Jehovas vitners årbok 1990

Vi ser vitnesbyrd om det overalt. Du kan se det i Afrika, i Asia, i Europa, i Amerika og på fjerntliggende øyer. ’Vitnesbyrd om hva?’ spør du kanskje. Om at en stadig voksende skare lovpriser Gud og viser at de er Jesu Kristi sanne disipler.

På hvilken måte gjør de dette? Ved å bære mye god frukt. Dette er det vi kunne vente, for Jesus sa: «Når dere bærer mye frukt, blir min Far forherliget, og da er dere mine disipler.» (Joh. 15: 8) Når en kjøper bokstavelig frukt, venter en å få frukt av god kvalitet. Kan vi vente noe mindre når det gjelder livsførselen og gjerningene til dem som hevder at de er Kristi disipler? Ettersom kvalitet er viktig, burde det prege alle sider av en Guds tjeners liv.

Når de kristne lovpriser Gud, tjener de også sine medmenneskers interesser. Deres arbeid står derfor i sterk kontrast til det arbeid folk i sin alminnelighet utfører. Hva går dette store arbeidet ut på? Jesus forklarte det i Matteus 13: 18—23. I vers 23 identifiserte han dem som forstår ordet om Riket, som dem som virkelig bærer frukt, enten 100 foll, 60 foll eller 30 foll. De sanne kristnes arbeid går derfor ut på å bære frukt — å forkynne at Riket er det middel Gud vil bruke for å utøse velsignelser i form av evig liv for dem som bor på jorden. Det er det Jehovas vitner har gjort i hele dette århundret. I 1989 bar de frukt i enda høyere grad enn tidligere ved å forkynne det gode budskap om Riket for folk i 212 forskjellige land.

Hva er det som gjør Jehovas vitner så annerledes? Det er vårt budskap, som er basert på Bibelen, og de gudlignende egenskapene som er knyttet til dette livsviktige arbeidet. Jesus fremhevet visse fremtredende egenskaper som hans etterfølgere skulle utvikle og legge for dagen. I Johannes 13: 35 sa han til dem: «Har dere kjærlighet til hverandre, da skal alle kunne se at dere er mine disipler.» Denne kristuslignende, selvoppofrende kjærligheten kjennetegner dem uansett hvor i verden de utfører sin tjeneste.

De skulle også ha den samme gleden som deres mester hadde. (Joh. 15: 11) De skulle ikke bare ha glederike framtidsutsikter, men de skulle også oppnå glede ved å forkynne. Videre skulle de ha fred trass i at de lever i en vanskelig verden. (Joh. 14: 27; 16: 33) Denne særegne freden skulle de bevare selv om de aller fleste kom til å avvise budskapet. — Matt. 10: 12, 13.

Kjærlighet, glede, fred — disse egenskapene er de første av dem som er omtalt i Galaterne 5: 22, 23 som åndens frukter. Hvis vi framelsker disse og andre gudlignende egenskaper i den kristne tjeneste og i alle sider av det daglige liv, lovpriser vi Gud og oppnår hans godkjennelse. (Matt. 7: 17—20) Det at vi, den verdensomfattende organisasjonen av Jehovas vitner, bærer mye god frukt, er et overveldende vitnesbyrd om at vi lever et liv som er verdig det strålende navnet vi bærer, og at vi er Jesu Kristi sanne disipler. — Kol. 1: 10.

Jubel i vårt åndelige paradis

For lang tid siden forutsa Jehova den blomstrende åndelige tilstand som nå hersker blant hans folk. (Jes. 51: 3) I og med at vårt åndelige paradis utvides, blir det stadig flere som lever i det. (Jes. 26: 15; 60: 22) Hvilken glede var det derfor ikke å se så mange nye høydepunkter i antall forkynnere i løpet av forrige tjenesteår! Det gjennomsnittlige antall forkynnere hver måned var 3 624 773, og det ble oppnådd et høydepunkt på 3 787 188 forkynnere som hadde en andel i å bære frukt. Det var det beste året noen gang når det gjelder antall timer brukt i forkynnelsen av Riket. Det ble til sammen brukt 835 426 538 timer i det store arbeidet som herliggjør Jehova.

For å vise at de virkelig er Kristi disipler, legger Jehovas vitner vekt på å lære andre alt det Kristus Jesus har befalt dem å gjøre. Derfor ledet de gjennomsnittlig 3 419 745 hjemmebibelstudier hver måned, noe som resulterte i at 263 855 nye disipler ble døpt i løpet av året. Også på bakgrunn av at 9 479 064 overvar minnehøytiden, fremgår det at mange andre har muligheten til å bli aktive sammen med Jehovas folk. Her følger noen spennende og fascinerende opplevelser og rapporter fra det foregående tjenesteåret.

De sår og høster i rikt mål

Trass i omfattende indre politiske uroligheter i Panama rapporterer avdelingskontoret om nok et fruktbart år for Jehovas vitner. Det ble døpt til sammen 731 forrige tjenesteår, over tre ganger så mange som året før, og disse utgjorde cirka 13 prosent av alle forkynnerne i landet. Det blir stadig flere alminnelige pionerer, og det er nå cirka tre ganger så mange som det var i tjenesteåret 1984.

Våre brødre på Guadeloupe i Det karibiske havet har hatt sju høydepunkter i antall forkynnere. Etter det siste høydepunktet, som ble oppnådd i mai, da 5980 rapporterte, er de én forkynner pr. 55 innbyggere. Blir brødrene motløse fordi de stadig må besøke dem som bor i distriktene? Avdelingskontoret svarer: «På ingen måte!» Som en følge av de hyppige besøkene ble det oppnådd et høydepunkt på 8438 hjemmebibelstudier.

På Jamaica har brødrenes kjærlighet ført til at det er blitt avlagt et godt vitnesbyrd. Da øya ble rammet av orkanen Gilbert, ble 35 Rikets saler skadet. I tillegg ble 11 andre Rikets saler og 238 av brødrenes boliger ødelagt. Dette gav det internasjonale brorskap anledning til å gi uttrykk for sin kjærlighet. Frivillige fra USA, Canada og De nederlandske Antillene og lokale brødre reparerte og gjenoppbygde de skadede bygningene. Avdelingskontoret skriver: «Brødrene reparerte huset til en kvinne som har studert Bibelen og gått på møtene. Dette hadde en svært positiv innvirkning på henne, og hun er nå blitt en forkynner. Søsteren hennes så hvilken kjærlighet som ble lagt for dagen, og spurte om å få et bibelstudium. Én måned senere meldte hun seg ut av kirken, og hun har kommet på møtene trass i hån og motstand.»

Økningen fortsetter i Costa Rica. «Det var en stor glede for oss at vi nådde et høydepunkt på 12 001 forkynnere i dette tjenesteåret,» rapporterer avdelingskontoret. «Vi var også begeistret over et høydepunkt i antall hjelpepionerer på 2007 i januar 1989 sammenlignet med det forrige høydepunktet på 785.» Og Malaysia skriver: «Tjenesteåret 1989 viste seg å være et svært glederikt år.» I februar passerte de 1000 forkynnere. Etter flere høydepunkter kom de til slutt opp i 1102 forkynnere. Det ble også nådd et nytt høydepunkt i antall til stede ved minnehøytiden — 2790.

Våre brødres gode oppførsel innbefatter å ’holde fred med alle’. (Rom. 12: 18) Dette tiltaler oppriktige mennesker. En kvinne i Kenya var fiendtlig innstilt til sannheten og forbød barna sine å leke med Jehovas vitners barn. Senere oppsøkte hun imidlertid naboen sin, som var et av Jehovas vitner, for å spørre om hva som gjør Jehovas vitner så annerledes. «Dere krangler aldri. Dere er slik en fredelig familie,» sa hun. Det ble opprettet et bibelstudium med henne, og i dag er hun i sannheten.

I et rundskriv fra den anglikanske kirke i New Zealand ble det nevnt en urovekkende «troskrise». Det ble sagt at enkelte kirker på landsbygda måtte legges ned, og at det ikke lenger var mulig å opprettholde et lønnet presteembete i alle deler av landet. Som en kontrast sies det i rapporten fra avdelingskontoret der i landet: «Som et vitnesbyrd om en levende tro var det et høydepunkt på 11 007 Rikets forkynnere — en økning på 9,6 prosent i forhold til forrige års gjennomsnitt — som hadde en andel i å ’kunngjøre offentlig til frelse’.» — Rom. 10: 10, NW.

I det krigsherjede Libanon, som i så mange andre urolige områder på jorden, kreves det stor tro for å overvære møter og å være med på å forkynne det gode budskap. Da brødrene overvar et møte i Rikets sal, hørte de plutselig at det eksploderte bomber i nærheten. Ettersom det kraftige bombeangrepet fortsatte og kom nærmere og nærmere bygningen, ble mange av vennene som overvar Vakttårn-studiet, mer og mer engstelige og bekymret. Tilsynsmennene merket dette og oppmuntret rolig alle til å sette sin lit til Jehova, som verner sine lojales sjeler. (Sal. 97: 10, NW) Da det hele var over, takket de Jehova for at de var i god behold.

Det har vært en rik høst i Portugal. For fem år siden førte avdelingskontoret tilsyn med 34 091 forkynnere fordelt på seks landområder. I dag er det 48 044 forkynnere. Det er en økning på 41 prosent. Høydepunktet i antall hjemmebibelstudier for alle landområdene var på 61 657, en flott økning på 64 prosent i løpet av de siste fem årene. I ett land var det i mange menigheter flere pionerer enn menighetsforkynnere enkelte måneder. En menighet rapporterte for eksempel ti pionerer, 83 hjelpepionerer og 58 menighetsforkynnere. De betrakter fremdeles distriktet som produktivt, for de rapporterte 99 hjemmebibelstudier, og det i en by hvor det er én forkynner pr. 160 innbyggere.

En vennlig gest kan være et springbrett til å hjelpe andre til å lære sannheten. Da to portugisiske forkynnere gikk hjemover etter å ha vært på feltet, la de merke til en eldre kvinne som så syk ut da hun gikk av bussen. De stoppet opp og spurte om hun trengte hjelp. Hun ble så overrasket over at to helt fremmede mennesker viste henne interesse, at hun gjerne ville vite hva som lå bak en slik vennlig handling. Dette gav dem en mulighet til å avlegge et kort vitnesbyrd. Kvinnen gav villig sin adresse til disse søstrene og sa at de var hjertelig velkommen til å besøke henne. De gikk på gjenbesøk, og det ble startet et studium med henne. Kort tid etter ødela hun gudebildene sine og begynte å gå på møtene, og nå forkynner hun Bibelens sannheter for venner og familie.

