Noen ganger drog fiskerne ut på dypt vann. På fiskeplassene samarbeidet to båter. De hadde et garn mellom seg, og så rodde mannskapene energisk i hver sin retning mens de gradvis slapp ut garnet og omringet fisken. Båtene fullførte sirkelen, og fisken var fanget i garnet. Fiskerne tok så tak i tauet, som var festet til hjørnene av garnet, og halte fangsten om bord i båten. Garnet kan ha vært mer enn 30 meter langt og hatt en dybde på nesten 2,5 meter, så det var stort nok til å fange en hel fiskestim. Overkanten var forsynt med flytholter og underkanten med lodd. Fiskerne satte garn og trakk så inn garnet gang på gang, time etter time.

På grunnere vann ville en gruppe fiskere bruke en annen teknikk. En båt førte den ene enden av slepenoten fra stranden ut på sjøen og i en sirkel tilbake til bredden, slik at fisken ble stengt inne. Menn på land halte deretter inn garnet, tømte ut fangsten på stranden og sorterte fisken der.

En fisker som fisket alene, kunne bruke en line med bronsekroker med agn på. Han kunne også bruke en liten, kuppelformet kastenot. I så fall vasset han ut i vannet, la noten på armen og løftet den så opp og kastet den fra seg. Noten foldet seg ut og landet på vannet, og så sank den. Hvis fiskeren var heldig, var det kommet noe fisk i noten når han drog den tilbake ved hjelp av tauet i midten av den.

Fiskegarn var dyre, og det var hardt arbeid å reparere dem, så fiskerne behandlet dem pent. Mye tid gikk med til å bøte, skylle og tørke garn, for dette var noe som måtte gjøres hver gang garnene hadde vært i bruk. (Lukas 5:2) Jakob og Johannes, som var brødre, og som senere ble apostler, satt i båten sin og var opptatt med å bøte garnene sine da Jesus oppfordret dem til å følge ham. – Markus 1:19.