Den levende planeten

PLANETEN jorden er hjem for et enormt antall levende organismer av alle mulige slag – kanskje mange millioner arter. En god del av disse livsformene, som holder til i jorden, luften og vannet, er for små til at de kan ses med det blotte øye. Det er for eksempel blitt påvist at bare ett gram jord kan inneholde 10 000 arter av bakterier. Tenk deg da hvor stort det totale antallet av mikrober må være! Man har dessuten oppdaget at enkelte arter lever så dypt som tre kilometer under jordoverflaten!

Det myldrer også av liv i atmosfæren. Og det er ikke bare fugler, flaggermus og insekter som holder til der. Avhengig av årstiden er atmosfæren fylt med pollen og andre sporer og dessuten frø og – i visse strøk – tusenvis av forskjellige typer mikrober. «Det betyr at mangfoldet av mikrober i luften er like stort som mangfoldet av mikrober i jorden,» sier bladet Scientific American.

Når det gjelder livet i havet, er det mye vi fortsatt ikke vet, ettersom vitenskapsfolk ofte må bruke kostbart teknisk utstyr for å kunne drive dypvannsforskning. Selv korallrevene, som er forholdsvis lett tilgjengelige og grundig undersøkt, kan være hjem for millioner av hittil uoppdagede arter.

Det vi derimot vet, er at planeten jorden er så full av levende organismer at disse faktisk endrer planetens kjemiske sammensetning, særlig i biosfæren – det området av jorden der det finnes liv. I havet, for eksempel, er kalsiumkarbonatet i skjell og koraller med på å stabilisere vannets kjemiske tilstand, «omtrent slik et syrenøytraliserende middel virker i magen,» sier en rapport fra NOAA, det amerikanske direktoratet for studier og overvåkning av hav og atmosfære. Planter og planteplankton – encellete alger som finnes nær overflaten av innsjøer og hav – bidrar til å regulere nivåene av karbondioksid og oksygen i vannet og luften. Og i jorden bryter bakterier og sopp ned organisk materiale, slik at plantene får tilgang på uorganiske næringsstoffer. Ja, jorden er med rette blitt kalt den levende planeten.

Det kunne imidlertid ikke ha eksistert liv på jorden hvis det ikke hadde vært for en rekke ytterst fint avstemte forhold, blant annet noen som ikke fullt ut ble forstått før på 1900-tallet. Disse fint avstemte forholdene innbefatter:

1. Jordens plassering i Melkeveisystemet og solsystemet, og dessuten jordens bane, helning, rotasjonshastighet og måne

2. Et magnetfelt og en atmosfære som fungerer som et dobbelt skjold

3. En overflod av vann

4. Naturlige kretsløp som etterfyller og renser biosfæren

Når du leser om disse emnene i de neste artiklene, kan du spørre deg selv: «Er disse trekkene ved jorden et resultat av blind tilfeldighet eller av intelligent design? Hvis det sistnevnte er tilfellet, hva var i så fall Skaperens hensikt med å danne jorden?» Det er et spørsmål som blir drøftet i den avsluttende artikkelen i denne serien.

[Ramme på side 3]

«VI KAN IKKE LA EN GUDDOM FÅ FOTEN INNENFOR»

Trass i vitnesbyrdene om at naturens verden er så full av design at det ikke kan skyldes blind tilfeldighet, nekter mange vitenskapsfolk å tro på en Skaper. Det er ikke slik at naturvitenskapen på sett og vis tvinger dem til å bli ateister og «slutte seg til en materialistisk forklaring» på hvordan verden er blitt til, sier evolusjonisten Richard C. Lewontin. Ifølge Lewontin er det heller slik at vitenskapsfolk føler at de har «en overordnet forpliktelse . . . til å støtte materialismen» og er fast bestemt på å utforme «et sett begreper som frambringer materialistiske forklaringer». Og han tilføyer på vegne av vitenskapsfolk i sin alminnelighet: «Denne materialismen er enerådende, for vi kan ikke la en Guddom få foten innenfor.»

Er det fornuftig å ha en slik dogmatisk holdning når man blir stilt overfor overveldende vitnesbyrd om at det finnes en Skaper? Hva synes du? – Romerne 1:20.

Jordens perfekte «adresse»

EN ADRESSE innbefatter ofte et land, en by og en gate. Som en analogi til dette kan vi si at jordens «land» er Melkeveisystemet, at jordens «by» er solsystemet – det vil si solen og dens planeter – og at jordens «gate» er den banen jorden følger i solsystemet. Takket være framskritt som er blitt gjort innen astronomi og fysikk, har man fått god forståelse av hvilke fordeler det er ved jordens plassering i universet.

