Hva sier Bibelen om Gud og Jesus?

HVIS noen leste Bibelen fra perm til perm uten å ha noen forutfattet mening om en treenighet, ville de da selv ha dannet seg en slik oppfatning? Nei, det ville de ikke.

For en objektiv leser er det helt tydelig at bare Gud er den Allmektige, Skaperen, at han er atskilt og forskjellig fra enhver annen, og at Jesus, også i sin førmenneskelige tilværelse, er atskilt og forskjellig fra Gud, en skapning, som er underordnet Gud.

Gud er én, ikke tre

DEN bibelske lære som går ut på at Gud er én, blir kalt monoteisme. Og L. L. Paine, som er professor i kirkehistorie, gir uttrykk for at monoteismen i sin reneste form ikke gir rom for læren om en treenighet: «Det gamle testamente er strengt monoteistisk. Gud er ett personlig vesen. Den oppfatning at læren om en treenighet skulle finnes der, . . . er fullstendig uten noe grunnlag.»

Ble den monoteistiske oppfatning forandret etter at Jesus kom til jorden? Paine svarer: «På dette punkt er det ikke noe brudd mellom Det gamle testamente og Det nye testamente. Den monoteistiske tradisjon fortsetter. Jesus var jøde, og han ble opplært i Det gamle testamentes skrifter av jødiske foreldre. Hans lære var tvers igjennom jødisk; den var ganske visst et nytt evangelium, men ikke en ny teologi. . . . Og han godtok og trodde selv på den jødiske monoteismes viktige skriftsted: ’Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én.’»

Disse ordene står i 5. Mosebok 6: 4. Den katolske oversettelsen The New Jerusalem Bible (NJB) gjengir dette skriftstedet slik: «Hør, Israel: Jahve vår Gud er den ene, den eneste Jahve.»a I dette versets grammatiske oppbygning er det ikke noe som antyder at ordet «ene» betyr noe annet enn én person.

Den kristne apostelen Paulus antydet heller ikke at det hadde funnet sted en forandring i Guds natur, selv ikke etter at Jesus hadde kommet til jorden. Han skrev: «Gud er én.» — Galaterne 3: 20; se også 1. Korinter 8: 4—6.

Gjennom hele Bibelen blir Gud tusener av ganger omtalt som én person. Når han taler, er det som et udelt enkeltvesen. Bibelen kunne ikke være klarere på dette punkt. Som Gud uttrykker det: «Jeg er Jehova. Det er mitt navn; og jeg gir ingen annen min ære.» (Jesaja 42: 8, NW) «Jeg er Herren [Jehova, NW] din Gud . . . Du skal ikke ha andre guder enn meg.» (Uthevet av oss) — 2. Mosebok 20: 2, 3.

Hvorfor skulle alle bibelskribentene under inspirasjon omtale Gud som én person hvis han i virkeligheten var tre personer? Hvilken hensikt ville det tjene, bortsett fra å villede folk? Hvis Gud bestod av tre personer, ville han naturligvis ha fått sine bibelskribenter til å gjøre det helt klart, slik at det ikke kunne herske noen tvil om det. I det minste ville de som skrev ned de kristne greske skrifter, og som personlig var i kontakt med Guds egen Sønn, ha gjort det. Men de gjorde det ikke.

Det bibelskribentene har gjort helt klart, er i stedet at Gud er én Person — et unikt, udelt Vesen, som ikke har noen som er hans like: «Jeg er Herren [Jehova, NW], det er ingen annen, foruten meg er det ingen Gud.» (Jesaja 45: 5) «Du alene, du som har navnet Herren [Jehova, NW], er Den Høyeste over hele jorden.» — Salme 83: 19.

