Det begynte i Katmandu

Fortalt av Bishnu og Tara Chitrakar

«TARA, jeg vil gjerne at du skal komme og møte en mann som vi tror vil bli en god ektemann for deg!» Det var slik far brakte meg nyheten på et sykehus i Katmandu i Nepal. Jeg var 28 år gammel og arbeidet der som lege. Med våre respektive foreldres godkjennelse giftet vi oss fire uker senere!

Mannens navn var Bishnu Chitrakar. Han var 34 år gammel og hadde studert landbruksteknikk. Jeg hadde opp gjennom årene sett ham fra tid til annen på gaten i Katmandu, men jeg hadde aldri truffet ham personlig. Dette høres kanskje merkelig ut for folk i Vesten, men ekteskap arrangert av foreldre har i århundrer vært en skikk i mitt hjemland, Nepal — og skilsmisseraten er svært lav. Kanskje jeg bør forklare dette litt nærmere.

Når en kvinne i Nepal gifter seg, flytter hun inn hos ektemannens foreldre. Hvis sønnen flytter, blir det sett ned på. Det ventes av ham at han blir boende hjemme og fortsetter å støtte familien. Derfor blir en framtidig svigerdatter nøye gransket med hensyn til hvorvidt hun passer sammen med sønnen deres og med dem. Årelang erfaring ligger således til grunn for valget av ektefelle.

Her var altså jeg, ferdig utdannet lege fra Moskvas medisinske fakultet og gift med en mann som skulle ta meg med til De forente stater. Men det skal jeg fortelle om senere. Først vil jeg la Bishnu fortelle sin del av historien.

Fra landbruksteknikk til psykologi

Bishnu: Tidlig i 1960-årene, da jeg arbeidet sammen med De forente staters kontor for internasjonal utvikling i mitt hjemland, Nepal, interesserte jeg meg ikke det minste for om det fantes en Gud, eller om hva som kunne være den sanne religion. Jeg hadde vokst opp i et blandet hinduistisk/buddhistisk miljø hvor regelmessige besøk i templene var det eneste som var av betydning. Som følge av at jeg arbeidet sammen med amerikanere, drømte jeg om å komme til De forente stater for å utdanne meg videre. Den drømmen gikk i oppfyllelse da en venn av meg fra Kansas i USA som var landbruksingeniør, hjalp meg til å komme til De forente stater i 1965.

Fra 1965 til 1969 studerte jeg landbruksteknikk ved universitetet på Hawaii og deretter ved Oregon statsuniversitet. Mens jeg var der, ble jeg valgt til å være rådgiver for studentene på et studentinternat. Dette gav meg muligheten til å arbeide med mennesker og deres problemer. Det var da jeg ble klar over at jeg var mer interessert i mennesker enn i kanaler og landbruksmaskiner. Så etter at jeg hadde studert landbruksteknikk i omtrent fem år, sluttet jeg med det og begynte å konsentrere meg om psykologi. Med tiden fikk jeg magistergraden i klinisk psykologi ved Wichita statsuniversitet.

I 1971 reiste jeg hjem på et kort besøk. Jeg ble nokså overrasket da mor fortalte meg at hun visste om en kjekk pike fra en god familie. Var jeg interessert i å gifte meg med henne? Jeg tenkte at det ville jeg nok være når jeg var ferdig med studiene mine i USA om et års tid. Det gikk imidlertid slik at vi ble gift før det var gått fire uker. Vi hadde et tradisjonelt nepalsk bryllup som varte i to dager. Ettersom vi begge tilhørte chitrakar-kasten, var mange av slektningene våre til stede.

Du lurer kanskje på hvordan vi kunne vente at vi skulle oppnå et lykkelig ekteskap, ettersom det var bygd på våre foreldres valg og vi nesten ikke kjente hverandre. Svaret er at vi stolte på deres dømmekraft — og tiden har bekreftet at de hadde rett. Så istedenfor å følge den vestlige fremgangsmåten, som går ut på å ha stevnemøter og fast følge, fulgte vi vår tradisjon og lot foreldrene våre finne en ektefelle som hadde de egenskaper, verdinormer og karaktertrekk som passet sammen med våre egne.

Etter at vi hadde giftet oss, fortsatte Tara å arbeide som lege ved et nepalsk sykehus på stedet. Men hun var ikke lykkelig i åndelig henseende. Hun var blitt oppdratt som hindu og hadde en aktiv religiøs samvittighet. Hun hadde spørsmål om religion, men dem kan hun selv fortelle om.

Jeg studerte i Sovjetunionen

Tara: La meg først fortelle hvordan jeg kom til Sovjetunionen. Jeg fikk et stipend av myndighetene i Sovjetunionen for å studere medisin i Moskva. Da oppstod det første problemet. Jeg måtte lære russisk. Vanligvis ble studenter sendt til Sovjetunionen for først å studere språket i ett år. Men på grunn av en administrativ forsinkelse kom jeg til Moskva seks måneder for sent. Det gav meg bare seks måneder å lære russisk på! Deretter kom jeg rett inn på det medisinske fakultet for å få undervisning i seks år.