For det første finner vi vår «by», vårt solsystem, i en del av Melkeveisystemet som mange vitenskapsfolk omtaler som galaksens beboelige sone. Denne sonen finnes omkring 28 000 lysår fra galaksens sentrum og inneholder de helt rette konsentrasjonene av de kjemiske stoffene som må være til stede for at liv skal kunne eksistere. Lenger unna sentrum er det for lite av disse stoffene; nærmere sentrum er omgivelsene for farlige på grunn av større forekomst av potensielt dødelig stråling og andre faktorer. «Vi bor i et ideelt strøk,» sier bladet Scientific American.

Den ideelle «gaten»

Like gunstig er beliggenheten til jordens «gate», det vil si jordens bane i solsystemet. Med en avstand på omkring 150 millioner kilometer fra solen befinner denne banen seg i det som vitenskapsfolk kaller solsystemets beboelige sone, der de levende organismene verken har det for kaldt eller for varmt. Jordens bane er dessuten nesten sirkelformet, slik at vi har omtrent samme avstand til solen året rundt.

Solen på sin side er den perfekte «kraftstasjon». Den er stabil, har den idelle størrelsen og utstråler akkurat den rette mengden energi. Den er med god grunn blitt omtalt som «en svært spesiell stjerne».

Den perfekte nabo

Hvis du skulle velge en nærmeste nabo til jorden, kunne du ikke ha funnet noen bedre nabo enn månen. Den har en diameter som er litt over en fjerdedel av jordens diameter. Sammenlignet med andre måner i solsystemet er altså vår måne uvanlig stor i forhold til vertsplaneten. Men dette er ingen tilfeldighet.

Månen er den fremste årsaken til at det oppstår flo og fjære langs kystene, et naturfenomen som spiller en viktig rolle i jordens økologiske system. Månen bidrar også til å stabilisere jordens rotasjonsakse. Hvis det ikke hadde vært for jordens perfekt tilpassede måne, ville jorden ha vinglet fram og tilbake som en snurrebass og kanskje til og med ha tippet over ende og lagt seg på siden, for å si det slik. Det ville ha ført til katastrofale endringer i klimaet, tidevannsbevegelsene og andre naturforhold.

Jordens perfekte helning og rotasjon

Jordens helning på 23,5 grader forårsaker den årlige vekslingen av årstider, modererer temperaturene og sørger for at det kan finnes svært forskjellige klimasoner. «Jordaksens helning ser ut til å være ’helt riktig’,» sier en bok om det spesielle ved jorden. – Rare Earth–Why Complex Life Is Uncommon in the Universe.

Noe annet som er helt riktig, er varigheten av dag og natt, et resultat av jordens rotasjon. Hvis rotasjonsperioden var vesentlig lengre, ville den siden av jorden som vendte mot solen, være stekende varm, mens den andre siden ville være iskald. Hvis dagene derimot var kortere, kanskje bare noen få timer lange, ville den raske rotasjonen jorden da måtte ha, føre til fryktelige stormer og andre skadelige naturfenomener.

Ja, alt som gjelder planeten vår – både dens «adresse», dens rotasjonshastighet, dens måne og mye annet – vitner om design som det står en vis og omsorgsfull Skaper bak.a Fysikeren og evolusjonisten Paul Davies sier: «Selv ateistiske vitenskapsfolk blir rent lyriske når de skal beskrive universets målestokk, storslagenhet, harmoni, eleganse og geniale utforming.»

Kan alt dette være et resultat av tilfeldighet, eller vitner det om design som det ligger en hensikt bak? Tenk over det spørsmålet mens du leser den neste korte artikkelen, som beskriver to enestående skjold som beskytter livet på jorden mot trusler fra verdensrommet.

[Fotnote]

[Ramme på side 5]

BEVEGER DU DEG RASKERE ENN EN GEVÆRKULE?

I løpet av den tiden du bruker på å lese denne rammen, vil du ha beveget deg tusenvis av kilometer – uten å merke noen humper! Tenk over dette:

Jorden er 40 000 kilometer i omkrets og roterer én gang pr. døgn. Et punkt på eller nær ekvator beveger seg altså omkring 1600 kilometer i timen. (Polene roterer derimot bare på ett og samme sted.)

Jorden selv går i bane rundt solen i en hastighet av 30 kilometer i sekundet, mens solsystemet som et hele beveger seg rundt sentrum av Melkeveisystemet i en svimlende hastighet av 249 kilometer i sekundet. En geværkule beveger seg til sammenligning i en hastighet av halvannen kilometer eller mindre i sekundet.

