Storslagne utsikter i gledens paradis

«Gud velsignet dem og sa til dem: ’Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen og alle dyr som det kryr av på jorden!’» — 1. MOSEBOK 1: 28.

1, 2. Hva er hensikten med det Jehova gjør for menneskene, og hvilke arbeidsoppgaver gav han Adam?

«GUD er kjærlighet,» leser vi i Bibelen. Han er på en kjærlig og uselvisk måte interessert i menneskene og arbeider uopphørlig for at de for bestandig skal kunne leve et trygt liv i et jordisk paradis hvor de kan ha god helse. (1. Johannes 4: 16; jevnfør Salme 16: 11.) Det første menneske, den fullkomne Adam, levde et trygt liv og hadde et interessant og gledebringende arbeid. Hans Skaper hadde gitt ham i oppdrag å dyrke den vakre Edens hage. Nå gav han ham enda et oppdrag, en spesiell og utfordrende oppgave. Beretningen om det som fant sted, lyder:

² «Og [Jehova] Gud tok jord og formet alle dyrene på marken og alle fuglene under himmelen, og han førte dem til mannen for å se hva han ville kalle dem. Det navnet mannen gav hver levende skapning, det skulle den ha. Så satte mannen navn på alt feet, alle fuglene under himmelen og alle ville dyr i marken.» — 1. Mosebok 2: 19, 20.

3. Hvorfor var ikke Adam og dyrene redde?

³ Mannen kalte hesten sus, oksen shohr, sauen seh, en geit ‛ez, en fugl ‛ohph, duen yoh·nahʹ, påfuglen tuk·kiʹ, løven ’ar·yehʹ eller ’ariʹ, bjørnen dov, apen qohph, hunden keʹlev, slangen na·chashʹ, og så videre.a Da han gikk bort til den elven som rant ut fra Edens hage, fikk han se fisk. Fisken gav han navnet da·gahʹ. Den ubevæpnede mannen var ikke redd for disse dyrene, verken de tamme eller de ville, eller for fuglene, og de var heller ikke redd for ham. Instinktivt anerkjente de ham som en som stod over dem, som en som var en høyere livsform. De var Guds skapninger, som hadde fått livet i gave av ham, og mannen hadde ikke noe ønske om eller noen trang til å skade dem eller ta fra dem livet.

4. Hva kan vi gå ut fra når det gjelder det at Adam satte navn på alle dyrene og fuglene, og hva slags opplevelse må dette ha vært?

⁴ Beretningen sier ikke noe om hvor lenge mannen ble vist de tamme og ville dyrene og fuglene under himmelen. Det hele foregikk under Guds ledelse. Adam tok seg sannsynligvis tid til å studere hvert av slagene for å finne ut hvilke særegne vaner de hadde, og hvilken spesiell måte de var skapt på. Så valgte han et navn som passet godt. Det kan bety at det gikk en god del tid. Det var svært interessant for Adam å bli kjent med de forskjellige dyreslagene på denne måten. Han måtte ha evne til å tale og god tenkeevne for å skille hvert av disse slagene fra hverandre med et passende navn.

5—7. a) Hvilke spørsmål ville sannsynligvis oppstå? b) Hvilke svar ble gitt i skapelsesberetningen i 1. Mosebok 1: 1—25?

⁵ I hvilken rekkefølge var alle disse skapningene blitt til? Ble landdyrene skapt før fuglene? Og når ble mennesket skapt i forhold til alle disse laverestående livsformene? Hvordan beredte Gud jordens overflate med tanke på en slik variasjon blant skapningene? Hvordan frembrakte han luften hvor fuglene kunne fly høyt oppe, hvordan skaffet han til veie drikkevann og vegetasjon som kunne tjene til føde, hvordan skapte han et stort lys som skulle skinne om dagen, slik at mennesket kunne se, og hvordan skapte han det mindre lyset, som skulle forskjønne natten? Hvorfor var været så mildt og varmt at mennesket kunne gå omkring og arbeide og sove uten å ha noe på seg?

⁶ Mannen behøvde ikke å gjette seg til svarene. Hans vitebegjær fortjente at han fikk fornuftige svar fra en autoritativ kilde som visste akkurat hvordan det forholdt seg. Han ble ikke forlatt som en uvitende sønn av Gud. Hans høye intelligens ble trolig beriket da han fikk høre den bemerkelsesverdige skapelsesberetningen som står i 1. Mosebok 1: 1—25.

