Framelsk rimelighet

La deres rimelighet bli kjent for alle mennesker. Herren er nær.» — FILIPPERNE 4: 5.

1. Hvorfor er det en utfordring å være rimelig i dagens verden?

«DET rimelige menneske» — den engelske journalisten sir Alan Patrick Herbert kalte det en mytisk skikkelse. Og noen ganger kan det virkelig se ut til at det ikke er noen rimelige mennesker igjen i denne splittede verden. Bibelen forutsa at folk nå i de kritiske «siste dager» skulle være «voldsomme», «egensindige» og «uforsonlige» — med andre ord alt annet enn rimelige. (2. Timoteus 3: 1—5) De sanne kristne setter likevel rimelighet høyt, for de vet at rimelighet er et trekk ved guddommelig visdom. (Jakob 3: 17) Vi tror ikke at det er umulig å være rimelig i en urimelig verden. I stedet tar vi fullt ut imot utfordringen i apostelen Paulus’ inspirerte veiledning i Filipperne 4: 5: «La deres rimelighet bli kjent for alle mennesker.»

2. Hvordan hjelper apostelen Paulus’ ord i Filipperne 4: 5 oss til å finne ut hvorvidt vi er rimelige?

² Legg merke til hvordan Paulus’ ord hjelper oss til å finne ut hvorvidt vi er rimelige. Det er ikke så mye et spørsmål om hvordan vi betrakter oss selv; det er et spørsmål om hvordan andre betrakter oss, om hva vi er kjent for å være. Phillips’ oversettelse gjengir dette verset slik: «Få ord på dere for å være rimelige.» Hver enkelt av oss kan spørre: ’Hva er jeg kjent for å være? Har jeg ord på meg for å være rimelig, ettergivende og mild? Eller er jeg kjent for å være ubøyelig, hard eller egensindig?’

3. a) Hva betyr det greske ordet som blir oversatt med «rimelighet», og hvorfor er dette en tiltalende egenskap? b) Hvordan kan de kristne lære å bli mer rimelige?

³ Vårt omdømme på dette området vil ganske enkelt gjenspeile i hvilken grad vi etterligner Jesus Kristus. (1. Korinter 11: 1) Da Jesus var her på jorden, gjenspeilte han til fullkommenhet sin Fars uovertrufne eksempel når det gjelder rimelighet. (Johannes 14: 9) Ja, Paulus skrev om «Kristi mildhet og vennlighet», og det greske ordet han da brukte for vennlighet (e·pi·ei·kiʹas), betyr faktisk også «rimelighet», eller bokstavelig «ettergivenhet». (2. Korinter 10: 1) Et bibelsk oppslagsverk kaller dette «et av de store karakterskildrende ord i NT [Det nye testamente]». (The Expositor’s Bible Commentary) Ordet beskriver en egenskap som er så tiltalende at en språkforsker gjengir det med «behagelig rimelighet». La oss derfor se på tre områder hvor Jesus i likhet med sin Far, Jehova, viste rimelighet. På den måten kan vi lære hvordan vi selv kan bli mer rimelige. — 1. Peter 2: 21.

«Tilgir gjerne»

4. Hvordan viste Jesus at han ’gjerne tilgav’?

⁴ I likhet med sin Far viste Jesus rimelighet ved at han ’gjerne tilgav’ gang på gang. (Salme 86: 5) Tenk på det som skjedde den natten da Jesus ble arrestert og stilt for retten og Peter, en nær venn, fornektet ham tre ganger. Jesus hadde tidligere sagt: «Hver den som fornekter meg overfor menneskene, ham vil også jeg fornekte overfor min Far.» (Matteus 10: 33) Brukte Jesus ubøyelig og ubarmhjertig denne regelen på Peter? Nei, etter sin oppstandelse viste Jesus seg for Peter alene, uten tvil for å trøste og berolige den angrende og dypt fortvilte apostelen. (Lukas 24: 34; 1. Korinter 15: 5) Kort tid etter lot Jesus ham få et stort ansvar. (Apostlenes gjerninger 2: 1—41) Dette var behagelig rimelighet på sitt aller beste! Er det ikke en stor trøst å tenke på at Jehova har utpekt Jesus til Dommer over hele menneskeheten? — Jesaja 11: 1—4; Johannes 5: 22.

