Ungdommer som har «kraft som er over det normale»

DU ER ung. Bare 12 år. Du har en familie du er glad i. Du har skolekamerater du liker å være sammen med. Du drar på turer til stranden og oppi fjellet. Du blir imponert når du ser alle stjernene på nattehimmelen. Du har hele livet foran deg.

Og nå har du fått kreft. Å få en slik nyhet som 60-åring er hardt. Når en er 12, får det en til å føle seg fullstendig knust.

Lenae Martinez

Det erfarte 12 år gamle Lenae Martinez. Det hun så fram til, var å få leve evig på en paradisisk jord. Dette håpet hadde hun fått gjennom den bibelske undervisningen foreldrene hennes, som er Jehovas vitner, hadde gitt henne. Hun hadde selv lest i Bibelen at jorden skal stå ved lag i all evighet, at den ble skapt for at det skulle bo folk der i all evighet, og at de som har et mildt sinn, skal arve jorden for all evighet. — Forkynneren 1: 4; Jesaja 45: 18; Matteus 5: 5.

Nå befant hun seg på barnesykehuset (Valley Children’s Hospital) i Fresno i California i USA. Hun var blitt lagt inn for noe som hadde sett ut som en nyreinfeksjon. Men prøvene viste at hun hadde leukemi. De legene som behandlet henne, bestemte at hun skulle ha blodoverføring med pakkede røde blodlegemer og blodplater, og at det straks skulle settes i gang kjemoterapi.

Lenae sa at hun ikke ville ha blod eller blodprodukter, at hun hadde lært at Gud forbyr det, og at Bibelen viser det i 3. Mosebok og Apostlenes gjerninger. «For den hellige ånd og vi selv har besluttet ikke å legge noen ytterligere byrde på dere, bortsett fra disse nødvendige ting: at dere fortsetter å avholde dere fra ting som er ofret til avguder, og fra blod og fra det som er kvalt, og fra utukt.» (Apostlenes gjerninger 15: 28, 29) Foreldrene hennes støttet hennes syn, men hun understreket at det var hennes avgjørelse, og at den var veldig viktig for henne.

Legene snakket med Lenae og foreldrene hennes en rekke ganger. En ettermiddag kom de igjen. Lenae sa om dette besøket: «Jeg følte meg veldig svak på grunn av alle smertene og hadde kastet opp mye blod. De spurte om de samme tingene igjen, bare på en annen måte. Jeg sa til dem enda en gang: ’Jeg vil ikke ha noe blod eller noen blodprodukter. Jeg vil heller dø, om det skulle bli nødvendig, enn bryte mitt løfte til Jehova Gud om å gjøre hans vilje.’»

Lenae sa videre: «De kom tilbake neste morgen. Blodplatene gikk nedover, og feberen var fortsatt høy. Jeg merket at legen hørte bedre etter hva jeg sa, denne gangen. Selv om de ikke likte mitt syn, sa de at jeg var en veldig moden 12-åring. Etterpå kom barnelegen inn og sa han var lei for det, men at det ikke var noe annet enn kjemoterapien og blodoverføringene som kunne hjelpe meg. Han gikk og sa at han skulle komme igjen senere.

Da han gikk, begynte jeg å gråte skikkelig, for han hadde tatt seg av meg helt fra jeg var liten, og nå følte jeg at han sviktet meg. Da han kom inn senere, fortalte jeg hvordan han hadde fått meg til å føle det — at han ikke brydde seg om meg mer. Det ble han overrasket over, og han sa han var lei for det han hadde sagt. Han hadde ikke ment å såre meg. Han så på meg og sa: ’Ja vel, Lenae, hvis det er sånn det må være, da får jeg se deg i himmelen.’ Han tok av seg brillene, og med store tårer i øynene sa han at han var glad i meg, og så gav han meg en god klem. Jeg takket ham og sa: ’Takk skal du ha. Jeg er glad i deg også, doktor Gillespie, men jeg håper å få leve på en paradisisk jord i oppstandelsen.’»

Så kom det to leger og en advokat. De sa til Lenaes foreldre at de ville snakke med Lenae alene. De bad foreldrene gå ut, og det gjorde de. I hele denne samtalen var legene svært hensynsfulle og vennlige, og de var imponert over den tydelige måten Lenae uttrykte seg på, og den dype overbevisningen hun hadde.