⁷ Adam ble sikkert svært takknemlig da han fikk høre denne fascinerende beretningen. Den forklarte mye. Ut fra den måten den var formulert på, forstod han at det var tre lange tidsperioder som Gud kalte dager etter sin måte å måle tiden på, før den fjerde skapelsesperioden, da Gud gjorde de to store lysene synlige på himmelhvelvingen for å markere menneskets mye kortere dag eller døgn, som var på 24 timer. Denne kortere dagen for mennesket på jorden varte fra det store lyset gikk ned, til det gikk ned igjen. Adam ble også klar over at han kunne regne tiden i år, og han begynte uten tvil å telle de årene han levde. Det store lyset på himmelhvelvingen ville gjøre dette mulig for ham. Men når det gjaldt Guds skapelsesdager, som var lengre, forstod den første mannen at han levde på den sjette dagen for Guds jordiske skapergjerninger. Det var ikke blitt nevnt for ham at den sjette dagen var over, den dagen da alle landdyrene var blitt skapt, og da mennesket deretter var blitt skapt for seg selv. Nå forstod han i hvilken rekkefølge vegetasjonen, livet i havet, fuglelivet og landdyrene var blitt skapt. Men som det eneste menneske i Edens hage var ikke Adam det fullstendige uttrykk for Guds kjærlige hensikt med mennesket i det jordiske paradis.

Den første kvinne blir skapt

8, 9. a) Hva la den fullkomne mannen merke til blant dyrene, men hva kom han til når det gjaldt ham selv? b) Hvorfor var det passende at den fullkomne mannen ikke bad Gud om en som han kunne være sammen med? c) Hvordan beskriver den bibelske beretning skapelsen av den første kvinne?

⁸ Den første mannen, som hadde et fullkomment sinn og en fullkommen iakttagelsesevne, så at det var både hann og hunn blant fuglene og dyrene, og at de formerte seg etter sitt slag. Men for mennesket var det ikke slik. Hvis dette gjorde at han fikk lyst til å leve i fellesskap med en som var som ham selv, fant han ingen blant noen av dyrene, heller ikke blant apene. Adam trakk nok den slutning at det ikke fantes noen, for hvis det hadde gjort det, ville ikke Gud da ha ført denne skapningen til ham? Mannen var blitt skapt for seg selv, atskilt fra alle disse dyreslagene, og det var meningen at han skulle være annerledes! Han hadde ingen tilbøyelighet til å bestemme på egen hånd og skamløst be Gud, sin Skaper, om en som han kunne være sammen med. Det var passende at den fullkomne mannen overlot hele saken til Gud, for kort tid senere erfarte han at Gud hadde trukket sine egne slutninger om situasjonen. Beretningen sier om dette og det som nå fant sted:

⁹ «For seg selv fant mannen ingen hjelper som var hans like [motstykke, NW]. Da lot [Jehova] Gud en dyp søvn komme over mannen. Og mens han sov, tok han et av hans ribben og fylte igjen med kjøtt. Av det ribbenet [Jehova] Gud hadde tatt fra mannen, bygde han en kvinne, og han førte henne bort til ham. Da sa mannen: ’Dette er da [endelig, EN] ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles kvinne, for av mannen er hun tatt.’ Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett. De var nakne, både mannen og hans hustru, men de skammet seg ikke.» — 1. Mosebok 2: 20⁠—25.

10. Hvordan reagerte den fullkomne mannen da den fullkomne kvinnen ble ført bort til ham, og hva ligger det kanskje i det han sa?

¹⁰ Det lå full tilfredshet i Adams ord da den fullkomne kvinnen ble ført fram for ham som en hjelper og et motstykke, og han sa at dette endelig var ben av hans ben og kjøtt av hans kjøtt. I betraktning av det han sa da han endelig fikk se sin nyskapte kone, kan det være at han hadde ventet en tid på å få sitt ytterst tiltalende motstykke. Da Adam beskrev sitt motstykke, kalte han henne «kvinne», ’ish·shahʹ, (bokstavelig «manninne») «for av mannen er hun tatt». (Se NW, referansebibelen, fotnoten til 1. Mosebok 2: 23.) Adam følte ikke at han hadde noe kjødelig slektskapsforhold til de fuglene eller landdyrene som Gud tidligere hadde gjort ham oppmerksom på for at han skulle sette navn på dem. Hans kjøtt var annerledes enn deres. Men denne kvinnen var virkelig av samme kjøtt som han. Det ribbenet som var tatt fra hans side, frembrakte det samme slags blod som var i hans egen kropp. (Se Matteus 19: 4—6, EN.) Nå hadde han noen som han kunne opptre som Guds profet for og dele den enestående skapelsesberetningen med.

