Skygger over regnskogen

SETT fra luften kan Amazonas-regnskogen minne om et gigantisk knytteteppe og gi inntrykk av å være like grønn og uberørt som den gjorde den gangen Orellana satte den på kartet. Når du kaver deg fram gjennom den varme, fuktige skogen nede på bakken og prøver å gå utenom småkrypene, som kan være så store som små pattedyr, oppdager du at det er vanskelig å se hvor virkeligheten stopper og fantasien overtar. Noe som ser ut som løv, viser seg å være sommerfugler; lianer er slanger; tørre trestykker er i virkeligheten oppskremte gnagere som piler av sted så fort de bare kan. I Amazonas-skogen er det ikke så lett å skille fakta og fantasi.

«Den største ironi er at i Amazonas er virkeligheten like fantastisk som mytene,» sier en som har vært der. Og dette området er virkelig fantastisk. Se for deg en skog som er like stor som Vest-Europa. Fyll den med over 4000 forskjellige treslag. Pryd den med mer enn 60 000 plantearter som blomstrer. Sett farge på den med de strålende sjatteringene hos 1000 fuglearter. Føy til 300 pattedyrarter. Fyll luften med summingen fra kanskje to millioner insektarter. Nå ser du hvorfor de som beskriver regnskogen i Amazonas, slipper opp for superlativer. Det er ikke lett å beskrive den vrimlende artsrikdommen i verdens største tropiske regnskog.

De isolerte «levendedøde»

For 90 år siden beskrev den amerikanske forfatteren og humoristen Mark Twain denne fascinerende skogen som «et fortryllende land, et land utrolig rikt på tropiske undere, et romantisk land der alle fuglene og blomstene og dyrene var museumsvarieteter, og der alligatoren og krokodillen og apekatten virket like hjemmevante som om de var i dyreparken». I dag kan vi legge noe mer alvorlig i Twains vittige bemerkninger. Snart er museer og dyreparker kanskje de eneste stedene hvor stadig flere av Amazonas’ tropiske undere holder til. Hvorfor?

Den viktigste årsaken er helt klart at menneskene hogger ned store deler av Amazonas-regnskogen og på den måten ødelegger det naturlige habitatet for områdets flora og fauna. Men i tillegg til den omfattende ødeleggelsen av habitater er det andre — mer kompliserte — årsaker til at dyre- og plantearter blir «levendedøde». Det er med andre ord autoriteter på området som mener at det ikke er noe som kan hindre artene i å dø ut.

Én slik årsak er isolering. Offentlige tjenestemenn som er opptatt av naturvern, nedlegger kanskje forbud mot motorsagen i et skogsområde for å sikre at de artene som holder til der, ikke skal dø ut. Men disse artene i en liten øy av skog har ikke muligheter til å holde seg i live i det lange løp. En rapport om de tropiske skogene (Protecting the Tropical Forests—A High-Priority International Task) nevner et eksempel som illustrerer hvorfor små skogsområder ikke kan holde liv i livsformene særlig lenge.

Tropiske treslag består ofte av hann- og hunntrær. Til formeringen får de hjelp av flaggermus som tar med seg pollen fra hannblomstene til hunnblomstene. Denne bestøvningen er selvsagt bare mulig hvis trærne vokser innenfor flaggermusens flyradius. Hvis avstanden mellom et hunntre og et hanntre blir for stor — noe den ofte blir når en øy av skog er omgitt av et hav av avsvidd jord — kan ikke flaggermusen bygge bro over den. Trærne blir da «levendedøde,» heter det i rapporten, «siden det på lang sikt ikke lenger er mulig for dem å formere seg».