Da de var alene med henne, fortalte de at hun kom til å dø av leukemi, og sa: «Men hvis du får blodoverføringer, kan du få leve lenger. Hvis du nekter blod, kommer du til å dø om noen dager.»

«Hvis jeg får blod, hvor mye vil det forlenge livet mitt?» spurte Lenae.

«Mellom tre og seks måneder,» svarte de.

«Hva kan jeg gjøre på seks måneder?» spurte hun.

«Du blir sterk. Du kan gjøre en hel del. Du kan besøke Disney World. Du kan reise og besøke mange andre steder.»

Lenae tenkte seg om litt, og så sa hun: «Jeg har tjent Jehova hele mitt liv, i 12 år. Han har lovt meg evig liv i paradiset hvis jeg er lydig mot ham. Jeg vil ikke vende meg bort fra ham nå for å leve i seks måneder. Jeg vil være trofast til jeg dør. Da vet jeg at når hans tid er inne, vil han oppreise meg fra de døde og gi meg evig liv. Da vil jeg få massevis av tid til å gjøre alt jeg har lyst til.»

Legene og advokaten var tydelig imponert. De roste henne og gikk ut og sa til foreldrene at hun tenker og snakker som en voksen og er i stand til å treffe egne avgjørelser. De anbefalte det etiske utvalget ved sykehuset at Lenae ble betraktet som en moden mindreårig. Dette utvalget, som består av leger og annet helsepersonell samt en professor i etikk fra Fresno statsuniversitet, bestemte at Lenae skulle få lov til å treffe egne avgjørelser med hensyn til sin medisinske behandling. De betraktet Lenae som en moden mindreårig. Det ble ikke gjort noe forsøk på å trekke domstolen inn i bildet.

Etter en lang og vanskelig natt, klokken halv sju om morgenen den 22. september 1993, sovnet Lenae inn i døden i sin mors armer. Den verdighet og ro som preget den natten, er etset inn i sinnet på dem som var der. Det var 482 som kom i begravelsen, deriblant leger, sykepleiere og lærere som Lenaes tro og ulastelighet hadde gjort inntrykk på.

Lenaes foreldre og venner var dypt takknemlige for at legene, sykepleierne og ledelsen ved Valley Children’s Hospital kunne se hvor moden denne mindreårige pasienten var, og at det ikke var nødvendig med noe rettsmøte for å få brakt det på det rene.

Crystal Moore

Slike hensyn ble ikke vist 17 år gamle Crystal Moore da hun ble lagt inn på Columbia Presbyterian Medical Center i New York på grunn av tykktarmsbetennelse. Da hun ble lagt inn, understreket både hun og foreldrene hennes gjentatte ganger at hun nektet blodoverføring. Hun ville ikke dø; hun ville ha medisinsk behandling som var i samsvar med Bibelens befaling om å avholde seg fra blod. — Apostlenes gjerninger 15: 28, 29.

Det legeteamet som tok seg av Crystal, var sikker på at hennes tilstand krevde blodoverføring. En lege sa rett ut: «Hvis Crystal ikke får blodoverføring innen torsdag den 15. juni, vil hun være død fredag den 16. juni!» Den 16. juni var ikke Crystal død, og sykehuset gikk rettens vei i et forsøk på å få myndighet til å påtvinge blodoverføringer.

Under rettsmøtet, som i all hast ble arrangert på sykehuset den formiddagen, sa en av legene i sin forklaring at Crystal trengte to enheter blod umiddelbart, og at hun kanskje kom til å trenge minst ti enheter til. Han sa også at hvis Crystal prøvde å motsette seg overføringene, ville han binde hendene og føttene hennes fast til sengen for å utføre behandlingen. Crystal sa til legene at hun ville «hyle og skrike» hvis de prøvde å gi henne blod, og at hun som et av Jehovas vitner betraktet enhver påtvungen bruk av blod som noe like motbydelig som en voldtekt.