Uformell forkynnelse bærer frukt

Jesus oppfordret disiplene sine til å la sitt lys skinne. Jehovas vitner når mange mennesker med det gode budskap i dag ved å gjøre dette ved enhver anledning. En bror i Brasil forteller: «Jeg har alltid Bibelen og bibelsk litteratur liggende i skapet mitt på jobben, slik at jeg kan forkynne i lunsjpausen. Jeg leverte boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord til en mannlig sykepleier på fabrikken. Omtrent samtidig leverte en annen bror den samme boken til en kvinnelig sykepleier, som bare la den i en skuff. En tredje sykepleier fant boken og leste den på sju timer. Hun likte den svært godt. Hun snakket om boken til ham jeg hadde levert en bok til, og han presenterte henne for meg. Jeg inviterte henne til et møte, og hun kom sammen med de tre barna sine. Det ble startet et bibelstudium med familien. En av døtrene forbereder seg nå til å bli døpt. Moren og den andre av døtrene er med ut i felttjenesten, og mannen studerer og går på møtene sammen med dem.»

I et land i Mellom-Amerika hvor arbeidet er underlagt restriksjoner, tilbød en bror som stod på en bussholdeplass og ventet, to traktater til en ung mann som også stod og ventet. De hadde en fin samtale om Guds rike. Til slutt måtte begge gå. Flere måneder senere kom det en foredragsholder fra en annen menighet til den menigheten som denne broren tilhører, og han hadde med seg en ung mann. Da denne unge mannen så broren, gikk han bort til ham og sa: «Husker du meg? Det var meg du snakket med på bussholdeplassen for noen måneder siden. Noen uker etter at du gav meg de to traktatene, begynte jeg å studere Bibelen. Nå er jeg en forkynner og har planer om å bli døpt snart.»

Det bygges flere Rikets saler

Etter hvert som innsamlingen nå i høsttiden fortsetter, blir det behov for flere Rikets saler. Avdelingskontoret i Italia skriver at Jehovas vitner før møttes i «midlertidige saler, slik som garasjer, lagerbygninger, kjellere og fabrikker», men at de nå trass i motstand fra religiøse kretser «kommer sammen i full offentlighet i fine Rikets saler eller stevnehaller». Det er nå 12 stevnehaller i Italia. Én ble innviet nå i sommer, og tre andre er under oppføring.

I Chile blir det ledet mer enn 50 000 bibelstudier, og på minnehøytiden var det tre ganger så mange til stede som det er forkynnere i landet. Avdelingskontoret sier: «Det har oppstått et ganske presserende behov for å bygge flere Rikets saler til opphøyelse av tilbedelsen av Jehova, og det har vært en rivende utvikling på dette område i løpet av tjenesteåret.» I Bolivia er det blitt bygd 12 store, nye Rikets saler, og det gjør at utsiktene for framtidig vekst ser mye lysere ut.

Irland rapporterer at selv menigheter med færre enn 30 forkynnere har vært i stand til å bygge fine Rikets saler. Det er også blitt arbeidet hardt i Taiwan. Tolv av de 22 menighetene som nå er virksomme på denne øya, har enten bygd eller kjøpt sine egne Rikets saler eller er i ferd med å gjøre det.

Byggingen av Rikets saler fortsetter i høyt tempo i Australia. Det er blitt bygd over 170 nye Rikets saler i løpet av de siste fem årene. På Trinidad ble fem byggeprosjekter fullført i løpet av fjoråret. To andre menigheter utvidet salene sine for å ta hånd om økningen. På Jamaica ble ’hurtigbyggemetoden’ tatt i bruk for første gang. På en av byggeplassene kom byens borgermester for å se den ferdige bygningen. Han hadde til å begynne med hatt betenkeligheter angående dette Rikets sal-prosjektet, og han mente at de som sa at det kunne fullføres på to dager, måtte være gale. Men etter å ha sett det med egne øyne undret han seg over brødrenes dyktighet.

Juridiske spørsmål

Den 1. april ble Jehovas vitners status i Mexico forandret, noe som berørte de organisasjonsmessige fremgangsmåter som benyttes. Nå kan de be på alle menighetsmøtene og bruke Bibelen i felttjenesten. En kvinne som er engasjert i et katolsk program for bibelstudium, sa om Jehovas vitners nye religiøse frihet: «Hvis de målbandt oss tidligere, har vi ikke noe vi skal ha sagt nå som de kan bruke Bibelen ved dørene.»

I de siste årene har det åpnet seg en dør for innviede brødre i Øst-Europa til å bære frukt i større utstrekning. I Polen hadde ansvarlige brødre og myndighetene hatt omfattende samtaler om muligheten for at Jehovas vitner kunne bli juridisk anerkjent. Og den 12. mai ble Jehovas vitner offisielt registrert — akkurat tidsnok til de store stevnene som var planlagt i Katowice, Poznań og Warszawa.

Bare en drøy måned senere, den 27. juni, kunne brødrene i Ungarn glede seg over at Jehovas vitner ble juridisk anerkjent også der i landet. For første gang gav myndighetene dem tillatelse til å bruke offentlige bygninger til områdestevner i flere byer.

Jehovas vitner overalt gleder seg sammen med sine brødre i Mexico, Ungarn og Polen. Måtte Jehova rikt velsigne deres virksomhet når de bærer kristen frukt og gjør hans vilje fullt ut. — 1. Tess. 4: 1, 9, 10.

Spørsmålet om blod

Verden er bekymret fordi AIDS sprer seg så hurtig, og den lille øya Tonga sør i Stillehavet er intet unntak. I begynnelsen av november i fjor ble det holdt en éndagskonferanse om årsaker til AIDS og forebyggende tiltak mot sykdommen på Tonga. En representant for WHO (Verdens helseorganisasjon) var også til stede. Et av spørsmålene som ble stilt, var om det fantes bloderstatninger i landet. De tilstedeværende ble gjort oppmerksom på Jehovas vitners syn på bruken av blod, og brosjyren Jehovas vitner og spørsmålet om blod ble delt ut sammen med Våkn opp! for 8. oktober 1988 om AIDS. Alle unntagen én tok villig imot disse publikasjonene.

På Vest-Samoa poengterte en lege i nasjonalsykehusets legeråd at leger bør behandle pasienter i samsvar med deres ønsker og ikke undergrave pasientens samvittighet. Han sa at Jehovas vitner går med på alternative behandlingsmetoder, og at kirurger derfor har god grunn til å respektere deres ønsker også fra et medisinsk synspunkt.

Stevner hvor folkemengder priser Gud

Salmisten David fant stor glede i å være blant de forsamlede folkemengder som priser Jehova. (Sal. 26: 12, NW) En slik glede har også Jehovas folk verden over følt det siste tjenesteåret. Det var 6 273 804 som overvar områdestevnene med temaet «Guds rettferdighet» i siste del av 1988 og første del av 1989.

Noen brødre måtte gjøre seg store anstrengelser for å kunne være til stede. I Myanmar (tidligere Burma), for eksempel, var forholdene noen steder slik at det var farlig å reise. Trass i risikoen var det noen forkynnere som gikk til fots i flere dager og reiste med overfylte tog for ikke å gå glipp av det åndelige festmåltidet. I Kenya brukte forkynnerne sykkel eller gikk mange kilometer for å kunne være til stede.

En bror fra Zambia som reiste til Sør-Afrika, skrev følgende om den ikke-rasistiske atmosfæren på stevnene våre: «Det var fantastisk å være på stevnet her i Johannesburg. Jeg gledet meg virkelig over samværet med brødre av forskjellige raser — alle var som én familie.» En ung muslimsk mann i Senegal som aldri hadde overvært noen av møtene våre før, var imponert over den kjærlighet stevnedeltagerne la for dagen, og det klare standpunkt Jehovas vitner inntar til gale handlinger. Etter lørdagens program følte han ikke lenger at det var riktig å beholde de amulettene og andre lykkebringende ting som han hadde bundet rundt livet for å beskytte seg. «Jeg ser ikke lenger noen grunn til å ha tillit til dem,» sa han. «Jeg vet at det er Jehovas vitner som har sannheten, og ingen av dem går med amuletter for å beskytte seg. Det er Jehova som beskytter dem.»

Den renslighet og gode orden som kjennetegner stevnene våre, utgjør et godt vitnesbyrd. En representant for ledelsen ved et stadion i Brasil sa: «Det var en glede å ha dere her, ettersom det betyr at stadionet blir renere, og at det er i orden når dere forlater det. Jeg må få rose dere for deres renslighet. Velkommen tilbake!»

Områdestevnet i 1989 hadde temaet «Gudhengivenhet». Det er kommet rapporter om stor deltagelse fra mange deler av jorden, og utallige er blitt døpt. Antall til stede i det distriktet avdelingskontoret i De forente stater fører tilsyn med, kom for eksempel opp i 1 366 700, og 18 011 ble døpt. Denne serien med stevner vil fortsette i første del av tjenesteåret 1990 på den sørlige halvkule.

I august 1989 var imidlertid oppmerksomheten rettet mot Polen. Der hadde Jehovas folk uforglemmelige opplevelser.

Historiske stevner i Polen

På Selskapet Vakttårnets årsmøte i oktober 1987 ble det opplyst at det ville bli holdt internasjonale stevner i Polen i 1989. Det var ikke mange som på den tiden var klar over hvor betydningsfulle disse stevnene skulle vise seg å være. Katowice og Poznań var vertskap for de stevnene som ble holdt 4.—6. august; deretter var det Warszawas tur 11.—13. august.

Det var anslått at 140 000 mennesker fra 22 land ville komme til disse åndelige festmåltidene. Men det totale antall tilstedeværende kom opp i 166 518, og antall land som var representert, oversteg det som opprinnelig var ventet.

