BYRDE, BØR

Noe som man bærer, enten i bokstavelig eller i billedlig forstand. I Bibelen er det brukt flere hebraiske og greske ord som betyr «byrde» eller «bør», noen ganger om materielle ting som blir båret, men ofte i overført betydning, om ansvar, skyld eller et budskap fra Gud. Med «byrde» menes gjerne en tung bør. Et av de hebraiske rotordene som har med byrder og bører å gjøre, kavẹdh, har grunnbetydningen «være tung». (2Sa 14: 26; jf. 1Sa 4: 18; 2Mo 10: 14.) Et annet, verbet nasạʼ, betyr «løfte; bære» (1Mo 45: 19, 23); av denne roten avledes massạʼ, som gjengis med «byrde» og «bør» (2Sa 19: 35; 4Mo 4: 15). Verbet savạl, som er oversatt med «bære bører» i 1. Mosebok 49: 15, er beslektet med sabbạl («bærer» [Ne 4: 10]) og sẹvel («bør» [Ne 4: 17]; «pliktarbeid» [1Kg 11: 28]).

I Egypt ble det satt oppsynsmenn for tvangsarbeid over israelittene «for å undertrykke dem mens de bar sine byrder», og for å tvinge dem til å arbeide med og bære byggematerialer som leirmørtel og teglstein. (2Mo 1: 11–14; 2: 11) Jehova førte dem imidlertid ’ut fra de byrder egypterne hadde lagt på dem’. (2Mo 6: 6; Sl 81: 6) Når tabernaklet og dets utstyr ble flyttet fra sted til sted, hadde noen levitter, nemlig kehatittene, gersjonittene og merarittene, sine bestemte bører å bære. (4Mo 4) På et senere tidspunkt hadde Salomo hele 70 000 bærere i sin veldige arbeidsstyrke. (1Kg 5: 15; 2Kr 2: 18) Det var også behov for bærere da kong Josjia utbedret templet (2Kr 34: 12, 13), og da Nehemja mange år senere førte tilsyn med gjenoppbyggingen av Jerusalems murer. – Ne 4: 17; se TVANGSARBEID, PLIKTARBEID.

Visse dyr ble mye brukt som lastedyr i bibelsk tid, og det ble sagt til israelittene at hvis de så et esel som tilhørte noen som hatet dem, ligge utmattet under sin bør, måtte de ikke gå fra det, men «ubetinget løsgjøre det». (2Mo 23: 5) Den mengden av et materiale som et dyr kan bære, kalles en last, for eksempel i uttrykket «et par muldyrs last». – 2Kg 5: 17.

Brukt billedlig. Det hebraiske ordet massạʼ, som ofte brukes om en bokstavelig bør, kan også betegne et «vektig budskap», som det kong Lemuel fikk av sin mor som tilrettevisning. (Ord 31: 1) Dessuten kan det betegne et utsagn, en kunngjøring. (Jes 13: 1; 14: 28; Ese 12: 10; Na 1: 1) Utsagnet er da vanligvis en fordømmelse av ondskap, en dom som er som en tyngende byrde.

En som er trofast mot Gud, kan kaste sin billedlige byrde, det han blir utsatt for av prøvelser og bekymringer, på Jehova. David sa derfor: «Kast din byrde på Jehova, og han skal støtte deg. Aldri skal han tillate at den rettferdige vakler.» (Sl 55: 22; jf. 1Pe 5: 6, 7.) David følte seg også tilskyndt til å utbryte: «Velsignet være Jehova, som hver dag bærer byrden for oss, vår frelses sanne Gud.» – Sl 68: 19.

En «byrde» kan være en ansvarsbyrde som Kristus har lagt på en. (Åp 2: 24) Den hellige ånd og den kristne menighets styrende råd ville ikke legge noen ytterligere «byrde» på de kristne ut over visse nødvendige ting: «At dere fortsetter å avholde dere fra ting som er ofret til avguder, og fra blod og fra det som er kvalt, og fra utukt.» – Apg 15: 28, 29.

Paulus brukte ordet i en annen betydning da han forsikret korinterne om at han ikke skulle bli en byrde for dem, og at han ikke søkte deres eiendeler, men ’med den største glede ville bruke sine midler og selv bli helt brukt opp for deres sjeler’. (2Kt 12: 14–18) Som en Kristi apostel kunne Paulus med rette ha tillatt seg å være «en dyr byrde» for de kristne i Tessalonika. Men han pleide ikke engang å spise gratis hos noen, og han kunne si som en påminnelse til dem: «Natt og dag arbeidet vi så vi ikke skulle legge en dyr byrde på noen av dere» – ikke fordi han ikke hadde rett til det, men for å være et godt eksempel som de kunne etterligne. – 2Te 3: 7–10.