Ikke flere personer i én Gud

JESUS kalte Gud «den eneste sanne Gud». (Johannes 17: 3) Han omtalte aldri Gud som en guddom som består av flere personer. Det er grunnen til at ingen annen enn Jehova blir kalt den Allmektige i Bibelen. Hvis andre var blitt omtalt som det, ville det ha vært i strid med betydningen av ordet «allmektig». Verken Jesus eller den hellige ånd blir noen gang kalt det, for det er bare Jehova som er den Høyeste. I 1. Mosebok 17: 1 erklærer han: «Jeg er Gud Den Allmektige.» Og 2. Mosebok 18: 11 sier: «Herren [Jehova, NW] er større enn alle guder.»

I de hebraiske skrifter har ordet ʼelohʹah (gud) to flertallsformer, nemlig ʼelo·himʹ og ʼelo·hehʹ. Disse flertallsformene viser vanligvis til Jehova, og de blir da oversatt med entallsordet «Gud». Viser disse flertallsformene at Gud er en treenighet? Nei, de gjør ikke det. William Smith sier: «Den fantasifulle oppfatning at [ʼelo·himʹ] sikter til en treenighet av personer i guddommen, finner nå neppe støtte blant filologer. Enten er det det grammatikere kaller majestetsflertall, eller så betegner det den guddommelige styrkes fylde, summen av de krefter som Gud fremviser.» — A Dictionary of the Bible.

Et vitenskapelig tidsskrift som drøfter semittiske språk, sier om ʼelo·himʹ: «Ordet [settes] nesten uten unntagelse . . . sammen med et verbal i entall og tar adjektivisk attributt i entall.» (The American Journal of Semitic Languages and Literatures) Tittelen ʼelo·himʹ forekommer for eksempel 35 ganger i skapelsesberetningen, og hver gang er det verbet som beskriver hva Gud sa og gjorde, i entall. (1. Mosebok 1: 1 til 2: 4) Dette tidsskriftet trekker derfor følgende slutning: «ʼElo·himʹ må snarere forklares som en forsterkende flertallsform, som betegner storhet og majestet.»

ʼElo·himʹ betyr ikke «personer», men «guder». De som hevder at dette ordet betegner en treenighet, gjør seg derfor til polyteister, tilbedere av mer enn én Gud. Hvordan kan vi si det? Fordi det ville bety at det var tre guder i treenigheten. Men nesten alle som støtter treenighetslæren, forkaster den oppfatning at treenigheten består av tre atskilte guder.

Bibelen bruker også ordene ʼelo·himʹ og ʼelo·hehʹ når den omtaler flere falske guder. (2. Mosebok 12: 12; 20: 23) Men andre ganger kan det siktes til en enkelt falsk gud, for eksempel da filisterne talte om «Dagon, guden [ʼelo·hehʹ] sin». (Dommerne 16: 23, 24) Ba’al blir kalt «gud» (ʼelo·himʹ). (1. Kongebok 18: 27) Ordet brukes dessuten om mennesker. (Salme 82: 1, 6) Moses fikk beskjed om at han skulle tjene som «Gud» (ʼelo·himʹ) for Aron og for farao. — 2. Mosebok 4: 16; 7: 1.

Når titlene ʼelo·himʹ og ʼelo·hehʹ blir brukt om falske guder og til og med om mennesker, er det innlysende at det ikke betyr at de enkelte var flere guder. Det at ordet ʼelo·himʹ eller ʼelo·hehʹ blir brukt om Jehova, betyr heller ikke at han er mer enn én person, spesielt ikke når vi tar i betraktning det vitnesbyrd Bibelen for øvrig kommer med.

Jesus, en særskilt skapning

DA Jesus var på jorden, var han et menneske, skjønt han var fullkommen, ettersom Gud hadde overført Jesu livskraft til Marias morsliv. (Matteus 1: 18—25) Dette var imidlertid ikke hans begynnelse. Han sa selv at han hadde «steget ned fra himmelen». (Johannes 3: 13) Det var derfor bare naturlig at han senere sa til sine etterfølgere: «Hva så når dere ser Menneskesønnen stige opp dit hvor han var før?» — Johannes 6: 62.