Denne forbindelsen mellom trær og flaggermus er bare ett eksempel i Amazonas på samspill i naturen. Enkelt sagt er Amazonas-skogen som et svært hus som skaffer kost og losji til mange ulike individer som er avhengige av hverandre. For å unngå «overbefolkning» bor regnskogens innbyggere i forskjellige etasjer, forskjellige sjikt. Noen bor nær skogbunnen, mens andre bor høyt oppe i løvtaket. Alle har en jobb, og de arbeider utrettelig — noen om dagen, andre om natten. Hvis alle artene får gjort det de skal, fungerer dette komplekse livssamfunnet av flora og fauna like presist som et urverk.

Økosystemet («øko» kommer fra oikos, det greske ordet for «hus») i Amazonas er imidlertid skjørt. Selv om menneskene drev rovdrift på bare noen få arter i dette skoghuset, ville denne forstyrrende inngripen få ringvirkninger i alle etasjene. Naturverneren Norman Myers regner med at hvis en eneste planteart blir utryddet, kan det med tiden bidra til at så mange som 30 dyrearter dør ut. Og ettersom de fleste tropiske trær i sin tur er avhengige av dyr til frøspredningen, kan det at menneskene utrydder dyrearter, føre til at også trær blir utryddet. (Se rammen «Samarbeid mellom trær og fisk».) Å ødelegge samspillet mellom artene gjør i likhet med isolering flere og flere arter «levendedøde».

Små innhogg, små tap?

Noen rettferdiggjør avskoging av små områder ved å si at skogen vil komme seg igjen, og at det kommer til å vokse ny vegetasjon der det har vært snauhogst, omtrent som når det dannes ny hud over et sår på en finger. Er dette riktig? Ikke helt.

Det er selvfølgelig sant at skogen vokser opp igjen hvis menneskene lar et hogstfelt stå uberørt lenge nok. Men det er også sant at etterveksten ligner like lite på den opprinnelige skogen som en dårlig fotokopi ligner på en tydelig utskrift. Ima Vieira, en brasiliansk botaniker, studerte et hundre år gammelt område med gjenvekstskog i Amazonas og kom til at bare 65 av de 268 treslagene som hadde vokst i den gamle skogen, vokste i den nye skogen i dag. Botanikeren sier at det også er en slik forskjell når det gjelder dyrearter i området. Så selv om avskogingen ikke gjør grønne skoger til røde ørkener, som noen hevder, gjør den deler av Amazonas-regnskogen til en dårlig etterligning av det den en gang var.

Selv om bare et lite område blir hogd, får det dessuten ofte alvorlige følger for mange planter og dyr som vokser, kryper og klatrer i bare det området av skogen og ingen andre steder. Forskere i Ecuador fant for eksempel 1025 plantearter i et 1,7 kvadratkilometer stort område med tropisk skog. Over 250 av disse artene vokste ingen andre steder på jorden. Den brasilianske økologen Rogério Gribel nevner som et lokalt eksempel en art tamarin (sauim-de-coleira på portugisisk), en liten, sjarmerende ape som ser ut som om den har på seg en hvit T-skjorte. Gribel sier: «De få som er igjen, lever bare i et lite skogsområde i nærheten av Manáus i det sentrale Amazonas, men ødeleggelsen av dette lille habitatet vil utslette denne arten for bestandig.» Små innhogg, men store tap.

Avskoging

Det er imidlertid direkte avskoging som kaster de mørkeste skygger over regnskogen i Amazonas. Veibyggere, tømmerhoggere, gruvearbeidere og mange andre driver skogen tilbake, ruller «gulvteppet» sammen, for å si det slik, og raserer hele økosystemer på et øyeblikk.

Det er stor uenighet omkring nøyaktig hvor mye av Brasils skog som blir ødelagt hvert år. Forsiktige beregninger går ut på at 36 000 kvadratkilometer blir ødelagt hvert år. Uansett kan det være at minst ti prosent av Amazonas-regnskogen allerede er ødelagt, det vil si et område som er større enn Tyskland. Brasils ledende uketidsskrift, Veja, meldte at bønder som driver svebruk, forårsaket omkring 40 000 skogbranner i Brasil i 1995 — fem ganger så mange som året før. Menneskene svir av skogen med en slik iherdighet, skrev Veja, at deler av Amazonas ligner på et «inferno i den grønne randsonen».