Trass i at Crystals advokat kom med gjentatte anmodninger under rettsmøtet, ble Crystal nektet muligheten til å uttale seg for domstolen og dermed vise at hun var i stand til å treffe egne avgjørelser. Selv om hun nettopp hadde vunnet en såkalt Super Youth-pris på grunn av sin fremragende akademiske dyktighet og sine lederegenskaper på sin skole, nektet dommeren å la henne få avgi offisiell forklaring angående sitt syn på blod. Det var ensbetydende med at Crystal ble nektet retten til alminnelig rettergang, råderett over sin egen kropp, retten til personlig integritet og religionsfrihet.

 Selv om domstolen ikke ville la Crystal avgi rettsforklaring, kom den i hvert fall og besøkte Crystal alene på rommet i cirka 20 minutter. Etter besøket sa dommeren at Crystal var «tydelig svært intelligent» og «svært talefør», og forklarte at Crystal «så avgjort hadde god forstand» og var «fullt ut i stand til å uttrykke seg». Trass i disse iakttagelsene var domstolen ubøyelig og nektet fremdeles å la Crystal få anledning til å bestemme over sin egen medisinske behandling.

Søndag morgen den 18. juni trengte Crystal øyeblikkelig kirurgisk behandling. Hun gav sitt samtykke, men nektet fortsatt bruk av blod. Hun mistet bare 50—100 milliliter blod under operasjonen. Likevel hevdet legene at det kunne bli påkrevd med en blodoverføring etter operasjonen. En annen lege sa at det ikke var nødvendig. Han hadde rutinemessig behandlet lignende tilfelle uten blod de siste 13 årene, og det hadde aldri vært nødvendig med noen blodoverføring etter operasjonen.

Den 22. juni 1989 ble sykehuset tilkjent midlertidig foreldreansvar for Crystal for å kunne gi blodoverføring, men bare hvis det var «nødvendig for å verne om og redde livet hennes». Foreldrene fikk tilbake foreldreansvaret da Crystal ble utskrevet fra sykehuset. Crystal trengte aldri blodoverføring, og hun fikk det heller ikke, men det er sjokkerende å se hvordan domstolen behandlet Crystal.

Etter at Crystal ble utskrevet fra sykehuset, fortsatte hun sin utdannelse og gikk ut av skolen med toppkarakterer. Kort tid senere ble hun heltidsforkynner som et av Jehovas vitner. Hun ble guide ved Jehovas vitners stevnehall i Jersey City og meldte seg på som medlem av en gruppe frivillige som oppfører og bygger om Rikets saler.

Men legene ved Columbia Presbyterian Medical Center hadde sagt at hvis hun ikke fikk blodoverføring den 15. juni, kom hun til å være død den 16. juni, og at hvis hun motsatte seg blodoverføringen, ville hendene og føttene hennes bli bundet fast. Når leger som prøver å få fratatt foreldrene foreldreansvaret, erklærer at pasienten kommer til å dø hvis han ikke får blod umiddelbart, kan det være verdt å huske tilfellet med Crystal Moore.

Lisa Kosack

Lisas første natt på barnesykehuset i Toronto i Canada (Sick Children’s Hospital) var verre enn et mareritt. Hun ble innskrevet klokken fire om ettermiddagen og gjennomgikk straks en rekke prøver. Hun fikk ikke komme inn på rommet sitt før kvart over elleve den kvelden. Ved midnattstider — vel, vi lar Lisa fortelle hva som skjedde: «Ved midnattstider kom det en sykepleier inn og sa: ’Jeg må gi deg litt blod.’ Jeg ropte: ’Jeg kan ikke få blod, for jeg er et av Jehovas vitner! Jeg håper du vet det! Jeg håper du vet det!’ ’Ja, det gjør jeg,’ sa hun og drog straks ut den kanylen jeg fikk intravenøs næring gjennom, og dyttet inn blodet. Jeg gråt og ble hysterisk.»

For en brutal og grusom behandling av en syk og skremt 12-åring midt på natten i ukjente omgivelser! Lisas foreldre hadde tatt henne med til dette sykehuset i håp om å finne vennlige og samarbeidsvillige leger. Isteden opplevde datteren deres den sjokkerende blodoverføringen midt på natten, enda både Lisa og foreldrene hennes mente at bruk av blod eller blodprodukter er et brudd på Guds lov. — Apostlenes gjerninger 15: 28, 29.