Jesus fordømte de skriftlærde og fariseerne med ordene: «De binder sammen tunge byrder og legger dem på folks skuldrer, men selv vil de ikke røre dem med sin finger.» (Mt 23: 2, 4) Jesus siktet tydeligvis til detaljerte regler og tyngende tradisjoner som disse la på alminnelige mennesker uten å være villige til å lempe på en eneste liten forskrift for å gjøre livet enklere for folk. – Mt 23: 13, 23, 24.

Jesus, derimot, frigjorde folk åndelig sett fra slike undertrykkende tradisjoner. (Joh 8: 31, 32) Han innbød slike som slet og var tynget av byrder, til å komme til ham, ta hans åk på seg og bli hans disipler, ettersom han var mild av sinn og ydmyk av hjerte; de skulle derfor finne ny styrke for sine sjeler. Han sa: «Mitt åk er skånsomt, og min byrde er lett.» (Mt 11: 28–30) Kristus var ikke streng eller undertrykkende, men vennlig, og de som kom til ham, ville bli godt behandlet. Sammenlignet med det åk som de tradisjonsbundne religiøse lederne hadde lagt på folket, ville Kristi åk være lett å bære. Det kan også være at Jesus mente at de som var trette av å bære den byrde som deres egne synder og misgjerninger utgjorde, skulle komme til ham og bli styrket åndelig sett. Det å bære Jesu lette «byrde» innebar tydeligvis å kjenne til og oppfylle Guds krav, noe Jesus gjorde med glede i løpet av sin jordiske tjeneste. (Joh 17: 3; 4: 34) Paulus sammenlignet senere livet som en kristen med å delta i et løp på idrettsbanen og formante sine trosfeller til å befri seg for tyngende byrder. Han sa: «La også oss avlegge alt som tynger, og den synd som lett vikler seg om oss, og la oss med utholdenhet løpe det løp som er lagt foran oss, mens vi ufravendt ser på vår tros Hovedformidler og Fullender, Jesus.» – He 12: 1, 2.

’Bær hverandres byrder.’ Paulus skrev til galaterne: «Fortsett å bære hverandres byrder [el. besværligheter; bokst.: tunge ting], og oppfyll på den måten Kristi lov.» (Ga 6: 2; se NW, fotn.) Her bruker apostelen det greske ordet bạre, flertall av bạros, som alltid betegner noe som er byrdefullt eller tungt. Når et menneske har begått et «feiltrinn» (nevnt i det foregående verset), er synden, eller byrden, slett ikke lett å bære; den er tyngende. Men i vers 5 sier Paulus: «For hver enkelt skal bære sin egen bør» – det vil si sin «bør» i form av ansvar. Her bruker Paulus det greske ordet fortịon, som betegner noe som skal bæres, uten at det antydes noe om vekten. Han skjelner altså mellom en «byrde» og en «bør» i disse versene. Dette skulle tilsi at hvis en kristen fikk åndelige problemer som var svært vanskelige for ham å bære, ville hans trosfeller komme ham til hjelp og derved hjelpe til med å bære byrden. Slik ville de vise kjærlighet og således oppfylle Kristi lov. (Joh 13: 34, 35) Dette harmonerer med det Paulus hadde sagt like før, i vers 1, om å forsøke å reise opp et menneske åndelig sett, noe det er mulig å få til ved hjelp av kjærlighet, vennlighet og bønn. (Jf. Jak 5: 13–16.) Men som apostelen videre peker på, vil ikke det å bære hverandres byrder si at man overtar den bør som vedkommendes åndelige ansvar overfor Gud utgjør. I den samme passasjen gjør han det klart at man bedrar sitt eget sinn hvis man mener man er noe, når man ingenting er, og han oppfordrer hver enkelt kristen til å «prøve sin egen gjerning», for da skal vedkommende «ha grunn til å juble i forhold til seg selv alene, og ikke i sammenligning med en annen». (Ga 6: 3, 4; jf. 2Kt 10: 12.) Det er etter dette Paulus sier at «hver enkelt skal bære sin egen bør» i form av ansvar overfor den øverste Dommer, Jehova Gud.