5. a) Hvilket omdømme bør de eldste ha blant sauene? b) Hva kan de eldste repetere før de behandler en sak i et dømmende utvalg, og hvorfor?

⁵ Når de eldste må tjene som dommere i menigheten, bestreber de seg på å følge Jesu rimelige eksempel. De vil ikke at sauene skal frykte dem som straffeutmålere. I stedet prøver de å etterligne Jesus, så sauene skal føle seg trygge hos dem som kjærlige hyrder. Når de skal behandle en sak i et dømmende utvalg, går de virkelig inn for å være rimelige, villige til å tilgi. Noen eldste har funnet det nyttig å repetere artiklene «Jehova, hele jordens upartiske Dommer» og «Dere eldste, døm med rettferdighet» i Vakttårnet for 1. juli 1992 før de behandler en slik sak. Dermed blir de minnet om Jehovas måte å dømme på: «Han viste fasthet når det var nødvendig, barmhjertighet når det var mulig.» Det er ikke galt å vise barmhjertighet når en dømmer, hvis det er rimelig grunn til å gjøre det. (Matteus 12: 7) Men det er et alvorlig feilgrep å være hard eller ubarmhjertig. (Esekiel 34: 4) De eldste unngår derfor å feile når de aktivt prøver å følge den mest kjærlige, barmhjertige kurs som er mulig innenfor rettferdighetens grenser. — Jevnfør Matteus 23: 23; Jakob 2: 13.

Fleksibel overfor skiftende omstendigheter

6. Hvordan viste Jesus rimelighet overfor den hedenske kvinnen som hadde en demonbesatt datter?

⁶ I likhet med Jehova viste Jesus at han var snar til å forandre kurs eller tilpasse seg når det oppstod en ny situasjon. En gang bønnfalt en hedensk kvinne ham om å helbrede hennes sterkt demonbesatte datter. Jesus viste da på tre forskjellige måter at han ikke ville hjelpe henne — først ved ikke å svare henne, så ved å si rett ut at han ikke var sendt ut til hedningene, men til jødene, og til slutt ved å bruke en illustrasjon som understreket det samme poenget. Men kvinnen gav seg ikke, noe som vitnet om en usedvanlig sterk tro. På bakgrunn av de spesielle omstendighetene forstod Jesus at dette ikke var en tid til å håndheve en generell regel; det var en tid til å bøye seg i samsvar med høyere prinsipper.a Jesus gjorde derfor nøyaktig det som han tre ganger hadde vist at han ikke ville gjøre. Han helbredet kvinnens datter. — Matteus 15: 21—28.

7. På hvilke måter kan foreldre vise rimelighet, og hvorfor bør de gjøre det?

⁷ Er vi på lignende måte kjent for å være villige til å bøye oss når det er på sin plass? Foreldre må ofte vise en slik rimelighet. Barna er forskjellige, så en framgangsmåte som fungerer bra overfor ett barn, kan være lite hensiktsmessig overfor et annet. Dessuten forandrer barnas behov seg etter hvert som de blir eldre. Er det på sin plass å justere tidspunktet for når de må være hjemme om kvelden? Kan familiestudiet med fordel gjøres mer livlig? Når en av foreldrene overreagerer i forbindelse med en eller annen mindre forseelse, er da han eller hun villig til å være ydmyk og ordne opp i saken? Foreldre som på slike måter er fleksible, unngår å irritere barna sine unødig og være årsak til at de fjerner seg fra Jehova. — Efeserne 6: 4.

8. Hvordan kan menighetens eldste ta ledelsen i å tilpasse seg behovene i distriktet?

⁸ De eldste må også tilpasse seg skiftende omstendigheter, selv om de aldri må gå på akkord med klart uttrykte lover fra Gud. Det er jo dere eldste som fører tilsyn med forkynnelsesarbeidet. Er dere våken for forandringer i distriktet? Hvis folks levevaner forandrer seg, kan dere kanskje oppmuntre til forkynnelse om kveldene, på gaten eller pr. telefon. Når vi tilpasser oss på slike måter, hjelper det oss til å utføre vårt forkynnelsesoppdrag mer effektivt. (Matteus 28: 19, 20; 1. Korinter 9: 26) Paulus la også vekt på å tilpasse seg alle slags mennesker i tjenesten. Gjør vi det samme, for eksempel ved å gjøre oss tilstrekkelig kjent med lokale religioner og kulturer for å kunne hjelpe folk? — 1. Korinter 9: 19—23.

