En livsfarlig kombinasjon

«EN ALVORLIG krise,» erklærte USAs president, George Bush. En «forferdelig situasjon,» skrev den sørafrikanske avisen The Star. «En epidemi,» meldte U.S.News & World Report. «En svøpe for samfunnet,» sa en bekymret borger.

Snakker de om det fryktelige AIDS-viruset? Nei, de snakker om en annen slags plage som for tiden i de fleste land krever flere offer enn AIDS. Hva er det? Følgene av en livsfarlig kombinasjon: alkohol og bilkjøring.

Verden over blir omkring 300 000 mennesker drept i trafikkulykker hvert år. For Norge er tallet cirka 400. Av de millioner som blir skadet, blir titusener lemlestet for resten av livet. De økonomiske kostnadene kommer opp i enorme beløp hvert år, i Norge omkring ni milliarder kroner. I en stor del av ulykkene er det alkohol med i spillet.

Fra 1981 til 1990 døde omkring 100 000 mennesker i USA av AIDS. Men i løpet av den samme tiårsperioden har cirka 250 000 omkommet i trafikkulykker som har hatt sammenheng med alkohol. AIDS rammer oftest de sprøytenarkomane og dem som har løse seksuelle forbindelser. Men promilleføreren dreper kanskje ikke bare seg selv, men også helt uskyldige.

Kombinasjonen alkohol og bilkjøring volder ofte intetanende offer en voldsom død, og familier rives i stykker. Foreldre mister sine barn, barn mister sine foreldre, og menn og kvinner mister sin ektefelle.

Forsøk på å snu tendensen

Det gjøres mange forsøk på å snu denne ødeleggende tendensen. I USA har organisasjoner på grasrotnivå satt i gang informasjonskampanjer. Det gjelder for eksempel RID (Remove Intoxicated Drivers, Fjern påvirkede bilførere) og MADD (Mothers Against Drunk Drivers, Mødre mot fyllekjørere). Det gjennomføres tiltak som arrangeres av Stop-DWI (Driving While Intoxicated, Kjøring i påvirket tilstand). Andre land har lignende organisasjoner. De hjelper ofrene til å oppnå sine rettigheter og virker til fremme for reformer innen lovverket.

Myndighetene i mange land setter mer og mer inn på å pågripe påvirkede bilførere ved blant annet å benytte seg av promillekontroller. Forskjellige lover er blitt vedtatt for at de som serverer alkoholholdige drikker, skal kunne bli holdt ansvarlig. Store plakattavler blir også brukt for å minne bilførerne om de lover som gjelder.

Tallet på omkomne fortsetter å øke

Til tross for alle disse bestrebelsene er det fortsatt flere og flere verden over som omkommer som følge av promillekjøring. I Brasil blir én person drept hvert 21. minutt — cirka 25 000 i året — i ulykker som har sammenheng med alkohol. Det er rundt halvparten av alle dem som dør i trafikken i det landet. I England og Tyskland sies det at hver femte dødsulykke i trafikken har sammenheng med alkohol. I Mexico skyldes ifølge flere kilder 80 prosent av de 50 000 dødsfallene i trafikken ’menneskelig feil, i alt vesentlig forårsaket av promillekjøring,’ melder den meksikanske avisen El Universal.

Det er anslått at det i Sør-Afrika er alkohol inne i bildet i over 25 prosent av trafikkulykkene som medfører personskade eller død. I et gjennomsnittsår i USA fører alkoholrelaterte ulykker til cirka 650 000 skader, og 40 000 av dem er alvorlige. Over 23 000 personer blir drept, det vil si omkring halvparten av alle dem som mister livet i trafikken. Ifølge en utredning fra Transportøkonomisk institutt har rundt 30 prosent av de bilførere i Norge som blir skadet eller drept, promille.

I et fortvilt forsøk på å få den påvirkede bilføreren til å forstå sakens alvor, ble det organisert et DWI-trafikkofferpanel i staten Washington i USA. Det inngår nå i den rettslige prosess for dem som blir dømt for promillekjøring. Tiltaket blir nå benyttet i mange deler av USA. Formålet er å stille promillekjørerne ansikt til ansikt med de tragiske følgene av deres ansvarsløse drikking. De skyldige blir av retten dømt til å lytte til ofrene og deres pårørende, så de blir klar over den forferdelige pris som er blitt betalt. Awake! (Våkn opp!s moderorgan) ble innbudt til å være til stede ved et slikt møte.