Arter utryddes — og hva så?

«Men trenger vi egentlig alle disse millioner av arter?» er det noen som spør. Ja, vi trenger dem, sier naturverneren Edward O. Wilson ved Harvard universitet. «Siden vi er avhengige av fungerende økosystemer til å rense vannet vårt, berike jordsmonnet vårt og lage selve den luften vi puster inn,» sier Wilson, «er biologisk mangfold helt klart noe som vi ikke skal stille oss likegyldige til og kvitte oss med.» Boken People, Plants, and Patents sier: «Tilgang til genetisk artsrikdom vil bli nøkkelen til menneskets fortsatte eksistens. Hvis mangfoldet forsvinner, kommer snart vi også til å gjøre det.»

Det at arter utryddes, får faktisk konsekvenser langt utover felte trær, truede dyr og hardt pressede innfødte. (Se rammen «Den menneskelige faktor».) Det at skogene skrumper inn, kan få betydning for deg. Tenk på dette: En bonde i Mosambik som kutter kassavastengler, en mor i Usbekistan som tar en p-pille, en såret gutt i Sarajevo som får morfin, eller en kunde i en butikk i New York som lukter på en eksotisk duft — alle disse menneskene bruker produkter som skriver seg fra den tropiske skogen, sier Panos-instituttet. Den skogen som fortsatt står, tjener altså mennesker i hele verden — også deg.

Kan bidra til å forebygge hungersnød

Regnskogen i Amazonas kan riktignok ikke sørge for at det blir overflod av mat i hele verden, men den kan bidra til å forhindre en verdensomfattende hungersnød. (Se rammen «Myten om regnskogens fruktbarhet».) På hvilken måte? I 1970-årene begynte man i stor stil å dyrke noen vekster som gav rekordavlinger. Selv om disse supersortene har gjort sitt til å brødfø ytterligere 500 millioner mennesker, er det en hake ved det. Siden de mangler genetisk variasjon, er de svake og utsatt for sykdom. Et virus kan ødelegge store deler av et lands superavling og forårsake sultkatastrofer.

For at det skal bli produsert mer hardføre plantesorter og det skal bli avverget sultkatastrofer, oppfordrer nå FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) til «bruk av større variasjonsbredde i det genetiske materiale». Og det er her regnskogen og urbefolkningen der kommer inn i bildet.

De tropiske skogene huser over halvparten av verdens plantearter (deriblant omkring 1650 arter som kan dyrkes som matvekster). Amazonas-regnskogen er derfor et ypperlig sted for forskere som leter etter ville plantearter. Dessuten vet skogens innbyggere hvordan man kan nyttiggjøre seg disse plantene. Kayapóindianerne i Brasil, for eksempel, foredler nye varieteter de kan dyrke, men tar også vare på varieteter i genbanker i åssidene. Når slike viltvoksende sorter blir krysset med sårbare, dyrkede sorter, blir disse sterkere og mer robuste. Og denne forbedringen er det stort behov for, sier FAO, for «det er nødvendig med en 60 prosents økning i matvareproduksjonen de neste 25 årene». Likevel fortsetter bulldoserne å trenge dypere og dypere inn i Amazonas-regnskogen.

Hvilke følger får dette for menneskene? Det at regnskogen blir ødelagt, kan sammenlignes med det at en bonde spiser det kornet han skal så — han stiller sulten der og da, men på bekostning av framtidige avlinger. En gruppe eksperter på biologisk mangfold advarte nylig om at «bevaringen og utviklingen av det mangfold vi fortsatt har når det gjelder matvekster, er noe som gir grunn til alvorlig bekymring verden over».

