Finnes det noen forbindelse mellom stjernene og menneskene?

DET å interessere seg for stjernene er ikke noe nytt. Leksikonet The World Book Encyclopedia opplyser at bønder for flere tusen år siden «betraktet stjernene for å finne ut når de skulle så og plante. Farende folk lærte å benytte seg av stjernene for å bestemme retningen». Også i våre dagers romfart blir stjernene benyttet som veivisere. Oldtidens mennesker dannet også myter om personer og dyr som de mente at stjernegrupper eller konstellasjoner lignet. Etter hvert kom folk til å mene at stjernene kunne øve innflytelse på deres liv.

En uendelighet av stjerner å velge mellom

Stjernenes antall og størrelse er i seg selv nok til å vekke ærefrykt. Det finnes anslagsvis omkring 100 milliarder galakser, eller enorme ansamlinger av stjerner, i universet. Oppslagsverket The International Encyclopedia of Astronomy sier: «Dette tallet tilsvarer det antall riskorn som kunne pakkes sammen i en katedral av gjennomsnittlig størrelse.» Galaksen Melkeveien, som vårt solsystem er en del av, antas å ha minst så mange stjerner. Den stjernen som er nærmest jorden (bortsett fra solen), og som tilhører stjernesystemet Alfa Centauri, er omkring 4,3 lysår borte. Et lysår er den strekning lyset tilbakelegger i løpet av ett år. Det vil si at når vi ser på denne stjernen, vil det lyset som treffer øyet vårt, ha forlatt stjernen 4,3 år tidligere, og i hele denne tiden har det altså fart gjennom rommet med en hastighet på 299 792 kilometer i sekundet. Vår fatteevne er ikke stor nok til at vi kan forestille oss denne avstanden. Og dette er altså den nærmeste stjernen. Noen stjerner er milliarder av lysår fra vår melkevei. Det er ikke så merkverdig at Guds profet erklærte: «Se, folkene er som en dråpe i et spann, som støvgrann på vektskål er de å regne; selv kystene [øyene, NW] veier ikke mer enn støv.» (Jesaja 40: 15) Hvem bryr seg vel om et støvgrann?

Det himmellegemet som er nærmest jorden, er månen, og den øver en målbar innflytelse på jorden i og med at dens gravitasjonskraft enkelte steder forårsaker en forskjell på over 15 meter mellom flo og fjære. Ifølge tre franske vitenskapsmenn mener man nå at det er månens gravitasjonskraft som bevirker at jordaksen fortsetter å helle i en vinkel på 23 grader og derved sørger for at årstidene stadig skifter. (Tidsskriftet Nature, 18. februar 1993) Siden månen har en slik fysisk innvirkning på jorden, kan det være rimelig å spørre: Hvilken innflytelse har de mange milliarder stjerner? Men først kan vi spørre: Hva får vi vite om stjernene i gamle kilder, for eksempel Bibelen?

Hva Bibelen sier om stjerner

Stjerner omtales mange steder i Bibelen, både i bokstavelig og billedlig forstand. Ifølge en av salmistene skapte Gud «månen og stjernene til å råde om natten». Stjernene skulle altså bidra til å gi lys til jorden. (Salme 136: 9) Da Gud senere inngikk en pakt med den trofaste Abraham, sa han: «Se opp mot himmelen og tell stjernene, om du er i stand til det! Så tallrik skal ætten din bli.» (1. Mosebok 15: 5) Apostelen Paulus peker på at stjernene er forskjellige: «Solens glans er av ett slag, og månens glans er av et annet, og stjernenes glans er av et annet; ja, stjerne skiller seg fra stjerne i glans.»a (1. Korinter 15: 41) Stjernenes veldige antall og glans er likevel ikke utenfor Skaperens rekkevidde eller kontroll: «Han fastsetter stjernenes tall og gir dem alle navn.» — Salme 147: 4.

På den annen side finner vi i Bibelen også mange eksempler på at uttrykket stjerner blir benyttet om personer, herskere og engler. Jakobs sønn Josef hadde en drøm der foreldrene hans ble billedlig betegnet som «solen og månen» og brødrene hans som «stjerner». Engler blir omtalt som «morgenstjerner». Om Babylons konge blir det sagt at han tok sikte på å heve seg opp over «Guds stjerner», de herskere av Davids ætt som stod i spissen for Israels folk. Ustabile menn i den kristne menighet blir sammenlignet med «stjerner uten fast kurs», mens trofaste grupper av eldste i menigheten blir omtalt som «stjerner» i Kristi høyre hånd. — 1. Mosebok 37: 9, 10; Job 38: 7; Jesaja 14: 13; Judas 13; Åpenbaringen 1: 16.

I en beretning i Bibelen heter det at ’stjernene kjempet fra sine baner mot Sisera’, hærføreren til kanaaneerkongen Jabin som hadde undertrykt Israels folk i 20 år. Jehova gav dommer Barak i Israel i oppdrag å frelse Israel fra undertrykkelsen og lot ham vinne en overlegen seier over Sisera, til tross for at Sisera hadde 900 vogner med jernkniver på hjulene. I israelittenes seierssang heter det: «Stjernene kjempet fra himmelen, fra sine baner kjempet de mot Sisera.» Det blir ikke gitt noen forklaring på hvordan stjernene kjempet. Det er rimeligere å tro at formuleringen tyder på en eller annen guddommelig inngripen til fordel for Israel, enn å oppfatte det slik at stjernene hadde en direkte innflytelse på kampen. — Dommerne 5: 20.