[Bilderettigheter på side 4]

Dominic D. Massita, Sr./Accident Legal Photo Service of New York

Promillekjørerne møter ofrene

VI BEFINNER oss i Genesee fylke i den nordlige delen av staten New York. DWI-trafikkofferpanelet har samlet seks personer som knyttes sammen av den sorg de har felles. De viser fram bilder av sine kjære. De er med på et smertelig forsøk på å få en gruppe som er dømt for promillekjøring, til å forstå sakens alvor.

Her er utdrag av det som ble sagt.

Ofrene

En far: «Dette er vår sønn Eric. Han var en fin gutt, full av godt humør, full av smil. Nå er jeg en trist, sørgende far med en sønn som døde 17 år gammel. På et øyeblikk forsvant våre drømmer, våre framtidshåp, vår kjære sønn — på grunn av en fyllekjører.

Jeg og min kone går til kirkegården. Det er den siste tråden vi har å klamre oss til. Vi leser Erics ord som er risset inn på gravsteinen: ’Jeg vil savne dere, far og mor, og håper avstanden ikke blir så stor; i så fall vil det i meg blø, for jeg ville aldri si adjø.’ Og vi vil heller ikke si adjø.»

En ung enke: «Dette er familien min. En 22 år gammel mann forlot et bryllup og påstod at han ikke følte seg påvirket. Han kjørte varebilen i stor fart bortover en mørk, ukjent vei. Han kom mot et varselsskilt som han ignorerte, og så fortsatte han videre forbi et stoppskilt. Han kjørte rett inn i oss. Jeg husker at jeg våknet med et vondt trykk i brystet. Jeg kjempet for å åpne øynene, og jeg fikk et glimt av mannen min, som satt bøyd over rattet. Jeg hørte at babyen min gråt. Jeg husker at jeg spurte: ’Hva var det som skjedde?’

Det var ingen som svarte. Mannen min, Bill, som var 31 år gammel, den eldste sønnen min, som var seks, og tvillingguttene, som var fire, var døde. Mitt eneste håp var min lille pike på ni måneder, som ble innlagt på sykehuset med en alvorlig hodeskade.

Mens jeg lå på sykehuset en trist og regnfull onsdag formiddag, ble mannen min og de tre guttene gravlagt. Jeg tenkte på fire kister, fire maltrakterte kropper, fire personer som jeg aldri mer skulle få se, høre eller ta på. Hvordan skulle jeg klare meg videre?

Den lille datteren min og jeg var nødt til å begynne et nytt liv. Jeg solgte huset vårt, for jeg klarte ikke å leve med alle minnene. Det er vanskelig å godta at mannen min og tre skjønne gutter ligger på kirkegården. All omsorgen, bekymringen og kjærligheten var ikke nok til å beskytte dem. Den smerte, frustrasjon og tomhet jeg føler, kan ikke beskrives. Livet deres ble så kort.

Han som tok livet av familien min, var ikke noen forherdet forbryter eller en alkoholiker eller en kjenning av politiet — bare en helt alminnelig mann som var ute en kveld for å hygge seg. Jeg betaler denne forferdelige prisen fordi det var en som valgte å kombinere alkohol og bilkjøring. Jeg håper inderlig at dette aldri skjer med dere eller noen dere er glad i.»

En mor: «Datteren min het Rhonda Lynn. Hun skulle ha gått ut av high school den 21. juni. Den 10. juni hadde hun sin siste kjøretime. Den dagen traff to personer som hadde vært på fest og drukket mye, en ansvarsløs avgjørelse; de bestemte seg for å kjøre bil. På et lite øyeblikk gjorde de den dagen til den siste dagen i Rhondas liv og også den siste dagen i kjørelærerens og to av hennes klassekameraters liv.