Neste morgen tok sykehuset rettslige skritt for å få tillatelse til å gi blodoverføring. Rettsmøtet varte i fem dager og ble ledet av dommer David R. Main. Det foregikk på et rom på sykehuset, og Lisa var til stede alle de fem dagene. Lisa hadde akutt myelogen leukemi, en sykdom som vanligvis har dødelig utgang, selv om legene sa at helbredelsesprosenten var 30 prosent. De foreskrev gjentatte blodoverføringer og intensiv kjemoterapi — en behandling som ville innebære store smerter og bivirkninger som svekket pasienten.

Den fjerde dagen rettsmøtet varte, avgav Lisa sin forklaring. Et av spørsmålene dreide seg om hvilke følelser hun hadde i forbindelse med den blodoverføringen hun var blitt påtvunget midt på natten. Hun forklarte at den fikk henne til å føle seg som en hund som ble brukt til et eksperiment, at hun følte det som om hun var blitt voldtatt, og at det at hun var mindreårig, hadde fått noen til å mene at de kunne gjøre hva som helst med henne. Hun syntes det var helt forferdelig å se at hun fikk en annens blod inn i seg, og hun lurte på om det ville føre til at hun fikk AIDS eller hepatitt eller en annen smittsom sykdom. Og framfor alt var hun opptatt av hva Jehova ville synes om at hun brøt hans lov mot å ta en annens blod inn i kroppen. Hun sa at hvis det skjedde igjen, skulle hun «kjempe imot og sparke ned intravenøsstativet og dra ut kanylen, uansett hvor vondt det gjorde, og stikke hull på blodposen».

Advokaten hennes spurte: «Hva synes du om at barnas hjelpeforening ber om at foreldrene dine blir fratatt foreldreansvaret, for selv å overta omsorgen?»

«Det gjør meg veldig, veldig sint; det får meg til å mene at de er grusomme, for foreldrene mine har aldri slått meg, de har vært glad i meg, og jeg er glad i dem, og når jeg har hatt halsbetennelse eller har vært forkjølt eller syk på annen måte, har de bestandig tatt seg av meg. Hele tilværelsen deres har dreid seg om meg, og jeg synes at det at noen skal komme og ta meg vekk fra dem bare fordi de er uenig, er veldig, veldig grusomt, og jeg blir helt ute av meg på grunn av det.»

«Vil du dø?»

«Nei, jeg tror ikke noen vil dø, men hvis jeg skulle dø, kommer jeg ikke til å være redd, for jeg vet at jeg har håpet om evig liv på en paradisisk jord.»

Det var knapt et øye som var tørt da Lisa modig snakket om sin forestående død, sin tro på Jehova og sin beslutning om å forbli lydig mot hans lov angående blodets hellighet.

Advokaten spurte videre: «Lisa, ville det bety noe fra eller til for deg om retten bestemte at du skulle ta imot blodoverføringer?»

«Nei, for jeg vil fortsatt være trofast mot min Gud og rette meg etter hans påbud, for Gud er høyt hevet over enhver domstol og ethvert menneske.»

«Lisa, hva vil du at dommeren skal beslutte i denne saken?»

«Det jeg vil at dommeren skal beslutte i denne saken, er at jeg blir sendt tilbake til foreldrene mine, og at de får tilbake foreldreansvaret, så jeg kan være lykkelig og kan komme hjem og være i gode omgivelser.»

Og det var nettopp det dommer Main besluttet. Her følger noen utdrag fra rettsavgjørelsen.

«Lisa har på en tydelig og saklig måte gjort det klart overfor domstolen at hvis det blir gjort forsøk på å gi henne blodoverføring, vil hun motsette seg det av all sin kraft. Hun har sagt, og jeg tror henne, at hun vil skrike og stritte imot, og at hun vil dra kanylen ut av armen og forsøke å ødelegge blodposen over sengen. Jeg nekter å treffe noen beslutning som vil føre til at dette barnet må gjennomgå denne ildprøven.»

Om den blodoverføringen hun var blitt påtvunget midt på natten, sa han:

«Jeg må konstatere at hun er blitt diskriminert på grunnlag av sin religion og sin alder i henhold til avsnitt 15 (1). Under disse omstendigheter, ved å bli gitt blodoverføring, ble hennes rett til personlig sikkerhet krenket i henhold til avsnitt 7.»