9. Hvorfor må en eldste ikke insistere på å ta hånd om problemer slik han alltid har gjort?

⁹ Etter hvert som de siste dager blir mer og mer kritiske, må hyrdene kanskje også tilpasse seg i forbindelse med de svært kompliserte og ubehagelige problemene som hjorden kan møte i dag. (2. Timoteus 3: 1) Dere eldste, dette er ikke en tid til å være stivbente! En eldste vil naturligvis ikke insistere på å ta hånd om problemer slik han alltid har gjort, hvis framgangsmåtene hans ikke lenger er virkningsfulle, eller hvis «den tro og kloke slave» har funnet det passende å legge fram nye opplysninger om det aktuelle emnet. (Matteus 24: 45; jevnfør Forkynneren 7: 10; 1. Korinter 7: 31.) En trofast eldste forsøkte oppriktig å hjelpe en deprimert søster som sårt trengte en god tilhører. Men han tok ikke depresjonen hennes særlig alvorlig og foreslo lettvinte løsninger. Så la Selskapet Vakttårnet fram bibelske opplysninger som tok for seg nettopp hennes problem. Den eldste sørget for å snakke med henne igjen, og denne gangen brukte han de nye opplysningene og viste forståelse for hennes tilstand. (Jevnfør 1. Tessaloniker 5: 14, 15.) For et godt eksempel når det gjelder rimelighet!

10. a) Hvordan bør de eldste vise ettergivenhet overfor hverandre og overfor flertallet i eldsterådet? b) Hvordan bør eldsterådet betrakte dem som viser seg å være urimelige?

¹⁰ De eldste må også ha en ettergivende holdning overfor hverandre. Så viktig det er at ingen av de eldste dominerer drøftelsene når eldsterådet kommer sammen! (Lukas 9: 48) Den som leder møtet, må spesielt vise selvkontroll i så måte. Og når én eller to eldste er uenig med flertallet i eldsterådet, vil de ikke insistere på å få sin vilje igjennom. Så lenge ikke noe bibelsk prinsipp blir brutt, vil de gi etter, for de husker at rimelighet er et krav til eldste. (1. Timoteus 3: 2, 3) Samtidig bør eldsterådet huske at Paulus irettesatte menigheten i Korint for at den ’tålte de ufornuftige’ som framstilte seg selv som «overmåte fine apostler». (2. Korinter 11: 5, 19, 20) De eldste bør derfor være villige til å veilede en medeldste som er sta og urimelig, men de bør selv være milde og vennlige når de gjør det. — Galaterne 6: 1.

Å utøve myndighet med rimelighet

11. Hvilken kontrast var det mellom de jødiske religiøse lederne på Jesu tid og Jesus med hensyn til måten å utøve myndighet på?

¹¹ Da Jesus var her på jorden, gjenspeilte hans rimelighet seg virkelig i den måten han utøvde sin gudgitte myndighet på. Så forskjellig han var fra de religiøse lederne på hans tid! La oss se på et eksempel. Guds lov sa at en ikke skulle gjøre noe arbeid på sabbaten, ikke engang sanke ved. (2. Mosebok 20: 10; 4. Mosebok 15: 32—36) De religiøse lederne ønsket å kontrollere i detalj hvordan folk fulgte denne loven. Så de tillot seg å bestemme nøyaktig hva en kunne løfte på sabbaten. Regelen lød: ingenting som er tyngre enn to tørkede fikener. De nedla til og med forbud mot sandaler med stifter, for de hevdet at det ville medføre arbeid å løfte den ekstra vekten av stiftene! Det sies at rabbinerne alt i alt la 39 regler til Guds lov om sabbaten, og at de så kom med et uendelig antall tilføyelser til disse reglene igjen. Jesus, derimot, forsøkte ikke å kontrollere folk ved å lage et uendelig antall strenge regler eller ved å fastsette ufravikelige og uoppnåelige normer som gav folk skamfølelse. — Matteus 23: 2—4; Johannes 7: 47—49.