I to hele uker, fra 28. juli, var det travelt på flyplassen i Warszawa, ettersom polske brødre ønsket stevnedeltagere fra alle deler av Europa, fra Japan og fra Nord-Amerika velkommen. Noen av dem hadde reist så langt som 11 000 kilometer, for det meste med tog, i løpet av seks døgn. Det kom besøkende fra Sibir, Kasakhstan, Kaukasus, de baltiske stater og Ukraina. Det oppstod forskjellige problemer, blant annet forsinkelser på grunn av feriesesongen, men brødrene lot seg ikke hindre av det. De var rett og slett henrykt over å komme sammen til denne åndelige festen.

Når det gjaldt deltagerne fra Vest-Europa, Japan og Nord-Amerika, sa Orbis, Polens statlige reisebyrå, at dette var den største enkeltstående gruppe av internasjonale besøkende som noen gang har vært i Polen og tatt del i stevner. Representanter for Orbis ble svært imponert over brødrenes gode oppførsel og av den effektive organiseringen.

Myndighetenes samarbeidsvilje ble høyt verdsatt. Ved flyplasser, bussterminaler og jernbanestasjoner fikk polske stevnearbeidere god hjelp av myndighetspersoner og deres medarbeidere.

Omkring 12 000 deltagere ble innlosjert på hoteller i de forskjellige stevnebyene, mens nærmere 60 000 bodde i lokale brødres hjem, i Rikets saler, i sovesaler på skoler og i telt. En menighet på 86 forkynnere skaffet plass til 500 besøkende. En annen menighet, som ligger i en vestlig forstad til Warszawa, og som har 146 forkynnere, var vertskap for 1276 stevnedeltagere.

Ved hvert av stevnene var det fredag morgen tett i tett med stevnedeltagere på alle hovedveiene som førte til stadionene. Trikker ankom fulle av pratende, glade Jehovas vitner. Brødre fra omkringliggende byer kom i leide busser som parkerte på avmerkede plasser. Andre vitner kom med spesielle tog. Overalt kunne man se stevnets identifikasjonsmerke.

Ved de tre stevnene var det satt av bestemte seksjoner for deltagere fra andre land. Det kom store grupper fra forskjellige land, og særlig fra Tsjekkoslovakia. Mange fra Sovjetunionen, som besøkte venner og slektninger, var også til stede.

Spesielle trekk ved programmet

Ettersom dette var internasjonale stevner, kunne man lytte til rapporter fra 25 forskjellige land. Deler av programmet ble oversatt samtidig til så mange som 16 forskjellige språk, og hver språkgruppe kunne høre programmet tydelig, uten forstyrrelser fra andre språkseksjoner på stadionet. En fagmann i lydbransjen som ble konsultert i forbindelse med gjennomføringen av dette arrangementet, sa: «Det er umulig å forsterke lyden på stadionet slik at de tilstedeværende kan høre programmet på 16 språk samtidig.» Brødrene gjorde allikevel nettopp det, og alle kunne lytte oppmerksomt til medlemmer av utvalget ved avdelingskontoret i Polen og medlemmer av det styrende råd.

Frigivelsen av to traktater på polsk lørdag ettermiddag kom som en stor overraskelse. Det var første gang brødrene i Polen fikk frigitt en publikasjon på et stevne. Frigivelsen av brosjyren Bør du tro på treenighetslæren? søndag formiddag var en enda større overraskelse. I Polen vil denne publikasjonen bli et svært effektivt hjelpemiddel til å avsløre denne falske læresetningen og hjelpe oppriktige mennesker til å lære sannheten om den eneste sanne og levende Gud og hans Sønn, Kristus Jesus.

Dåpen, som fant sted lørdag, var et rørende syn. Da kandidatene reiste seg for å besvare de to spørsmålene taleren stilte dem, gjenlød stadionet i hver av stevnebyene av voldsom applaus. Aldri før var så mange blitt døpt ved stevner i Polen. Alles øyne var fylt av gledestårer.

Atmosfæren ved disse tre stevnene gjorde et uforglemmelig inntrykk, og det av flere grunner. Det var en stor glede og et privilegium å være på disse store stadionene og få del i den åndelige føde fra Jehovas bord som var tilveiebrakt gjennom den ’tro og kloke tjener’. (Matt. 24: 45—47) Og hvor gripende var det ikke å sitte ved siden av brødre fra Tsjekkoslovakia, Ungarn, Øst-Tyskland, Sovjetunionen, Jugoslavia og andre steder hvor de i den senere tid ikke hadde hatt anledning til å komme sammen med større grupper av medtroende!

En sovjetisk besøkende sa: «I mange år har vi ventet på denne dagen, og nå er vi her på dette internasjonale stevnet. Det er vanskelig å fatte alt sammen og fange opp alle inntrykkene. Det er som en drøm. Vi finner ikke ord for alt vi har sett og hørt. Da vi hørte musikken og så det enorme, skålformede stadionet fylt av mennesker, fikk vi tårer i øynene. Og under bønnen — mens vi alle sammen stod urørlige og forent — gikk det ilinger gjennom oss. Det var så høytidelig og preget av enhet. Dette stevnet i Warszawa er en så storslått begivenhet at det er bare den nye verden som vil være bedre. Vi vil alltid huske disse fantastiske dagene. Det er noe en aldri kan glemme. Takk og ære til vår Skaper, Jehova Gud!»

Den polske avisen Życie Warszawy for 16. august 1989 sa følgende angående det stevnet som ble holdt på Dziesieciolecia stadion i Warszawa: «De som tilber Jehova Gud — som de selv sier — verdsetter høyt sine sammenkomster, som virkelig er en demonstrasjon av enhet . . . Og noe annet — når det gjelder orden, fred og renslighet, er stevnedeltagerne et eksempel til etterfølgelse.»

Ja, følelsen av brorskap, kjærlighet og glede over å være sammen er vanskelig å beskrive. Det er derfor forståelig at brødrene i alle stevnebyene ble igjen etter den avsluttende talen — de ønsket ikke å forlate stedet, ønsket ikke å glemme øyeblikket. De er overbevist om at hele jorden om kort tid vil være fylt av mennesker som elsker og tjener vår store Skaper, Jehova, i enhet.

Ordene i Salme 70: 5 er virkelig passende for dem som hadde det privilegium å være til stede ved stevnene i Polen sommeren 1989: «La alle som søker deg, fryde og glede seg i deg! La dem som elsker din frelse, alltid få si: ’Stor er Gud!’»

Tjenesteopplæringsskolen bærer frukt

I tjenesteåret 1989 gjennomgikk to nye klasser denne skolen i De forente stater. Stevnehallen i St. Louis i Missouri og stevnehallen i Coraopolis i Pennsylvania ble brukt for henholdsvis den tredje og den fjerde klassen. En femte klasse fikk opplæring i Wien våren 1989.

Av de 25 elevene i den tredje klassen var det seks som fikk i oppdrag å tjene i fremmede land. De resterende fikk i oppdrag å tjene i De forente stater og Canada, og noen av disse begynte i kretstjenesten. I den fjerde klassen ble 16 av de 24 elevene sendt til andre land. Foreløpig fortsetter de andre i heltidstjenesten i De forente stater og Canada.

I slutten av april 1989 fikk tjenesteopplæringsskolen et mer internasjonalt preg. To erfarne lærere som tjener som reisende tilsynsmenn i De forente stater, ble sendt til Wien. De 23 elevene som utgjorde den første europeiske klassen, kom fra Belgia, Frankrike, Jugoslavia, Nederland, Sveits, Vest-Tyskland og Østerrike. Åtte kommende lærere for framtidige klasser i Vest-Tyskland, Frankrike, Italia og Spania var også til stede på kurset. Klassen hadde fått et fint klasserom, et godt bibliotek og et skolekontor til disposisjon. Betel-hjemmet sørget for innkvarteringen.

Lærerne var godt fornøyd med de fremskritt elevene gjorde. For dem var det en opplevelse for livet, noe de aldri vil glemme eller angre på. Fire av elevene er blitt sendt til land utenfor Europa, mens de andre foreløpig tar hånd om tjenesteoppgaver her i Europa.

Etter at klassen i Wien hadde fullført skolen, sa de blant annet følgende i et brev: «Før vi kom, tjente de fleste av oss allerede som hyrder. Men nå forstår vi mye bedre hvilken norm Guds folks hyrder må leve opp til. Vi er overbevist om at vi er blitt godt opplært og utrustet til å tjene Jehova, våre brødre og våre medmennesker mye bedre enn hva vi noen gang kunne ha gjort uten denne fine undervisningen.»

Så langt har elever fra tjenesteopplæringsskolen fått i oppdrag å tjene i 25 land utenom deres eget hjemland. Vi håper at enda flere vil få gagn av denne skolen i løpet av tjenesteåret 1990.

Innvielse av avdelingskontorer er til ære for Gud

Høydepunktet i et menneskes liv er den dagen han innvier seg til den suverene Herre, Jehova. Høydepunktet i et avdelingskontors teokratiske historie er på lignende måte innvielsen av dets bygninger til den samme suverene Herre, som er den «som skapte himmelen og jorden og havet og alt som er i dem». (Apg. 4: 24) I løpet av det foregående tjenesteåret ble fem avdelingskontorer innviet, deriblant avdelingskontoret i Mexico.

Peru

Morgenen den 6. november 1988 var kald og grå. Men som om solen ble oppmuntret av de glade ansiktene til dem som var på vei til et spesielt sted i Monterrico Chico i Lima, brøt den snart fram gjennom skylaget, og det ble strålende vær. Jehovas folk så fram til en spesiell begivenhet — en gledefylt avslutning på prosjektet «Utvidelse av Betel i Peru». Fylt av verdsettelse samlet 694 personer seg i den nye Rikets sal ved avdelingskontoret, og via telefonoverføring kunne en tilhørerskare på 48 150 som var samlet på et stevnested i Campoy i utkanten av Lima, følge oppmerksomt med i innvielsesprogrammet. Dette var overraskende mange, ettersom det bare er 31 000 aktive Jehovas vitner i hele landet! Theodore Jaracz, som er medlem av det styrende råd, holdt innvielsestalen.

Da det i 1980 ble lagt planer med tanke på byggingen av den opprinnelige delen av avdelingskontoret, kunne man vanskelig forestille seg i hvilken grad antall forkynnere ville øke. Men da prosjektet var fullført i desember 1984, var det tydelig at det snart ville være nødvendig å utvide.

