Jorden — Guds gave til menneskene
«I BEGYNNELSEN skapte Gud himmelen og jorden.» Han erklærte også at det han hadde skapt, var «overmåte godt». (1. Mosebok 1: 1, 31) Det fantes ingen søppelhauger som skjemmet jorden, ingen dumpingplasser som forurenset den. Menneskeheten fikk en vakker gave: «Himmelen er Herrens himmel, men jorden gav han til menneskene.» — Salme 115: 16.
I Jesaja 45: 18 (EN) viser han hva som er hans hensikt med jorden: «Så sier Herren, som skapte himmelen, han som er Gud, han som dannet jorden og gjorde den, han som grunnfestet den, han som ikke skapte den til å være øde, men dannet den til bolig for folk: Jeg er Herren, og det er ingen annen.»
Han viser tydelig hvilket ansvar menneskene har i forbindelse med jorden, at de skal «dyrke og passe» den. — 1. Mosebok 2: 15.
Jehova er selv et godt eksempel. Han tar vare på jorden, blant annet ved å resirkulere de viktige forsyningene som alt liv på jorden avhenger av. Et spesialnummer av bladet Scientific American inneholdt artikler om en rekke slike kretsløp, deriblant jordens energikretsløp, biosfærens energikretsløp, vannets kretsløp, oksygenets kretsløp, karbonets kretsløp, nitrogenets kretsløp og forskjellige mineralers kretsløp.
Jorden — fantastisk og praktfull
Den kjente biologen Lewis Thomas kom i bladet Discover med følgende uforbeholdne hyllest til jorden:
«Jorden er den store overraskelsen, den forunderligste konstruksjon vi så langt kjenner til i hele universet, den største av alle kosmologiske gåter, for den gjør alle våre forsøk på å forstå den til skamme. Det har bare så vidt begynt å gå opp for oss hvor merkelig og praktfull den er — den tar rent pusten fra en — den herligste blant alt som går i bane rundt solen, innesluttet i sin egen blå atmosfæreboble, hvor den selv frambringer det oksygenet den puster i, selv binder nitrogen fra luften til jordsmonnet, selv frambringer værforandringer på regnskogenes tak, konstruerer seg et ryggskjold av deler fra livsformer: kalksteinsklipper, korallrev, fossiler av tidligere livsformer som nå er dekket av lag på lag med nytt liv som er viklet sammen over hele planeten.»
Dette er bare noen få av de foranstaltninger Jehova har skaffet til veie for at jorden skal fortsette å være en vakker gave til menneskeheten, et hjem som er skapt for å vare evig for mennesker og utallige millioner av andre livsformer. Salme 104: 5 sier: «Du grunnla jorden på dens søyler, aldri i evighet skal den rokkes.» Også et annet vitne som skrev under inspirasjon, pekte på jordens bestandighet: «Slekter går, og slekter kommer, men jorden står alltid ved lag.» — Forkynneren 1: 4.
Astronauter som har kretset rundt jorden, har uttrykt seg i begeistrede vendinger når de har betraktet denne vakre, tandre kloden som beveger seg i sin bane rundt solen, og de har uttalt seg om hvor viktig det er at menneskene setter pris på dens skjønnhet og tar vare på den. Da astronauten Edgar Mitchell fikk se jorden fra rommet for første gang, sa han over radio til romfartssentret i Houston: «Den ligner en funklende, blå og hvit juvel . . . omkranset av sakte blafrende, hvite slør . . . , som en liten perle i et mystisk, dypt, svart hav.» Astronauten Frank Borman ordla seg slik: «Vi bor sammen på en slik vakker planet. . . . Det store spørsmålet er hvorfor i all verden vi ikke kan verdsette det vi har.» En av astronautene på måneferden med Apollo 8 sa: «Den eneste fargeklatt vi kunne se i hele universet, uansett hvor vi vendte blikket, var jorden. Der kunne vi se de kongeblå verdenshavene, de brunlige landområdene og de hvite skyene. . . . Det var det vakreste vi kunne se på hele himmelen. Folk her nede er ikke klar over hva de har.»
Kjensgjerningene viser at det han sa, er sant — folk er ikke klar over hvilken skatt de eier. I stedet for å ta vare på denne gaven fra Gud forurenser og ødelegger de den. Også dette har astronauter lagt merke til. Paul Weitz, som ledet den første ferden med romfergen «Challenger», uttalte at de skader menneskene har forårsaket på jordens atmosfære, ser skremmende ut fra rommet. «Jorden er dessverre raskt i ferd med å bli en grå planet.» Han tilføyde: «Hva forteller dette oss? At vi skitner til vår egen bolig.» Særlig nå i «de siste dager» har denne destruktive atferden fått farlige dimensjoner. Jehova har uttalt sin dom over dem som ødelegger jorden; han skal «ødelegge dem som ødelegger jorden». — Åpenbaringen 11: 18.
Et utakknemlig samfunn som ikke fortjener Guds gave
Et materialistisk samfunn har forkastet åndelige verdier og gitt kjødet frie tøyler. Den nyttige veiledningen Jehova har gitt menneskene om hvordan de kan oppnå et lykkelig og godt liv, er skjøvet til side, til fordel for den selviske jeg-ismen som er så karakteristisk for vår tid.