Den ettermiddagen fikk jeg en telefon med beskjed om at Rhonda hadde vært utsatt for en ulykke. Min eneste tanke var at jeg måtte være hos henne. Da jeg kom til sykehuset, fikk jeg beskjed om at jeg ikke fikk gå inn til Rhonda. Men jeg måtte bli sikker. Jeg fikk dem til å trekke bort lakenet. Ansiktet hennes var så hovent og oppskrapt. Jeg stirret på de nydelige øynene hennes og tok henne i armen, men jeg kunne ikke gjøre den knuste kroppen hennes bedre. Det eneste jeg kunne gjøre, var å stryke det pene håret hennes. Det kom ingen reaksjon. Hun var borte.

Jeg fikk den vanskelige oppgaven å fortelle faren og brødrene hennes at hun var borte. Nå er ikke livet vårt som før på grunn av det forferdelige tomrommet. Om vi bare kunne klemme henne, holde henne i armene våre en eneste gang til. Livet kommer aldri til å bli det samme. Det eneste vi har igjen, er minnene.»

En promillekjører

En ung mann: «Min historie er annerledes enn dem dere har hørt hittil. Min begynte for 23 måneder siden. Jeg husker det som om det var i går. Min venninne var med i en bowlingturnering den kvelden, så jeg bestemte meg for å få meg noe å drikke og se på mens hun bowlet. Jeg drakk fem—seks glass øl i løpet av de neste to og en halv timene. Jeg mente jeg burde være ansvarsbevisst og vente en time før jeg kjørte hjem.

Da jeg hadde kjørt en halvtimes tid, var det en sykebil på veien, og en mann stod midt i veien og dirigerte trafikken. Jeg så ikke den mannen før det var for sent. Jeg prøvde å dreie unna og tråkket på bremsen. Da frontruten knuste, sa jeg til meg selv: ’La det være en hjort eller en hund!’ Men jeg visste at det ikke var det. Jeg kom meg ut av bilen og gikk bort til ham mens jeg ropte: ’Er du ok? Er du ok?’ Han svarte ikke. Jeg husker at jeg stod over ham og så på ansiktet hans. Det var uhyggelig.

Politimennene kom bort og stilte spørsmål. Så sa de: ’Du er svært samarbeidsvillig, men du går rart og snakker rart. Har du drukket?’ De tok meg med til politistasjonen, hvor jeg måtte gjennom en alkotest. Jeg hadde 0,8 i promille [som er en ulovlig alkoholkonsentrasjon i blodet i de fleste deler av USA]. Jeg kunne ikke tro at dette skjedde med meg. Jeg hadde trodd at jeg aldri kom til å oppleve noe sånt. Men nå kom jeg til å bli tiltalt for uaktsomt drap fordi jeg hadde kjørt i påvirket tilstand.

Det var bare en måned igjen til jeg hadde fullført lærerutdannelsen. Tenk på hvordan samfunnet ser på lærere. Det venter at de er moralsk plettfrie. Det var det jeg arbeidet for, og nå ble alt spolert, følte jeg.

Jeg fikk ett års betinget dom, fikk førerkortet inndratt for 19 måneder, fikk en bot på 250 dollar, satt en helg i fengsel, gjorde 600 timers samfunnstjeneste og gjennomgikk et kurs på ni uker med alkoholrådgivning. Noe som var verre enn det, var de nettene jeg våknet og skalv og så for meg mannens ansikt. Og jeg måtte dra hjem og se familien min og alle vennene mine i øynene. Det var en kamp å fortsette å leve. Jeg var ikke sikker på om det var verdt det. Jeg måtte tilbake til undervisningen og møte alle barna. Jeg kunne ikke la være å lure på hvor mange av dem det var som visste om det jeg hadde gjort. Og jeg var fylt av anger og skyldfølelse overfor mannens familie.

Ulykkeskvelden måtte jeg gjøre det vanskeligste jeg noen gang har måttet gjøre i hele mitt liv — ringe min mor og fortelle henne: ’Mor, jeg har drept en mann i en ulykke. Noen må kjøre meg hjem.’ Da hun kom, bare omfavnet vi hverandre og gråt. Jeg unner ikke min verste fiende å gjennomgå det jeg har gjennomgått. Promillekjøring — det er et problem jeg vil engasjere meg i. Når dere går hjem fra dette møtet, så tenk på oss. Glem oss aldri.»

