En oase — av giftstoffer!

På grunn av sin høyst ustabile og vulkanske natur er de verdensomspennende midthavsryggene fulle av lavastrømmer og hydrotermale kilder. Kildene spyr ut en giftig, overhetet blanding av vann og oppløste mineraler fra jordens indre. Det utrolige er at dette ugjestmilde miljøet, der trykket dessuten er flere hundre ganger større enn ved havets overflate, ikke virker avskrekkende på alt liv. I stedet tiltrekker det seg liv — og det i overflod! Blant de flere hundre artene som lever der, er bakterier, kjempemuslinger — kanskje 30 centimeter lange — og, rarest av alt, mengder av rørormer, som er fast forankret til havbunnen og kan være opptil 180 centimeter høye.

Når skapninger fra slike steder blir brakt opp til overflaten, lukter de som råtne egg. Stanken kommer ikke av forråtnelse, men av hydrogensulfid — et illeluktende og svært giftig kjemisk stoff som finnes i rikelige mengder i hydrotermale kilder. Vannet fra disse kildene er dessuten svært surt og inneholder en rekke metaller, deriblant kobber, magnesium, jern og sink. Likevel er det ikke slik at rørormer og andre skapninger bare så vidt overlever i dette miljøet — som er blitt sammenlignet med en fyllplass for giftig avfall. Nei, de trives! Hvordan kan det ha seg? For å finne svaret på det skal vi se litt nærmere på rørormen.

Et levende mysterium

Da biologer undersøkte rørormene, fant de at disse dyrene er et levende mysterium. De hadde ingen munn og ikke noe fordøyelsesapparat. Spørsmålet var: Hvordan tok de til seg næring? Det ble så gjort en forbløffende oppdagelse: Ormene hadde rødt blod — ikke en blodlignende væske, men virkelig blod rikt på hemoglobin — som sirkulerte gjennom kroppen og de fjærlignende børstene.

Mysteriet ble enda større da biologene åpnet den løse sekken i rørormens kropp. Vevet der inneholdt en bakteriekultur som bestod av omkring ti milliarder bakterier pr. gram vev. I 1980 lanserte en biologistudent den teori at rørormen livberger seg ved hjelp av symbiose — en ordning der to arter inngår et samarbeid som begge har fordel av. Senere forskning bekreftet denne hypotesen ved å vise at rørormen, som vert, skaffer bakteriene næring, og bakteriene på sin side skaffer ormen næring.

Rørormens børster fungerer som en slags gjeller som samler de ingrediensene, blant annet oksygen og karbon, som bakteriene trenger for å produsere næring. Børstene vaier ikke direkte i det brennhete vannet fra kildene — det ville være selvmord — men i området like ved, der iskaldt sjøvann og vann fra kildene blander seg. Denne næringsproduksjonen krever naturlig nok energi. På jordoverflaten — og i den øvre delen av havene — gir sollyset energi til næringsproduksjon ved å få plantene til å vokse. Men sollyset er ikke i nærheten av å trenge ned til rørormens hjem i dyphavet.

Energi fra jordens indre

Skaperen har på en sinnrik måte sørget for at jordens indre frambringer den nødvendige energien gjennom de hydrotermale kildene og det illeluktende stoffet hydrogensulfid. «Sollyset» i denne sammenhengen, hydrogensulfid, skaffer til veie den energien som bakteriene trenger for å gjennomføre sin næringsproduksjon. Bakteriene har rollen som «planter», for de utgjør grunnvollen i næringskjeden.a

For å kunne binde alle de kjemiske stoffene som bakteriene trenger, er rørormens blod sammensatt av hemoglobinmolekyler som er 30 ganger større enn hemoglobinmolekylene hos mennesker. Blodet frakter disse kjemiske stoffene til de sultne bakteriene, som på sin side produserer næring til rørormen.

Livet ved de varme kildene — et mylder av organismer

Det er ingen skapning ved de varme kildene som behøver å sulte, for bakteriene legger seg som et teppe over praktisk talt alt — dette kan til tider være flere centimeter tykt. Selv i den varme turbulensen rett over kildene, samler det seg noen ganger store mengder bakterier, som derved danner en levende suppe. I likhet med rørormen lever noen dyr i symbiose med bakteriene, mens andre beiter direkte på disse mikroorganismene. Ja, miljøet ved de varme kildene er så produktivt og fullt av liv at det er blitt sammenlignet med marskland, tropiske regnskoger og korallrev på grunt vann.

Det er allerede blitt påvist omkring 300 nye arter i dette miljøet. Blant dem finnes hvite kjempemuslinger (pigment er overflødig i en verden av evig mørke), blekkspruter og glupske hvite krabber som mesker seg med rørormenes børster. Som beskyttelse har ormene en kjapp refleks som øyeblikkelig trekker børstene inn i det trygge røret.