Jeg blir ofte spurt om hva jeg syntes om Sovjetunionen. Alt er selvfølgelig relativt, og mitt sammenligningsgrunnlag da var Nepal, som fremdeles er et utviklingsland. Derfor var jeg svært imponert over de rene byene og det utmerkede transportsystemet, særlig i Moskva. Når det gjelder menneskene, fant jeg at de hadde de samme grunnleggende behov for å få tilstrekkelig med mat, klær og arbeid som folk andre steder, slik at de kunne forsørge barna sine. De hadde lidd så mye under den annen verdenskrig at de var klar over behovet for fred.

Som legestudent oppdaget jeg at legene og professorene elsket arbeidet sitt, selv om de ikke fikk særlig godt betalt. Som student med stipend fikk jeg faktisk mye mer penger (90 rubler i måneden) enn mine sovjetiske medstudenter. Mange av legene og kirurgene og noen av avdelingssjefene ved sykehuset var kvinner.

Hindu og metodist

Etter å ha fullført studiene mine i Moskva reiste jeg tilbake til Nepal og, som du nå vet, giftet meg. Noen måneder senere sluttet jeg meg til Bishnu i De forente stater. Jeg begynte å savne noen av sidene ved livet i Nepal. Som hindu hadde jeg vært vant til å besøke templene i Katmandu. Selv om min religion la liten eller ingen vekt på læresetninger, savnet jeg de ytre tegn på åndelighet. Jeg trengte et «tempel».

Tvers over gaten for postkontoret i Winfield i Kansas, hvor vi hentet posten hver dag, lå det en metodistkirke. En dag kom Bishnu i snakk med presten der, og fra da av begynte vi å gå i metodistkirken.

Presten og hans vikar visste at jeg var hindu, og at jeg hadde gudebilder hjemme, men hadde ingen innvendinger mot det. Jeg må si at de fire årene jeg gikk der, ikke på noen måte dekket mitt åndelige behov. Vi var svært uvitende om Bibelen.

Plaget av spørsmål

Som lege hadde jeg sett mange lidelser. Ved en anledning i Katmandu så jeg for eksempel en kvinne som fikk sjokk fordi hun fikk en blodoverføring med uforlikelig blod. Laboratoriearbeidet ble ikke alltid utført like samvittighetsfullt, og det forekom derfor skjebnesvangre uhell.

Jeg var plaget av spørsmål som verken hinduismen eller metodismen kunne svare på. For eksempel: Hvorfor dør vi? Hvorfor er det så mange som lider i verden? Hvem er ansvarlig for at menneskene lider? Jeg lurte på hvor jeg kunne finne svar på dette.

En dag fikk vi besøk av Jehovas vitner. Jeg fortalte dem at vi gikk i metodistkirken. Men da et av vitnene spurte om vi ønsket å forstå Bibelen, var både Bishnu og jeg interessert i det. Snart fikk jeg logiske svar på spørsmålene mine ut fra Bibelen. Nå ønsket jeg å forstå Bibelen mer enn noen annen bok. Jeg begynte å forstå at en kjærlig Gud ikke kunne være ansvarlig for alle lidelsene i verden. Ut fra Bibelen forstod jeg at det i virkeligheten er en kombinasjon av Satans innflytelse og menneskenes egenrådighet som fører til lidelser og død. — 5. Mosebok 32: 4, 5; 1. Johannes 5: 19, NW; Åpenbaringen 12: 9—12.

Jeg forstod også at når navnene på hinduismens guder var viktige for å skille dem fra hverandre, hvor mye viktigere er ikke da navnet til den sanne Gud, Jehova, for å skille ham ut fra alle de falske gudene som finnes i verden. (Salme 83: 19, NW) Jeg gledet meg over utsiktene til at det skal komme en ny verden med fred og harmoni. (Åpenbaringen 21: 3, 4) Men mens jeg fikk mitt åndelige behov dekket, hadde ikke Bishnu så lett for å godta svarene.

Først skeptisk, så overbevist

Bishnu: Mens Tara godtok Bibelens sannhet, motsatte jeg meg tanken om at det bare finnes én sannhet. Jeg studerte Bibelen med Jehovas vitner bare for å finne feil. Likevel besvarte vitnene tålmodig alle spørsmål ut fra Bibelen. Litt etter litt ble jeg overbevist.

Med tiden flyttet vi til Arlington i Virginia, og i desember 1979 ble vi døpt som innviede Jehovas vitner. Nå bestemte vi oss for å bruke vårt liv på en måte som var til større pris for Jehova. Bare én av oss skulle arbeide på heltid, mens den andre skulle bruke mer tid til å forkynne og undervise i sannheten. En stund arbeidet jeg på heltid ved et psykiatrisk behandlingssenter for vietnamesiske flyktninger.

Fra psykolog til bussjåfør

I november 1980 flyttet vi til Winchester i Virginia, hvor Tara fikk arbeid som kliniker i den offentlige helsetjenesten. Nå måtte jeg finne meg et arbeid. Det gikk omtrent ni måneder uten at jeg fant arbeid i mitt yrke. Tara arbeidet, men jeg var uten arbeid. Jeg ønsket meg bare deltidsarbeid, slik at jeg kunne gjøre mer i den kristne tjeneste.

