13. a) Hvordan ble Kristus «prest for evig» og ansvarlig for evig frelse? b) Hvorfor oppfordrer Paulus hebreerne til å trenge fram til modenhet?

¹³ Et modent syn på Kristi prestedømmes overlegenhet (4: 14 til 7: 28). Paulus oppfordrer hebreerne til å holde fast ved sin bekjennelse av Jesus, den store øversteprest som har gått gjennom himlene, for at de skal få barmhjertighet. Kristus æret ikke seg selv, men det var Faderen som sa: «Du er prest for evig på Melkisedeks vis.» (Hebr. 5: 6; Sal. 110: 4) Først ble Kristus gjort fullkommen til stillingen som øversteprest ved å lære lydighet gjennom lidelser, så han kunne bli ansvarlig for evig frelse for alle dem som adlyder ham. Paulus har «mye å si, og det er vanskelig å forklare», men hebreerne er fortsatt spedbarn som trenger melk, enda de i virkeligheten burde være lærere. «Fast føde hører modne mennesker til, de som ved bruk har fått sine oppfatningsevner oppøvd til å skjelne mellom rett og urett.» Apostelen oppfordrer dem til å «trenge fram til modenhet». — Hebr. 5: 11, 14; 6: 1.

14. Hvordan kan de troende arve løftet, og hvordan er deres håp blitt grunnfestet?

¹⁴ Det er umulig for dem som har kjent Guds ord og så faller fra, å bli vekket til anger igjen, «for de pælfester på nytt Guds Sønn for seg og utsetter ham for offentlig skam». Bare ved tro og tålmodighet kan troende arve det løftet som ble gitt til Abraham — et løfte som ble gjort sikkert og fast ved to uforanderlige ting, nemlig Guds ord og Guds ed. Deres håp, som er som «et anker for sjelen, et som er både sikkert og fast», er blitt grunnfestet ved at Jesus gikk «innenfor forhenget» som en forløper og øversteprest på Melkisedeks vis. — 6: 6, 19.

15. Hva er det som viser at Jesu prestedømme på Melkisedeks vis er det levittiske prestedømmet overlegent?

¹⁵ Denne Melkisedek var både «Salems konge» og «Den høyeste Guds prest». Selv familieoverhodet Abraham gav ham tiende, og gjennom ham gjorde også Levi det, mens han ennå var i Abrahams lend. Melkisedeks velsignelse av Abraham strakte seg således til den ennå ufødte Levi, og dette viste at det levittiske prestedømmet var ringere enn Melkisedeks. Og hvis det var mulig å vinne fullkommenhet ved Arons levittiske prestedømme, ville det da være behov for en annen prest «på Melkisedeks vis»? Og ettersom prestedømmet blir forandret, «skjer det nødvendigvis også en forandring av loven». — 7: 1, 11, 12.

16. Hvorfor kan det sies at Jesu prestedømme står over det prestedømmet som fantes under Loven?

¹⁶ Loven gjorde jo i virkeligheten ikke noe fullkomment, men viste seg å være svak og virkningsløs. Det var mange prester under lovpakten, ettersom prestene fortsatt var underlagt døden, men fordi Jesus «forblir i live for evig, har han sitt prestedømme uten noen etterfølgere. Derfor kan han også fullt ut frelse dem som nærmer seg Gud gjennom ham, ettersom han alltid lever så han kan gå i forbønn for dem». Denne øverstepresten, Jesus, er «lojal, uskyldig, ubesmittet, skilt fra synderne», mens de øversteprestene som blir innsatt ved Loven, er svake og først må frembære offer for sine egne synder før de kan gå i forbønn for andre. Guds svorne eds ord innsetter derfor «en Sønn, som er fullkommengjort for evig». — 7: 24—26, 28.

25. Hvordan benytter Paulus de hebraiske skrifter til opplysning for oss?

²⁵ I Paulus’ brev til hebreerne finner vi dessuten enestående beviser for at profetier som ble nedskrevet for lang tid siden i de hebraiske skrifter, senere ble oppfylt på en vidunderlig måte. Alt dette er til trøst og veiledning for oss i dag. I Hebreerne anvender for eksempel Paulus fem ganger de profetiske ordene om Riket i Salme 110: 1 på Jesus Kristus som Rikets ætt, som «har satt seg på høyre side av Guds trone» og venter «inntil hans fiender blir lagt som en skammel for hans føtter». (Hebr. 12: 2; 10: 12, 13; 1: 3, 13; 8: 1) Paulus siterer dessuten Salme 110: 4 når han forklarer hvilken betydningsfull stilling Guds Sønn har som «prest for evig på Melkisedeks vis». I likhet med Melkisedek i gammel tid, som den bibelske beretning sier er «uten far, uten mor, uten slektsregister og verken har dagers begynnelse eller livs ende», er Jesus både konge og «prest for bestandig» og kan la alle som lydig underkaster seg hans styre, få del i de evige velsignelser som hans gjenløsningsoffer bringer. (Hebr. 5: 6, 10; 6: 20; 7: 1—21) Det er denne konge og prest Paulus har i tankene når han siterer Salme 45: 7, 8: «Gud er din trone for evig og alltid, og ditt rikes septer er rettskaffenhets septer. Du elsket rettferdighet, og du hatet lovløshet. Derfor har Gud, din Gud, salvet deg med jublende gledes olje mer enn dine partnere.» (Hebr. 1: 8, 9) Etter hvert som Paulus siterer fra de hebraiske skrifter og viser hvordan de fikk sin oppfyllelse på Kristus Jesus, ser vi brikkene i det guddommelige mønster falle på plass til opplysning for oss.