Andre skapninger som holder til ved de varme kildene, er havedderkopper, snegler, reker, albuskjell, hoppekreps, ållignende fisker som glir omkring på et underlag som er dekket av bakterier eller svovel, mindre arter av rørormer og andre ormer. De sistnevnte innbefatter spagettiormer og pompeiiormer. Betegnelsen spagettiormer skyldes at disse ormene ligner spagetti som ligger spredt utover steingrunnen. Pompeiiormene har den unike egenskap at de tåler temperaturer på opptil 80 grader. De er dekket av bakterier som naturligvis også tåler høye temperaturer.b

Et eiendommelig lys

I 1985 ble forskere overrasket over å oppdage at det i nærheten av de varme kildene finnes reker som har to øyelignende organer med lysfølsomme kjemiske stoffer, men ingen linser. Det første spørsmålet de stilte seg, var naturlig nok: Hva kan disse skapningene se i en verden av totalt mørke? For å finne svaret gjorde forskerne bruk av et svært følsomt digitalt kamera, et slikt som man bruker for å fotografere svake stjerner. De rettet kameraet mot en varm kilde, slokket all kunstig belysning og tok et bilde.

Resultatet var forbløffende. Bildet viste «et oppsiktsvekkende, tydelig lysskjær med en skarpt definert kant» der strålen av varmt vann kom opp av skorsteinen, sier forskeren Cindy Lee Van Dover. Drar rekene nytte av dette eiendommelige lyset, som er usynlig for det menneskelige øye? Hvordan det enn forholder seg, har oppdagelsen av lysskjæret fra de hydrotermale kildene «banet veien for et helt nytt forskningsområde,» tilføyer Van Dover.

De største og de minste

I 1997 ble det oppdaget at et område på havbunnen som er rikt på metan, huser de største bakteriene vitenskapen kjenner. Disse kjempene, som ligner et perlekjede, er mellom 100 og 200 ganger større enn en gjennomsnittsbakterie. De er dessuten storetere og lar det knapt nok bli spor igjen av giftige sulfider i avleiringene, slik at andre marine skapninger kan leve i dette området.

Det som kanskje er jordens minste levende organisme, ble også nylig oppdaget under havet, men i dette tilfellet fem kilometer under havbunnen! En artikkel i avisen The New York Times beskriver oppdagelsen, som ble gjort utenfor Vest-Australia, som «så underlig at den har utløst en opphetet internasjonal debatt». Det springende punkt i debatten er om disse strukturene — som kalles nanober fordi de har en størrelse som måles i nanometer, eller milliarddeler av en meter — er levende organismer eller ikke. De ligner på sopp, er omtrent like store som virus, har DNA og later til å reprodusere seg raskt, slik at de danner store kolonier.

Det blir nå oppdaget så mye liv at mange forskere tror at den totale mengden av mikrobielt liv skjult i jordens øvre skorpe kan være langt større enn mengden av alt liv på jordens overflate. Disse oppdagelsene har gitt støtet til en revolusjon innenfor den vitenskapelige tenkning. En forsker sa: «Mikrobiologiens dogmer har havnet på skraphaugen i de senere årene. Feltet har gjenoppdaget seg selv. Det er i alt vesentlig en ny vitenskap.»

Disse dyptgående oppdagelsene lærer oss dessuten noe som overgår all vitenskap. Bibelen sier treffende: «[Guds] usynlige egenskaper ses tydelig fra verdens skapelse av, ja hans evige kraft og guddommelighet, ettersom de oppfattes gjennom de ting som er dannet.» (Romerne 1: 20) Gud legger for eksempel vekt på renslighet. Det forstår vi når vi blir kjent med hvordan bakterier og andre organismer i havet bidrar til å nøytralisere mange potensielle giftstoffer som kommer fra jordens indre og fra råtnende materiale som synker ned på havbunnen. Gud ønsker tydeligvis at jorden og alle levende vesener på den skal være ved god helse. Som vi skal se i den neste artikkelen, utgjør dette karaktertrekket ved Skaperen en garanti for at alt liv på jorden har en strålende framtid i vente.

[Fotnoter]

[Bilde på side 8]

Muslinger

Det finnes muslinger på 1000 meters dyp i Green Canyon i Mexicogolfen

[Rettigheter]

J. Brooks/OAR/National Undersea Research Program

[Bilde på sidene 8 og 9]

Rørormer

De fine børstene deres inneholder blod som er rikt på hemoglobin

[Rettigheter]

OAR/National Undersea Research Program

[Bilde på side 9]

Krabber

Disse skapningene pleier å meske seg med rørormer

[Rettigheter]

I. MacDonald/OAR/National Undersea Research Program

[Bilde på side 9]

Kjempemuslinger

Disse er kanskje 30 centi- meter lange og ble funnet på 3000 meters dyp

[Rettigheter]

A. Malahoff/OAR/National Undersea Research Program

[Bilde på side 9]

Noen muslinger ble brakt opp til overflaten

[Rettigheter]

Foto: William R. Normark, USGS

[Bilde på side 9]

Reker

Enkelte har to øyelignende organer. Men hva kan de se i totalt mørke?

[Rettigheter]

EMORY KRISTOF/NGS Image Collection

[Bilde på side 11]

Nanober

Er de jordens minste livsformer?

[Rettigheter]

Dr. Philippa J.R. Uwins/University of Queensland