12. Hvorfor kan vi si at Jesus ikke gav etter når Jehovas rettferdige normer var inne i bildet?

¹² Betyr så det at Jesus ikke fullt og fast forsvarte Guds rettferdige normer? Nei, for det gjorde han virkelig! Han forstod at lover virker best når folk legger seg prinsippene bak dem på hjertet. Mens fariseerne var opptatt av å prøve å kontrollere folk med utallige regler, forsøkte Jesus å nå folks hjerte. Han visste for eksempel godt at en ikke kan være ettergivende når det gjelder slike gudgitte lover som «flykt fra utukt». (1. Korinter 6: 18) Jesus advarte derfor mot de tankene som kan føre til umoral. (Matteus 5: 28) Å undervise slik krevde langt større visdom og dømmekraft enn bare å fastsette ufravikelige, dogmatiske regler.

13. a) Hvorfor må de eldste unngå å lage stivbente lover og regler? b) Blant annet på hvilke områder er det viktig å respektere den enkeltes samvittighet?

¹³ Ansvarsfulle brødre i dag er også interessert i å nå folks hjerte. De unngår derfor å lage vilkårlige, stivbente regler eller gjøre sine personlige synspunkter og oppfatninger til lov. (Jevnfør Daniel 6: 8—17.) Fra tid til annen kan det være på sin plass å komme med vennlige påminnelser, for eksempel i forbindelse med klesdrakt og ytre for øvrig, men en eldste kan bringe sitt omdømme som et rimelig menneske i fare hvis han stadig snakker om dette, eller hvis han prøver å tvinge igjennom noe som hovedsakelig gjenspeiler hans personlige smak. I virkeligheten bør alle i menigheten unngå å prøve å bestemme over andre. — Jevnfør 2. Korinter 1: 24; Filipperne 2: 12.

14. Hvordan viste Jesus at han var rimelig med hensyn til hva han forventet av andre?

¹⁴ De eldste vil kanskje ransake seg selv i et annet spørsmål: ’Er jeg rimelig med hensyn til hva jeg forventer av andre?’ Jesus var virkelig det. Han viste sine etterfølgere konsekvent at han ikke ventet mer av dem enn en helhjertet innsats, og at dette var noe han verdsatte høyt. Han roste den fattige enken for at hun gav to mynter av liten verdi. (Markus 12: 42, 43) Han irettesatte disiplene da de kritiserte Maria for hennes kostbare gave, og sa: «La henne være. . . . Hun gjorde det hun kunne.» (Markus 14: 6, 8) Han var rimelig selv når hans etterfølgere sviktet ham. Den natten han ble arrestert, formante han for eksempel sine tre nærmeste apostler om å holde seg våkne sammen med ham. Men de skuffet ham ved å falle i søvn flere ganger. Han sa likevel medfølende: «Ånden er naturligvis ivrig, men kjødet er svakt.» — Markus 14: 34—38.

15, 16. a) Hvorfor må de eldste passe på at de ikke presser eller truer hjorden? b) Hvordan lærte en søster å justere de forventninger hun stilte til andre?

¹⁵ Jesus oppfordret riktignok sine etterfølgere til å ’anstrenge seg kraftig’. (Lukas 13: 24) Men han presset dem aldri til å gjøre det. Han ansporet dem, foregikk med et godt eksempel, tok ledelsen og forsøkte å nå deres hjerte. Han stolte på at Jehovas ånd ville gjøre resten. De eldste i dag bør på lignende måte oppmuntre hjorden til å tjene Jehova helhjertet, men de må ikke presse forkynnerne til å føle skyld eller skam ved å antyde at det de for tiden gjør i tjenesten for Jehova, på en eller annen måte ikke er nok eller ikke vil bli godtatt. En streng, pådrivende holdning — «gjør mer, gjør mer, gjør mer!» — kan ta motet fra dem som gjør alt det de kan. Så sørgelig det ville være hvis en eldste fikk ord på seg for å være «vanskelig å gjøre til lags» — fjernt fra det å være rimelig! — 1. Peter 2: 18.