Prosjektet «Utvidelse av Betel i Peru» var en plan som gikk ut på å fordoble det daværende anlegget og bygge det nye jordskjelvsikkert. Den spesielle byggemetoden vakte stor nysgjerrighet. Det krydde av tilskuere de dagene da en 60-tonns kran løftet på plass de tunge, prefabrikkerte betongelementene, som hver veide flere tonn. Til sammen ble det brukt 120 elementer. Disse elementene var gjort ferdige på forhånd — rør for det elektriske anlegget var støpt inn, og vindus- og dørkarmer var montert. Mens dette arbeidet pågikk, arbeidet også brødrene i snekkerverkstedet flittig med å bearbeide vakker mahogni fra den peruanske jungelen for å skaffe til veie alt det treverket som skulle til.

De 55 internasjonale bygningsarbeiderne som kom fra andre land for å hjelpe til, gav kjærlig av sin tid og bidrog ved selv å betale sine reiseutgifter. Når de fikk forskjellige helseproblemer, noe besøkende fra andre land som regel får, var de takknemlig mot de to legene, begge Jehovas vitner, som utrettelig gav dem den medisinske behandling de trengte. Andre nødvendige tjenester ble frivillig utført gjennom hele byggeperioden. Det var for eksempel to frisører, som også var brødre, som med godt humør kom hver sin uke og klipte alle arbeiderne.

De 60 medlemmene av Betel-familien kan bekrefte at prosjektet «Utvidelse av Betel i Peru» kom i stand på grunn av et presserende behov og er blitt fullført til Jehovas pris.

El Salvador

«Teokratiet i fremgang vi hyller. Stor er den økning og vekst som vi ser.» Lørdag 12. november 1988 sang 22 091 i forening disse gripende ordene ved innvielsen av det nye avdelingskontoret og Betel-hjemmet i det mellomamerikanske landet El Salvador.

Fra det sted hvor kontorene og boligene ligger, oppe i åsen i utkanten av hovedstaden, San Salvador, er det god utsikt over byen og flere av vulkanene som landet er kjent for.

Bror John Barr, som er medlem av det styrende råd, talte med varme over temaet «Sangen om teokratiets vekst». Folkedans fremført av 100 brødre og søstre i fargerike drakter var også en del av programmet.

Mer enn 300 brødre som representerte ni forskjellige land i Nord- og Mellom-Amerika og Europa, hadde den glede å ta del i innvielsesprogrammet. Dette innbefattet mange av de 326 internasjonale bygningsarbeiderne, som hadde hatt en stor andel i byggearbeidet.

De første tonene av sangen om teokratiets vekst kunne høres i 1945, da de to første misjonærene som kom til landet, Roscoe og Hilda Stone, stod overfor den kolossale oppgave å bringe sannheten ut til de en og en halv million innbyggere som bodde der på den tiden. Siden da er denne sangen blitt sunget med stadig større styrke. I 1989 ble det nådd et høydepunkt på 17 647 forkynnere, det vil si én forkynner for hver 322 innbyggere. I den tiden da byggingen av avdelingskontoret pågikk — fra anskaffelsen av de første tomtene i april 1983, gjennom to og et halvt år med bygging og til avdelingskontoret stod ferdig i juli 1988 — opplevde landet en fenomenal økning på 50 prosent, og dette til tross for at mange alminnelige pionerer og spesialpionerer var borte fra sitt distrikt mens de hjalp til med byggingen. At det er muligheter for enda større vekst, fremgår av det store antall nyinteresserte som overvar minnehøytiden i 1989. Det var nemlig 58 503 til stede.

Den nye bygningen, som er konstruert for å motstå jordskjelv, ble satt på prøve allerede den 10. oktober 1986 da byen San Salvador ble rammet av flere jordskjelv. Enda de fleste bygningene i sentrum av byen ble ødelagt — noe som førte til at flere hundre mennesker mistet livet og mange tusen ble hjemløse — var det ingen av brødrene som arbeidet på det nye avdelingskontoret, som ble skadet, og bygningene ble stående. Nå når disse moderne lokalene står ferdige, fortsetter Jehovas ånd å være med brødrene i El Salvador mens de sammen med sine brødre jorden over uten opphør synger sangen om teokratiets vekst.

Mauritius

Denne tropeøya ligger som en juvél i Indiahavet, omgitt av turkisblå sjø, korallrev og hvite strender. Den er hjemlandet til over en million etterkommere etter tidligere tiders immigranter. Det var dyrking av sukkerrør som førte de fleste immigrantene til Mauritius, hvor de fant et smaragdgrønt landskap som spisse, vulkanske fjelltopper stakk opp av. I dag er størstedelen av befolkningen hinduer, og de deler øya med katolske kreoler, muslimske indere, europeere og kinesere. Selv om engelsk er det offisielle språket, snakker de fleste innbyggerne kreolsk, en dialekt som bygger på fransk.

I 1933 sendte avdelingskontoret i Sør-Afrika to pionerer, Bert McLuckie og Robert Nisbet, til øya. De sådde de første Rikets såkorn. Det var imidlertid ikke før 18 år senere, da Robert Nisbet fikk hjelp av sin bror George, at såkornet slo rot og begynte å spire.

I mellomtiden nådde Rikets budskap naboøyene Réunion og Rodrigues. I dag blir forkynnelsen av Riket på øyene Réunion, Rodrigues, Mayotte og Komorene også organisert under ledelse av avdelingskontoret på Mauritius. Det er faktisk flere Jehovas vitner på Réunion enn på Mauritius.

Etter flere tiår i leide lokaler ble det bygd et nytt avdelingskontor med Betel-hjem og Rikets sal i Vacoas, en by i den indre delen av øya. Den 10. desember 1988 fant innvielsen sted. Det var stor glede blant de 701 som hørte innvielsestalen, som ble holdt av Carey Barber, et medlem av det styrende råd.

Byggeprosjektet vakte interesse hos mange vennlige naboer. De bemerket ofte den fine oppførselen til de unge brødrene som bodde og arbeidet der. En av naboene, Amrita, bor sammen med moren og bestemoren sin i et lite bølgeblikkskur ved siden av tomten. Da hun tidlig i byggeperioden ble kontaktet i dør-til-dør-arbeidet, tok hun imot tilbudet om et bibelstudium. Det Amrita lærte, hadde en slik virkning på henne at hun meldte seg frivillig til å hjelpe til og var med på å lage mat til de sultne arbeiderne hver dag. Som følge av den gode omgangen hun hadde, gjorde hun fine fremskritt i åndelig henseende og er i dag et innviet, døpt vitne som tar del i forkynnelsen på heltid.

For en glede det er for dem som lenge har forkynt i den delen av verden, å se den vekst Jehovas folk har der! I 1951 ble den første menigheten opprettet; den bestod av åtte Rikets forkynnere. Nå er det 2564 forkynnere som kommer sammen i 30 menigheter på disse øyene i Indiahavet. Følelsene til fire utenlandske heltidstjenere som til sammen har tjent på disse øyene i 132 år, kommer godt til uttrykk i disse ordene av søster Eunice Price: «Vi har plantet, vi har sådd og Jehova har gitt vekst. For et privilegium vi har hatt som har fått se det med våre egne øyne!»

Japan

Etter at mer enn 500 brødre hadde arbeidet i fem år, fant innvielsen av det japanske avdelingskontoret i Ebina sted den 13. mai 1989. Carey Barber, John Barr og Lloyd Barry fra det styrende råd var hovedtalere.a Blant de 3213 som var til stede ved denne gledefylte, spesielle anledningen, var alle misjonærer og reisende tilsynsmenn i Japan, forkynnere som hadde deltatt i byggearbeidet, deres familier og mange trofaste som har vært lenge i sannheten. Det var også omkring 60 gjester fra utlandet, som representerte 13 avdelingskontorer.

Dagen etter innvielsen, søndag den 14. mai, ble det arrangert et spesielt møte, og 46 forskjellige steder var knyttet sammen ved hjelp av telefonoverføring. Det var da mulig for 233 780 å lytte til taler holdt av representanter fra de forskjellige land og fra det styrende råd. De begivenhetene som fant sted i løpet av disse to dagene, er virkelig blitt en milepæl i Japans teokratiske historie.

Ved nærmere 40 avdelingskontorer er utvidelse av allerede eksisterende lokaler eller bygging av nye enten under planlegging eller i full gang. Selskapets Program for internasjonale frivillige bygningsarbeidere har bidratt med hjelp til de lokale byggestabene ved 30 avdelingskontorer. Jehova har virkelig på mange måter gitt sitt folk styrke til ’å bære fram vitnesbyrd’ til ære for ham og hans Sønn. — Apg. 4: 33.

Afrika

Guds vilje er at «alle slags mennesker skal bli frelst». Og for det afrikanske kontinentet har tjenesteåret 1989 vært et år med stadig fremgang i arbeidet for å nå dette målet. — 1. Tim. 2: 4, NW.

I Senegal har en professor ved en høyskole abonnert på våre blad i flere år. Han bruker ofte artikler fra Våkn opp! når han underviser elevene sine. For å hjelpe studentene hender det at han låner dem sine egne eksemplarer av bladene. Men han har hatt visse problemer med å få studentene til å levere tilbake bladene, så nå får han de innbundne årgangene ved slutten av året og bruker dem i klasserommet.

I Guinea er det ikke så mange Jehovas vitner, men brødrene der er ivrig opptatt med å forkynne og gjøre disipler. Brødrene har vært travelt opptatt med å bygge en liten stevnehall, som ligger på en bakketopp et stykke fra veien. Brødrene lurte på hvordan de skulle få fraktet flere lass med sand til byggeplassen. De henvendte seg til et selskap som bygger veier, for å få leid en lastebil som de kunne frakte sand med. Direktøren for selskapet ordnet det slik at brødrene fikk disponere en lastebil og en hjullaster. De måtte kjøre seks vendinger for å få fraktet sanden. Da brødrene gikk for å betale leien for lastebilen og hjullasteren, sa direktøren til dem at de skulle få det gratis. Han sa: «Det dere kan gjøre, er å be til Jehova for oss, slik at vi også kan bli interessert i tilbedelsen av ham.»