Jesus hadde altså en tilværelse i himmelen før han kom til jorden. Men var det som en av personene i en allmektig, evig, treenig Gud? Nei, for Bibelen viser tydelig at Jesus i sin førmenneskelige tilværelse var et skapt åndevesen, akkurat som engler var åndevesener som var blitt skapt av Gud. Verken englene eller Jesus hadde eksistert før de ble skapt.

I sin førmenneskelige tilværelse var Jesus «all skapningens førstefødte». (Kolosserne 1: 15, Erik Gunnes’ oversettelse [EG]; se også NJB) Han var «Guds skapnings begynnelse». (Åpenbaringen 3: 14, Lyder Bruns oversettelse [LB]) Ordet «begynnelse» (gresk: ar·kheʹ) kan ikke med rette fortolkes dit hen at Jesus var den som ’påbegynte’ Guds skapning. Noen oversettelser gjengir ordet ar·kheʹ med «opphavet», men i sine bibelske skrifter bruker Johannes forskjellige former av dette greske ordet over 20 ganger, og de har alltid den vanlige betydningen «begynnelse». Ja, Jesus ble skapt av Gud som Guds usynlige skapnings begynnelse, som den første av Guds usynlige skapninger.

Legg merke til hvor godt disse uttalelsene om Jesu opprinnelse svarer til de uttalelser den symbolske «visdommen» i den bibelske boken Ordspråkene kommer med: «Herren [Jehova, NW] skapte meg som sitt første verk, før sine andre gjerninger, i fordums tid. Før fjellene ble senket ned, før haugene ble til, ble jeg født, før han hadde skapt jord og mark og jorderikes første muldklump.» (Ordspråkene 8: 12, 22, 25, 26, eldre norsk oversettelse [EN]) Selv om ordet «visdommen» blir brukt for å personifisere den som Gud skapte, er de fleste bibelforskere enige om at det egentlig er et billedlig uttrykk som blir brukt om Jesus som en åndeskapning i hans førmenneskelige tilværelse.

Som «visdommen» i sin førmenneskelige tilværelse sier Jesus videre at han var «verksmester hos [Gud]». (Ordspråkene 8: 30, EN) I harmoni med denne rollen som verksmester sier Kolosserne 1: 16 om Jesus at «alt er skapt ved ham».

Det var altså ved hjelp av sin «verksmester» den allmektige Gud skapte alle andre ting. Bibelen oppsummerer det hele på denne måten: «For oss er det bare én Gud, Faderen. Av ham er alle ting . . . Og for oss er det bare én Herre, Jesus Kristus. Ved ham er alle ting.» (Uthevet av oss) — 1. Korinter 8: 6.

Det var uten tvil til denne verksmesteren Gud sa: «La oss skape mennesker i vårt bilde.» (1. Mosebok 1: 26) Noen har hevdet at ordene «oss» og «vårt» i denne uttalelsen antyder at det er tale om en treenighet. Men hvis du sa: ’La oss lage noe til oss selv’, ville ingen normalt oppfatte dette som om du mente at du var sammensatt av flere personer. Du mente ganske enkelt at to eller flere personer skulle samarbeide om noe. Slik var det også da Gud brukte ordene «oss» og «vårt». Han talte ganske enkelt til en annen person, hans første åndeskapning, verksmesteren Jesus i hans førmenneskelige tilværelse.

Kan Gud bli fristet?

I MATTEUS 4: 1 står det at Jesus ble ’fristet av djevelen’. Etter at Satan hadde vist Jesus «alle verdens riker og deres herlighet», sa han: «Alt dette vil jeg gi deg, dersom du faller ned og tilber meg.» (Matteus 4: 8, 9) Satan forsøkte å få Jesus til å være illojal mot Gud.

