «Så å si med én gang de opprinnelige risikogruppene ble identifisert, skjedde det utenkelige: Det ble klart at denne potensielt dødelige sykdommen [AIDS] kunne bli og ble overført via blod fra frivillige blodgivere. Dette var den bitreste av all medisinsk ironi — at det verdifulle, livgivende blodet kunne vise seg å være et dødbringende middel.»

Også medisiner som er laget av blodplasma, kunne overføre sykdommen, og det var en av årsakene til at den ble utbredt over hele verden. Det gikk hardt ut over blødere, som vanligvis blir behandlet med et plasmabasert koagulasjonsmiddel. I USA fikk mellom 60 og 90 prosent av dem AIDS før man begynte med varmebehandling av medisinen for å fjerne HIV-viruset.

Blod er fortsatt ikke trygt hva AIDS angår. Og AIDS er slett ikke den eneste faren som er forbundet med blodoverføringer.

Risikoer som utkonkurrerer AIDS

«Det er det farligste stoffet vi bruker i medisinen,» sier dr. Charles Huggins om blod. Og han burde vite hva han snakker om; han leder blodoverføringstjenesten ved et sykehus i Massachusetts i USA. Mange tror at blodoverføring er enkelt og greit, at man bare behøver å finne noen som har samme blodtype. Men i tillegg til AB0-typene og rhesusfaktoren som blodet rutinemessig sjekkes i forhold til, kan det være omkring 400 andre forskjeller som ikke undersøkes. Som hjertekirurgen Denton Cooley sier: «En blodoverføring er en organtransplantasjon. . . . Jeg tror det er en viss uforlikelighet ved så å si alle blodoverføringer.»

Det er ikke overraskende at overføring av en slik komplisert substans kan «forvirre» kroppens immunapparat, som en kirurg uttrykte det. En blodoverføring kan faktisk svekke immuniteten i opptil et år. Enkelte ser dette som det farligste ved blodoverføringer.

Vi har også infeksjonssykdommene. De har slike fremmedartede navn som Chagas’ sykdom og cytomegalovirus. Virkningen av disse sykdommene varierer fra feber og kuldegysninger til døden. Dr. Joseph Feldschuh ved Cornell universitets medisinske fakultet sier at risikoen for å pådra seg en eller annen slags infeksjon etter en blodoverføring er én til ti. Det er som å spille russisk rulett med en revolver med ti kamre. Nye undersøkelser har også vist at blodoverføringer under kreftoperasjoner faktisk kan øke risikoen for at kreften skal blusse opp igjen.

Det er derfor ikke underlig at det i et nyhetsprogram på TV ble hevdet at blodoverføring kan være det største hinderet for at en skal komme seg igjen etter en operasjon. Hepatitt rammer hundretusener av pasienter og dreper mange flere av dem som får blodoverføring, enn AIDS gjør, men sykdommen får liten publisitet. Ingen vet hvor mange dødsfall det dreier seg om, men økonomen Ross Eckert sier at det kan tilsvare det at det styrtet et DC-10-fly fullt av passasjerer hver måned.