Når maten blir din fiende

Når Jean tenker tilbake på tenårene, ser hun levende for seg hvordan hun ble ertet og gjort narr av. Hva var grunnen? Hun var den høyeste og største jenta i klassen. Men det var ikke alt. «Noe som var enda verre enn å være stor, var at jeg var sjenert og sosialt ubehjelpelig,» sier Jean. «Jeg var ofte ensom og ville så gjerne passe sammen med andre, men for det meste følte jeg meg utenfor.»

Jean var overbevist om at det var størrelsen hennes som var årsaken til alle problemene, og at en slank, velformet figur ville være løsningen på alt. Ikke det at hun var tykk. Langt ifra, med en høyde på 183 centimeter og en vekt på 66 kilo var hun ikke overvektig. Likevel følte hun seg tykk, og da hun var 23 år, bestemte hun seg for å gå ned i vekt. Hun tenkte: «Når jeg blir tynn, vil andre ha lyst til å være sammen med meg. Endelig vil jeg føle meg akseptert og spesiell.»

«Den slags tåpelige logikk gjorde at jeg i tolv år var fanget i en felle ved navn anoreksi og bulimi,» forteller Jean. «Jo visst ble jeg tynn, så tynn at jeg holdt på å dø, men i stedet for å skape meg et lykkelig liv ødela jeg helsen min og påførte meg selv mer enn ti års depresjoner og lidelser.»

JEAN er ikke alene. Ifølge ett overslag får hver 100. amerikanske kvinne anoreksi som tenåring eller ung voksen, og tallet på bulimikere er kanskje tre ganger så høyt. «Jeg har arbeidet på skoler og universiteter i mange år,» sier dr. Mary Pipher, «og jeg kan ved selvsyn konstatere at det er flere enn noensinne som lider av spiseforstyrrelser.»

Det er dessuten høyst ulike personer som blir rammet. Tidligere antok man at spiseforstyrrelser var et problem som bare forekom i velstående hjem, men nå regner man med at dette er alminnelig utbredt blant alle etniske grupper og i alle samfunnslag. Selv tallet på menn som får denne diagnosen, er på vei oppover.

Det som er spesielt urovekkende, er at gjennomsnittsalderen på dem som behandles for spiseforstyrrelser, ser ut til å gå ned. «Det finnes jenter som er yngre enn ti år, ja så unge som seks år, som blir lagt inn på sykehus for å få behandling,» sier Margaret Beck, som er fungerende direktør for et senter for spiseforstyrrelser i Toronto. Hun tilføyer: «Det er fremdeles snakk om et lite antall, men det er økende.»

Alt i alt er det millioner som blir rammet av spiseforstyrrelser — først og fremst jenter og unge kvinner.a «De tenker ikke på mat og bruker ikke mat på samme måte som folk flest gjør,» sier sosialarbeideren Nancy Kolodny. «I stedet for å spise når de er sultne, spise for å få næring og holde seg friske, spise for smaksopplevelsens skyld eller spise for å ha en hyggelig stund sammen med andre får de et høyst underlig forhold til mat og gjør ting som ikke blir betraktet som ’normale’ — som å gjennomføre besynderlige ritualer før de gir seg selv lov til å spise, eller å føle behov for å få maten ut av kroppen like etter at de har spist den.»

La oss se nærmere på to vanlige spiseforstyrrelser: anoreksi og bulimi.

[Fotnote]

Anoreksi og bulimi — fakta og farer

«Mat har en følelsesmessig betydning som veier tyngre enn hva som helst som kan måles i kalorier eller gram.» — Janet Greeson, forfatter.

ANOREKSI og bulimi er de to vanligste spiseforstyrrelsene. Hver av dem har sine spesielle kjennetegn. Men som vi skal se, kan begge være farlige — ja til og med dødelige.

Anoreksi — spisevegring

Anorektikere, de som lider av anoreksi, nekter å spise eller spiser så lite at de blir underernært. Ta for eksempel den 17 år gamle Antoinette, som forteller at vekten hennes i en periode kan ha vært nede i 37 kilo — svært lavt for en tenåring på 175 centimeter. «Jeg spiste ikke mer enn 250 kalorier om dagen og noterte alt jeg spiste,» sier hun.