[Bilderettigheter på side 4]

Melkeveisystemet: NASA/JPL/Caltech

[Bilderettigheter på side 5]

Jorden: Basert på NASA/Visible Earth imagery

Jordens dynamiske skjold

VERDENSROMMET er et farlig sted fullt av dødelig stråling og meteorider. Likevel virker det som om vår blå planet svever gjennom denne galaktiske «skytebanen» uten å ta nevneverdig skade. Hva kommer det av? Jorden blir beskyttet av et imponerende panser – et kraftig magnetfelt og en spesialtilpasset atmosfære.

Jordens magnetfelt har sitt opphav i planetens indre og strekker seg langt ut i rommet, der det danner et usynlig skjold som kalles magnetosfæren (vist til høyre). Dette skjoldet beskytter oss mot å bli rammet med full tyngde av kosmisk stråling og av forskjellige farer som skriver seg fra solen. Disse farene innbefatter solvinden, som består av en jevn strøm av ladede partikler; flares (utbrudd av lysende gass), som på få minutter frigjør like mye energi som milliarder av hydrogenbomber; og koronamasseutbrudd, som slynger milliarder av tonn med materie fra solens korona ut i rommet. Både flares og koronamasseutbrudd utløser intense polarlys (vist på det lille bildet til høyre), fargerike lysfenomener som er synlige i den øvre atmosfæren nær jordens magnetiske poler.

Jordens atmosfære gir ytterligere beskyttelse. Et ytre lag av atmosfæren, stratosfæren, inneholder en form for oksygen som kalles ozon, som absorberer opptil 99 prosent av den innkommende ultrafiolette strålingen. Ozonlaget bidrar derfor til å beskytte mange livsformer, deriblant mennesker og plankton, mot farlig stråling. Mengden av ozon i stratosfæren er interessant nok ikke konstant, men direkte proporsjonal med intensiteten i den ultrafiolette strålingen, noe som gjør ozonlaget til et dynamisk, effektivt skjold.

Atmosfæren beskytter oss også mot et daglig bombardement av millioner av meteorider, som varierer i størrelse fra små partikler til store steinblokker. Heldigvis brenner de aller fleste av disse opp i atmosfæren og blir til klare lysstriper som kalles meteorer.

Jordens skjold stanser ikke stråling som er viktig for livet, for eksempel varme og synlig lys. Atmosfæren bidrar faktisk til å fordele varmen rundt om på kloden, og om natten fungerer atmosfæren som et teppe som senker hastigheten av varmeutstrålingen.

Jordens atmosfære og magnetfelt er virkelig underverker som vitner om design, men som ennå ikke fullt ut blir forstått. Det samme kan sies om et annet trekk ved jorden – overfloden av vann i væskeform.

Livets væske

VANN er en gåtefull væske. Den er både enkel og komplisert. Hvert molekyl består av bare tre atomer – to hydrogenatomer og ett oksygenatom. Likevel forstår ikke vitenskapsfolk fullt ut hvordan vannmolekylene fungerer. Det vi derimot alle vet, er at vann har avgjørende betydning for livet, for vann utgjør omkring 80 prosent av vekten hos alle levende organismer. La oss se på bare fem egenskaper hos denne unike væsken.

1. Vann kan lagre mye varme uten at temperaturen stiger i vesentlig grad, noe som bidrar til å moderere klimaet.

2. Vann utvider seg når det fryser, slik at is flyter og danner et isolerende lag. Hvis vann i likhet med andre stoffer fikk større tetthet når det frøs, ville innsjøene, elvene og havene bunnfryse og innkapsle alt i is.

3. Vann er svært gjennomsiktig, noe som betyr at lysavhengige organismer kan leve på forholdsvis store dyp.

4. Vannmolekyler forårsaker overflatespenning, slik at det dannes en elastisk hinne. Denne spenningen gjør det mulig for insekter å gå oppå vannet i en dam, den er årsak til at vann danner små dråper, og den bidrar til hårrørsvirkningen, som sørger for at vannet kan nå opp til toppen av selv de høyeste trær.

5. Vann er det mest effektive løsningsmidlet vi kjenner til. Oksygen, karbondioksid, salter, mineraler og mange andre viktige stoffer løser seg i vann.

