Mange av ekspertene kaller fedme en sykdom og sier at det ligger i genene, at det er arvelig, og at det er noe i kroppen som gjør at en er bestemt til å være fet. Men ikke alle forskere er enig i fedmeteoriene. Publikasjonen Annals of the New York Academy of Sciences sier at overvekt i seg selv, uansett hva grunnårsaken er, kan være ansvarlig for forandringene i kroppens kjemi: «Når en først er blitt overvektig, kan det være at fedmen blir stabilisert av sekundære stoffskifteforandringer som den selv setter i gang.»

Den ovennevnte publikasjonen betviler også teorien om at en er bestemt til å bli overvektig, og sier at den «kommer med lite som støtter den ene eller den andre hypotesen». Problemer med kjertlene blir også oppgitt som grunner til overvekt, særlig problemer med skjoldbruskkjertelen, som spiller en viktig rolle i reguleringen av stoffskiftet. Noen mener imidlertid at svikt i skjoldbruskkjertelen kan skyldes at en spiser for mye. En lege i Texas, dr. Riggle, sier om dette: «Skjoldbruskkjertelen styrer stoffskiftet, og det gjør hypofysen også. Men vi må huske at mennesker som tillegger seg dårlige spisevaner og får i seg lite næring, er årsak til at disse kjertlene ikke får de næringsstoffene de trenger for å fremstille sine produkter. Så problemene med kjertlene kan begynne med et dårlig kosthold.»

Den enkle grunnen som så mange, også fedmeforskere, forbinder med fedme, er at en spiser for mye: «For de fleste overvektige mennesker er imidlertid ansamlingen av overflødige kilo og fettvev sannsynligvis et tegn på en lang og ofte snikende prosess: de inntar flere kalorier i løpet av et tilstrekkelig antall dager enn de kalorier som forbrukes til muskelarbeid eller i stoffskiftet.» (Annals of the New York Academy of Sciences, 1987, side 343) De helsemessige farene de dermed utsetter seg for, er alvorlige:

«Fedme er forbundet med en rekke helsemessige risikoer. Det kan svekke både hjerte- og lungefunksjonen, svekke de endokrine kjertlenes funksjoner og medføre følelsesmessige problemer. Høyt blodtrykk, svekket evne til å omsette glukose og for høyt kolesterolinnhold er vanligere hos overvektige enn hos dem med normal vekt. Det er derfor ikke overraskende at fedme kan bidra til sykdom og død hos personer som har høyt blodtrykk, har hatt slag, har type II-diabetes, visse krefttyper eller sykdom i galleblæren. I det lange løp blir fedme også betraktet som en uavhengig risikofaktor når det gjelder hjerteåreforkalkning.» — JAMA, den amerikanske legeforenings tidsskrift, 4. november 1988, side 2547.

Forskere lar ikke bare selve vekten være grunnlaget for sin bedømmelse, men mener at andelen av fett i kroppen er en bedre rettesnor for hvorvidt en er overvektig. De definerer overvekt som fedme når 20—25 prosent av kroppsvekten hos menn er fett, og når 25—30 prosent av vekten hos kvinner er fett.

Det er klart at det er mangler ved høyde-vekttabeller som oppgir normalvekten med ett bestemt tall som bare er basert på høyden. Som en forsker sa: «Det som tabellene ikke forteller, er at to mennesker som er like høye og veier like mye, kan være svært forskjellige når det gjelder graden av fedme og den allmenne fysiske tilstand. Magert vev og muskler veier mer pr. volum enn fett, så vekt alene er ikke et særlig godt barometer for hvor sunn og frisk en er, eller hvor god form en er i.» Mer pålitelige veiledere, som riktignok også har sine mangler, er de tabellene som tar i betraktning alder, kjønn og kroppsbygning og oppgir som akseptabel vekt en vekt som gir rom for et visst avvik.

Mange tror at fettcellene er svært late og bare ligger rundt omkring i kroppen og tar opp plass, altfor stor plass. Fettvev er mer enn et depot for lagring av triglyserider (fettstoffer). Cirka 95 prosent av fettvevet er nøytralt fett, mens de resterende fem prosent er delt i byggematerialer, blod og blodkar og levende celler som er virksomme i kroppens stoffskifte. Disse cellene kan være svært grådige. De snapper til seg næringsstoffer i det blodet som sirkulerer gjennom kapillærene i fettvevet, og omdanner dem til fett. Bestemte hormoner bidrar enten til å bygge opp fett eller til å spalte fettet i fettsyrer som går over i blodet, for å dekke kroppens energibehov. Til enkeltes fortvilelse er ikke fettcellene deres late, men arbeider overtid!

Før trodde man at fettcellene i kroppen ikke økte i antall, bare i størrelse. Nyere forskning har vist at det ikke er tilfellet. Som én vitenskapelig kilde sier: «Fettvevet oppnår først større lagringskapasitet ved at fettinnholdet i det lagrede fettet, triglyserid, blir større, og senere, når tilgjengelige fettceller er helt fylt, ved at det dannes nye fettceller.» Når fettcellene nesten er tomme, er de svært små, men etter hvert som de blir tilført mer fett, kan diameteren bli ti ganger så stor, det vil si at volumet blir tusen ganger så stort.

Det er visse fettdepoter i kroppen hvor fettet lett samler seg. Et slikt depot hos menn er rundt mageregionen, og hos kvinner er det hoftene og lårene det går ut over. De som plages med det og slanker seg, ser at det er på disse stedene fettet holder seg lengst. Forskere har funnet at det på fettcellenes overflate er små molekyler som kalles alfa- og betareseptorer. Alfareseptorene stimulerer ansamlingen av fett, mens betareseptorene fremmer nedbrytningen av fett. De reseptorene som stimulerer ansamlingen, dominerer på fettcellene på hoftene og lårene hos kvinner og i bukregionen hos menn. En kvinne ble kvitt 15 prosent av kroppsfettet, men så å si ikke noe av fettet på hoftene og lårene. En mann gikk drastisk ned i vekt, men beholdt kulemagen.

Å telle kalorier er ikke en så enkel slankemetode som mange tror. Kalorier er ikke like. Hvis du spiser karbohydrater som inneholder 100 kalorier, kan du lagre 77 av dem som kroppsfett, mens 23 blir forbrent når du fordøyer karbohydratene. Men hvis du spiser en smørklatt som inneholder 100 kalorier, blir 97 lagret som fett — bare tre blir forbrukt til fordøyingen. Grunnen er at spisefett allerede er ganske likt kroppsfett kjemisk sett, så det lagres som det mye lettere. Å telle kalorier er bare en del av det hele. Det har også en del å si hvor disse kaloriene kommer fra. Kalori for kalori er fete matvarer mer fetende og mindre nærende enn karbohydrater. I en undersøkelse la menn som spiste for mye karbohydratrik kost, på seg 13,5 kilo på sju måneder, mens menn som spiste for mye fett, la på seg 13,5 kilo på tre måneder.