Anorektikere er intenst opptatt av mat, og de viker ikke tilbake for noe for å unngå å legge på seg. «Jeg begynte å spytte ut maten i en serviett mens jeg lot som jeg tørket meg om munnen,» forteller Heather. Susan mosjonerte iherdig for å holde vekten nede. Hun sier: «Praktisk talt hver dag løp jeg tolv kilometer eller svømte i en time. Hvis ikke, fikk jeg nagende angst eller skyldfølelse. Og hver morgen oppnådde jeg min største glede, vanligvis min eneste virkelige glede, når jeg gikk på vekten og fikk bekreftet at jeg fremdeles veide godt under 45 kilo.»

Pussig nok er det noen anorektikere som blir svært flinke til å lage mat og gjerne serverer lekre middager som de selv ikke rører. Antoinette forteller: «Da jeg var på mitt aller verste, laget jeg i stand hver eneste middag hjemme og smurte alle nistepakkene til lillebroren og lillesøsteren min. Jeg lot dem ikke få komme i nærheten av kjøleskapet. Jeg følte det som kjøkkenet var bare mitt.»

Ifølge en bok om spiseforstyrrelser kan enkelte anorektikere «bli ekstremt pertentlige og kanskje kreve at hele familien skal rette seg etter deres overdrevent pirkete normer. Ingen tidsskrifter eller tøfler eller kaffekopper får befinne seg på et galt sted så mye som et øyeblikk. De kan bli like sterkt, eller enda mer, opptatt av sin personlige hygiene og sitt utseende. Av den grunn oppholder de seg på badet i timevis med døren låst og nekter å la andre få komme inn for å gjøre seg klar til skolen eller arbeidet». — A Parent’s Guide to Anorexia and Bulimia.

Hvordan oppstår denne uvanlige tilstanden som kalles anoreksi? I et typisk tilfelle er det en tenåring eller en ung voksen — som oftest en jente eller en kvinne — som bestemmer seg for å gå ned et visst antall kilo. Men når hun har nådd målet sitt, er hun likevel ikke fornøyd. Når hun ser seg i speilet, synes hun fremdeles at hun er for tykk, så hun finner ut at det vil være enda bedre å ta av noen kilo til. Denne syklusen fortsetter inntil vekten ligger 15 prosent eller mer under det som er normalt for personer med hennes høyde.

På dette punktet begynner venner og familie å gi uttrykk for bekymring over at vedkommende ser svært tynn ut, ja rett og slett utmagret. Men anorektikeren ser annerledes på det. Alan, en mannlig anorektiker på 170 centimeter som i en periode bare veide 33 kilo, sier: «Jeg syntes ikke jeg så tynn ut.» Han tilføyer: «Jo mer man tar av, desto mer forvrengt blir tankegangen, slik at man ikke kan se seg selv klart.»a

Med tiden kan anoreksi føre til alvorlige helseproblemer, deriblant benskjørhet og nyreskade. Det kan til og med være dødelig. «Legen sa til meg at jeg hadde berøvet kroppen så mange næringsstoffer at jeg ville ha dødd av underernæring om jeg hadde fortsatt med de samme spisevanene i to måneder til,» sier Heather. The Harvard Mental Health Letter melder at omkring fem prosent av de kvinnene som får diagnosen anoreksi, dør før det har gått ti år.

Bulimi — spiseorgier og tømming av magen

Den spiseforstyrrelsen som er kjent som bulimi, er kjennetegnet av spiseorgier (raske inntak av store mengder mat, kanskje opptil 5000 kalorier eller mer) og deretter tømming av magen (ofte ved oppkast eller bruk av avføringsmidler).b

I motsetning til anoreksi blir ikke bulimi så lett oppdaget. Bulimikeren er kanskje ikke spesielt tynn, og spisevanene hennes kan virke ganske normale — i hvert fall for andre. Men for bulimikeren er livet alt annet enn normalt. I virkeligheten er hun så intenst opptatt av mat at alt annet synes uviktig. «Jo mer jeg langet i meg og kastet opp, desto mindre brydde jeg meg om andre ting eller andre mennesker,» sier den 16 år gamle Melinda. «Jeg glemte faktisk hvordan det var å ha det gøy sammen med venner.»