Panelet avslutter

Patricia Johnston, koordinatoren for dette trafikkofferpanelet, avsluttet med å fortelle om sin egen, alkoholiserte far og den tragiske kollisjonen som kostet ham livet. Hun mente at hvis folk fikk øynene opp for den sorg alkohol kan medføre, ville de ikke kjøre etter at de hadde drukket, og det ville ikke bli behov for slike tiltak som dette panelet.

Til slutt spurte ordstyreren om det var noen som hadde spørsmål, men det var det ikke. Men det var mange som hadde tårer i øynene, og som sa: «Dere kommer aldri mer til å høre at jeg kjører etter å ha drukket.»

Det er bare tiden som vil vise hvilke resultater slike paneler vil bringe når det gjelder å hindre at arresterte promillekjørere igjen setter seg bak rattet i påvirket tilstand. Men det som gjør problemet så skremmende, er det enorme antall, millioner, som kjører i påvirket tilstand, og som ikke blir pågrepet.

Ferske rapporter fra det amerikanske justisdepartementets kontor for statistikk viste at på ett år ble nærmere to millioner personer arrestert for å ha kjørt i påvirket tilstand. Men statistikken viste også at det for hver arrestasjon av en påvirket bilfører kan være så mange som 2000 eller flere som ikke oppdages, på steder hvor det ikke foretas kontroll. Alle disse kan bli årsak til ulykker. (I Norge blir hvert år 6000—7000 personer dømt for promillekjøring.)

Hva er det som har skapt det miljø som avler slike livsfarlige og ansvarsløse handlinger? Hvorfor blir ikke den langvarige kampen mot promillekjøring vunnet? La oss se på noen av svarene.

[Bilde på side 7]

Gjerningsmannen stilles ansikt til ansikt med trafikkofferpanelet. (Bildet er arrangert.)

Hvem har skylden?

«Å BLI full er akseptabelt» for mange i samfunnet, sier Jim Vanderwood i Mohawk Valley edruskapsnemnd i staten New York. Det er dessverre svært få som kan nekte for at det å drikke alkohol, til og med til overmål, er noe som preger deres samfunn.

I årevis har de fleste samfunn tolerert at folk regelmessig nyter alkohol — også i større mengder. Det har oppmuntret andre til å anta samme holdning. Som Jim Vanderwood sier: «Se på filmene. Vi har alltid beundret dem som kan drikke andre under bordet og likevel gå ut og være en flott kar. Det blir betraktet som noe som på et vis bygger opp selvaktelsen. Hvordan bekjemper du noe sånt?»

Selv om skylden først og fremst ligger hos dem som forårsaker store personskader ved å kjøre i påvirket tilstand, bærer derfor også samfunnet med sin mangel på faste normer og sin lite likevektige holdning til alkohol en del av skylden.

«Det å drikke alkohol er ikke bare akseptabelt; det blir også forherliget og reklamert for,» sier polititjenestemannen Jim Thompson, som driver forebyggende arbeid. Han sa til Våkn opp!: «Mange idrettsarrangementer er knyttet til alkoholindustrien, for eksempel ølindustrien.» Han bemerket at «de beste reklameinnslagene på TV» under mange idrettsarrangementer «er ølreklame, hvor alle samfunnets lysende stjerner anbefaler det ølet de liker best».

Et føderalt seminar som ble holdt under ledelse av USAs tidligere helsedirektør, C. Everett Koop, ble boikottet av den amerikanske forening av kringkastingsselskaper og av annonsørenes forening. Hvorfor? Fordi seminaret behandlet spørsmålet om alkohol og bilkjøring og spørsmålet om straffskyld. Dr. Patricia Waller, som var ordstyrer for seminarets undervisningspanel, sa: «Faktum er at vi [samfunnet] har skapt dette problemet, og folk er dumme nok til å gi etter for alt det press vi har øvd på dem siden de var gamle nok til å få med seg noe som helst på TV. ’Men vi er ikke ansvarlige [sier samfunnet]. Det er ikke vårt problem.’»