En kretstilsynsmann som tjener i Elfenbeinskysten, forsøkte å finne et lokale i byen Bondoukou som var stort nok til at det spesielle lysbildeforedraget kunne arrangeres der. Han kontaktet direktøren for det lokale kultursentret. Til å begynne med var han imot at Jehovas vitner skulle få bruke det, for andre religiøse grupper hadde tidligere laget altfor mye bråk. Men han rådet kretstilsynsmannen til å skrive et brev hvor han forklarte formålet med forespørselen. Samme dag traff kretstilsynsmannen en politimann som han hadde studert Bibelen sammen med da han var i Abidjan. Det hadde seg slik at politimannen var en personlig venn av direktøren. Han henvendte seg til direktøren og forklarte at vitnene var til å stole på. Direktøren gikk da med på å la vitnene få bruke lokalet og gav nøkkelen til politimannen. Den lille menigheten på 21 forkynnere gledet seg over at det var 124 til stede, og blant dem var både direktøren og politimannen. Direktøren ble så imponert over hvor rent det var i lokalet, og over det gagnlige åndelige programmet at han tilbød brødrene å benytte lokalet når som helst. Siden har han også tatt imot tilbudet om et bibelstudium.

Mary, en 11 år gammel pike som bor i Sierra Leone, har en smertefull sykdom som kalles sigdcelleanemi. Som følge av sykdommen har hun i løpet av de to siste årene vært mange ganger på sykehuset for å operere bort infisert benvev i benet. Mary har holdt fast ved sin beslutning om ikke å bryte Guds lov, som blir klart uttrykt i Apostlenes gjerninger 15: 29: ’Hold dere borte fra blod’, selv om det har ført til en konstant kamp mot legene når det gjelder spørsmålet om blodoverføring. Moren støtter hennes beslutning, men det er Mary selv som fører ordet når det gjelder det å nekte blod. For to år siden, da Mary var ni år, var hun tre måneder på sykehuset, og leger, sykepleiere og medpasienter la press på henne for å få henne til å gå med på en operasjon hvor det ble brukt blod. Kirurgene sa til henne at operasjonen ikke kunne foretas uten blodoverføringer, og at hun aldri ville kunne gå igjen hvis hun ikke ble operert. Hun ville kanskje dø. Men Mary svarte: «Jeg vil heller dø enn å ta imot blod. Jehova godtar ikke slike ting som blodoverføring. . . . Hvis jeg får blod, vil jeg føle meg uverdig overfor Jehova.»

Legene øvde press på Marys mor ved å beskylde henne for å ønske livet av Mary og ved å si at hun ville bli stilt ansvarlig for datterens død. De påstod at hun hjernevasket Mary.

Mary og moren holdt fast ved sin beslutning om å adlyde Guds lov. Til slutt var det to kirurger som gikk med på å samarbeide om operasjonen. På den måten kunne den utføres hurtig og uten å gjøre bruk av blod. Men de gav henne ikke noe særlig håp om at det skulle gå bra. Det første Mary sa da hun våknet etter operasjonen, var: «Jehova, frels din tjener!» Mary kom seg raskere enn to andre pasienter som hadde gjennomgått en lignende operasjon den samme dagen, men hvor det ble brukt blod.

Sigdcelleanemi er dessverre uhelbredelig, og Mary vil fortsatt ha smerter og vil måtte gjennomgå flere operasjoner. Hun kan som oftest ikke komme på møtene lenger, ettersom hun har problemer med å gå. Brødrene har ikke biler, og det finnes ikke offentlige transportmidler. Ved store anstrengelser klarte hun å overvære minnehøytiden i fjor, men hun falt mange ganger på veien hjem.

Mary er liten, ser svak ut og går med krykke, men hennes tro er ikke svak. Noe som viser det, er det navnet hun gav den hunden hun fikk av moren som kjæledegge da hun skulle opereres første gang. Hun kalte den Holdfast. Da onkelen besøkte henne, spurte han henne: «Gav du den det navnet fordi du må holde den fast så den ikke skal bite noen?»

«Nei, onkel,» svarte Mary, «jeg kalte den det fordi Bibelen sier at vi må holde fast ved vår ulastelighet. Hvis vi holder fast ved vår ulastelighet, vil det gå bra med oss.»

I Burkina Faso ledet en misjonær et bibelstudium med en kvinne, men mannen hennes var sterkt imot. Den jobben som mannen hennes har, krever at han må reise mye, og misjonæren oppfordret kvinnen til å legge noen av bladene i kofferten hans når han skulle ut å reise. Litt etter litt begynte mannen å lese bladene. Snart opphørte hans motstand. Han ble invitert til minnehøytiden i 1988, og til manges overraskelse kom han. Siden er det blitt opprettet et bibelstudium med ham, og mannen har foretatt så mange forandringer i sitt liv at familie og venner sier at Jehovas vitner må ha den sanne religion når de har klart å gjøre denne mannen til et bedre menneske.

I et annet afrikansk land overvar våre brødre et møte da politiet plutselig kom stormende inn. En spesialpioner ble arrestert, fengslet, ransaket og forhørt. Politiet beslagla et ark som pioneren hadde notert skriftsteder på under møtet. De så navnene Johannes, Peter og Jeremia etterfulgt av tall og antok at det var en liste over menn som skyldte pioneren ganske store pengesummer. Politiet spurte pioneren: «Hvordan skal disse betale deg tilbake når du er i fengsel?» Pioneren måtte smile, selv i en slik vanskelig situasjon.

Asia

Våre brødre i Asia tilbyr med begeistring abonnement på Vakttårnet og Våkn opp! De leter flittig etter mennesker som er interessert i Rikets budskap, og hjelper dem til å ’høre’ Guds Ord, slik at deres sjel får «fortsette å leve». — Jes. 55: 3, NW.

I India var det en alminnelig pioner som fulgte forslaget i Vår tjeneste for Riket om å lage en liste over bekjente, slektninger og dem man studerer med, med tanke på å tilby dem abonnement på bladene i løpet av abonnementskampanjen. Hans oppriktige anstrengelser gav utmerkede resultater. Han tegnet 30 abonnementer den måneden.

En bror som arbeider i et stort busselskap, deltok i en konkurranse for selskapets 36 000 ansatte om de ti beste forslagene for sikker bilkjøring. I sin besvarelse brukte han stoff fra Våkn opp! for 8. januar 1988. De ti forslagene hans var de beste. Han fikk en utmerkelse for dette, og dette ble nevnt i de største dagsavisene. Men broren erkjenner ydmykt: «Det er ikke jeg som skal ha æren for dette, men Jehova og hans organisasjon, som skaffet til veie disse verdifulle opplysningene.»

En kretstilsynsmann i Japan oppfordret alle menighetene som han besøkte under abonnementskampanjen, til å gjøre seg spesielle anstrengelser for å tegne abonnementer. Han forteller at den første menigheten som følge av dette klarte å tegne 181 abonnementer i løpet av uken, den andre 153 og den tredje 145. Det var bare én dag igjen av kampanjen da han begynte sitt besøk i en menighet den 30. mai, men han oppfordret likevel brødrene til å gjøre det de kunne, neste dag. De tegnet 84 abonnementer på én dag, og 56 av dem ble tegnet fra hus til hus.

En søster satte seg som mål å tegne 30 abonnementer i hver av kampanjemånedene april og mai. Hun sier at hun fulgte forslagene som ble gitt i et innlegg til Vår tjeneste for Riket i 1983, og Jehova velsignet hennes anstrengelser. Når det kom noen på døren hennes, for eksempel selgere eller bud, anbefalte hun dem bladene. Hun tilbød også abonnement til dem hun kjente, enten ved å besøke dem eller ved å ringe til dem, og når hun var ute for å gjøre innkjøp, tilbød hun abonnement til ekspeditører som så ut til å ha god tid. Hun tegnet 40 abonnementer i april og 32 i mai. Førtiseks av dem ble tegnet ved uformell forkynnelse.

En bror i Pusan i Sør-Korea la merke til at det ikke ble forkynt så mye i forretningsbygningene i distriktet. Som advokat var det ikke noe problem for ham å få adgang til kontorer og snakke med direktørene i forskjellige bedrifter. Hvilken metode benyttet han? Han avla et kortfattet, enkelt vitnesbyrd. Han fortsatte samtalen bare hvis han fikk en positiv reaksjon. På denne måten klarte han å tegne 26 abonnementer i løpet av den måneden abonnementskampanjen varte. Han hadde bestemt seg for å nå sitt mål og lot seg ikke avskrekke av at han i denne typen distrikt måtte gå mer i trapper enn ellers. Dette var ikke så enkelt for ham, for han har hatt et slag som har ført til at han er blitt lam i den ene siden.

Taiwan er et av de tettest befolkede områder i verden med en befolkning på over 20 000 000. Nittifem prosent av innbyggerne er kinesere, og de fleste er tilhengere av buddhismen og taoismen. Har disse menneskene reagert positivt på Rikets budskap? Ja. Både buddhister og taoister og dessuten mange navnekristne reagerer nå positivt på det gode budskap og lærer Skaperen å kjenne. Hva er det som får folk som er så sterkt knyttet til kinesisk tradisjon, til å begynne å studere Bibelen?

En tidligere buddhist, som nå er en av våre brødre, forteller hva det var som vakte hans interesse: «Jeg ble oppdratt i et aktivt buddhistisk hjem, som lå like ved siden av et buddhistisk tempel. Det gjorde at jeg i mine første leveår ble sterkt påvirket av buddhismen. Da jeg var i skolealderen, flyttet familien min til en større by, og der stiftet jeg bekjentskap med Bibelen og den presbyterianske kirke. Jeg forstod aldri Bibelen, men jeg ble medlem av kirken fordi dens virksomhet harmonerte med det som den gang var mitt mål i livet. Jeg hadde et ønske om å bli rik og uavhengig. Kirken hadde en materialistisk holdning og la vekt på finanser og materiell støtte fra sine sognebarn. Derfor kunne jeg godta kirken.

Med tiden oppnådde jeg materiell trygghet og giftet meg og stiftet familie, men innerst inne følte jeg meg fremdeles ikke tilfreds. En dag fikk min kone besøk av et av Jehovas vitner som spurte om hun visste hva Guds navn er. Det gjorde hun ikke, og vitnet viste henne at Guds navn er Jehova. (Sal. 83: 19, NW) Da jeg kom hjem fra arbeid, stilte min kone meg det samme spørsmålet, og det gjorde meg virkelig desillusjonert å tenke på at jeg til da hadde vært medlem av den presbyterianske kirke uten engang å vite at Guds navn er Jehova. Pionersøsteren startet et bibelstudium med oss.