Viktig for jordens «klimaanlegg»

Havene dekker omkring 70 prosent av jorden og gir derfor et viktig bidrag til reguleringen av klimaet. Ja, havene og atmosfæren utgjør i virkeligheten ett system som stadig utveksler varme, vann, gasser og bevegelse i form av vind og bølger. De samarbeider også om å føre solvarme bort fra tropene og i retning av polene, noe som modererer de globale temperaturene. For å overleve er de fleste organismer avhengig av temperaturer som ikke er høyere eller lavere enn at vann kan forbli i væskeform. «Det ser ut til at forholdene på jorden er de helt ideelle,» sier en bok om det spesielle ved jorden. – Rare Earth–Why Complex Life Is Uncommon in the Universe.

Jorden er jo en virkning, ikke en årsak. Men var årsaken en tilfeldighet, eller var den en vis og kjærlig Skaper? Bibelen sier at det er det sistnevnte som er tilfellet. (Apostlenes gjerninger 14:15–17) I den neste artikkelen skal vi se hvordan det Bibelen sier, blir støttet av andre vitnesbyrd – forbløffende kretsløp som sørger for at jorden holder seg ren og sunn.

Livsviktige kretsløp

HVIS en by ikke lenger fikk frisk luft og vann og kloakksystemet ble tilstoppet, ville resultatet snart bli sykdom og død. Ikke desto mindre er jorden et lukket system – den får ikke tilførsel av ren luft og rent vann fra verdensrommet, og den sender ikke fra seg noen avfallsstoffer. Så hvordan kan jordens biosfære holde seg sunn og fortsette å opprettholde liv? Svaret er naturens kretsløp, for eksempel de som gjelder vann, karbon, oksygen og nitrogen, som her blir illustrert og beskrevet på en forenklet måte.

Vannets kretsløp (det hydrologiske kretsløp) består av tre trinn. 1. Varmen fra solen får vann til å fordampe og stige opp i atmosfæren. 2. Ved kondensering av dette rensede vannet dannes det skyer. 3. Skyene på sin side frambringer regn, hagl, sludd eller snø, som faller ned på jorden, slik at kretsen blir sluttet. Hvor mye vann blir gjenvunnet på denne måten hvert år? Ifølge enkelte overslag nok til å dekke hele jordens overflate med et meterdypt vannlag.

2

← ◯

↓ 3 ↑

↓ 1 ↑

↓ ↑

→ →

→

Karbonets og oksygenets kretsløp er basert på to nøkkelprosesser – fotosyntese og respirasjon.a Ved fotosyntese dannes det karbohydrater og oksygen av karbondioksid og vann, med sollys som energikilde. Respirasjon, som forekommer hos dyr og mennesker, gjør bruk av karbohydrater og oksygen for å frambringe energi, karbondioksid og vann. Det som kommer ut av det ene kretsløpet, går altså inn i det andre, og alt dette skjer på en ren, effektiv og stille måte.

Oksygen

←

← ←

↓ ↑

↓ ↑

↓ ↑

→ →

→

Karbondioksid

Nitrogenets kretsløp er viktig for dannelsen av aminosyrer, proteiner og andre organiske molekyler. A. Kretsløpet begynner når lyn og bakterier omdanner nitrogen i atmosfæren til kjemiske forbindelser som kan opptas av planter. B. Plantene innlemmer i sin tur disse forbindelsene i organiske molekyler. Dyr som spiser planter, får derved også i seg nitrogen. C. Når planter og dyr dør, sørger en annen gruppe bakterier for å bryte ned nitrogenforbindelsene, slik at nitrogenet på nytt blir frigitt til jordsmonnet og atmosfæren.

← ← ← ← ← ← ← ← ← ←

↓ ↑

↓ Jordens atmosfære består av ↑

↓ 78 prosent nitrogen ↑

↓ ↑

↓ ↓ Organiske ↑

↓ A ↓ molekyler ↑

↓ Bakterier ↓ B ↑ ↓ C ↑

→ Nitrogenforbindelser Bakterier →

→ → →

Perfekt gjenvinning

Tenk over dette: Menneskene, med all sin teknologi, produserer hvert år utallige tonn giftig avfall som ikke kan gjenvinnes. Likevel gjenvinner jorden alt sitt avfall på en perfekt måte ved å gjøre bruk av sinnrike kjemiske teknikker. «Det kan med tilnærmet sikkerhet slås fast at tilfeldige prosesser alene aldri kunne ha frambrakt maken til» slik miljømessig harmoni, sier religions- og vitenskapsskribenten M.A. Corey.

Bibelen ærer den som æres bør, ved å si: «Hvor mange dine gjerninger er, Jehova! Alle har du gjort i visdom.» (Salme 104:24) Denne visdommen har kommet til uttrykk på en spesiell måte overfor menneskeheten.

[Fotnote]