Ung promillekjører i dag — problemdranker i morgen

Gjennom forskjellige kanaler, for eksempel TV, filmer og reklame, blir alkohol forherliget. Dette når fram til de unges lettpåvirkelige sinn med budskapet: ’Du kan drikke alkohol og leve lykkelig alle dine dager.’

«Et gjennomsnittsbarn vil ha sett at det er blitt drukket alkohol, 75 000 ganger på TV før det er gammelt nok til å ha lov til å nyte alkohol selv,» sier dr. T. Radecki i en amerikansk forening som behandler saker som angår TV-vold. Den britiske forskeren Anders Hansen foretok en undersøkelse av hva som ble sendt i den beste sendetiden i TV i Storbritannia, og kom fram til at 71 prosent av fiksjonsprogrammene inneholdt scener hvor det drikkes alkohol. Det var gjennomsnittlig 3,4 slike scener i timen, mens «det svært sjelden ble vist at det å drikke alkohol kan ha helt bestemte følger», for eksempel trafikkulykker og drap, sa Hansen.

Journalisten Colman McCarthy skriver i The Washington Post at reklame og salgskampanjer benytter seg av tidligere idrettsfolk for «å fange barnas oppmerksomhet og fremme den tanke overfor collegestudenter at det å drikke alkohol, og det i store mengder, er nødvendig for å føle sosialt velvære. Budskapet . . . er: Hvis du ikke løfter glasset, er du utenfor».

I Sovjetunionen er promillekjøring et stort nasjonalt problem. Noen tjenestemenn der tviler på at folks drikkevaner kan forandres. «Det ligger i våre russiske røtter,» sa én. Mange betrakter det for øvrig som en form for avkobling. De unge og lett påvirkelige vokser derfor opp i et miljø hvor det drikkes mye alkohol.

Jim Vanderwood forklarer at USA har «en ung drikkekultur. Alkohol — det vil si softball, bowling, det amerikanske fotballmesterskapet, restaurantbesøk. Hvis det er avkobling, er det alkohol, hvis det er alkohol, er det avkobling». Han sier: «Du kan vokse fra dette stadiet hvis du ikke har utløst din avhengighet psykisk, sosiologisk eller fysisk.» Men så advarer han: «En ting vi vet ut fra forskningen, og det er godt dokumentert, er at hvis du begynner å drikke mye alkohol når du er 14, 15 eller 16 år, kan du bli avhengig i løpet av et år. Hvis du gjør det fra begynnelsen av 20-årene, kan du bli avhengig innen noen få år.»

Er det noe rart at den vanligste dødsårsaken blant amerikanere i alderen 16—24 år er trafikkulykker hvor alkohol er inne i bildet? Det er uten tvil også en av de vanligste dødsårsakene i mange andre land. Dr. Waller sier derfor at samvittighetsfulle foreldre som prøver å oppdra barna sine i et hjem som drar dem i retning av edruelighet, blir konfrontert med et normløst samfunn som «drar i den andre» retningen.

En ungdom som drikker alkohol i dag, kan følgelig bli morgendagens kroniske problemdranker. Han vil i mange tilfelle ikke være mottagelig for behandling, og det betyr at han er en alvorlig trussel mot trafikksikkerheten. En 34 år gammel promille-«gjenganger» i USA som hadde gjennomgått et statlig alkoholprogram, gikk på rangel og kjørte deretter varebilen sin på gal side av motorveien. Han kolliderte med en buss som var full av tenåringer, og sendte 27 mennesker — 24 ungdommer og tre voksne — i døden. Det er blitt konstatert at over en fjerdedel av dem som blir dømt for promillekjøring, er tidligere dømt for det samme.

Alkohol — et lovlig narkotikum

Myndighetene i mange land gjør offentligheten oppmerksom på at alkohol er et narkotikum, et lovlig narkotikum. De sidestiller alkohol med andre vanedannende rusmidler.