Etter at vi hadde studert i om lag tre måneder, forstod jeg hva som krevdes, og begynte derfor å foreta forandringer når det gjaldt holdninger og familieliv. Jeg skjønte at Jehova er den sanne Gud, og at Bibelen er hans inspirerte, skrevne Ord. I løpet av de seks siste årene har familien gjort åndelige fremskritt. Jeg har nå det privilegium å tjene som eldste i den lokale menighet. Min kone og jeg setter av tid hvert år til å være hjelpepionerer. De to guttene våre er forkynnere, og vårt mål er å bli alminnelige pionerer alle sammen. Vi takker Jehova for at vi nå, som følge av den undervisning vi har fått gjennom hans organisasjon, er blitt en forent familie som har et virkelig mål, noe som var umulig å oppnå gjennom buddhismen eller såkalte kristne religioner.»

Nye misjonærer som kommer til Taiwan, konsentrerer seg om å lære kinesisk i de tre første månedene. Det innbefatter mange timers undervisning hver dag. Etterpå bruker de fire timer i hus-til-hus-arbeidet for å praktisere det de har lært, og deretter gjør de hjemmelekser i flere timer. Hvor mye forstår de når de begynner i tjenesten fra hus til hus? Ikke særlig mye til å begynne med. En ny misjonær fikk ganske kort forklart beboeren hvorfor han kom, men hadde glemt hvordan han skulle avslutte og tilby abonnement på Vakttårnet og Våkn opp! Beboeren var svært velvillig og ringte til avdelingskontoret for å finne ut hva avslutningen på presentasjonen var, og abonnerte deretter på Vakttårnet og Våkn opp!

Europa

«Unge menn og kvinner, gamle folk og gutter! De skal lovsynge [Jehovas] navn,» sier Salme 148: 12, 13. Det er nettopp det våre brødre her i Europa gjør.

Ni år gamle Frankie bor i Luxembourg. Han måtte ligge på sykehus en tid og tok med seg kassettspilleren sin og innspillingene av Lytt til den store Lærer på kassett. En romersk-katolsk prest besøker pasientene hver kveld for å si god natt til dem. Da han kom inn på Frankies rom, la han merke til kassettene, men sa ingenting. Dagen etter kom han igjen ved middagstider, men Frankie sov. Han satte en av kassettene inn i kassettspilleren, satte seg på sengekanten til Frankie og hørte på begge sider av kassetten. Da Frankie våknet, begynte presten å stille ham noen spørsmål. Han sa til Frankie at det var fint at han trodde på Gud.

Frankie forteller: «Så spurte han meg om han kunne få boken som fulgte med kassettene. På den måten leverte jeg både boken Lytt til den store Lærer og boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord til ham.»

I Paris-regionen i Frankrike var det to tenåringer fra Laos som fikk kjennskap til Bibelens sannhet gjennom Jehovas vitner. Faren begynte imidlertid å bli voldsom mot dem fordi de ikke lenger ville delta i fedredyrkelse. Da faren fikk vite at de fortsatte å studere Bibelen i hemmelighet, forsøkte han i et raserianfall å skjære over strupen på den ene av sønnene. Han hadde ingen betenkeligheter med å skrive «Død over Jehovas vitner!» med store bokstaver på bilen sin og på veggene på leiegården sin.

Det var under disse dramatiske omstendighetene at de to guttene bestemte seg for å begynne å ta del i felttjenesten. Til tross for farens negative «reklame» ble de til sin forbauselse godt mottatt av folk der i distriktet. I dag er begge døpt, og en av dem har vært i heltidstjenesten i flere år. Faren har nå akseptert det faktum at sønnene hans er Jehovas vitner.

Døve lærer også å prise Jehovas navn. En døv mann i Italia var helt hengitt til sport, spesielt skyting. Han var med i foreninger for døve som drev med sportsaktiviteter. Hans mål var å få delta i de olympiske leker for døve.

I ledige stunder leste han gjerne i evangeliene, og han ble slått av den tanken at verdens ende er nær. En dag ringte Jehovas vitner på døren og snakket med hans kone, som på det tidspunkt ikke viste noe særlig interesse. Hun tok imidlertid imot boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord for å gi den til sin mann og gjorde avtale om at vitnene skulle komme tilbake. Hvordan reagerte mannen hennes på boken?

«Jeg leste boken i løpet av en kveld, og jeg likte den,» sier han. «Jeg forstod da at det religionssamfunn jeg tilhørte, ikke lærte det samme som det Jesus hadde forkynt.» Han tok deretter imot tilbudet om et bibelstudium. Han sier videre: «Etter en måned sluttet jeg med mine sportsaktiviteter, leverte fra meg skytevåpnene og gav opp håpet om å delta i de olympiske leker for døve. Jeg begynte å overvære alle møtene. Men jeg hadde et problem. Fordi jeg var døv, forstod jeg ingenting! Mange kjærlige brødre skrev ned det stoffet som ble behandlet, og det gjorde inntrykk på meg. Men etter en måned mistet jeg motet — jeg følte at jeg var helt avhengig av dem, og jeg tenkte: ’Hva er vitsen med dette?’ Men det ble holdt et foredrag i den perioden som fikk meg til å tenke.

Taleren sa at det er nødvendig med nøyaktig kunnskap for å kunne forandre sin personlighet. Men hvordan skulle jeg skaffe meg slik kunnskap hvis jeg sluttet å gå på møtene? Løsningen på mitt problem måtte være at noen i menigheten lærte seg tegnspråk. Jeg bestemte meg for å sette Jehova på prøve i samsvar med det han selv sier i Malaki 3: 10. Jehova besvarte min bønn. Hans organisasjon ordnet det slik at noen av menighetens medlemmer begynte på et tegnspråkkurs. Et slikt uttrykk for kjærlighet fra Jehovas og brødrenes side var avgjørende for meg, og jeg innviet meg til ham og ble døpt. Jeg har vært hjelpepioner to ganger. Det har jeg klart takket være hjelp fra brødre og søstre som oversetter mitt tegnspråk for beboerne. Jeg har også hatt gleden av å lede et studium med sønnen min, som ikke er døv, og som jeg kan kommunisere med uten problemer.»

Velsignelsene våre brødre i Italia erfarer, blir enda tydeligere når en tenker på at det katolske presteskap har hatt en svært fiendtlig innstilling til dem og forsøkt å hindre deres virksomhet. Sognepresten i en by i Abruzzi-regionen i den midtre delen av landet holdt for eksempel morgenbønn 12 ganger for at Jehovas vitners arbeid ikke lenger skulle øve innflytelse på den katolske hjorden. Men bønnene hans virket mot sin hensikt, omtrent som da Gud vendte Bileams forbannelser til velsignelser på kong Balaks tid. (4. Mos., kap. 23) Noe som bekrefter det, er at Italia har hatt mange nye høydepunkter i antall forkynnere; det siste ble nådd i august og var på 172 382 forkynnere.

Charo bor i Spania, og en lørdag da hun hadde avsluttet felttjenesten og hun og mannen hennes var på vei for å handle, følte hun seg tilskyndt til å henvende seg til enda en person, en tenåring som het Susana. Da Susana så traktaten Hva tror Jehovas vitner?, gav hun straks uttrykk for at hun var interessert, for hun hadde fått den samme traktaten en måned tidligere, og siden da hadde hun forsøkt å komme i kontakt med vitnene. Hun gav Charo adressen sin, og det ble truffet avtale om å starte et bibelstudium. Men Charo ble overrasket da hun oppdaget at det var adressen til et kloster! Susana var blitt oppdratt av nonner etter at foreldrene var blitt skilt. Det første studiet ble holdt i klostergården, men de måtte gjemme Bibelen og boken hver gang det kom mistenksomme nonner forbi. Dagen etter overvar Susana et kretsstevne, og deretter begynte hun å gå regelmessig på møtene. Etter at Susana hadde studert bare tre kapitler i boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord, ble hun vist bort fra klostret, og nå fortsetter hun å gjøre fine fremskritt i sannheten.

Bror Felix, som også bor i Spania, er drosjesjåfør. På et års tid leverte han over 1500 bøker og 1500 blad til passasjerene sine. Hvordan får han det til? Han forsøker å være svært høflig mot alle passasjerene, og han er ærlig og tar seg ikke mer betalt enn han skal. Det gjør passasjerene hans mer tilbøyelige til å lytte når han forkynner for dem om Guds Ord.

En 13 år gammel jente i Nederland skriver: «Vi ble oppfordret til å ta del i felttjenesten en time før bokstudiet. På den første døren traff jeg en ung jente på 13 år. Hun lyttet oppmerksomt og tok imot litteratur. Neste dag traff jeg den samme piken i klassen min på skolen. Vi ble venner med en gang. Før det hadde gått to uker, tilbød jeg henne boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord og sa at jeg kunne studere med henne. Det ville hun gjerne, og det går fint framover med studiet.»

Latin-Amerika

Disippelen Lukas skrev følgende om kristendommens første tid: «Flere og flere som trodde på Herren, sluttet seg nå til, menn og kvinner i stort antall.» I våre dager har det i Latin-Amerika vært en jevn tilstrømning av oppriktige mennesker til Guds organisasjon. — Apg. 5: 14.

I Guatemala har lysbildeforedraget «Store skarer blir opplært av Jehova», som er blitt holdt av kretstilsynsmennene, hjulpet mange til å sette pris på Jehovas organisasjon. Noen av disse bor i fjellområdene i landet, hvor geriljavirksomheten har vært svært følbar, og hvor våre brødres kristne nøytralitet mange ganger er blitt satt på prøve. I et område hvor det bor en liten gruppe brødre — i alt 65 forkynnere — var 1426 til stede på lysbildeforedraget.

En kretstilsynsmann forteller: «Da vi arbeidet i nærheten av en militærleir, bad vi om lov til å vise lysbildene for soldatene. Ansvarshavende offiser gav sin tillatelse. Samme kveld kom vi med utstyret vårt på en liten lastebil. Da vi hadde satt opp lysbildefremviseren og kassettspilleren i messen, beordret offiseren alle soldatene inn. Omkring 90 soldater strømmet inn med gevær i hånden og stilte seg opp i givakt og fulgte rolig med i foredraget fra begynnelse til slutt. Etter at vi hadde takket for oppmerksomheten og kommet med noen avsluttende bemerkninger, benyttet vi lasteplanet på bilen som blad- og litteraturdisk hvor en søster leverte ut blad, brosjyrer og bøker til en god del av soldatene, som gjerne ville vite mer.»

