Gledelig klimaks etter 80 år med innsamling
INDIA! Et land med mange motsetninger — når det gjelder kultur, religion, skikker og klima. Det er et land som fortoner seg annerledes og gåtefullt for mange, men spennende for alle som reiser til dets fascinerende kyster.
På dette store subkontinentet myldrer det av mennesker — 775 millioner. De av dem som elsker Jehova Gud, hadde sine tanker rettet mot en spesiell begivenhet som fant sted i den lille byen Lonavla, som ligger høyt oppe i fjellkjeden Vest-Ghats i delstaten Maharashtra. Det var søndag den 20. januar 1985.
Hvorfor var det så mange som akkurat den dagen hadde tankene rettet mot dette vakre stedet, som ligger 110 kilometer fra den overbefolkede storbyen Bombay? Svaret henger sammen med de 80 år med innsamling av Jehovas kostelige ting — hans folk — i India. Det som fant sted, var en grunn til glede ikke bare for de over 7000 Jehovas vitner i India, men for hele samfunnet av Guds folk verden over.
For at vi bedre skal forstå betydningen av denne spesielle anledningen, kan vi kort undersøke hvordan sannhetens grunnvoller er blitt befestet i India i løpet av de siste åtte tiår.
Sannhetens lys kommer til India
I 1905 var en indisk student, S. P. Davey, på besøk i USA. Der var han til stede ved et bibelsk foredrag som ble holdt av C. T. Russell, Selskapet Vakttårnets daværende president. Davey ble svært interessert i sannheten, vendte tilbake til sin hjemby, Madras, på Indias østkyst og opprettet med tiden 40 bibelstudiegrupper.
Omtrent samtidig søkte en ung inder etter svar på spørsmål om treenighetslæren og barnedåp. A. J. Joseph var da medlem av den anglikanske kirke, men så fikk han tilsendt et eksemplar av Russells bok At-One-Ment Between God and Men. Denne publikasjonen hjalp Joseph til å forstå sannheten om Jehovas overhøyhet. Joseph, hans far og en slektning var snart i gang med å utbre Bibelens sannheter i landsbyer hvor de dyrket ris, og på kokosplantasjer i det som nå er delstaten Kerala. Etter at bror Russell hadde besøkt India i 1912, ble Joseph heltidsforkynner av Riket. I 1924 la han på egen hånd ut på en 5800 kilometer lang foredragsrunde i India, noe som førte til at mange fikk høre sannheten. Bror Joseph var nidkjær i tjenesten helt til sin død i 1964.
Selskapet Vakttårnets annen president, J. F. Rutherford, besøkte England i 1926. Mens han var der, spurte han Edwin Skinner, som var kolportør (heltidsforkynner): «Hvordan ville du like å dra til India?» Bror Skinner svarte uten å nøle: «Når vil du at jeg skal dra?» Innen tre uker var han og hans partner på vei til India!
I de neste 50 årene tjente Edwin Skinner som avdelingstjener. Til å begynne med førte han tilsyn med India, Ceylon, Persia, Afghanistan og Burma. Han reiste rundt i store deler av India med jernbanen, og han og hans partner tok seg vekselvis av kontoroppgavene og reise- og forkynnelsesarbeidet. Senere kjøpte de en «husbil» og utvidet vitnearbeidet til områder som ikke var tilgjengelige med tog. Bror Skinner, som nå er 91 år gammel, arbeider fremdeles med entusiasme ved det indiske avdelingskontoret og er en nidkjær forkynner av det gode budskap.
Misjonærer fra Vakttårnets bibelskole Gilead begynte å komme i 1947. Britiskfødte Richard Cotterill var en av de første, og han er fortsatt aktiv i dag, over 38 år senere. Nå har det i en tid vært myndighetenes politikk å nekte nye utenlandske misjonærer å komme til India. Men 17 brødre og søstre, som gjennomsnittlig har vært misjonærer i 30 år, tjener trofast i dette landet.
De indiske brødrene har selv gjort store åndelige fremskritt, og mange er nå kvalifisert til å tjene som spesialpionerer og som reisende tilsynsmenn. I 1983 ble det arrangert to ti-ukers kurs ved Vakttårnets bibelskole ved avdelingskontoret. De 46 spesialpionerene som var påmeldt, ble oppmuntret og bedre utrustet til å dekke de store behovene i innsamlingsarbeidet i India. De har medvirket til å utvide arbeidet til nye områder.