Det er interessant å merke seg hvilket inntrykk dommeren hadde fått av Lisa selv:

«Lisa er tiltalende, uhyre intelligent, flink til å uttrykke seg, høflig, våken og framfor alt modig. Hun er langt forut for sin alder når det gjelder forstand og modenhet, og jeg antar at jeg trygt kan si at hun har alle de positive egenskaper som enhver far eller mor ønsker å finne hos sine barn. Hun har en gjennomreflektert, fast og veldefinert religiøs tro. Etter min oppfatning vil hennes religiøse tro ikke kunne rokkes eller forandres uansett hvor mange formaninger hun fikk fra hvem som helst, eller om hun ble utsatt for press fra sine foreldre eller andre, medregnet en beslutning fra denne rett. Etter min mening bør Lisa Kosack få anledning til å kjempe mot denne sykdommen med verdighet og fred i sinnet.»

«Begjæring avvist.»

Lisa og familien hennes forlot sykehuset samme dag. Og Lisa kjempet mot sykdommen med verdighet og fred i sinnet. Hun døde fredelig hjemme hos sin mor og far, i deres kjærlige armer. Dermed ble enda en ungdom føyd til rekken av unge Jehovas vitner som har latt Gud komme først i sitt liv. Som følge av det vil hun, sammen med de andre, få oppleve at Jesu løfte går i oppfyllelse: «Den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det!» — Matteus 10: 39, NO.

Ernestine Gregory

Da Ernestine var 17 år, fikk hun diagnosen leukemi. Da hun ble lagt inn på sykehuset, nektet hun å gå med på at det ble brukt blodprodukter sammen med den kjemoterapien som legene ville gi henne. Fordi Ernestine nektet og moren hennes støttet henne i valget av behandling, meldte sykehuset saken til barnevernsnemnda i Chicago i Illinois i USA, som i sin tur gikk til domstolene for å få myndighet til å bruke blod. Det ble holdt et rettsmøte, hvor domstolen hørte forklaringen til Ernestine, en lege, en psykiater og en advokat foruten andre impliserte.

Ernestine sa til legen at hun ikke ville ha blod, at det var hennes egen, personlige avgjørelse, som hun hadde truffet på grunnlag av det hun hadde lest i Bibelen, at en ufrivillig blodoverføring som ble gitt som følge av en rettsavgjørelse, likevel ville være et brudd på Guds lov og galt i hennes øyne, uansett hvilken myndighet domstolen måtte ha, at hun ikke var imot medisinsk behandling og ikke hadde lyst til å dø, og at hennes avgjørelse ikke var noe dødsønske, men at hun heller ikke var redd for døden.

Dr. Stanley Yachnin sa i sin forklaring at han var «imponert over Ernestines modenhet, hennes oppfatning av seg selv» og oppriktigheten i hennes religiøse oppfatninger. Han sa også at Ernestine forstod hva slags sykdom hun hadde, og hvordan utfallet kunne bli. På grunn av hennes forståelse så ikke dr. Yachnin noe behov for å tilkalle en psykiater eller psykolog.

Likevel ble dr. Ner Littner tilkalt, en psykiater som etter å ha snakket med Ernestine var av den oppfatning at hun hadde en modenhet som man venter å finne hos en person på mellom 18 og 21 år. Han sa at Ernestine viste at hun forstod konsekvensene av å gå med på eller av å nekte blodoverføring. Han sa hun aksepterte dette, ikke fordi det var en annen som bestemte over henne, men fordi hun mente dette selv. Dr. Littner sa Ernestine burde få lov til å bestemme selv i dette spørsmålet.

Jane McAtee, en advokat som representerte sykehuset, sa i sin forklaring at etter at hun hadde intervjuet Ernestine, mente hun at Ernestine forstod hva slags sykdom hun hadde, og at det virket som om hun «fullt ut [var] i stand til å forstå sin avgjørelse og akseptere konsekvensene av den».