Lovende planter

Ta deg nå en tur innom skogens «apotek», så får du se at menneskets skjebne er knyttet til tropiske slyngplanter og andre planter. Alkaloider utvunnet av slyngplanter i Amazonas-området blir for eksempel brukt som muskelavslappende midler før operasjon, og takket være kjemiske stoffer i skogsblomsten rosegravmyrt forlenges levetiden til fire av fem barn som har leukemi. Fra skogen får man også kinin, som blir brukt til å bekjempe malaria; digitalis, som blir brukt til å behandle hjertesvikt; diosgenin, som blir brukt i p-piller. Andre planter har vist seg å være lovende i kampen mot AIDS og kreft. En FN-rapport sier: «Bare i Amazonas-området er det registrert 2000 plantearter som den innfødte befolkning har brukt som medisin, og som har et farmasøytisk potensial.» En annen undersøkelse viser at åtte av ti personer i verden tyr til medisinplanter for å få behandlet sykdom.

Det er derfor fornuftig å redde de plantene som redder oss, sier dr. Philip M. Fearnside. «Det at skog i Amazonas går tapt, blir betraktet som et mulig alvorlig tilbakeslag for bestrebelsene på å finne behandling mot kreft hos mennesker,» sier han og tilføyer: «Den oppfatning at de strålende prestasjonene til den moderne legevitenskap tillater oss å unnvære en stor del av disse forrådene, kan vise seg å være en dødelig form for overmot.»

Likevel fortsetter menneskene å utrydde dyr og planter raskere enn de kan finne dem og identifisere dem. Det får deg kanskje til å spørre: Hvorfor fortsetter avskogingen? Kan tendensen snus? Har Amazonas-regnskogen noen framtid?

På jakt etter løsninger

«NÅR vi strides om skyggen, forsømmer vi den konkrete virkelighet,» skrev den engelske forfatteren John Lyly. For å unngå denne fellen bør vi huske på at våre dagers skygger over regnskogen bare gjenspeiler dypere problemer, og at ødeleggelsen av skogen kommer til å fortsette hvis ikke det blir gjort noe med de bakenforliggende årsakene. Hva er disse årsakene? De «fundamentale kreftene som angriper bevaringen av Amazonas», er ifølge en undersøkelse som er foretatt i FNs regi, «fattigdom og menneskelig urettferdighet».

Ikke så grønn revolusjon allikevel

Noen forskere hevder at skogødeleggelsen delvis skyldes den såkalte grønne revolusjon, som begynte for noen tiår siden i det sørlige og sentrale Brasil. Før den tid levde tusenvis av familier der av å drive småbruk ved å dyrke ris, bønner og poteter og holde husdyr ved siden av. Så ble det bygd vannkraftverk og satt i gang mekanisert dyrking av soyabønner i stor stil på jorden deres. Kveget og de lokale jordbruksproduktene ble byttet ut med jordbruksprodukter som skulle forbeholdes industrilandene. Mer og mer dyrkbar jord ble satt av til jordbruksprodukter som skulle eksporteres; bare mellom 1966 og 1979 var det en økning på 182 prosent i slike avlinger. Som følge av det mistet elleve av tolv bønder som drev jordbruk på tradisjonelt vis, jorden sin og levebrødet sitt. For dem viste den grønne revolusjon seg å være en grå revolusjon.

Hvor skulle disse jordløse bøndene gjøre av seg? Politikerne var ikke lystne på å se en urettferdig fordeling av jord i sitt eget område, så de viste dem en utvei ved å tale varmt om Amazonas-området som «et land uten mennesker for mennesker uten land». Innen ti år etter at den første motorveien i Amazonas var åpnet, hadde over to millioner fattige bønder fra det sørlige Brasil og det tørkerammede og fattige nordøstlige Brasil slått seg ned i tusenvis av hytter langs veien. Da det ble anlagt flere veier, reiste enda flere til Amazonas, klare til å forvandle skog til dyrket mark. Når forskerne ser tilbake på disse koloniseringstiltakene, sier de at «regnskapet etter nesten 50 års kolonisering kommer ut med minus». Fattigdom og urettferdighet er blitt «eksportert til Amazonas», og i tillegg er «det blitt skapt nye problemer i Amazonas-området».