Geneen Roth, som skriver om spiseforstyrrelser og gir undervisning i hvordan man skal takle det, omtaler en spiseorgie som «et tretti minutters anfall av galskap, et dykk ned i helvete». Hun sier at under en spiseorgie «er det ingenting som betyr noe — ikke venner, ikke familien . . . Det er ikke noe som betyr noe, utenom mat». En 17 år gammel bulimiker som heter Lydia, beskriver sin tilstand ved å bruke en helt spesiell sammenligning. «Jeg føler meg som en søppelkvern,» sier hun. «Dytt det inn, mal det opp, kast det ut. Om og om igjen det samme.»

Bulimikeren prøver desperat å forhindre den vektøkningen som normalt ville være et resultat av den ukontrollerte spisingen. Umiddelbart etter spiseorgien framkaller hun derfor oppkast eller tar avføringsmidler for å kvitte seg med maten før den kan bli omdannet til kroppsfett.c Bare tanken på dette kan nok virke frastøtende, men en erfaren bulimiker ser det på en annen måte. «Jo mer man fråtser og tømmer magen, desto lettere blir det,» forklarer sosialarbeideren Nancy Kolodny. «De første følelsene av vemmelse eller til og med frykt blir raskt erstattet av en uimotståelig trang til å gjenta dette bulimiske mønsteret.»

Bulimi er ytterst farlig. Stadig tømming av magen ved hjelp av oppkast gjør at munnen blir utsatt for etsende magesyrer, som kan slite vekk tannemaljen. Denne framgangsmåten kan også skade spiserøret, leveren, lungene og hjertet. I sjeldne tilfeller kan den forårsake rifter i magesekken og til og med døden. Overdreven bruk av avføringsmidler kan også være farlig. Det kan ødelegge tarmfunksjonene og dessuten føre til vedvarende diaré og blødning fra endetarmen. I likhet med oppkastmetoden kan misbruk av avføringsmidler i sjeldne tilfeller føre til døden.

Ifølge det amerikanske institutt for mentalhygiene er utbredelsen av spiseforstyrrelser stadig økende. Hva får én ung kvinne til å flørte med døden ved å vegre seg for å spise? Hvorfor blir en annen så intenst opptatt av mat at hun fråtser og deretter bekymrer seg så sterkt for vekten at hun føler seg tvunget til å kvitte seg med det hun har spist? Disse spørsmålene blir belyst i den neste artikkelen.

[Fotnoter]

Hva forårsaker spiseforstyrrelser?

«En spiseforstyrrelse dukker ikke plutselig opp ingensteds fra. Den er et symptom, et signal om at noe er galt i vedkommendes liv.» — Nancy Kolodny, sosialarbeider.

SPISEFORSTYRRELSER er ikke noe nytt. Anoreksi ble første gang formelt diagnostisert i 1873, og symptomene er etter sigende blitt observert så langt tilbake som for 300 år siden. Men etter den annen verdenskrig ser det ut til at tallet på anorektikere har økt dramatisk. Det forholder seg på samme måte med bulimi. Tilstanden har vært kjent i hundrevis av år, men i de senere tiårene har den, som en bok om emnet sier det, «føket inn i begivenhetenes sentrum».

Hva er det som ligger bak spiseforstyrrelser? Er de noe man arver, eller er de en uvanlig reaksjon på en kultur som forherliger det å være slank? Hvilken rolle spiller atmosfæren i familien? Disse spørsmålene er ikke lette å besvare. Om det å gi en nøyaktig karakteristikk av en spiseforstyrrelse sier sosialarbeideren Nancy Kolodny: «Det er ikke like enkelt som å diagnostisere for eksempel meslinger eller vannkopper, der en lege vet nøyaktig hva årsaken er, hvordan man pådrar seg sykdommen, hvor lenge den varer, og hva den beste behandlingen er.»

Forskerne trekker likevel fram en rekke faktorer som kan bidra til at det oppstår spiseforstyrrelser. La oss se på noen av dem.

Idealiseringen av det å være slank

I velstående land lar moteindustrien sylslanke modeller paradere foran unge og lettpåvirkelige tilskuere, som på den måten får innpodet forestillingen om at en jente bare er så vakker som hun er tynn. Dette tendensiøse budskapet tvinger mange kvinner til å strebe etter en kroppsvekt som både er usunn og urealistisk. Dr. Christine Davies sier: «Gjennomsnittskvinnen måler 165 centimeter og veier 66 kilo. Gjennomsnittsmodellen måler 180 centimeter og veier 50 kilo. Nittifem prosent av oss holder ikke mål og kommer aldri til å gjøre det.»