På et spesielt orienteringsmøte i Det hvite hus erklærte president Bush at promillekjøring er «like ødeleggende som crack, at det rammer like vilkårlig som bandevold, og at det dreper flere ungdommer enn begge deler til sammen». Han fremhevet også at «vi må lære barna våre at alkohol er et narkotikum».

Hvis du ikke har betraktet alkohol som et narkotikum tidligere, er du ikke alene om det. C. Graziano, som arbeider med trafikksikkerhet, sier at mange ikke ser denne sammenhengen, og tilføyer: «Advokater, leger, dommere. Alkohol kan berøre hvem som helst . . . Det er tilgjengelig. Det er så lett å få tak i!» Fordi det i de fleste land er lovlig å drikke alkohol, kan det kjøpes alkohol i forskjellige slags forretninger. Kontrollen er ikke alltid så god.

På grunn av sitt kaloriinnhold er alkohol et næringsmiddel. Men det må også klassifiseres som et narkotikum, fordi det hemmer kroppens sentralnervesystem. I store doser har alkohol en narkotisk virkning på kroppen på samme måte som et barbiturat. Fordi det har den egenskap at det kan forandre sinnsstemningen, reduserer det stress, sier Jim Vanderwood. «Det fjerner hemninger og forandrer tankeprosessen. Du føler at du kan gjøre det bra, når du i virkeligheten ikke kan det.» Her ligger problemet med alkohol og bilkjøring. Som han konkluderer med: «En person med svekkede evner foretar en svekket vurdering av en svak prestasjon.»

Noen som befinner seg i vanskelige situasjoner — skilsmisse, arbeidsløshet, familieproblemer — tyr ofte til alkohol og drikker mye alkohol i et forsøk på å mestre presset og stresset. I denne tilstanden oppfører de seg på en ’irrasjonell, ansvarsløs måte, som innbefatter at de kjører i påvirket tilstand,’ sier publikasjonen Journal of Studies on Alcohol.

En behøver imidlertid ikke å være beruset for at prestasjonsevnen skal bli berørt. Bare ett eller to glass kan svekke en bilførers dømmekraft, med den følge at han blir en trussel for seg selv og andre.

Denne svøpen er virkelig tragisk for samfunnet, som har forgiftet seg selv med en livsfarlig kombinasjon av kommersiell griskhet og en ettergivende holdning til et lovlig, men potensielt farlig stoff. Hvilken trøst er det så for dem som sørger på grunn av denne tragedien? Kan de ha noe virkelig håp?

[Uthevet tekst på side 10]

Tenåringer som drikker mye alkohol, kan bli avhengige på ett år

[Uthevet tekst på side 10]

En behøver ikke å være beruset for at kjøreferdigheten skal bli svekket

[Bilde på side 9]

Det å drikke alkohol blir forherliget, blant annet gjennom fjernsynet

Hvordan kan ofrene finne trøst?

FOR dem som plutselig mister sine kjære i en ulykke hvor alkohol er med i spillet, er det «ingen tid . . . til å si ’Farvel’ . . . eller ’Jeg er glad i deg’,» sier Janice Lord, som har skrevet en bok om de etterlattes sorg etter trafikkulykker som skyldes promillekjøring. — Survivor Grief Following a Drunk-Driving Crash.

Som vi har sett, har de pårørende mye å takle: sjokk, forferdelse, sinne og fortvilelse. Det at de mister sine kjære på en slik måte, gir dem følelsen av et evigvarende tap. De føler kanskje at de sår de har fått, aldri kan leges ordentlig.

Fordi myndighetene i mange land er klar over hva slike tap medfører, går de inn for å vedta lover og skape forhold som kan redusere det sjokkerende høye antall som blir drept eller skadet hvert år. En tjenestemann pekte for eksempel på karaktersvakheter hos promillekjørere og foreslo at det skulle opprettes sentre for dem hvor de skulle melde seg og ved hjelp av undervisning og rådgivning angående arbeid og rusmidler skulle ’kunne bli bygd opp og styrket’ til å overvinne sine svakheter.

Hva er det egentlig behov for?