Tre skritt fram

For at det skal bli gjort noe med årsakene til avskogingen og det skal bli bedre levekår i Amazonas-regnskogen, har en kommisjon for utvikling og miljø i Amazonas utgitt et dokument som blant annet anbefaler at myndighetene i Amazonas-bekkenet i første omgang tar tre forskjellige skritt. (1) Ta fatt på de økonomiske og sosiale problemene i de fattige områdene utenfor Amazonas-regnskogen. (2) Bruk den skogen som står, og bruk om igjen de områdene som allerede er blitt hogd. (3) Gjør noe med den alvorlige urettferdigheten i samfunnet — den egentlige årsaken til menneskers elendighet og skogødeleggelsene. La oss se litt nærmere på disse tre skrittene.

Å gjøre investeringer

Ta fatt på de økonomiske og sosiale problemene. «En av de mest effektive måtene å bremse avskogingen på er å investere i noen av de fattigste områdene i de landene hvor Amazonas renner, de områdene som tvinger befolkningsgrupper til å flytte til Amazonas i et forsøk på å skaffe seg en bedre framtid,» sier kommisjonen. Men den tilføyer: «Denne muligheten blir sjelden vurdert i nasjonale og regionale planer for utvikling av bosetning og næringsliv og av dem i industrilandene som går i bresjen for en kraftig reduksjon i avskogingstakten.» Myndighetene sier at det vil bli mindre tilstrømning av bønder til Amazonas og lettere å redde skogen hvis offentlige tjenestemenn og engasjerte regjeringer i andre land går inn for å bruke sin ekspertise og sin økonomiske støtte til å løse slike problemer som det at det blir fordelt for lite jord, og det at det er fattigdom i byene rundt Amazonas.

Hva kan man så gjøre for småbrukere som allerede bor i Amazonas? Den jorden de har, egner seg jo ikke til jordbruk.

Bruk av trærne i skogen

Bruk skogen og bruk den om igjen. «Det blir drevet rovdrift på de tropiske skogene, men likevel blir de utnyttet for lite. Om de skal overleve, avhenger av dette paradokset,» sier en FN-publikasjon (The Disappearing Forests). Ekspertene sier at istedenfor å drive rovdrift på skogen bør menneskene bruke skogen ved å høste inn dens grøde, for eksempel frukter, nøtter, oljer, gummi, medisinplanter og andre naturprodukter. Det hevdes at slike produkter representerer «anslagsvis 90 prosent av skogens økonomiske verdi».

Doug Daly ved New Yorks botaniske hage forklarer hvorfor han mener at det er fornuftig å hente ut skogens produkter framfor å ødelegge skogen: «Det blidgjør regjeringen — de ser ikke store deler av Amazonas-området bli tatt ut av markedet. . . . Det kan gi folk et levebrød, og det bevarer skogen. Det er ganske vanskelig å finne noe negativt å si om det.» — Wildlife Conservation.

Å unnlate å drive hogst av hensyn til trærne gir faktisk dem som bor i skogen, bedre livsvilkår. Forskere i Belém i det nordlige Brasil har for eksempel beregnet at hvis man gjør et hektar skog om til beitemark, gir det et utbytte på bare 160 kroner i året. Det betyr at for at en mann i det hele tatt skal få en månedsinntekt som tilsvarer minstelønnen i Brasil, trenger han 48 hektar beitemark og en kvegbestand på 16 dyr. Men Veja melder at man vil tjene mye mer på å høste inn skogens naturlige grøde enn på å drive kvegdrift. Og det er utrolig mange forskjellige produkter som venter på å bli høstet, sier biologen Charles Clement. «Det er flere titalls grønnsaker og hundrevis av frukter, harpikser og oljer som man kan jobbe med og høste,» sier Clement. «Men problemet er at menneskene må lære at skogen er kilden til velstand og ikke noe som hindrer dem i å bli rike.»