Trass i dette går noen kvinner til ytterligheter i sin streben etter det de oppfatter som den ideelle kropp. I en undersøkelse fra 1997 som omfattet 3452 kvinner, sa for eksempel 24 prosent at de var villige til å gi avkall på tre år av sitt liv for å oppnå det de anså som sin idealvekt. Ifølge denne undersøkelsen mente et ganske stort mindretall at «livet bare er verdt å leve hvis man er slank». Ettersom 22 prosent av de spurte sa at modellene i moteblad påvirket deres kroppsbevissthet da de var unge, trakk rapporten denne konklusjonen: «Det er ikke lenger mulig å benekte at bilder av modeller i mediene har enorm innvirkning på hvordan kvinner ser på seg selv.»

De som lettest lar seg besnære av medienes kunstige ideal, er naturlig nok de som ikke er særlig fornøyde med seg selv i utgangspunktet. Som sosialarbeideren Ilene Fishman sier, er det «selvaktelse som er det springende punkt». Det har vist seg at folk som aksepterer sitt utseende, sjelden blir intenst opptatt av mat.

Spising og følelser

Mange fagfolk mener at en spiseforstyrrelse har å gjøre med mer enn mat. Sosialarbeideren Nancy Kolodny sier: «En spiseforstyrrelse er et varselsignal som forteller deg at du må gjøre noe med en eller annen situasjon i livet ditt som du ignorerer eller unnviker. En spiseforstyrrelse er en påminnelse om at du ikke snakker ut om de stressfaktorene og frustrasjonene du kanskje opplever.»

Hva slags stressfaktorer og frustrasjoner? For noen kan det være snakk om problemer i hjemmet. Geneen Roth husker for eksempel at da hun var barn, ble mat — særlig søtsaker — hennes «forsvar mot slamrende dører og hevede røster». Hun sier: «Når jeg merket at det brygget opp til en krangel mellom foreldrene mine, flyttet jeg min bevissthet, like lett som man skifter TV-kanal, fra å være prisgitt mor og far til en verden der det ikke fantes noe annet enn meg og den søte smaken i munnen.»

Noen ganger har en spiseforstyrrelse enda dypere røtter. En bok om tenåringers forhold til sin egen kropp sier: «Undersøkelser har vist at de som plages av et seksuelt traume (misbruk eller overgrep), kanskje ubevisst prøver å beskytte seg ved å gjøre kroppen sin lite seksuelt tiltrekkende og ved å rette oppmerksomheten mot noe trygt, nemlig mat.» (The New Teenage Body Book) Men man bør naturligvis ikke være for snar til å trekke den slutning at en som lider av en spiseforstyrrelse, har vært utsatt for seksuelle overgrep.

Spiren til en spiseforstyrrelse kan også bli lagt i noe som kan virke som et harmonisk miljø. Ja, en som i høy grad kan risikere å utvikle anoreksi, er en jente som lever i et miljø der hun ikke er fri til å treffe sine egne avgjørelser eller til å gi uttrykk for sine negative følelser. I det ytre er hun føyelig, men i det indre er hun i opprør og føler at hun ikke har kontroll over livet sitt. Siden hun ikke våger å gjøre åpenlyst opprør, retter hun oppmerksomheten mot det hun i hvert fall kan ha kontroll over — kroppen sin.

Det bør likevel nevnes at spiseforstyrrelser ikke alltid er et resultat av familieproblemer eller et seksuelt traume. Hos noen oppstår det en spiseforstyrrelse rett og slett fordi vekt er et dominerende tema i familien. Det kan være at en av foreldrene er overvektig eller stadig prøver å slanke seg og formidler en overdrevent varsom — eller til og med fryktsom — holdning til mat. Hos andre er selve det å komme i puberteten en utløsende faktor. De kroppslige forandringene som hører med til det å bli voksen, kan få en jente til å føle at hun er tykk — særlig hvis hun utvikler seg raskere enn sine jevnaldrende. Hun går kanskje til ytterligheter for å holde de kvinnelige formene borte hvis hun synes at disse forandringene er skremmende.