Hvor ønskelig dette enn måtte være, er det ingen mennesker eller menneskelige organisasjoner som kan fjerne den smerte som ofrene påføres, og det er heller ingen mennesker som kan bringe de døde tilbake. Det vi trenger for å bøte på alle disse skadene, er langt mer enn det mennesker kan få i stand. Det vi egentlig har behov for, er en helt annen verdensordning, en ordning som ikke er basert på dagens selviske og ødeleggende forestillinger om ’spenning og nytelse for enhver pris’, som koster så mange mennesker livet.

Har vi gode grunner for å håpe på en slik bedre verden hvor den slags tragedier vil høre fortiden til? Ja, det har vi. Vi kan ha et sikkert håp om en ny verden her på jorden, hvor disse tragediene vil opphøre, en verden hvor til og med de som har dødd i ulykker, vil bli brakt tilbake til livet. For en ubeskrivelig glede det vil bli når de blir gjenforent med sine kjære! Det vil være en ny verden hvor de triste minnene fra tidligere tragedier etter hvert vil bli visket bort, og det for godt.

Dette håpet om en ny verden finner vi i Guds inspirerte Ord, Bibelen, som sier: «[Gud] skal oppsluke døden for evig. Herren vår Gud skal tørke tårene bort fra hvert ansikt.» (Jesaja 25: 8) Det vil innebære at de døde vender tilbake til livet. Som apostelen Paulus skrev: «Jeg har det samme håp til Gud . . . : At rettferdige og urettferdige en gang skal stå opp fra de døde.» (Apostlenes gjerninger 24: 15) Jesus og apostlene viste at det kommer til å finne sted en oppstandelse, ved å oppreise døde mennesker. — Lukas 7: 11—16; 8: 40—42, 49—56; Johannes 11: 1, 14, 38—45; Apostlenes gjerninger 9: 36—42; 20: 7—12.

Livet på jorden i den nye verden, også livet for de døde som blir oppreist fra gravene, vil bli kronet med menneskelig fullkommenhet. Ved hjelp av Guds helbredende kraft vil alle som da lever, få et fullstendig friskt sinn og en helt frisk kropp: «Ingen borger skal si: ’Jeg er syk.’» «Da skal blindes øyne åpnes og døves ører lukkes opp. Da skal den lamme springe som hjorten, og den stumme skal juble med sin tunge.» — Jesaja 33: 24; 35: 5, 6; se også Matteus 15: 30, 31.

Bibelen beskriver menneskenes framtidige tilstand på jorden ved å si at Gud «skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte». (Åpenbaringen 21: 4) Han som står bak de herlige goder og de glederike forhold som vil komme, erklærer: «Ingen skal minnes det som var, ingen skal tenke på det mer. Ja, gled og fryd dere til evig tid over det som jeg skaper!» — Jesaja 65: 17, 18.

Ved hvis myndighet kommer alt dette til å skje? Ved Jehova Guds myndighet og makt, han som gir oss dette storslagne håpet, han som har skapt universet. Han garanterer i sitt Ord at en slik ny ordning hvor «rettferdighet bor», om kort tid skal erstatte den nåværende selviske og voldspregede tingenes ordning, en ordning som allerede er kommet langt inn i sine «siste dager». — 2. Peter 3: 13; 2. Timoteus 3: 1—5, 13; Ordspråkene 2: 21, 22.

Trøst fra Guds Ord

Jehovas vitner er ikke immune mot vår tids tragedier, og de venter heller ikke å få guddommelig beskyttelse mot døden i denne farlige verden, verken når det gjelder ulykker eller ellers. De vet at dette ikke er Guds vilje foreløpig. Forkynneren 9: 11 (NW) sier: «Tid og uforutsett hendelse møter dem alle.» Men Jehovas vitner har lenge henledet oppmerksomheten på Guds Ord, for hans løfter gir varig trøst til alle som tar imot dem.

Et av Jehovas vitner ble alvorlig rammet da en beruset bilfører drepte hennes svoger og var årsak til at hans kone (som var hennes søster) fikk en alvorlig hodeskade og ble mentalt skadet, med den følge at hun trengte konstant tilsyn. De var også Jehovas vitner. Hun forteller:

«Jeg gråt veldig mye det første året, og jeg var sint. Jeg var sint på den unge mannen som hadde forårsaket denne tragedien, og sint på foreldrene hans for at de ikke hadde passet bedre på ham. Noen ganger ble jeg til og med sint på Gud og englene for at de ikke hadde hindret at dette skjedde. To fine mennesker som tjente ham, var borte. Noe så meningsløst!

