Jehova har sørget for meg som en venn

Fortalt av Maria Hombach

SEKS år gammel lærte jeg på skolen den vakre tyske folkemelodien: «Vet du hvor mange stjerner som finnes på vår himmel blå? . . . Gud, Herren, har telt dem alle, ikke en eneste savnes . . . Kjenner også deg og elsker deg høyt.» Jeg sang den en dag da mor sa: «Han kjenner og elsker deg også.» Fra da av ble Gud som en venn for meg, og jeg bestemte meg for at jeg også skulle elske ham. Dette hendte før den første verdenskrig, mens vi bodde i Bad Ems ved elven Lahn.

Sytten år senere, under en ferie i 1924, traff jeg en pike på min egen alder. Hun var en av bibelstudentene, som i dag er kjent som Jehovas vitner. I fire uker hadde vi hissige diskusjoner om religiøse spørsmål. Så ble spørsmålet om «helvete» tatt opp. «Du ville vel ikke putte en levende katt inn i en varm ovn, ville du vel?» spurte hun. Det argumentet traff meg som et lynnedslag, og jeg innså at jeg var blitt skammelig bedratt. Nå kunne jeg lære alt om Gud — hvordan han virkelig er, ja, alt jeg gjerne hadde villet vite om ham siden jeg var liten.

For meg var det som å oppdage «en skatt som var gjemt i en åker». (Matteus 13: 44) Da jeg kom hjem, gikk jeg begeistret på besøk til naboene. Jeg brant av lyst til å dele det nye jeg hadde lært, med andre. Kort tid etter flyttet jeg til den sørtyske byen Sindelfingen, hvor det bodde en gruppe på om lag 20 bibelstudenter. Jeg deltok nidkjært i den nye evangeliseringsvirksomheten fra hus til hus sammen med dem.

Første gang jeg hørte om pionertjenesten, var i 1929, da en reisende tilsynsmann holdt en tale for oss. Han spurte hvem som var villig til å bli pioner. Jeg rakte spontant hånden i været. Det var ikke noe om og men i mine tanker. «Her er jeg. Send meg!» sa mitt hjerte. — Jesaja 6: 8.

Jeg sa opp den kontorjobben jeg hadde, og 1. oktober 1929 begynte jeg i det som i dag kalles spesialpionertjenesten, i det sørvestlige Tyskland. I Limburg, i Bonn, på de internasjonale lekterne som lå ved kai i Köln, og på andre steder sådde vi raskt og rikelig sannhetens sæd i trykt form. — Forkynneren 11: 1.

Jeg opplever Guds vennskap

Da Adolf Hitler innførte sitt diktatur i Tyskland i 1933, måtte jeg slutte i pionertjenesten, og jeg vendte tilbake til Bad Ems. Myndighetene fant snart ut at jeg ikke hadde stemt ved valgene. To dager senere kom det et par politimenn for å ransake rommet mitt. I et hjørne av rommet stod papirkurven, som jeg bare et øyeblikk før hadde kastet alle mine adresser på medvitner i. Det var ikke tid til å tømme den. Politimennene gjennomsøkte alt — bortsett fra denne papirkurven.

Jeg satte stor pris på at min søster Anna i mellomtiden også hadde tatt imot den sanne Guds vennskap. Sammen flyttet vi i 1934 til byen Freudenstadt, og der begynte vi forsiktig å spre bibelsk litteratur. En gang, mens vi hadde ferie, greide vi å avlegge hjembyen vår, Bad Ems, et lynbesøk. Vi tok toget dit, distribuerte i all hast en hel kartong med 240 brosjyrer og drog så av gårde. Ettersom Gestapo stadig forstyrret vår virksomhet i Freudenstadt, fant vi det fornuftig å flytte til en annen by, og i 1936 drog vi til Stuttgart. Der tok jeg kontakt med vår undergrunnsledelse, og jeg fikk omgående «arbeid» å gjøre. Jeg mottok regelmessig postkort med hilsener. I virkeligheten var det hemmelige meldinger jeg fikk. Min oppgave var å bringe disse meldingene videre til et hemmelig sted i byen. For at dette arbeidet ikke skulle komme i fare, ble jeg bedt om ikke å levere noe litteratur. Alt gikk glatt inntil august 1938.

En dag fikk jeg et kort med beskjed om at jeg en bestemt kveld skulle stille meg opp foran en kjent kirke. Der skulle jeg få ytterligere opplysninger. Jeg gikk til møtestedet. Det var stummende mørkt. En mann kom bort til meg og sa han het Julius Riffel. Jeg visste at dette var navnet på en trofast bror som arbeidet i vår undergrunnsbevegelse. Han bad meg reise til Bad Ems på en bestemt dato for å møte noen der. Så forsvant han raskt.