I tillegg til å henvise til følelsesmessige faktorer sier noen forskere at det også kan være en fysisk faktor inne i bildet. De påpeker for eksempel at bulimi kan være forårsaket av kjemiske forhold i hjernen. De hevder at den delen av hjernen som kontrollerer humør og appetitt, er inne i bildet, og at dette kan forklare hvorfor det noen ganger er mulig å døyve bulimiske symptomer ved hjelp av antidepressive midler.

Det er uansett vanskelig for forskerne å trekke fram en enkelt faktor som forårsaker anoreksi eller bulimi. Men hva kan gjøres for å hjelpe dem som kjemper med disse spiseforstyrrelsene?

Spiseforstyrrelser — hva kan hjelpe?

HVIS datteren din har en spiseforstyrrelse, trenger hun hjelp. Utsett ikke å gjøre noe med problemet fordi du regner med at det vil forsvinne av seg selv. En spiseforstyrrelse er en komplisert lidelse, som både har med fysiske og følelsesmessige faktorer å gjøre.

Fagfolkene har lansert en forvirrende rekke ulike behandlinger for spiseforstyrrelser. Noen anbefaler medisinsk behandling. Andre går inn for psykoterapi. Mange sier at en kombinasjon av disse behandlingene er det mest virkningsfulle. I tillegg kommer familierådgivning, som noen sier er særlig viktig hvis anorektikeren eller bulimikeren fremdeles bor hjemme.a

Men selv om fagfolkene kan ha forskjellige synspunkter, er de fleste i hvert fall enige om én ting: Spiseforstyrrelser dreier seg ikke bare om mat. La oss se på noen av de dypereliggende faktorene man vanligvis må vie oppmerksomhet når man skal hjelpe noen til å overvinne anoreksi eller bulimi.

Likevektig kroppsbevissthet

«Jeg sluttet helt å kjøpe moteblad da jeg var omkring 24,» sier én kvinne. «Når jeg sammenlignet meg selv med modellene, hadde det en svært sterk og negativ virkning på meg.» Som allerede nevnt kan mediene forvrenge en jentes oppfatning av hva skjønnhet er. Ja, moren til en jente som har en spiseforstyrrelse, snakker om «den ubarmhjertige reklamen i aviser og tidsskrifter og på TV som forteller at man må være tynn, tynn, tynn». Hun sier: «Både datteren min og jeg liker å være slanke, men vi føler at det stadige bombardementet gjør dette til det viktigste i livet, noe som kommer foran alt annet.» Det er tydelig at det å overvinne en spiseforstyrrelse kan kreve at man får et nytt syn på hva ekte skjønnhet er.

Bibelen kan være til hjelp i denne forbindelse. Den kristne apostelen Paulus skrev: «La ikke deres pryd være den ytre, som består i å flette håret og ta på seg gullsmykker eller bære ytterkledninger, men la den være hjertets skjulte menneske i den uforgjengelige drakt, den stille og milde ånd, som er av stor verdi i Guds øyne.» — 1. Peter 3: 3, 4.

Peter sier at vi bør være mer opptatt av våre indre egenskaper enn av vårt fysiske utseende. Ja, Bibelen forsikrer oss: «Gud ser ikke som mennesket ser, for mennesket ser det som er synlig for øynene, men Jehova ser hvordan hjertet er.» (1. Samuelsbok 16: 7) Dette er til trøst, for selv om vi ikke kan forandre på visse trekk ved vår kroppsbygning, kan vi alltid forbedre vår personlighet. — Efeserne 4: 22—24.

Siden spiseforstyrrelser lett kan ramme dem som har lav selvaktelse, trenger du kanskje å revurdere ditt syn på deg selv. Riktignok sier Bibelen at vi ikke skal tenke høyere om oss selv enn nødvendig. (Romerne 12: 3) Men den sier også at selv en enslig spurv har verdi i Guds øyne, og den tilføyer: «Dere er mer verd enn mange spurver.» (Lukas 12: 6, 7) Bibelen kan derfor hjelpe deg til å utvikle sunn selvrespekt. Når du setter pris på kroppen din, vil du ta godt vare på den. — Jevnfør Efeserne 5: 29.