Et nytt liv for ødelagt land

Økonomisk utvikling og naturvern kan kombineres, sier João Ferraz, en brasiliansk forsker. «Se hvor mye skog som er blitt ødelagt allerede. Det er ikke nødvendig å hogge mer urskog. Isteden kan vi gjenvinne og bruke om igjen de områdene som allerede er ryddet og ødelagt.» Og i Amazonas-området er det enorme ødelagte områder å ta av.

I slutten av 1960-årene begynte regjeringen å gi betydelige subsidier som skulle oppmuntre investorer til å forvandle skog til beiteland. Investorene gjorde det, men som Ferraz sier: «Beitemarkene ble utpint etter seks år. Senere, da alle skjønte at det hadde vært en stor feil, sa de store landeierne: ’OK, vi har fått nok penger av regjeringen’, og så drog de.» Hva førte dette til? «Omkring 200 000 kvadratkilometer forlatt beiteland er i ferd med å bli til ødemark.»

I dag finner imidlertid slike forskere som Ferraz nye måter å bruke disse utarmede områdene på. Hvordan gjør de det? For noen år siden plantet de ut 320 000 frøplanter av amazonnøttreet (paranøttreet) på en forlatt kvegfarm. Nå er disse frøplantene fruktbærende trær. Siden trærne vokser hurtig og også gir verdifull ved, blir det nå plantet ut slike planter på snauhogd land forskjellige steder i Amazonas-bekkenet. Ekspertene mener at fornuftige alternativer som kan bidra til at skogen ikke blir ødelagt, er at man henter ut produkter fra skogen og lærer bøndene å dyrke vekster som gir avling gang på gang, at man tar i bruk hogstmetoder som ikke skader skogen, og at man får nytt liv i jord som er blitt utpint. — Se rammen «For å bevare skogen».

Men offentlige tjenestemenn sier at det er mer som skal til for å redde skoger enn å forvandle utpint jord. Det er nødvendig å forvandle menneskenaturen.

Hvordan det som er krokete, kan gjøres rett

Gjør noe med urettferdigheten. Når mennesker blir urettferdig behandlet ved at deres rettigheter blir krenket, er det ofte griskhet som er årsaken. Og som oldtidens filosof Seneca sa: «For griskheten er hele naturen altfor lite» — deriblant den enorme regnskogen i Amazonas.

Mens de fattige bøndene i Amazonas strever og sliter, snauhogger industrifolk og store landeiere skogsområder for å skaffe seg en fet lommebok. Myndigheter påpeker at vestlige land også må ta sin del av skylden for at motorsagene er i full sving i Amazonas. «De rike industrilandene har i høy grad bidratt til de miljøskadene som allerede er skjedd,» konkluderte en gruppe tyske forskere. Kommisjonen for utvikling og miljø i Amazonas sier at for at Amazonas skal bli bevart, er det så avgjort påkrevd med «en ny global etikk; en etikk som vil føre til en bedre form for utvikling, basert på menneskelig solidaritet og rettferdighet».

Men de røykskyene som fortsatt er å se over Amazonas som følge av svebruk, minner en om at trass i innsatsen fra miljøbevisste menn og kvinner verden over er det like vanskelig å følge opp fornuftige ideer som å gripe etter røyk. Hvorfor?