På plattformen i Bad Ems var det imidlertid bare Gestapo som stod og ventet på meg. Hva hadde gått galt? Mannen foran kirken hadde lagt en felle for meg. Han var i virkeligheten Hans Müller, en tidligere bror fra Dresden som visste alt om undergrunnsvirksomheten i Tyskland, og som hadde begynt å samarbeide med Gestapo. Men hans plan lyktes ikke. Kort tid før hadde mor gitt meg beskjed om at hun hadde hatt et mindre slag, og jeg hadde sendt henne et brev og lovt å besøke henne i Bad Ems på en bestemt dato. Dette var den samme datoen som jeg foretok min reise på, og brevene våre gav meg et alibi da jeg senere ble stilt for retten. Til min overraskelse ble jeg frifunnet. Ja, i februar 1939, etter fem og en halv måned i fengsel, var jeg fri igjen!

Jeg reagerer positivt på Hans vennskap

Jeg hadde selvfølgelig ikke tenkt å være uvirksom, spesielt ikke når de fleste av brødrene led i konsentrasjonsleirer eller ble holdt i arrest andre steder.

Etter at de ansvarlige tyske brødrene var blitt arrestert ved Müllers hjelp, tok Ludwig Cyranek over fordelingen av åndelig føde. Denne broren, som tidligere hadde arbeidet på Betel i Magdeburg, var nettopp blitt løslatt fra fengslet, og han kom og besøkte meg i Bad Ems. «Bli med, Maria! La oss fortsette å arbeide,» sa han. Han hjalp meg med å komme tilbake til Stuttgart, hvor jeg fikk meg verdslig arbeid. Men mitt virkelige arbeid, som tok til i mars 1939, bestod i å levere kofferter som var fulle av stensilerte eksemplarer av Vakttårnet, på forskjellige steder i Stuttgart og omegn. Andre vitner tok også fryktløst del i dette arbeidet.

Bror Cyranek dekket på sin side hele den nordøstlige del av landet. Vitnenes hjem ble holdt under oppsikt, og han måtte derfor utvise stor forsiktighet. Enkelte ganger måtte han til og med sove i skogen. Av og til tok han hurtigtoget til Stuttgart for å diktere spesielle rapporter om vår situasjon i Tyskland som jeg skulle skrive ned. Jeg skrev så vanlige brev, men imellom linjene skrev jeg disse meldingene med usynlig blekk. Så sendte jeg dem via en dekkadresse til Betel i Nederland.

Dessverre var det også en annen bror som ble forræder, i håp om å slippe fangenskap. Ett år senere forrådte han gruppene i Stuttgart og andre steder til Gestapo. Den 6. februar 1940 ble vi arrestert. Ludwig Cyranek gikk til Müllers leilighet i Dresden — i den tro at Müller fremdeles var en av oss — og ble tatt der. Bror Cyranek ble senere dømt til døden og ble halshogd den 3. juli 1941.a

Våre fiender trodde nå at de hadde lammet hele vår virksomhet i Tyskland. Men det var alt truffet tiltak slik at sannhetens vann fortsatte å renne, om enn i små mengder. Gruppen i Holzgerlingen greide for eksempel å holde seg aktiv helt til krigen sluttet i 1945.

Han svikter aldri sine venner

Både Anna og jeg var sammen med andre trofaste søstre blitt sendt til fengslet i Stuttgart. Jeg hørte ofte hvordan fangene ble slått. Å sitte i enecelle uten å ha noe å gjøre er en forferdelig opplevelse. Men fordi vi aldri hadde gått glipp av et kristent møte og fremdeles var unge, kunne vi huske nesten alle artiklene i Vakttårnet. Resultatet var at vår tro holdt seg sterk, og vi greide å holde ut.

En dag kom to menn fra Gestapo i Dresden for å hente min medfange Gertrud Pfisterer (nå Wulle) og meg for at vi skulle identifisere noen. Fanger fikk vanligvis bare reise med somletog, noe som tok flere dager. Men for oss ble det reservert en hel kupé på et hurtigtog, til tross for at toget var stappfullt. «Dere er altfor viktige for oss. Vi vil ikke miste dere,» forklarte gestapistene.

I Dresden sørget Gestapo for at jeg ble konfrontert med en tredje forræder fra våre rekker. Jeg følte at noe var galt, så jeg forholdt meg helt rolig og hilste ikke engang på ham. Så ble jeg stilt ansikt til ansikt med en høy, kraftig mann i soldatuniform — forræderen Müller, som jeg hadde møtt utenfor kirken. Jeg forlot rommet uten å ha sagt et ord. Gestapo fikk ikke noe ut av meg.