Men hvilken prøve på Jesu lojalitet ville dette være hvis han var Gud? Kunne Gud gjøre opprør mot seg selv? Nei, men engler og mennesker kan gjøre opprør mot Gud, noe de også har gjort. At Jesus ble fristet, ville bare være forståelig hvis han ikke var Gud, men et særskilt individ som hadde sin egen frie vilje, en som kunne ha vært illojal hvis han hadde valgt å være det, slik som en engel eller et menneske.

Det er derimot utenkelig at Gud skulle kunne synde og være illojal mot seg selv. «Fullkomment er hans verk . . . En trofast Gud, . . . rettferdig og rettvis er han.» (5. Mosebok 32: 4) Hvis Jesus hadde vært Gud, kunne han derfor ikke ha blitt fristet. — Jakob 1: 13.

Ettersom Jesus ikke var Gud, kunne han ha vært illojal. Men han forble trofast og sa: «Bort fra meg, Satan! For det er skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og bare ham skal du tjene.» — Matteus 4: 10.

Hva bestod løsepengen i?

EN AV de viktigste grunnene til at Jesus kom til jorden, får oss også til å sette spørsmålstegn ved treenighetslæren. Bibelen sier: «Det er én Gud og én mellommann mellom Gud og mennesker, et menneske, Kristus Jesus, som gav seg selv som en tilsvarende løsepenge for alle.» — 1. Timoteus 2: 5, 6, NW.

Jesus, som var et fullkomment menneske, verken mer eller mindre, ble en løsepenge som nøyaktig erstattet det Adam hadde forspilt — retten til fullkomment menneskelig liv på jorden. Apostelen Paulus kunne derfor med rette kalle Jesus «den siste Adam». Paulus sa også i denne forbindelse: «Likesom alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus.» (1. Korinter 15: 22, 45) Jesu fullkomne menneskeliv var den «tilsvarende løsepenge» som den guddommelige rettferdighet krevde — verken mer eller mindre. Også når det gjelder menneskelig rettsoppfatning, er det et grunnleggende prinsipp at den pris som skal betales, skal svare til den urett som er blitt begått.

Men hvis Jesus var en del av en guddom, ville gjenløsningsprisen ha vært uendelig mye høyere enn Guds egen lov krevde. (2. Mosebok 21: 23—25; 3. Mosebok 24: 19—21) Adam, som syndet i Eden, var bare et fullkomment menneske, ikke Gud. For at løsepengen virkelig skulle være i harmoni med Guds rettferdighet, måtte den være av nøyaktig samme verdi — et fullkomment menneske, «den siste Adam». Da Gud sendte Jesus til jorden som en løsepenge, gjorde han derfor Jesus til det som ville tilfredsstille rettferdigheten, ikke til en inkarnasjon, ikke til et gudmenneske, men til et fullkomment menneske, som var «stilt lavere enn englene». (Hebreerne 2: 9; jevnfør Salme 8: 6, 7.) Hvordan kunne en del av en allmektig guddom — Faderen, Sønnen eller den hellige ånd — noen gang ha blitt lavere enn englene?

I hvilken forstand var Jesus den «enbårne Sønn»?

BIBELEN kaller Jesus Guds «enbårne Sønn». (Johannes 1: 14; 3: 16, 18; 1. Johannes 4: 9) Treenighetslærens tilhengere sier at Guds Sønn er evig, ettersom Gud er evig. Men hvordan kan en person være en sønn og samtidig være like gammel som sin far?

Treenighetslærens tilhengere hevder at når uttrykket ’enbåren’ brukes om Jesus, så betyr det ikke at hans liv hadde en begynnelse. Men hvorfor bruker Bibelen det samme greske ordet for ’enbåren’ når den beskriver Isaks forhold til Abraham? Hebreerne 11: 17 (EN) omtaler Isak som Abrahams «enbårne». Det kan ikke være noen tvil om at Isak var enbåren i ordets vanlige betydning og ikke jevnbyrdig med sin far hva tid eller stilling angår.