Den 21. februar 1989 kom 35 familier som er Jehovas vitner, tilbake fra en flyktningeleir i Mexico hvor de hadde vært i over seks år. De hadde måttet flykte fra Guatemala i 1983 på grunn av de mange massakrene som fant sted på den tiden. En god del mennesker som studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner, og andre interesserte som hadde vært med på møtene i leiren, kom tilbake sammen med brødrene. Flyktningene kom til Guatemala med seks busser som De forente nasjoner hadde stilt til rådighet. En velkomstkomité som bestod av Jehovas vitner, tok imot flyktningefamiliene da de kom til Huehuetenango i Guatemala. CEAR, en organisasjon som er opprettet av myndighetene for å lette hjemsendelsen av flyktninger, hadde sørget for stekt kylling, ris og tortillas. Brødrene hadde ikke fått noe å spise på den ni timer lange bussturen fra Mexico, så de hadde en glupende appetitt og satte stor pris på måltidet.

Brødrene kom tilbake i en god åndelig forfatning. Utvalget ved avdelingskontoret fant det nødvendig å opprette en nødhjelpsgruppe som organiserte bygging av hus til 17 familier og hjalp ytterligere ni familier med å fullføre sine boliger. Det er også blitt sendt matvarer til våre brødre. Det styrende råd har kjærlig stilt de nødvendige midler til rådighet.

De fleste av Venezuelas innbyggere bor i den nordlige delen av landet ved Det karibiske havet. I de store regnskogene i den sørlige delen av landet holder en rekke indianerstammer til. Siden 1987 har et spesialpionerektepar bodd i byen Santa Elena de Uairén i nærheten av grensen mot Brasil. De har opplevd mye interessant i dette indianerdistriktet. De forskjellige stammene kjenner allerede til boken Åpenbaringen — dens store klimaks er nær!, og maricurene (høvdingene) ber om å få den til sine stammefrender. Det ble sendt tre kartonger av disse bøkene, men det var langt fra tilstrekkelig. To dager etter at en kartong med disse bøkene er kommet, er den tom. En indiansk skolelærer i Sampai, som ligger en to timers biltur fra Santa Elena, har bedt spesialpionerene om å få en kartong av boken Ungdomstiden — benytt den på beste måte. Hun har tenkt å dele ut bøkene blant skolebarna og bruke dem i skoletimene i stedet for å gi den vanlige religionsundervisningen.

Da Susana, som er spesialpioner i Argentina, var opptatt i arbeidet fra dør til dør, traff hun en kvinne som nettopp hadde flyttet til distriktet. Hennes mann er banksjef, og før han ble overflyttet, hadde han fått et gaveabonnement på Våkn opp! av en kollega. Kvinnen sa at et av bladene hadde reddet et liv. Hvordan det?

Hun fortalte at hun uten å være klar over at hun var gravid, hadde underkastet seg en grundig røntgenundersøkelse. Fordi røntgenstrålene kan føre til fosterskader, mente 20 forskjellige leger at hun burde ta abort. De sa at det var 95 prosents mulighet for at barnet skulle bli født med misdannelser. Legene og familien øvde press på henne for å få henne til å gå med på abort. Men før hun traff en endelig avgjørelse, ville hun gjerne rådføre seg med en katolsk prest som stod familien nær. Hun snakket med to prester, og begge sa at Gud ikke ville straffe henne hvis hun lot fosteret bli fjernet. Svaret opprørte henne, og hun bad til Gud om veiledning. Akkurat da kom Våkn opp! i posten med følgende tittel på forsiden: «Fødsel? Eller abort?» Med én gang sa hun: «Dette er Guds svar på min bønn!» Hun gikk ikke med på abort. Hva ble resultatet? «Takket være Våkn opp! har jeg i dag en skjønn og frisk pike,» sa hun. «Våkn opp! reddet min lille datters liv.»

Nord-Amerika og Karibia

Salmisten skrev: «Du kroner året med gode gaver.» (Sal. 65: 12) Ja, vi har hatt et lykkelig og velsignet år med stor virksomhet, noe følgende opplevelser viser.

Fra Canada kommer det en opplevelse som understreker hvor viktig det er at foreldre underviser barna sine i Bibelens prinsipper og ikke bare gir dem regler å følge. Den understreker også hvor viktig det er at foreldrene lærer dem hvordan de ved å bruke sin tenkeevne kan la seg lede av slike prinsipper. Den handler om Terra, som helt uventet ble satt på prøve av en lærer da hun var bare 11 år gammel og ennå ikke var døpt. På dette tidspunktet var Terra den eneste av skolens elever som var et av Jehovas vitner.

I timen en formiddag så Terra at læreren tok en av de andre elevene med seg ut av klasserommet og ble borte en liten stund. Like etterpå henvendte læreren seg lavmælt til Terra og bad henne følge med ham til rektors kontor. Han oppgav ingen grunn med det samme. Men da de kom til rektors kontor, la Terra merke til at det kanadiske flagget var lagt ut over rektorens skrivebord. Det var ingen andre til stede på kontoret enn Terra, læreren og rektoren.

Læreren sa nå at Terra skulle spytte på det kanadiske flagget. Han sa at siden Terra ikke sang nasjonalsangen eller hilste flagget, var det ingen grunn til at hun ikke skulle spytte på flagget når hun fikk beskjed om å gjøre det. Terra ble forbløffet over at læreren forlangte dette av henne, men hun nektet å vanære landets symbol. Hun forklarte at Jehovas vitner viser respekt for flagget selv om de ikke tilber det. Da læreren så at Terra var fast i sin beslutning, gikk de to tilbake til klasserommet.

Da de kom tilbake til klassen, opplyste læreren at han nettopp hadde gjort et eksperiment. Han hadde tatt med seg to elever inn på rektors kontor, én av gangen, og bedt dem spytte på flagget. Den første eleven deltar i patriotiske seremonier, men spyttet likevel på flagget da hun fikk beskjed om å gjøre det. Terra hadde derimot meget høye prinsipper, forklarte læreren. Selv om hun ikke synger nasjonalsangen eller hilser flagget, nektet hun å vanære flagget på denne måten. Læreren sa at Terra var den som viste den rette respekt. Terras respektfulle handlemåte var virkelig til ære for Jehova og hans organisasjon.

Konen til en reisende tilsynsmann i Den dominikanske republikken tegnet et abonnement hos en ung kvinne som også tok imot tilbudet om et bibelstudium. Studiet ble startet samme uke, og en pålitelig søster i den lokale menighet skulle ta hånd om det videre. Ved neste kretsstevne kom forkynneren og denne kvinnen bort og hilste på kretstilsynsmannens kone. På dette tidspunkt var den nye allerede en forkynner av det gode budskap. Da de møttes igjen seks måneder senere, hadde den unge kvinnen innviet seg til Gud, og hun hadde også vært døpt i flere måneder. Hun inviterte kretstilsynsmannen og hans kone hjem til et måltid for at de skulle få hilse på mannen hennes, som var kirurg, og som også hadde begynt å studere. Da de traff hverandre igjen på et områdestevne ikke så lenge etterpå, fikk kretstilsynsmannen og hans kone til sin store glede vite at også mannen var blitt døpt. Alt dette fant sted i løpet av bare halvannet år som følge av de bestrebelser kretstilsynsmannens kone gjorde seg, menighetsforkynnerens regelmessige omsorg for den interessertes åndelige behov og Jehovas velsignelse.

I De forente stater er det i årets løp blitt utrettet usedvanlig mye blant hørselshemmede og blant de deler av befolkningen som ikke er engelsktalende. Det gode budskap blir nå forkynt på 20 språk i dette landet, tegnspråk medregnet. Blant de spansktalende har det vært god fremgang. I det forløpne tjenesteåret ble det opprettet 90 nye spansktalende menigheter. Det finnes nå over 1150 spansktalende menigheter med over 101 000 forkynnere der i landet.

Et annet enestående resultat er blitt oppnådd i produksjonen av bøker og bibler, som kom opp i et samlet antall av 35 811 861 eksemplarer. Dette vil si at produksjonen av bibler og bøker ble fordoblet i forhold til året før, og det er første gang siden 1938 at produksjonen er blitt fordoblet fra det ene året til det neste. Det har vært stor etterspørsel etter kassetter. I 1989 ble det produsert 3,5 millioner kassetter, det vil si 71 prosent flere enn året før. Dermed er det totale antall kommet opp i 36 715 613 siden produksjonen begynte i april 1978. Blant annet kommer nå The Watchtower ut på kassett. Ved begynnelsen av året var det 29 559 som abonnerte på kassettutgaven av bladet, og ved årets slutt var det 38 896 — en økning på 31 prosent.

For at bladene våre skal kunne trykkes samtidig på mange språk, blir tekst og grafiske data lagret på disketter, og billedmateriale blir overført til film. Avdelingskontoret sender ut omkring 50 disketter og mellom 3000 og 3500 filmbiter hver uke bare for bladenes vedkommende. Dermed kan Vakttårnet trykkes på 45 språk samtidig i trykkeriene ved forskjellige avdelingskontorer rundt omkring i verden.

Stillehavsøyene

Apostelen Paulus forkynte for konger. Også i våre dager er det mulig for øvrighetspersoner å bli kjent med «veien», den sanne kristendom. — Apg. 24: 22; Rom. 13: 1.

En spesialpioner på Fiji studerer Bibelen sammen med en øvrighetsperson. Hans far er informasjonsminister på øya, og broren er sentralbanksjef. Denne framstående mannen var nylig til stede ved en provinsforsamling, et møte for forskjellige forgrunnsskikkelser under ledelse av Fijis president. Et av punktene på dagsordenen gjaldt helligdagslovgivningen, som blant annet begrenser offentlighetens bevegelsesfrihet på søndager, noe som er blitt en hovedsak for metodistene.