Det gikk ille med disse forræderne. Som nazistene sa, så elsket de forræderiet, men ikke forræderne. Alle tre ble sendt til østfronten, og de kom aldri tilbake. Hvor annerledes gikk det ikke med dem som aldri gav opp vennskapet med Gud og hans folk! Mange av de lojale, blant dem Erich Frost og Konrad Franke, som led mye for Herrens skyld, og som begge har tjent som avdelingstilsynsmann i Tyskland, kom levende ut av forfølgelsens ildovn.b

I mai 1940 bad Gestapo i Stuttgart — som var meget stolt av sin «fangst» — sine kolleger i Dresden om å sende oss tilbake. Vi skulle stilles for retten i Sør-Tyskland. Men Gestapo i nord og Gestapo i sør var tydeligvis ikke helt gode venner, for kontoret i Dresden nektet å sende oss av gårde. Da kom gestapistene fra Stuttgart personlig og hentet oss. Hva nå? Kjøreturen til stasjonen ble en behagelig tur langs Elben. I den lange tiden vi hadde sittet i cellene våre, hadde vi overhodet ikke sett grønne trær og blå himmel. Som sist var det reservert en hel kupé bare for oss, og vi fikk til og med lov til å synge Rikets sanger. Da vi skiftet tog, fikk vi spise på jernbanerestauranten. Tenk dere det — om morgenen hadde vi bare fått et stykke tørt brød — nå fikk vi et ordentlig måltid!

Min sak kom for retten i Stuttgart den 17. september 1940. Ved at jeg skrev og videresendte Ludwig Cyraneks brev, hadde jeg informert folk i utlandet om vår undergrunnsvirksomhet og om forfølgelsen av oss. Dette var høyforræderi, og straffen for det var døden. Det var derfor nesten et mirakel at jeg, den hovedtiltalte i Stuttgart, bare ble dømt til tre og et halvt års fengsel i enecelle. Det var tydelig at en mann fra Gestapo som het Schlipf, hadde brukt sin innflytelse. Han var sympatisk innstilt til oss, og hans samvittighet plaget ham. Han nevnte en gang at han ikke lenger fikk sove på grunn av oss «jentene». I Dresden ville jeg ikke ha sluppet så billig.

Jeg høster gagn av et varig vennskap

Maten i fengslet var nok ikke så dårlig som den de fikk i konsentrasjonsleirene, men jeg gikk likevel sterkt ned i vekt og var til slutt bare skinn og ben. Årene 1940, 1941 og 1942 gikk, og jeg tenkte ofte: ’Når du har sont dommen din, setter de deg i konsentrasjonsleir; der kan du være sammen med søstrene og behøver ikke å være alene lenger.’ Jeg visste ikke mye om det som skulle skje.

Vokterne ble totalt overrasket da en søknad som mine katolske foreldre hadde sendt inn om at jeg måtte bli løslatt, ble innvilget. (Jeg hadde selv gjentatte ganger avslått å komme med en slik anmodning.) Mens mine medtroende ble satt i konsentrasjonsleirer, skulle altså jeg — som var dømt for høyforræderi, og som ikke hadde gått på akkord — få slippe så lett! Dermed var jeg fri igjen i 1943, og ved å utvise den aller største forsiktighet kunne jeg hente teokratisk materiale i Holzgerlingen. Etter å ha kopiert det gjemte jeg det mellom veggene i en termosflaske full av kaffe og tok det med til brødre som bodde langs Rhinen og i Westerwald-området. Fra da av og til krigens slutt fikk jeg arbeide uforstyrret. Senere fikk jeg vite at vennligsinnete politifolk som vi ble angitt til, lot være å sende anmeldelsene videre til Gestapo.

Og etter 1945? Jeg ønsket å dra ut som pioner igjen så snart som mulig. Helt uventet fikk jeg så den fineste innbydelsen jeg noensinne har mottatt. Ikke engang i mine villeste drømmer hadde jeg forestilt meg at jeg skulle bli innbudt til å arbeide ved Betel i Wiesbaden.

Og siden 1. mars 1946 er det der jeg har vært, på Betel (som nå ligger i Selters/Taunus). I mange år hadde jeg den glede å utføre kontorarbeid under ledelse av den tidligere avdelingstilsynsmannen Konrad Franke. Jeg har også arbeidet med glede i andre avdelinger, for eksempel i vaskeriet. Selv i dag, i en alder av 87 år, arbeider jeg der flere timer i uken, opptatt med å legge sammen håndklær. Hvis du noen gang er blitt vist rundt på Betel i Selters, har vi kanskje sett hverandre.

I årenes løp har jeg hatt den forrett å hjelpe mange mennesker til å ta imot sannheten, deriblant mor og enda en av mine kjødelige søstre. Og mors ord til meg om at «han kjenner og elsker deg», har jeg erfart sannheten av, og det samme gjelder salmistens ord: «Han vil sørge for deg!» (Salme 55: 23) For en glede det har vært å elske Jehova, mens han på sin side har sørget for meg som en venn!

[Fotnoter]