Det greske grunnordet for ’enbåren’, som blir brukt om Jesus og Isak, er mo·no·ge·nesʹ, av moʹnos, som betyr «eneste», og giʹno·mai, et rotord som betyr «å frembringe», «å bli (bli til)». (Strongs Exhaustive Concordance) Mo·no·ge·nesʹ blir følgelig definert slik: «Enestefødt, enesteavlet, det vil si et enebarn.» — A Greek and English Lexicon of the New Testament av E. Robinson.

En teologisk ordbok som er redigert av Gerhard Kittel, sier: «[Mo·no·ge·nesʹ] betyr ’av eneste byrd’, det vil si uten brødre eller søstre.» (Theological Dictionary of the New Testament) Denne boken sier også at i Johannes 1: 18, Johannes 3: 16, 18 og 1. Johannes 4: 9 «blir Jesu forhold ikke bare sammenlignet med et enebarns forhold til sin far. Det er den enbårnes forhold til Faderen».

Jesu, den enbårne Sønns, liv hadde derfor en begynnelse. Og den allmektige Gud kan med rette kalles hans Far i samme betydning som en jordisk far, for eksempel Abraham. (Hebreerne 11: 17) Når Bibelen sier at Gud er Jesu «Far», betyr det følgelig det den sier — at de er to atskilte personer. Gud er senior. Jesus er junior — hva tid, stilling, makt og kunnskap angår.

Når en tar i betraktning at Jesus ikke var Guds eneste åndesønn som ble skapt i himmelen, er det tydelig hvorfor uttrykket «den enbårne Sønn» ble brukt i hans tilfelle. Utallige andre skapte åndevesener, engler, blir også kalt «Guds sønner» i samme betydning som Adam var det, for deres livskraft kom fra Jehova Gud, livets Kilde. (Job 38: 7; Salme 36: 10; Lukas 3: 38) Men de ble alle skapt ved den «enbårne Sønn», den eneste som ble direkte frembrakt av Gud. — Kolosserne 1: 15—17.

Ble Jesus betraktet som Gud?

I BIBELEN blir Jesus ofte kalt Guds Sønn, men i det første århundre var det aldri noen som oppfattet ham som Gud Sønn. Til og med demonene, som «tror at Gud er én», visste på grunnlag av det de hadde opplevd i åndeverdenen, at Jesus ikke var Gud. De tiltalte derfor Jesus med rette som den særskilte «Guds Sønn». (Jakob 2: 19; Matteus 8: 29) Og da Jesus døde, visste de hedenske romerske soldatene som stod der, så mye at de kunne si at det de hadde hørt av hans etterfølgere, måtte være riktig, ikke at Jesus var Gud, men at «sannelig, han var Guds Sønn!» — Matteus 27: 54.

Uttrykket «Guds Sønn» viser følgelig til Jesus som et atskilt, skapt vesen, ikke som en del av en treenighet. Som Guds Sønn kunne han ikke være Gud, for Johannes 1: 18 sier: «Ingen har noen gang sett Gud.»

Disiplene betraktet Jesus som den ene «mellommann mellom Gud og mennesker», ikke som Gud selv. (1. Timoteus 2: 5) Ettersom en mellommann er en annen enn dem han tjener som mellommann for, ville det være selvmotsigende å si at Jesus er den ene av de partene som han forsøker å forlike. Det ville være å fremstille ham som noe han ikke er.

Bibelen er klar og konsekvent når den taler om Guds forhold til Jesus. Jehova Gud er alene den Allmektige. Han skapte den førmenneskelige Jesus direkte. Jesus hadde derfor en begynnelse og kunne aldri være like mektig eller like evig som Gud.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 14]

Ettersom Jesus ble skapt av Gud, kommer han i annen rekke i forhold til Gud hva tid, makt og kunnskap angår

[Bilde på side 15]

Jesus sa at han hadde hatt en førmenneskelig tilværelse, for han var blitt skapt av Gud som Guds usynlige skaperverks begynnelse