¹⁶ Vi bør alle være rimelige med hensyn til det vi forventer av andre. En søster skrev, etter at hun og mannen hennes hadde sluttet i misjonærtjenesten for å ta seg av hennes syke mor: «Dette er virkelig en vanskelig tid for oss forkynnere her ute i menighetene. Etter å ha vært i krets- og områdetjenesten og vært skjermet mot mye av dette presset ble vi plutselig og smertelig gjort oppmerksom på det. Jeg pleide for eksempel å si til meg selv: ’Hvorfor kan ikke den søsteren tilby den riktige litteraturen denne måneden? Leser hun ikke Vår tjeneste for Riket?’ Nå vet jeg hvorfor. Noen må bare gjøre det på den måten for at de i det hele tatt skal komme seg ut [i tjenesten].» Så mye bedre det er å rose brødrene for det de gjør, framfor å fordømme dem for det de ikke gjør!

17. Hvordan var Jesus et godt eksempel for oss når det gjelder rimelighet?

¹⁷ Tenk over et siste eksempel som viser hvordan Jesus utøver myndighet på en rimelig måte. I likhet med sin Far føler ikke Jesus at han nidkjært må verne om sin myndighet. Også han er en mester til å delegere; han har for eksempel utnevnt en tro slave-klasse til å ta hånd om «alt det han eier» her på jorden. (Matteus 24: 45—47) Han er heller ikke redd for å lytte til andres meninger. Han spurte ofte sine tilhørere: «Hva mener dere?» (Matteus 17: 25; 18: 12; 21: 28; 22: 42) Slik bør det være blant alle Kristi etterfølgere i dag. Ikke noe mål av myndighet må gjøre dem uvillige til å lytte. Dere foreldre, lytt! Dere ektemenn, lytt! Dere eldste, lytt!

18. a) Hvordan kan vi finne ut hvorvidt vi har ord på oss for å være rimelige? b) Hva kan vi alle sammen bestemme oss for?

¹⁸ Vi ønsker alle så avgjort å ’få ord på oss for å være rimelige’. (Filipperne 4: 5, Phillips’ oversettelse) Men hvordan kan vi vite om vi har et slikt ord på oss? Vel, da Jesus lurte på hva folk sa om ham, spurte han sine betrodde venner. (Matteus 16: 13) Hvorfor ikke følge hans eksempel? Du kan spørre noen som du vet vil gi deg et oppriktig svar, om du har ord på deg for å være et rimelig, ettergivende menneske. Det er virkelig mye vi alle kan gjøre for bedre å etterligne Jesu fullkomne eksempel med hensyn til rimelighet! Spesielt hvis vi har et visst mål av myndighet over andre, bør vi alltid følge Jehovas og Jesu eksempel. Da vil vi alltid utøve vår myndighet på en rimelig måte og være villig til å tilgi, bøye oss eller gi etter når det er på sin plass. Ja, måtte vi alle bestrebe oss på å «være rimelige». — Titus 3: 2.

[Fotnote]

Hva svarer du?

◻ Hvorfor bør de kristne ønske å være rimelige?

◻ Hvordan kan de eldste etterligne Jesus når det gjelder villighet til å tilgi?

◻ Hvorfor bør vi bestrebe oss på å være fleksible, slik Jesus var?

◻ Hvordan kan vi vise rimelighet ved den måten vi utøver myndighet på?

◻ Hvordan kan vi ransake oss selv for å finne ut hvorvidt vi virkelig er rimelige?

[Bilde på side 15]

Jesus tilgav villig den angrende Peter

[Bilde på side 16]

Da en kvinne viste en usedvanlig sterk tro, forstod Jesus at dette ikke var en tid til å håndheve en generell regel

[Bilde på side 18]

Dere foreldre, lytt!

[Bilde på side 18]

Dere ektemenn, lytt!

[Bilde på side 18]

Dere eldste, lytt!