Hva har skjedd med menneskenaturen?

«Hva er grunnen til at vi er vitne til barnemishandling i vår tid? Hva er grunnen til at vi er vitne til dyremishandling? Hva er grunnen til at vi er vitne til voldshandlinger? . . . Hva er grunnen til at folk tyr til terrorisme? Hva er grunnen til at folk tyr til narkotika? . . . Hva er grunnen til at noen mennesker, selv om de har alt, begynner med slike ting som undergraver selve sivilisasjonen?»

DISSE spørsmålene ble stilt av Storbritannias statsminister. Du har kanskje mange ganger stilt lignende spørsmål. Har du funnet noen tilfredsstillende svar?

For å sette sine spørsmål i perspektiv sa statsministeren: «I mange år, da jeg var ung og tok del i politikk med alle mine forhåpninger og drømmer, mente jeg og mange av mine jevnaldrende at hvis vi fikk en tid hvor vi hadde et godt sted å bo, en god utdannelse og en rimelig levestandard, da ville alt være under kontroll og vi kunne oppnå en lys og mye bedre framtid. Vi vet nå at slik er det ikke. Vi står overfor menneskenaturens alvorlige problemer.» — Uthevet av oss.

Menneskenaturen kan defineres som «det sammensatte hele av grunnleggende tilbøyeligheter og karaktertrekk hos menneskene». Det sier seg selv at motstridende tilbøyeligheter og karaktertrekk kan skape problemer på det personlige, nasjonale eller endog internasjonale plan. Men i hvor høy grad kan menneskenaturen klandres for vår tids farlige tendenser i retning av voldshandlinger, terrorisme, narkotikahandel og lignende ting?

Er det bare menneskenaturen som kan klandres for de tilstander som truer med å ’undergrave selve sivilisasjonen’? Eller er det andre faktorer som vi bør ta i betraktning for å kunne forklare hva som er grunnen til at mennesker har så lett for å begå nedverdigende, selviske handlinger, når de heller kunne strebe etter å nå høyere og edlere mål?

Altfor ofte er det slik at menneskenaturen blir tiltrukket av det som er negativt og nedbrytende.

Nylig steg for eksempel antall voldsforbrytelser i Storbritannia med hele 11 prosent. «Vår oppgave,» sier Storbritannias statsminister, «er å forsøke å finne fram til maktmidler, slik at den hevdvunne sivilisasjon kan fortsette.» Men kan lover og politisk påtrykk, uansett hvor velment det måtte være, virkelig endre folks tilbøyelighet til å gjøre det som er galt? Det at lovløshet eksisterer og tiltar til tross for lovgivning og endog til tross for streng håndheving av lovene, taler for seg selv. Det trengs noe mer enn en strengere håndheving av loven. Det er selve menneskenaturen som må endres.

Bibelen, som omtaler livet på en ærlig og realistisk måte, beskriver menneskets dårlige karaktertrekk. Apostelen Paulus skrev for eksempel til sine medkristne i Galatia om «umoralske, skitne og usømmelige handlinger . . . Folk blir fiender, og de strides; de blir sjalu, sinte og . . . er misunnelige, blir drukne, har orgier og gjør andre lignende ting». Ifølge Today’s English Version, som er sitert her, er alle disse nedverdigende handlingene «det som menneskenaturen gjør». — Galaterne 5: 19—21.

Roten til problemet

Today’s English Version er imidlertid en fri oversettelse, og uttrykket «det som menneskenaturen gjør» er bare en omskrivning av det som Paulus egentlig sa. Det greske ordet som Paulus brukte, sarks, betyr «kjød», ikke «menneskenatur». Det er grunnen til at bokstavelige oversettelser her taler om «kjødets gjerninger» for nøyaktig å overbringe Paulus’ uttrykk på et moderne språk.a

Bibelens beretning om hvordan synden gjorde sitt inntog blant menneskene, er klar og enkel, ja, så enkel at de fleste velger ikke å tro på den. Paulus beskrev det slik: «Synden kom inn i verden . . . på grunn av ett menneske, og med den kom døden. Og døden rammet alle mennesker, fordi alle syndet.» (Romerne 5: 12) Paulus sikter her til 1. Mosebok, Bibelens første bok, og til skapelsen av det første menneske, Adam, og hans hustru, Eva. Deres forsettlige ulydighet er godt kjent. På grunn av den ble de dømt til døden. Deres etterkommere arvet deres ufullkommenheter og måtte også dø. Det er grunnen til at «alle har syndet, og de har ingen del i [når ikke opp til, NW] Guds herlighet». Av denne grunnleggende årsak kan menneskenaturen i dag på sitt beste ikke være noe mer enn et uklart speilbilde av det den var da Gud opprinnelig skapte det fullkomne menneske. — Romerne 3: 23; 1. Mosebok, kapitlene 2 og 3.