Men hva om du virkelig trenger å gå ned i vekt? Kanskje en sunn diett og et mosjonsprogram vil hjelpe. Bibelen sier jo at «kroppslig øving er nyttig», om enn i begrenset grad. (1. Timoteus 4: 8) Men du må aldri bli overdrevent opptatt av hvor mye du veier. I en undersøkelse om kroppsbevissthet ble det trukket følgende konklusjon: «Kanskje det lureste man kan gjøre, er å få rikelig med mosjon — og akseptere seg selv slik man er, i stedet for å prøve å leve opp til et snevert definert og vilkårlig ideal.» En 33 år gammel kvinne i USA fant at denne innstillingen var nyttig. «Jeg har hatt én grunnleggende regel,» sier hun. «Arbeid for å forandre det du realistisk sett kan forandre, og ikke bruk tid på å bekymre deg om resten.»

Hvis du har et positivt syn på livet og supplerer dette med en sunn diett og et rimelig mosjonsprogram, vil du sannsynligvis klare å gå ned de kiloene du eventuelt trenger å gå ned.

Å finne «en sann venn»

Etter å ha undersøkt en rekke bulimikere konkluderte professor James Pennebaker med at syklusen av spising og tømming av magen for en stor del tvang disse kvinnene til å leve et hemmelig liv. Han sier: «Så å si alle sammen fortalte spontant om hvor uforholdsmessig mye tid og krefter de brukte på å skjule spisevanene sine for nære venner og familiemedlemmer. De levde alle på en løgn og hatet det.»

Et viktig skritt på veien til helbredelse er derfor å bryte tausheten. Både anorektikere og bulimikere trenger å snakke om problemet. Men med hvem? Et bibelsk ordspråk sier: «En sann venn viser alltid kjærlighet og er en bror som er født med tanke på tider med trengsel.» (Ordspråkene 17: 17) En slik «sann venn» kan være en forelder eller en annen moden voksen. Noen har også funnet det nødvendig å betro seg til en som har erfaring i å behandle spiseforstyrrelser.

Jehovas vitner har enda en ressurs — menighetens eldste. Disse mennene kan være «som et ly mot vinden og et skjul mot det kraftige regnværet, som strømmer av vann i et vannløst land, som skyggen av en veldig, steil klippe i et utpint land». (Jesaja 32: 2) De eldste er selvfølgelig ikke leger, så i tillegg til deres nyttige veiledning trenger du kanskje fremdeles medisinsk behandling. Men disse åndelig kvalifiserte mennene kan likevel gi deg god støtte og bidra til helbredelsesprosessen.b — Jakob 5: 14, 15.

Den som kan være din mest fortrolige venn, er imidlertid din Skaper. Salmisten skrev: «Kast din byrde på Jehova, og han skal støtte deg. Aldri skal han tillate at den rettferdige vakler.» (Salme 55: 22) Ja, Jehova Gud er interessert i sine jordiske barn. Forsøm derfor aldri å be til ham og fortelle ham om dine dypeste bekymringer. Peter formaner oss: «[Kast] all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere.» — 1. Peter 5: 7.

Når det er nødvendig med sykehusinnleggelse

Sykehusinnleggelse er ingen kur i seg selv. Men hvis en jente er blitt alvorlig underernært på grunn av anoreksi, kan hun trenge spesiell behandling. Det er riktignok ikke lett for en forelder å ta dette skrittet. Tenk for eksempel på Emily, som hadde en datter som måtte innlegges på sykehus etter at livet ble, som Emily sier det, «uutholdelig både for henne og for oss». Hun tilføyer: «Å ta henne med til sykehuset, gråtende, var det vanskeligste jeg noensinne har gjennomgått, den verste dagen jeg noensinne har opplevd.» Det var på samme måte med Elaine, som også hadde en datter som måtte innlegges på sykehus. Hun forteller: «Jeg tror at det verste øyeblikket jeg kan huske, er da hun var på sykehuset og nektet å spise og de måtte gi henne næring gjennom en sonde. Jeg følte at de hadde knekket viljen hennes.»

