Loven sa uttrykkelig: «Alt fettet tilhører Jehova. . . . Dere skal ikke spise noe som helst fett eller noe som helst blod.» – 3Mo 3: 3–17.

Ikke pålagt de kristne. Da Jehova etter vannflommen tillot Noah og hans familie å spise kjøtt, sa han ikke noe om fett. (1Mo 9: 3, 4) De fikk imidlertid forbud mot å spise blod. Dette var over 850 år før lovpakten – med dens forbud mot å spise så vel blod som fett – ble inngått med Israel. I det første århundre e.v.t. bekreftet den kristne menighets styrende råd at forbudet mot blod fremdeles stod ved makt for de kristne. (Apg 15: 20, 28, 29) Men som i tilfellet med Noah og hans familie ble det heller ikke her sagt noe om det å spise fett. Forbudet mot å spise fett ble således bare gitt til nasjonen Israel.

Begrunnelse for loven. Under lovpakten ble både blodet og fettet betraktet som noe som utelukkende tilhørte Jehova. Livet er i blodet, og ettersom det bare er Jehova som kan gi liv, tilhører blodet ham. (3Mo 17: 11, 14) Fettet ble betraktet som den mest verdifulle delen av dyrets kjøtt. Når fettet av et dyr ble frambåret som offer, var det således et tydelig uttrykk for at de beste delene tilhører Jehova Gud, som sørger så rikelig for sine skapninger, og av at den som frambar offeret, ønsket å gi det beste til ham. Ettersom dette røykofferet på alteret var et symbol på at israelittene gav det beste til Jehova, ble det sagt at det skulle ryke på alteret som «føde» og til «en formildende duft» for ham. (3Mo 3: 11, 16) Å spise fett var derfor å tilegne seg noe som var viet til Gud, en krenkelse av Jehovas rettigheter, og medførte dødsstraff. I motsetning til blodet kunne imidlertid fettet bli brukt til andre formål, i hvert fall hvis det stammet fra et selvdødt dyr eller et dyr som var blitt drept av et annet dyr. – 3Mo 7: 23–25.

Hva loven omfattet. Mange bibelkommentatorer har med henvisning til det sistnevnte skriftstedet (v. 25) forsøkt å finne hjemmel for å begrense forbudet i 3. Mosebok 3: 17 til bare å omfatte fettet fra de dyrene som kunne frambæres som offer, for eksempel okser, sauer og geiter. De jødiske rabbinerne er uenige hva dette angår. Forbudet i 3. Mosebok 3: 17 mot å spise fett blir imidlertid nevnt sammen med forbudet mot å spise blod, en lov som entydig gjaldt blodet av alle dyr. (Jf. 3Mo 17: 13; 5Mo 12: 15, 16.) Det ser derfor ut til å være mer rimelig å anta at Moselovens bestemmelse om fett gjaldt fettet av alle dyr, også fettet av de dyrene som israelittene slaktet for at de skulle brukes på vanlig måte.

Den oppfatning at forbudet gjaldt alt fett, er ikke i strid med 5. Mosebok 32: 14, hvor det sies at Jehova skal gi Israel «fett av værer» å spise. Her er det tale om et billedlig, poetisk uttrykk som hentyder til de beste dyrene i hjorden. Dette framgår av at det etterpå i samme vers tales om «nyrefett av hvete» og «drueblod». Det forholder seg på lignende måte med Nehemja 8: 10, hvor folket blir oppfordret til å ’gå og spise de fete rettene’. Det skal ikke forstås slik at de i bokstavelig forstand skulle spise fett. «De fete rettene» sikter til rikholdige retter med kjøtt som ikke er magert eller tørt, men mørt og saftig, tilsatt velsmakende ingredienser og tilberedt med vegetabilske oljer. De engelske bibeloversettelsene som er laget av Knox og av Moffatt, sier derfor henholdsvis: «Forsyn dere med kraftig kjøtt», og: «Spis de lekre stykkene.»

Moseloven forbød ikke det å fôre opp eller gjø sauer og annet kveg til slakting. Vi leser for eksempel om «den gjødde oksekalven» som ble slaktet til den bortkomne sønnen. (Lu 15: 23) Til Salomos matvareforsyninger hørte «fett kveg» og «gjødde gjøker». (1Kg 4: 23) Det hebraiske ʽẹghel-marbẹq, «gjøkalv», forekommer i 1. Samuelsbok 28: 24; to andre ord, mẹach og merịʼ, brukes om ’velfødde dyr’ og «gjøfe». (Jes 5: 17; Ese 39: 18) Men hensikten med denne oppfetingen var ikke å frambringe nyrefett eller et fettlag. Tanken var at dyrene skulle bli velfødde og kjøttfulle og ikke magre. – Jf. 1Mo 41: 18, 19.