Fremgang trass i hindringer
Innsamlingen fortsetter, til tross for de forskjellige utfordringene en møter i det vidstrakte distriktet i India, for eksempel store og overbefolkede byer, det at hele folkegrupper lever på sultegrensen, og inngrodde religiøse tradisjoner som styrer folks daglige gjøremål fra vugge til grav. Blant Indias mange millioner finnes det noen som leter etter løsningen på menneskehetens problemer, og som ønsker å lære Gud bedre å kjenne.
En av disse var Dadu. Som ung hadde han spekulert over hvorfor utallige mennesker tilber så mange guder. Han begynte å lese Bibelen, men det var mye i den han ikke forstod. Han gikk så til hinduiske templer og begynte å lese hinduismens bøker.
«Jeg fikk høre at Herren Krishna hadde oppsyn med alle religioner, og at hver religion er representert ved en perle på det perlekjedet han har om halsen,» forteller Dadu. «Jeg tenkte: Hvorfor hersker det da hat mellom de forskjellige religionene, et hat som så ofte fører til blodsutgytelser?» Da Dadu senere undersøkte islam, ble han ledet til å tro at han stod i forbindelse med flere av sine avdøde forfedre. Men så begynte Dadu og hans kone å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. De lærte da om opprinnelsen til verdens mange religioner og at de såkalte gode ånder de hadde kommunisert med, var bedragere, demoner. «Vi er takknemlige mot Jehova Gud for den kunnskapen som befridde oss for deres innflytelse,» sier Dadu. Nå er både han og hans kone heltidstjenere.
For sju år siden fikk en kvinne en bibel og bibelsk litteratur gjennom Jehovas vitner. Enda hun og familien hennes flyttet til et distrikt hvor det ikke fantes noen vitner, fortsatte hun å studere på egen hånd. Da hun nylig fikk besøk av Jehovas vitner igjen, sa hun: «I løpet av de årene som har gått, har jeg ikke kunnet glemme de sannhetene jeg lærte ut fra Bibelen. Det var umulig for meg å vende tilbake til min tidligere form for gudsdyrkelse.»
Litteratur på mange språk
Det tales femten hovedspråk i India, og det blir brukt ni forskjellige alfabeter. Det har vært en utfordring å sørge for åndelig føde på alle disse språkene. Allerede i 1912 sørget bror Russell for at bibelske brosjyrer ble oversatt til hindustani, gujarati, malayalam, marathi, telugu og tamil. Senere ble det oversatt litteratur til andre språk som snakkes i India, og størstedelen ble trykt i utlandet og tilsendt med skip. I begynnelsen av 1960-årene vedtok imidlertid myndighetene å forby innførsel av publikasjoner på de lokale indiske språk.
Ettersom det ikke var økonomisk gjennomførlig for avdelingskontoret å trykke litteraturen selv, inngikk Selskapet avtaler med kommersielle trykkerier. Utvalgte pionerer ble opplært til å føre tilsyn med trykkingen og distribusjonen i sitt distrikt. For øyeblikket skjer trykkingen på 11 forskjellige steder, og det fremstilles bibelsk litteratur på 16 språk, deriblant ni utgaver av bladet Vakttårnet. Når MEPS (Selskapets flerspråklige elektroniske fotosatssystem) om kort tid blir installert, vil arbeidet med setting av publikasjonene og layout bli gjort ved avdelingskontoret. Dermed vil mange pionerer kunne bruke mer tid i innsamlingsarbeidet.
Fruktene av 80 års arbeid
Ettersom India har verdens nest største befolkning, er det et enormt arbeid som gjenstår. Hittil er bare omkring 6,6 prosent av befolkningen blitt nådd med det gode budskap. Sammenlignet med de fleste andre land har Jehovas folk i India hatt en langsom vekst. Det tok hele 53 år å komme opp i et antall av 1000 forkynnere. Men misjonærene og de lokale brødrene har vist utholdenhet og tålmodighet og fortsatt å gjøre sin Fars vilje. (Jesaja 60: 22) Vi gleder oss nå over å se at det i fjor var en økning på ti prosent, og at det var et nytt høydepunkt på 7410 forkynnere i landets 340 menigheter og isolerte grupper.