Ernestines forklaring gjorde også dypt inntrykk på domstolen. Den kom til at Ernestine var en moden 17-åring, at hun hadde truffet sin avgjørelse på egen hånd, og at hun forstod hvor kritisk tilstanden var. Men selv om hun viste at hun var en moden ung kvinne som var i stand til å ta informerte, gjennomtenkte avgjørelser med hensyn til legebehandling som var i harmoni med hennes verdinormer og dype overbevisning, bestemte domstolen merkelig nok at det skulle gis tillatelse til å gi blodoverføring.

Rettsavgjørelsen ble først anket til Illinois ankedomstol. Med to mot én stemmer konstaterte ankedomstolen at Ernestine ikke kunne bli påtvunget blodoverføringer mot sin vilje. Domstolen anførte at Ernestine som en moden mindreårig hadde rett til å nekte blodoverføring av religiøse grunner, ettersom Første tilleggsbestemmelse til De forente staters grunnlov gav henne rett til fri religionsutøvelse, og ettersom grunnloven gav henne rett til personlig integritet.

Barnevernsnemnda anket da ankedomstolens avgjørelse til Illinois høyesterett, som stadfestet avgjørelsen og erklærte at selv om Ernestine var mindreårig, hadde hun rett til å nekte medisinsk behandling som hun hadde innvendinger mot. Denne domstolen baserte sin avgjørelse på sedvaneretten, som gir legemlig selvråderett, og på regelen om modne mindreårige. Den norm som skal følges i saker som gjelder modne mindreårige i Illinois, ble sammenfattet av Illinois høyesterett i følgende uttalelse:

«Hvis det er tydelige og overbevisende vitnesbyrd om at den mindreårige er moden nok til å forstå følgene av sine handlinger, og at den mindreårige er moden nok til å vise dømmekraft som en voksen, da gjelder, ifølge regelen om modne mindreårige, den sedvanefestede retten til å samtykke i eller nekte medisinsk behandling.»

Ernestine fikk ikke kjemoterapi eller blodoverføringer, men hun døde likevel ikke av sin leukemi, slik legene ville ha domstolen til å tro at hun kom til å gjøre. Ernestine stod fast og lot Gud komme først i sitt liv, akkurat som de andre ungdommene som er omtalt tidligere. Alle sammen fikk «kraft som er over det normale». — 2. Korinter 4: 7.

[Ramme på side 13]

Farer ved blodoverføring

The New England Journal of Medicine sa i nummeret for 14. desember 1989 at én enhet blod kan inneholde nok HIV-virus til å smitte opptil 1,75 millioner personer!

I 1987, etter at det var blitt kjent at HIV-viruset ble overført via blodgivere, stod det i boken Autologous and Directed Blood Programs: «Dette var den bitreste av all medisinsk ironi — at det verdifulle, livgivende blodet kunne vise seg å være et dødbringende middel.»

Dr. Charles Huggins, som leder blodoverføringstjenesten ved et sykehus i Massachusetts i USA, sa om blodet: «Det er det farligste stoffet vi bruker i medisinen.»

Tidsskriftet Surgery Annual skrev: «Den tryggeste blodoverføringen er helt klart den som ikke blir gitt.»

Fordi det er langt større risiko for å få et nytt tilfelle av kreft etter en operasjon hvor det er blitt gitt blodoverføring, sa dr. John S. Spratt i The American Journal of Surgery i nummeret for september 1986: «Kreftkirurgen kan bli nødt til å begynne å operere uten blod.»

Tidsskriftet Emergency Medicine sa: «Vår erfaring med Jehovas vitner kan kanskje tolkes dit hen at vi ikke behøver å gjøre oss så avhengige av blodoverføringer, med alle de mulige komplikasjoner de innebærer, som vi en gang trodde.»

Tidsskriftet Pathologist kom inn på at Jehovas vitner nekter blod, og sa: «Et betydelig bevismateriale støtter deres påstand, til tross for blodbankenes forsikringer om det motsatte.»

Dr. Charles H. Baron, professor i jus ved Boston juridiske fakultet, sa om det at Jehovas vitner nekter å ta imot blod: «Dette har hele det amerikanske samfunn hatt gagn av. På grunn av det arbeidet som blir utført av Jehovas vitners sykehuskontaktutvalg, er det i dag mindre risiko for å få en unødvendig blodoverføring — ikke bare for Jehovas vitner, men for pasienter i sin alminnelighet.»