«Betlehemsstjernen»

En av de best kjente stjernene som er nevnt i Bibelen, er den «stjernen» som ledet astrologene fra «østlige områder» til det huset Jesu foreldre hadde flyttet inn i sammen med Jesus noen måneder etter hans fødsel i en stall. Hva var denne stjernen? Det var ganske sikkert ikke en vanlig stjerne, siden den stod så lavt at astrologene kunne følge den over en strekning på omkring 1600 kilometer. «Stjernen» førte dem først til Jerusalem. Da kong Herodes fikk høre om dette, spurte han dem ut, og deretter bestemte han seg for å drepe barnet Jesus. Så førte «stjernen» astrologene til akkurat det huset hvor Jesus bodde. Dette kunne naturligvis ingen ordinær stjerne ha gjort. Var Gud opphavet til denne stjernelignende gjenstanden? Astrologenes besøk førte jo indirekte til utryddelse av «alle gutter i Betlehem og i alle dens distrikter . . . fra toårsalderen og derunder». Er det ikke på denne bakgrunn rimeligere å trekke den slutning at denne «stjernen» var noe som Guds motstander, Satan, benyttet i et forsøk på å ødelegge Guds Sønn? — Matteus 2: 1—11, 16.

Vi bør også huske at astrologene kom fra Østen, kanskje fra Babylon, som i fortiden var et senter for magi, trolldom og astrologi. En rekke himmellegemer er også blitt oppkalt etter babylonske guder. På kong Nebukadnesars tid gjorde man bruk av spådomskunster som skulle hjelpe ham til å avgjøre hvilken vei han skulle følge under sine felttog. — Esekiel 21: 20—22.

Profeten Jesaja rettet følgende utfordrende ord til Babylons rådgivere: «La dem nå komme og hjelpe deg, de som gransker himmelen og kikker på stjernene, de som måned for måned varsler det som skal hende deg. Men se, de blir lik halmstrå, som ilden brenner opp. De kan ikke berge sitt liv . . . det er ingen som hjelper deg.» I samsvar med Jesajas profeti falt det mektige Babylon for Kyros den store i 539 f.v.t. Den veiledning som disse babylonske astrologene hevdet at de overbrakte fra stjernene, førte til ulykke for alle berørte parter. — Jesaja 47: 13—15.

Betyr dette at vi ikke har noe å lære av stjernene?

[Fotnote]

[Ramme på side 5]

Hva noen har sagt

ASTROLOGIEN er «et supplement og en støttespiller til astronomien». — Johannes Kepler (1571—1630), tysk astronom.

«Astrologien er en sykdom, ikke en vitenskap. . . . Den er et tre under hvis skygge alle former for overtro trives.» — Moses Maimonides (1135—1204), en lærd jøde i middelalderen.

«En proto-vitenskap som angivelig gjør det mulig å fastslå enkeltindividers personlighet og atferd og forutsi framtidige tendenser og begivenheter på grunnlag av himmelens utseende . . . Det var sannsynligvis omkring det sjette århundre før vår tidsregning at kaldeerne i det sørlige Irak introduserte det personlige horoskop. Dette dreide seg om den innflytelse fiksstjernene og solen, månen og de fem planetene øvde i fødselsøyeblikket. . . . Framgangsmåtene i astrologien og fortolkningen av horoskoper er basert på forestillinger som astronomer og de fleste andre vitenskapsmenn finner subjektive og uakseptable.» — C. A. Ronan, prosjektkoordinator ved instituttet for østasiatisk vitenskapshistorie i Cambridge i England og bidragsyter til The International Encyclopedia of Astronomy, som dette sitatet er hentet fra.

For å illustrere denne subjektiviteten nevner Ronan at mens Vestens mennesker forbinder den røde planeten, Mars, med krig og krigerskhet, betrakter kineserne rødt som en vakker farge, og Mars oppfattes som en planet som har en gunstig innflytelse. På den annen side blir Venus i vestlig mytologi forbundet med hvithet og skjønnhet. Kineserne betrakter «hvitt . . . som dødens, forfallets og ødeleggelsens farge, og Venus ble derfor omtalt som den ’dystre krigsplaneten’».

Ronan fortsetter: «Til tross for sin protovitenskapelige natur har astrologien i tidligere tider spilt en nyttig rolle ved å anspore til astronomiske observasjoner og ved å skaffe midler til å utføre dem.»

Nitten nobelprisvinnere og en del andre vitenskapsmenn offentliggjorde i 1975 et manifest med tittelen: «Innvendinger mot astrologi — en erklæring fra 192 ledende vitenskapsmenn.» I denne erklæringen heter det: «I gammel tid . . . hadde [folk] ingen begreper om de enorme avstandene fra jorden til planetene og stjernene. I og med at vi nå kan regne ut og har regnet ut disse avstandene, forstår vi hvor uendelig små virkninger gravitasjonskraften og andre krefter fra de fjerne planetene og de langt fjernere stjernene øver. Det er rett og slett feilaktig å forestille seg at de kreftene som kommer fra stjerner og planeter i fødselsøyeblikket, på noen som helst måte kan forme vår framtid.»b

[Fotnote]