Det var en prøvelsens tid for meg. Jeg ble motløs og begynte å tro at jeg måtte påta meg heltidsarbeid. Men jeg ble ikke fristet over evne. Til slutt ble jeg tilbudt deltidsarbeid ved et rehabiliteringssenter for stoffmisbrukere. Jeg arbeidet som rådgiver for personer med narkotika- og alkoholproblemer. Det var ideelt for meg — jeg kunne bestemme min egen arbeidstid. Så endret situasjonen seg. Jeg fikk valget mellom å arbeide på heltid eller ikke å få arbeide i det hele tatt. Så nok en gang var jeg arbeidsløs, og denne gangen fikk jeg arbeidsløshetstrygd. Det såret min stolthet, men så ble vi stilt overfor en overraskende og prøvende utfordring.

Våkn opp! for 8. desember 1984 inneholdt en artikkel om arbeidsløshet og kom med forskjellige forslag. Da vi så over listen med arbeidsmuligheter utenfor hjemmet, pekte Tara på noe som jeg kunne tenke meg — å kjøre skolebuss! Dette var et svært passende arbeid med hensyn til selve timeplanen.

Det var litt av en forandring for en psykolog å bli bussjåfør. Men jeg likte å kjøre. Jeg henvendte meg til skolemyndighetene, selv om det betydde at jeg måtte svelge min stolthet. De tilbød meg stillingen — og gav meg så en av de tøffeste rutene med noen av de mest urolige barna. Da kom mine kunnskaper som psykolog virkelig til nytte.

I en buss full av skolebarn var det en liten gruppe som var nokså rampete, og som ikke ville falle til ro. Jeg stoppet bussen og forklarte dem at det var for deres egen sikkerhets skyld at det ikke måtte være noen forstyrrelser når jeg kjørte. Hvis det var det, ville jeg kjøre ut til siden og stoppe bussen til det ble ro. Etter at jeg hadde stoppet et par ganger, sørget flertallet for at urokråkene holdt seg i ro.

Men de mest verdifulle opplevelsene hadde jeg i den kristne tjeneste. Jeg forkynte nå mer regelmessig og fikk opplæring av Lansing Anderson, en dyktig pioner og eldste i Winchester West menighet. I 1985 opplevde Tara noe som forandret vårt liv igjen.

En ny utfordring i New York

Tara: I 1984 og 1985 tjente jeg ved tre anledninger som lege ved Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn. Det er et samfunn som består av cirka 2700 Jehovas vitner fra hele verden. De bor, spiser, sover og arbeider der. De får ingen lønn, bare en liten godtgjørelse til å dekke personlige utgifter. De er alle frivillige arbeidere som bidrar til at «det gode budskap» om Guds rike kan bli forkynt i hele verden. (Markus 13: 10, NW) Mange av dem arbeider i det store trykkeriet, hvor det trykkes bibler og bibelsk litteratur på mange språk. Andre er engasjert i kontor- og administrasjonsarbeid, og andre igjen tar seg av husarbeid. Så denne lille «byen» i Brooklyn Heights trenger sitt eget legekyndige personale.

Jeg gledet meg over å få arbeide i et slikt kristent miljø. Det var så tilfredsstillende å arbeide blant mennesker som er rene på kropp og sinn, og som har den samme tro som jeg. Så kom den store overraskelsen. Selskapet Vakttårnet inviterte oss til å komme og tjene på heltid ved hovedkontoret. Så nå er jeg en av fire leger, to mannlige og to kvinnelige, som tar seg av dem som bor her. Pasientene våre er alt fra små barn (en av legene her har fire barn) til eldre Jehovas vitner som er over 90 år, og som fremdeles er i virksomhet! Og hva gjør Bishnu?

Lykkeligere med mindre

Bishnu: Nå tjener jeg som tilsynsmann i dette samfunnet. Jeg fører tilsyn med en del av det personale som utfører husarbeid. Her behøver jeg ikke å takle problemer som skyldes alkohol- eller stoffmisbruk. Alle lever i samsvar med Bibelens prinsipper og anvender dem i sitt liv, og det er interessant å se at disse prinsippene ofte er det som i dag blir kalt anvendt psykologi.

Riktignok har vi ikke lenger eget hus og heller ikke god lønn. Men vi har lært å være lykkeligere med mindre. Vi har lært den sanne Gud, universets Overherre, Jehova, å kjenne. Og vi kom helt fra Katmandu i Nepal for å finne kunnskap om ham.

[Kart/bilder på side 15]

Byen Katmandu og dalen i Nepal hvor vi ble født

(Se den trykte publikasjonen)

NEPAL

Katmandu

KINA

INDIA

[Bilde på side 16]

Min kone og jeg like etter at vi giftet oss i Nepal

[Bilde på side 17]

Tara studerte medisin i Sovjetunionen

[Rettigheter]

USSR Mission to the UN

[Bilde på side 18]

Tara (til venstre) hjelper til med å tilberede et måltid i kjøkkenet til sin svigermor