På grunn av den jevne veksten ble det behov for et større avdelingskontor. Det var imidlertid umulig å utvide Indias avdelingskontor i Bombay. Det var dessuten knapt med tomter i byen, og de som fantes, var dyre. Det blir også sagt at luftkvaliteten i Bombay reduserer ens forventede levealder med ti år. I 1978 ble det derfor kjøpt en tomt i den høytliggende byen Lonavla, det første stedet sør for Bombay hvor vei og jernbane møtes. Ettersom byen ligger i en høyde av 610 meter, er det relativt lite luftforurensning.
Seks år med byggearbeid
Noe av det første som ble gjort, var å bygge murer, noen steder med en høyde på fire og en halv meter, både for å beskytte eiendommen og for å holde på jordsmonnet på naboeiendommene i bakkeskråningen. Dype senkninger i terrenget måtte fylles igjen, og tomten måtte ryddes for den tette krattskogen, som var full av giftige slanger, blant annet brilleslanger og hoggormer. Mye arbeid måtte også gjøres for å sette i stand en del bungalower og andre bygninger som stod der fra før av. De skulle brukes til boliger og midlertidige kontorlokaler.
Det ble inngått avtaler med kommersielle entreprenører, men kvalifiserte brødre førte tilsyn med alle byggetrinnene, og mange andre hjalp til der de kunne. En entreprenør som var leid for å brolegge veien inne på eiendommen, bestemte at arbeidet måtte utsettes i seks måneder fordi det ikke kunne ordnes med nødvendig vanning av den ujevne veien. Det var litt av et syn da hele Betel-familien bar bøttevis med vann på veien kveld etter kveld, slik at arbeidet kunne fortsette etter planen.
En hørte aldri lyden av anleggsmaskiner, for i India utføres det meste arbeid manuelt. Arbeidet skred jevnt framover helt til første etasje i hovedbygningen var ferdig. Akkurat da ble det alvorlig mangel på sement. Men heldigvis sørget Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Korea for at det ble sendt 10 000 sekker, og dermed kunne hele byggeprosjektet bli fullført som planlagt. Så i 1984 stod det vakre nye avdelingskontoret ferdig — til Jehovas pris.
Resultatet
Det står nå åtte bygninger inne på Selskapets område, som er på 19 mål. Tomten er beplantet med banan-, mango-, fiken- og papayatrær og mange blomstrende planter og busker.
Avdelingskontorets hovedbygning har to etasjer og dessuten en kjeller, hvor det er garasje og vaskeri. I trykkerilokalet i første etasje er det plass til tre små trykkpresser og dessuten beskjærings-, false- og stiftemaskiner. I denne etasjen er også rommene til MEPS-utstyret og ekspedisjonen, og herfra sendes litteratur som fremstilles i India, til 56 andre land med post. Annen etasje består av kontorer, et bibliotek og soverom.
Den nye Rikets sal ligger helt foran på eiendommen. Ved podiet, som ligger i et hjørne av salen, er det panel av håndutskåret teak. Salen har plass til 250 personer. I de nyoppussede bygningene i nærheten er det boligrom, kjøkken og spisesal til familien ved avdelingskontoret, som består av 31 personer. Det er også plass til eventuelle utvidelser på tomten, hvis det blir nødvendig.
En spesiell anledning
Dette var altså bakgrunnen for at oppmerksomheten var rettet mot innvielsen av Indias nye avdelingskontor denne deilige januardagen, etter at innsamlingen av Jehovas kostelige ting hadde pågått i 80 år.
Under innvielsesprogrammet ble hovedtrekkene ved disse 80 årene med forkynnelse skissert. Høydepunkter fra byggearbeidet ble nevnt. Sonetilsynsmann Günter Künz sa i sin innvielsestale at det har vært en 30 prosents økning blant Jehovas folk verden over de siste fem årene. Men han var glad over å kunne fortelle at India overgikk dette med sin økning på 34 prosent, og han minnet tilhørerne om at India ville fortsette å gå framover, men at det krevde mye hardt arbeid.
Alle som var til stede, gledet seg stort over dette tegnet på Jehovas velsignelse. Brødrene i India er besluttet på å arbeide med flid, slik at mange flere kan bli hjulpet til å reagere positivt på det gode budskap om Riket.
[Bilde på side 23]
Edwin Skinner (nummer to fra høyre) og en «husbil»
[Bilde på side 24]
Det nye avdelingskontoret sør for Bombay