Sykehusinnleggelse er kanskje ikke noen særlig hyggelig tanke, men i noen tilfeller kan det være nødvendig. For en rekke av dem som har spiseforstyrrelser, baner det veien for helbredelse. Emily sier om datteren sin: «Det var virkelig nødvendig å få henne inn på sykehus. Det var utvilsomt sykehusinnleggelsen som hjalp henne til å begynne å bli bedre.»

Et liv uten spiseforstyrrelser

Som en del av helbredelsesprosessen må anorektikeren eller bulimikeren lære seg å leve uten en spiseforstyrrelse. Dette kan være vanskelig. Kim anslår for eksempel at hun i sin anorektiske periode tok av 18 kilo på ti måneder. Men å legge på seg 16 av disse kiloene tok henne ni år! Hun sier: «Med store vanskeligheter lærte jeg langsomt å spise normalt igjen, uten å telle hver kalori, å veie maten, å bare spise ’trygg’ mat, å få panikk hvis jeg ikke kjente ingrediensene i en gryterett eller en dessert, eller å bare spise på restauranter som hadde salatbarer.»

Men for Kim innbefattet helbredelsesprosessen noe mer. «Jeg lærte å forstå følelsene mine og å uttrykke dem med ord i stedet for gjennom handlinger eller spisevaner,» sier hun. «Da jeg ble kjent med nye måter å ta opp og løse konflikter med andre på, ble det mulig for meg å ha et nærere forhold til venner og familie.»

Å overvinne en spiseforstyrrelse er utvilsomt en utfordring, men til sjuende og sist er det anstrengelsene vel verdt. Det er Jean, som ble sitert i den første artikkelen i denne serien, overbevist om. Hun sier: «Å vende tilbake til de unormale spisevanene ville være som å komme tilbake til en polstret celle etter å ha levd en tid i frihet.»

[Fotnoter]

[Ramme på side 11]

Å legge grunnlaget for helbredelse

HVA bør du gjøre hvis du er redd for at datteren din har en spiseforstyrrelse? Du kan opplagt ikke ignorere situasjonen. Men hvordan skal du bringe emnet på bane? «Å spørre henne direkte fungerer i noen tilfeller, men det kan like gjerne ende med følelsen av å ha stanget hodet mot veggen,» sier forfatteren Michael Riera.

Av den grunn kan det være at en mykere framgangsmåte er mer virkningsfull. Riera anbefaler: «Når du snakker med datteren din, trenger hun å forstå og føle at du ikke anklager henne for å drive med noe galt. Hvis du klarer å skape en slik stemning, vil mange ungdommer være ganske oppriktige overfor deg og til og med føle en viss lettelse. Noen foreldre har oppnådd gode resultater ved å skrive brev til datteren sin der de forteller om sin bekymring og gir uttrykk for støtte. Når de så snakker med henne, er grunnlaget allerede lagt.»

[Ramme på side 12]

En utfordring for foreldre

FORELDRE som har et barn som lider av en spiseforstyrrelse, blir stilt overfor en rekke utfordringer. «Du må være laget av jern eller stein,» sier én far. «Du ser ditt eget barn bli ødelagt like for øynene på deg.»

Hvis du har en datter som lider av en spiseforstyrrelse, er det bare normalt at du til tider blir frustrert over den egenrådige oppførselen hennes. Men vær tålmodig. Slutt aldri å vise kjærlighet. Emily, som har en datter som har hatt en spiseforstyrrelse, innrømmer at dette ikke alltid var så lett. Ikke desto mindre sier hun: «Jeg prøvde alltid å kjærtegne henne; jeg prøvde å omfavne henne; jeg prøvde å kysse henne. . . . Jeg tenkte at hvis jeg sluttet å vise henne varme og kjærlighet, ville vi aldri finne tilbake til hverandre.»

Noe av det beste du kan gjøre for å hjelpe datteren din til å overvinne en spiseforstyrrelse, er å kommunisere med henne. Når du gjør det, må du kanskje lytte mer enn du snakker. Motstå dessuten fristelsen til å avbryte henne med slike kommentarer som: «Det er ikke sant», eller: «Du må ikke føle det sånn.» Ja, la være å ’lukke ditt øre for den ringes klagerop’. (Ordspråkene 21: 13) Når det er åpen kommunikasjon, vil en ungdom ha et sted å vende seg i vanskelige perioder og kanskje være mindre tilbøyelig til å ty til usunne spisevaner.