11—13. a) Hvilke spørsmål kan ha oppstått da Adam fikk en kone? b) Hva var Guds hensikt med det første menneskepar? c) Hva skulle den fullkomne menneskelige familie spise?

¹¹ Hvorfor gav så mannens Skaper ham en kone? Var hensikten bare den at han skulle få en hjelper og et motstykke, en av samme slag som ham selv som skulle hindre at han ble ensom? Beretningen forklarer hva som var Guds hensikt, da den forteller om Guds velsignelse over deres ekteskap:

¹² «Da sa Gud: ’La oss skape mennesker i vårt bilde, som et avbilde av oss! De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden.’ Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem. Gud velsignet dem og sa til dem: ’Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen og alle dyr som det kryr av på jorden!’

¹³ Og Gud sa: ’Se, jeg gir dere alle planter som setter frø, så mange som det finnes på hele jorden, og alle trær som bærer frukt med frø i. De skal være til føde for dere. Og til alle dyr på jorden og alle fugler under himmelen og alt som kryper på jorden, alt som har livsånde i seg, gir jeg alle grønne planter til føde.’ Og det ble slik.» — 1. Mosebok 1: 26—30.

Det første menneskepars utsikter

14. Hvilken framtid hadde den fullkomne mannen og kvinnen når Gud velsignet dem, og hva kunne de med rette se for seg?

¹⁴ Så vidunderlig det var for denne fullkomne mannen og hans fullkomne kone å høre Guds røst, som fortalte dem hva de skulle gjøre, og velsignet dem! Med Guds velsignelse ville ikke livet deres være tomt, men de ville bli i stand til å gjøre det de fikk beskjed om. For en framtid som lå foran dem! Da det lykkelige ekteparet stod der i sitt hjem, Edens hage, grunnet de sikkert over hva som ville skje etter hvert som de handlet etter det som var Guds vilje med dem. De så inn i en fjern framtid og så for seg ikke bare ’hagen i Eden, et sted i øst’, men hele jorden, fylt med gledestrålende menn og kvinner. (1. Mosebok 2: 8) Mannen og kvinnen kunne virkelig fryde seg ved tanken på at alle disse var deres barn, deres etterkommere. Alle var fullkomne med en feilfri kropp og var evig unge. Alle hadde god helse og nøt livet, viste hverandre fullkommen kjærlighet og var forent i tilbedelsen av sin store Skaper, sin himmelske Far, sammen med den første far og mor. Den første mann og kvinne må ha følt en overveldende glede ved tanken på å ha en slik familie.

15, 16. a) Hvorfor ville det være rikelig med mat til den menneskelige familie? b) Hvilket arbeid ville den lykkelige familien ha etter hvert som den ble større?

¹⁵ Det ville være rikelig med mat til alle i denne menneskelige familie som fylte hele jorden. Det var rikelig med mat til å begynne med, der i Edens hage. Gud hadde sørget for dem og gitt dem sunn mat som skulle opprettholde livet deres; han hadde gitt dem alle planter som setter frø, og de trærne som bærer frukt. — Jevnfør Salme 104: 24.

¹⁶ Etter hvert som den lykkelige familien ble større, skulle den utvide hagen, slik at hagen omfattet områdene utenfor Edens grenser. Guds ord antyder at jorden utenfor Edens hage ikke var gjort i stand. Det var i hvert fall ingen som tok seg av den, og den var ikke dyrket i så høy grad som Edens hage. Det var derfor deres Skaper sa at de skulle ’legge jorden under seg’ etter hvert som de fylte den. — 1. Mosebok 1: 28.

17. Hvorfor ville det være rikelig med mat til den voksende befolkning, og hva ville til slutt bli resultatet etter hvert som hagen ble større?

