KISJON-ELVEDALEN

(Kịsjon-).

Kisjon var navnet på den elven som nå kalles Nahr al-Muqatta (Nahal Qishon). Den snor seg i nordvestlig retning fra høydene ved Ta’anak over Jisre’el-sletten, eller Esdrelon-sletten (Emeq Yizreʽel), og renner så gjennom en trang kløft mellom Karmel-fjellet og en utløper fra Galilea-fjellene og deretter over sletten ved Akko (Akka, Acre) før den til slutt munner ut i Middelhavet. Avstanden i luftlinje fra Kisjons kilder til munningen i Akkabukta er 37 km. På den østlige delen av Jisre’el-sletten har Kisjon om våren en bredde på 6 m, og bredden øker med 3 m i den vestlige delen av sletten. Kisjon når sin største bredde, 20 m, på Akko-sletten. Mesteparten av elveløpet, men ikke de siste 10 km, tørker gjerne ut i løpet av sommeren. Men i regntiden blir elven flomstor og stri og går over sine bredder og river med seg alt som er i dens vei. De slettene Kisjon renner over, blir da sumpområder.

De hendelsene som førte til at israelittene på Baraks og Deboras tid ble befridd for kanaaneernes undertrykkelse, var knyttet til Kisjon-elvedalen. Barak og hans styrker stilte seg opp på Tabor-fjellet. Dette fikk hærføreren Sisera til å ta med seg sine velutstyrte styrker og 900 stridsvogner til Kisjon-elvedalen. (Dom 4: 6, 7, 12, 13) Israelittene var tilsynelatende underlegne militært sett. Men Barak og hans ti tusen mann gjorde som de fikk befaling om, og gikk ned fra Tabor-fjellet for å ta kampen opp mot fienden. Da grep Jehova Gud inn. «Fra himmelen kjempet stjernene, fra sine baner kjempet de mot Sisera.» – Dom 4: 14, 15; 5: 20.

Ifølge jødenes tradisjonelle oppfatning, som kommer til uttrykk i Josefus’ skrifter, «kom det et voldsomt uvær med styrtregn og hagl, og vinden drev regnet i ansiktet på kanaaneerne så de ikke kunne se klart og derfor ikke hadde noen nytte av sine buer og sine slynger». (Jewish Antiquities, V, 205 [v, 4]) Slike store nedbørmengder ville ha gjort marken til gjørme, med den følge at vognene ble satt ut av spill og hestene sank ned i sølen og fienden flyktet i skrekk for Baraks menn. Men uansett hvordan det skjedde, gikk det slik ved Jehovas hjelp at «hele Siseras leir falt for sverdets egg. Ikke en eneste ble tilbake». (Dom 4: 15, 16; se også Sl 83: 9, 10.) Fiendenes lik ble tydeligvis skylt bort av den lumske Kisjon-elven. (Dom 5: 21) Sisera selv unnslapp til fots, men led så en lite ærefull død for en kvinnes hånd – han ble drept av Jael, kenitten Hebers hustru. – Dom 4: 17–21.

Senere, i Israels konge Akabs regjeringstid, drepte profeten Elia 450 Ba’al-profeter i Kisjon-elvedalen. – 1Kg 18: 22, 40.

Man mener at «Megiddos vann» (Dom 5: 19) er Kisjon, og at «den elvedalen som ligger foran Jokneam» (Jos 19: 11), er Kisjon-elvedalen.