Jeg visste jo at Gud ikke var direkte ansvarlig og ikke ønsket at slike ting skulle skje. Men jeg hadde trodd at han ledet hvert skritt vi tok, og at han beskyttet oss mot slik skade. Nå gikk det opp for meg at jeg måtte få et mer likevektig syn på dette, og jeg begynte å lete etter svarene.

Det tok en stund før jeg kunne begynne å stenge smertene ute og begynne å resonnere. Jeg hadde følt det slik Asaf følte det, som sa i Salme 73 at det virket som om det var de ugudelige som ble begunstiget. Men senere i den samme salmen viser Guds Ord at det ikke forholder seg slik, at Gud ikke begunstiger de ugudelige, og at de vil gå til grunne når hans tid er inne til det.

Jeg innså at det var mine tanker og ikke Guds tanker det var noe i veien med. Jeg anvendte skriftsteder feil. Gud garanterer ikke frihet fra ulykker, sykdommer eller døden i denne tiden, men lover slike velsignelser i framtiden, i hans nye verden. Da jeg forstod hva Guds Ord egentlig sier om det at Gud nå beskytter oss på en åndelig måte, ikke fysisk, gav mitt sinne seg etter hvert. Nå kunne jeg også fokusere på den egentlige kilden til elendigheten, Satan Djevelen, som har vært en morder og en løgner fra den tiden han gjorde opprør mot Gud. Bibelen viser tydelig at det er Satan som er gud for denne verden, som er så full av lidelser. — Johannes 8: 44; 2. Korinter 4: 4.

Da jeg bedre forstod sannheten om hvorfor menneskene lider, om hvorfor Gud tillater det, og om hvordan han vil fjerne lidelsene, ble det klart for meg at Gud ikke er vår motstander, men vår frelse!

Det var også til stor trøst å vite at Jehova ved hjelp av sin hellige ånd støtter dem som tjener ham. Bibelen forsikrer oss om at den hellige ånd vil gi oss ’den kraft som er over det normale’. På den måten gir han oss den styrke vi trenger for å bære det som kan virke umulig å bære. Og han trøster oss også med håpet om å få se våre kjære igjen i oppstandelsen. På den måten kan vi seire over motgang.» — 2. Korinter 4: 7, NW.

En fin framtid

Tragedier av forskjellig slag har rammet mange, deriblant Jehovas vitner, i årenes løp. Det bekrefter sannheten i Guds Ord om at tid og uforutsett hendelse møter alle. (Forkynneren 9: 11, NW) Men det som Guds tjenere erfarer, bekrefter også sannheten i Guds Ord om at Gud trøster sitt folk og holder sine tjenere oppe når de trenger det. Han garanterer også en fin framtid i hans nye verden, hvor slike katastrofer vil høre fortiden til.

Det er til stor trøst å vite at det i Guds rettferdige, nye verden vil herske sann nestekjærlighet og respekt for den dyrebare gave som livet er. Disse fine egenskapene vil erstatte den selviskhet og utnyttelse av menneskelige svakheter som preger den nåværende verden på grunn av ønsket om profitt. Det vil også bli slutt på denne verdens bekymringer, press og frykt, som får mange til å føle behov for overdreven bruk av alkohol eller for å bruke andre rusmidler.

Jehovas vitner utgjør allerede nå et verdensomfattende brorskap som bindes sammen av kjærlighetens forenende kraft. (Johannes 13: 34, 35) De som tilhører dette brorskapet, utgjør et sterkt støtteapparat til hjelp for den som har mistet noen av sine nærmeste. De er glad for å hjelpe enhver som ønsker å bli trøstet slik de selv er blitt trøstet. — 2. Korinter 1: 3, 4.

[Bilde på side 13]

Bibelen lover at det vil finne sted en oppstandelse fra de døde