Roten til slike laster som griskhet stikker dypt i menneskesamfunnets struktur. Selv om vi personlig bør gjøre hva vi kan for å bidra til å verne om skogene, er det ikke realistisk å vente at mennesker, om de er aldri så oppriktige, skal klare å få slutt på skogødeleggelsene og rykke de dyptliggende og innfløkte årsakene opp med roten. Den vise kong Salomo iakttok menneskenaturen for 3000 år siden, og det han sa, er fortsatt sant: «Det som er gjort krokete, kan ikke gjøres rett» bare ved menneskers bestrebelser. (Forkynneren 1: 15) Et portugisisk ordspråk sier noe lignende: «O pau que nasce torto, morre torto.» (Et tre som er født krokete, dør krokete.) Likevel har regnskogene rundt omkring på jorden en framtid. Hvordan kan vi si det?

Løsning i sikte

For cirka hundre år siden ble den brasilianske forfatteren Euclides da Cunha så imponert over det store mangfoldet av ville livsformer i Amazonas at han beskrev skogen som «en upublisert side i 1. Mosebok som skriver seg fra den tiden». Og selv om menneskene har hatt det travelt med å skitne til og rive i stykker denne ’siden’, er den gjenværende Amazonas-skogen fremdeles «et nostalgisk symbol på jorden slik den var den gangen skapelsen fant sted,» sier rapporten Amazonia Without Myths. Men hvor lenge vil den fortsette å være det?

Tenk på dette: Regnskogen i Amazonas og de andre regnskogene i verden vitner om «en enestående intelligens,» som Euclides da Cunha uttrykker det. Helt fra røttene og ut til bladene vitner skogens trær om at de er et verk av en mesterkonstruktør. Vil så denne store Konstruktør tillate at griske mennesker utrydder regnskogene og ødelegger jorden? En profeti i Bibelen besvarer dette spørsmålet med et rungende nei! Det står: «Nasjonene ble vrede, og din [Guds] egen vrede kom, og den fastsatte tid . . . til å ødelegge dem som ødelegger jorden.» — Åpenbaringen 11: 18.

Legg merke til at denne profetien forteller at Skaperen ikke bare kommer til å ta ondet ved roten ved å fjerne griske mennesker, men også at han skal gjøre det i vår tid. Hvordan kan vi si det? Jo, profetien sier at Gud skulle gå til handling i en tid da menneskene «ødelegger jorden». Da disse ordene ble skrevet, for nesten 2000 år siden, var menneskene for få til å kunne ødelegge jorden, og de manglet også midlene til å gjøre det. Men situasjonen har forandret seg. En bok om vern av tropiske skoger sier: «I dag er menneskeheten for første gang i historien i stand til å ødelegge grunnlaget for sin egen fortsatte eksistens ikke bare enkelte steder eller i enkelte områder, men i global målestokk.» — Protecting the Tropical Forests—A High-Priority International Task.

«Den fastsatte tid» da Skaperen skal gå til handling mot «dem som ødelegger jorden», er nær. Regnskogen i Amazonas og andre truede naturmiljøer på jorden har en framtid. Det skal Skaperen sørge for — og det er ikke en myte, men et faktum.

For å bevare skogen

I byen Manáus i det sentrale Amazonas er det et område på 400 dekar hvor det vokser en frodig gjenvekstskog. Det brasilianske institutt for forskning i Amazonas (INPA) har sine kontorer her. Denne 42 år gamle institusjonen har 13 forskjellige avdelinger som arbeider med alt fra økologi og skogbruk til menneskets helse, og er områdets største forskningsorganisasjon. Den har også en av verdens mest rikholdige samlinger av planter, fisker, krypdyr, amfibier, pattedyr, fugler og insekter som lever i Amazonas. De 280 forskerne ved instituttet bidrar ved sitt arbeid til at menneskene bedre forstår det kompliserte samspillet i økosystemene i Amazonas. Besøkende til instituttet går derfra med en optimistisk innstilling. Trass i byråkratiske og politiske restriksjoner er brasilianske og utenlandske forskere innstilt på å arbeide for å bevare kronjuvelen blant verdens regnskoger — regnskogen i Amazonas.