Under møtet ønsket en av representantene å drøfte et forslag om å forby Jehovas vitners virksomhet. Han som studerer sannheten, tok ordet og sa at et av Jehovas vitner regelmessig kommer hjem til ham og underviser ham ut fra Bibelen. «Nå begynner jeg å forstå hva Jehovas vitner står for, og hvorfor deres lære får dem til å oppsøke oss i våre hjem,» sa han. «Jeg har også lagt merke til at vitnene har med seg Bibelen fra mandag til søndag, i sterk motsetning til oss metodister, som bare har med oss Bibelen om søndagene. Jehovas vitner forklarer Bibelens profetier på en klar og direkte måte.» Deretter spurte han den representanten som kom med forslaget om å forby Jehovas vitners virksomhet: «Har du noen gang åpnet døren og hørt på vitnene?»

«Nei,» svarte den andre. «Det er da tåpelig å forby en religion som du aldri har lånt øre til,» svarte den framstående mannen. Så kom han med et motforslag: «De av dere som har hørt på Jehovas vitners lære og ønsker at de skal fortsette å forkynne i denne provinsen, rekk hånden i været!» Hele 20 av de 30 representantene rakte opp hånden.

Papua Ny-Guinea er et land med store motsetninger både når det gjelder levestandard og skikker. Det å forkynne i de største byene er omtrent som å forkynne i de fleste vestlige land, men det er noe helt annet å arbeide i landsbyer hvor de gamle skikkene fremdeles er enerådende. Da brødrene arbeidet i ledig distrikt i et overveiende katolsk område, ble de rådet til å henvende seg til landsbyhøvdingene for å få tillatelse til å gå fra dør til dør, ettersom de har uinnskrenket myndighet i landsbyene. Hva skjedde da forkynnerne henvendte seg til en av disse landsbyhøvdingene?

Den broren som ledet gruppen av forkynnere, forteller: «Vi parkerte bilene våre utenfor landsbyens enemerker, og tre av oss gikk inn i byen for å finne høvdingens hus. Noen av innbyggerne tok oss med til et hus omtrent midt i landsbyen, hvor vi ble presentert for høvdingen og hans familie. Han hadde en ruvende skikkelse og en fyldig, hvit hårmanke og opptrådte med en sikkerhet som er en høvding verdig. Han var velutdannet og snakket flytende engelsk. Han sa at vi skulle hente alle brødrene og søstrene i gruppen og ta dem med inn i landsbyen. Deretter lot han oss alle sitte ned mens han sendte unge menn til alle husene med beskjed om at landsbyboerne skulle høre på oss. Forkynnerne gikk deretter to og to og besøkte alle husene i løpet av to og en halv time. De fleste bad oss inn, og mange tok imot litteratur. Da vi var ferdig med å oppsøke husene, ble vi på nytt invitert til å sitte ned hos høvdingen. Han fortalte at han ikke lenger trodde på den katolske lære, og at han hadde en følelse av at kristenhetens kirkesamfunn hadde ’hjernevasket’ landsbyboerne. Han var svært imøtekommende og inviterte oss til å komme tilbake senere, og sa at han sannsynligvis ville få en skrape av stedets katolske prest, men at dette overhodet ikke bekymret ham.»

Mastermind er et spørrelek-program som blir sendt ut over det nasjonale fjernsynsnettet i New Zealand. En av deltagerne, en jurist, valgte å la seg utspørre i emnet «Jehovas vitners historie og lære», og i den anledning ble avdelingskontoret bedt om å utarbeide 30 spørsmål for fjernsynsselskapet.

Programmet ble annonsert i løpet av uken før det skulle sendes, og hver gang det skjedde, stod Jehovas navn på fjernsynsskjermen, slik at titusener av seere måtte legge merke til det. Da programmet gikk på luften, fikk seerne blant annet høre svaret på følgende spørsmål:

Oppgi form og farge på det identifikasjonsmerket som Jehovas vitner måtte bære i nazistenes konsentrasjonsleirer.

I hvilket kommunistisk land var 94 000 Jehovas vitner samlet til stevner i august 1985?

Andre spørsmål gjaldt Vakttårnets bibelskole Gilead, Selskapets presidenter, pælen kontra korset, Harmageddon og bibelske skilsmissegrunner.

Avdelingskontoret skriver: «Vi er glad for å kunne fortelle at det er blitt avlagt et vitnesbyrd, ikke bare for fjernsynsseerne, men også for de fjernsynsfolkene som hadde ansvaret for spørsmålene, og for produksjonsmedarbeiderne.»

Land hvor arbeidet er forbudt

«Har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere,» sa Herren Jesus. I vår tid kommer slik forfølgelse blant annet til uttrykk ved at hans disiplers virksomhet er forbudt i 36 land. — Joh. 15: 20.

I flere land i Afrika ble det lagt hindringer i veien for den teokratiske virksomheten i året som gikk. Avdelingskontoret i et av disse landene skriver: «En gruppe soldater som var bevæpnet med maskingeværer, klatret over gjerdet til byggeplassen vår, overmannet vaktmannen, åpnet portene og rykket inn. Siden har de vært der, og eiendommen blir nå brukt som opplæringssted for nye rekrutter. Vi har sendt mange brev til myndighetene, og det er gjort forsøk på å nå fram gjennom diplomatiske kanaler, men alle anstrengelser for å få tilbake eiendommen og den litteraturen som er lagret der, har foreløpig vært forgjeves. Fire måneder etter at dette skjedde, kom formannen i justiskomiteen og justisministeren med en oppfordring til å nedlegge alle sentrer for virksomheten og til å stille alle som blir grepet i å forkynne denne ulovlige religionen, for retten. Fem måneder senere sammenkalte denne formannen i justiskomiteen til et møte med representanter for alle religionssamfunnene. På det møtet fordømte han spesielt Jehovas vitner og sa at vi er de rene demoner.» Likevel fortsetter brødrene i dette landet å forkynne frimodig. Det ble for eksempel sendt ut en offisiell kunngjøring til alle myndigheter i det området hvor en av kretstilsynsmennene reiste. Den beklaget Jehovas vitners økte virksomhet og minnet de lokale myndigheter om forbudet. Til tross for dette besluttet kretstilsynsmannen å oppsøke ordføreren i et distrikt sammen med en bror fra stedet. Før de gikk, bad de inderlig til Jehova. Da de ikke fant ordføreren der hvor han bodde, gikk de til kontoret hans og forklarte hvem de var. Til deres overraskelse stengte han kontoret og inviterte dem hjem til seg. De visste at han nettopp hadde mistet sin kone, og gav ham trøst ut fra Bibelen. Ordføreren spurte så hvorfor de fortsatte å forkynne når de visste at det var forbudt. De resonnerte med ham ut fra skriftene, og han tok imot en bok og fem brosjyrer.

I et land i Asia har arbeidet vært forbudt i 13 år. I løpet av forrige tjenesteår ble motstanden sterkere. Likevel oppnådde de en økning på ti prosent i antall forkynnere og et nytt høydepunkt i antall bibelstudier.

I dette landet ble det opprettet et bibelstudium med hustruen til en offiser. Hun og de fem barna hennes begynte snart å gå på møtene. Hun møtte sterk motstand fra mannen, og han slo henne til og med med uniformsbeltet sitt. Den kraftige motstanden fortsatte, men hun forsøkte å praktisere de kristne prinsippene hun hadde lært. Hennes vedvarende gode kristne oppførsel gjorde etter hvert dypt inntrykk på hennes mann. Han har senere sluttet i det militære og studerer nå Bibelen sammen med en av våre brødre.

Til tross for forbud og restriksjoner i en rekke land har Jehova rikt velsignet sitt folks anstrengelser. Under alle forhold har Jehova vist at hans hånd ikke er kort. Sauene får føde, og mange nye blir klar over hvor de kan finne et sikkert håp. — Sal. 18: 3.

[Fotnote]

[Oversikt på side 18]

Områdestevnene i Polen 1989

BY DATO TIL STEDE DØPT

Poznań 4.—6. august 40 442 1 525

Katowice 4.—6. august 65 710 2 663

Warszawa 11.—13. august 60 366 1 905

TIL SAMMEN 166 518 6 093

[Oversikt på sidene 34 til 41]

JEHOVAS VITNERS VERDENSRAPPORT FOR TJENESTEÅRET 1989

(Se den trykte publikasjonen)

[Kart på side 18]

(Se den trykte publikasjonen)

POLEN

Poznań

Warszawa

Katowice

[Bilde på side 6]

Forrige tjenesteår ble 263 855 nye disipler døpt

[Bilder på side 13]

Boken «De unge spør — tilfredsstillende svar» blir frigitt på stevnet med temaet «Gudhengivenhet» i Italia; barn og unge viser stolt fram de nye bøkene sine

Boken «Bibelen — Guds eller menneskers ord?» blir frigitt på et stevne i USA

[Bilder på side 19]

Slaski stadion i Chorzów i nærheten av Katowice var fylt av stevnedeltagere; et stort antall ble døpt

[Bilder på side 20]

Det var en stor opplevelse for brødre fra Øst-Europa å være blant de folkemengder som var til stede på stevnet i Poznań da den nye brosjyren «Bør du tro på treenighetslæren?» ble frigitt på polsk

[Bilder på side 21]

Stadionet i Warszawa var fullpakket av stevnedeltagere som kom fra 28 land. Her ble deler av programmet oversatt til 16 språk samtidig. Stående ser vi den franske oversetteren sammen med de polske talerne

[Bilde på side 22]

Tjenesteopplæringsskolens første europeiske klasse ble uteksaminert den 18. juni 1989 i Wien

[Bilder på side 23]

I USA ble den tredje klassen ved tjenesteopplæringsskolen uteksaminert den 13. november 1988 og den fjerde klassen den 11. juni 1989

[Bilde på side 27]

Avdelingskontoret på Mauritius omfatter kontorer og boliger. På eiendommen er det også en Rikets sal

[Bilder på side 28]

Fire atskilte bygninger omgitt av frodige tropehager utgjør det nesten ni mål store Betel-området i El Salvador. Avdelingskontoret har ny vestibyle, spisesal med plass til 200 og boligrom til 72 arbeidere

[Bilder på side 29]

Avdelingskontoret i Peru har fått ny lagerbygning og Rikets sal og ytterligere 36 rom, og det betyr at det nå i alt har 58 rom. Vestibylen til høyre

[Bilder på side 30]

Den nye åtteetasjes boligbygningen ved avdelingskontoret i Japan, hvor det er 128 rom til dem som arbeider på Betel, har en gulvflate på nesten ni mål. Vestibylen til høyre. Det nye trykkeriet har en gulvflate på drøye 22 mål