¹⁷ Når de fullkomne menneskene som dyrket og passet hagen, utvidet den, ville den jorden de la under seg, gi stor avkastning for den voksende befolkningen. Til slutt ville hagen dekke hele jorden, og hele jorden ville være et paradis som blomstret som menneskehetens evige hjem. Det ville være et vakkert syn fra himmelen, og den himmelske Skaper kunne si at det var overmåte godt. — Jevnfør Job 38: 7.

18. Hvorfor ville det herske ro i den verdensomfattende Edens hage, og hva slags fred ville råde?

¹⁸ Hele jorden ville være like fredelig og rolig som Edens hage var da bare den nygifte mannen og kvinnen var der. En ville ikke behøve å være redd for at alle de dyrene og fuglene som Adam hadde studert og gitt navn, skulle være farlige eller kom til å gjøre en noe vondt. Akkurat som den første menneskelige far og mor skulle alle de andre fullkomne innbyggerne i det verdensomfattende paradiset råde over fiskene i havet, fuglene under himmelen og alt levende som rørte seg på jorden, også villdyrene ute på åpen mark. Disse laverestående skapningene hadde en instinktiv følelse av at de skulle være underlagt menneskene, som var skapt «i Guds bilde», og ville leve i fred med dem. De hensynsfulle, fullkomne menneskene som var herre over dem, ville avle en fredelig atmosfære blant dyrene. Den fredelige innflytelsen fra disse gudlignende menneskene ville bre seg utover og beskytte disse tilfredse laverestående skapningene. Framfor alt ville den fullkomne menneskehet ha fred med Gud, som brakte dem velsignelser som aldri ville bli tatt fra dem. — Jevnfør Jesaja 11: 9.

Gud hviler fra sine skapergjerninger

19. a) Hva må den første mann og kvinne ha vært klar over når det gjaldt Guds hensikt? b) Hva antydet Gud når det gjaldt tiden?

¹⁹ Når det fullkomne menneskepar tenkte over hvordan jorden til slutt kom til å bli når Guds hensikt ble gjennomført, ble de klar over at det ville ta tid før de fikk utført dette enestående oppdraget som Gud hadde gitt dem. Hvor lang tid? Det visste deres Skaper og himmelske Far. Han antydet for dem at rekken av skapelsesdager nå hadde nådd en ny slutt, og at det nå var «kveld», begynnelsen på en ny dag ifølge Guds egen avmerking av skapelsesdagene. Det skulle være en velsignet dag som var helliget Guds egen, rene, rettferdige hensikt. Den fullkomne mannen, Guds profet, merket seg dette. Den inspirerte beretningen forteller:

20. Hva sier Bibelens beretning om «den sjuende dagen»?

²⁰ «Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt. Og det ble kveld, og det ble morgen, sjette dag. Slik ble himmelen og jorden fullført med hele sin hær. Den sjuende dagen hadde Gud fullført hele sitt verk. Og Gud hvilte den sjuende dagen etter at han hadde gjort alt dette. Gud velsignet den sjuende dagen og lyste den hellig. For den dagen hvilte Gud etter det verk han hadde gjort da han skapte. Dette er fortellingen om himmelen og jorden da de ble skapt.» — 1. Mosebok 1: 31 til 2: 4.

21. a) Sier Bibelen at Gud avsluttet sin hviledag, og at den var overmåte god? Forklar. b) Hvilke spørsmål oppstår?

²¹ Beretningen sier ikke at Gud avsluttet sin hviledag, at han så at den var overmåte god, og at det ble kveld og morgen, en sjuende dag. Den sjuende dag er ennå ikke blitt erklært som overmåte god, slik de foregående seks dagene, skapelsesdagene, for den er ennå ikke over. Kan Jehova Gud erklære dagen overmåte god så langt? Har det hittil vært en dag med fredelig hvile for ham? Hva med den strålende framtid som den første mann og kvinne så for seg i paradiset på bryllupsdagen sin? Den neste artikkelen tar for seg hvordan situasjonen utviklet seg.

[Fotnote]

Hva svarer du?

◻ Hvilket oppdrag gav Gud Adam i tillegg til at han skulle passe hagen, og hva innebar det?

◻ Hva åpenbarer skapelsesberetningen i 1. Mosebok 1: 1—25?

◻ Hvordan ble den første kvinne skapt, og hvordan reagerte Adam på deres bryllupsdag?

◻ Hvilke framtidsutsikter hadde det første menneskepar?

◻ Hvordan antydet Gud at rekken av skapelsesdager hadde nådd en ny slutt?