Andre Timoteus 3: 1—5 gir en meget god beskrivelse av den farlige tiden vi lever i: «Dette skal du vite, at i de siste dager skal det være kritiske tider her, som vil være vanskelige å mestre. For menneskene skal være egenkjærlige, pengekjære, selvgode, hovmodige, spottere, ulydige mot foreldre, utakknemlige, illojale, uten naturlig hengivenhet, uforsonlige, baktalere, uten selvkontroll, voldsomme, uten kjærlighet til godhet, forrædere, egensindige, oppblåst av stolthet, slike som elsker nytelser mer enn de elsker Gud, idet de har en ytre form for gudhengivenhet, men viser seg falske når det gjelder dens kraft; og fra disse skal du vende deg bort.»
Kommersialisme avler konsumisme, og reklamen er dens villige tjener. En del reklame er nyttig, men mye er uheldig. Sistnevnte kategori passer godt til Eric Clarks observasjon i boken The Want Makers: «Reklamen bidrar ikke bare til at de gale produktene blir solgt til folk som ikke har råd til dem; prisene er ofte også uforholdsmessig høye.» Alan Durning i bladet World Watch sier: «Reklamemakerne selger ikke gjenstander, men livsstiler, holdninger og fantasier, og så knytter de produktene sine til sjelens utallige lengsler.» Reklamen har som mål å gjøre oss misfornøyd med det vi har, og å få oss til å ønske oss noe vi ikke trenger. Den skaper umettelige behov. Den forårsaker et utmattende storforbruk. Den får de avfallshaugene som forurenser jorden, til å tårne seg opp. Reklamemakernes snikende overtalelseskunst eter seg inn i hjertet hos mennesker som lever i håpløs fattigdom. Mange driver aggressiv markedsføring av produkter som man vet tar livet av folk eller forårsaker sykdommer.
Det som virkelig er av betydning, er vårt forhold til Gud, som Forkynneren 12: 13 uttrykker det: «Til sist kan det hele samles i dette: Frykt Gud, og hold hans bud! Det bør alle mennesker gjøre.» De som gjør det, vil være skikket til å få leve i det rene paradiset som Jehova skal frambringe. Jesus lovte: «Undre dere ikke over dette, for den time kommer da alle de som er i minnegravene, skal høre hans røst og komme ut — de som har gjort gode ting, til en livets oppstandelse, de som har praktisert onde ting, til en dommens oppstandelse.» — Johannes 5: 28, 29.
Guds gave vil bli verdsatt
Så utrolig flott det kommer til å bli på jorden da! Jehova har gitt oss en vakker beskrivelse av dette: «Jeg [Johannes] så en ny himmel og en ny jord; for den tidligere himmel og den tidligere jord var forsvunnet, og havet er ikke mer. Og [Gud] skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer; heller ikke skal sorg eller skrik eller smerte være mer. De ting som var før, er forsvunnet.» — Åpenbaringen 21: 1, 4.
«De ting som var før» som vil forsvinne, omfatter også søppelhauger, giftig avfall og mennesker som dytter avfallet sitt over på andre. Da kommer alle mennesker som lever på jorden, til å være slike som elsker sin neste som seg selv, som lovpriser Jehova for den gave som jorden er, og som finner stor glede i å ta vare på den og sørge for at den fortsetter å være et paradis. — Matteus 22: 37, 38; 2. Peter 3: 13.
[Ramme på side 11]
Materialismens tomhet
Jesus framholdt en ubestridelig sannhet da han sa: «Hold øynene åpne og vokt dere for all slags begjærlighet, for selv om noen har overflod, kommer ikke hans liv av de ting han eier.» (Lukas 12: 15) Det er ikke hva vi har, men hva vi er, som teller. Det er så lett å bli fanget inn i livets kav og mas — at man skal tjene mye penger og skaffe seg ting, det vanvittige jaget etter alle de fornøyelser kjødet begjærer — og å tro at man lever livet fullt ut og ikke går glipp av noe som helst, mens det kan være at man egentlig går glipp av det beste livet har å gi.
Det er gjerne først når livet er i ferd med å ebbe ut, at vi forstår hva vi har gått glipp av. Vi innser hvor sant det Bibelen sier, er: Livet er kort — en tåke som forsvinner, en røyksky, et pust, en skygge som farer forbi, gress som tørker bort, en blomst som visner. Hvor er det blitt av? Hva har vi utrettet? Hvorfor har vi vært her? Denne tomheten, dette jaget etter vind, er det alt? — Job 14: 2; Salme 102: 4, 12; 103: 15, 16; 144: 4, EN; Jesaja 40: 7; Jakob 4: 14.
En mann som ligger for døden på et sykehus, ser ut av vinduet. Han ser en åsrygg som ligger badet i varmt sollys, gress og ugress, noen få små blomster som kjemper for sin plass, en spurv som hakker i bakken etter noen frø — ikke så mye å juble over. Men for denne mannen, som snart skal dø, er det vakkert. Han blir grepet av en sørgmodig lengsel; han tenker på alle de enkle gleder han har gått glipp av, de små tingene, som betyr så mye. Altfor tidlig er det hele over!
De greske skrifter i Bibelen sier rett ut: «Vi har ikke brakt noe inn i verden, og vi kan heller ikke føre noe ut. Derfor, når vi har mat og klær og husly, skal vi være tilfreds med disse ting.» (1. Timoteus 6: 7, 8) De hebraiske skrifter sier det enda mer direkte: «Slik som han kom fra mors liv, like naken som han kom, skal han gå bort igjen. Han har ingen ting igjen for sitt strev, ingen ting som han kan ta med seg.» — Forkynneren 5: 14.
[Bilderettigheter på side 8]
Foto: NASA