De første årene — det du sår nå, vil du høste senere
SPEDBARNAS hjerne er som en svamp som suger opp inntrykk fra omgivelsene. På to år lærer barna et vanskelig språk bare ved å høre det. Hvis de hører to språk, lærer de begge. Ikke bare språk, men også musikalske og kunstneriske evner, kontrollen over musklene, moralnormer og samvittighet, tro og kjærlighet og trangen til å tilbe — alt dette utspringer fra evner og potensialer som er programmert i barnets hjerne før fødselen. De venter bare på inndata, tilført informasjon, fra miljøet for å utvikle seg. Det er også et bestemt tidsskjema for når denne tilførte informasjonen gir best resultater, og dette gunstige tidspunktet er i de første, formende årene.
Prosessen begynner ved fødselen. Det kalles binding. Moren ser kjærlig inn i barnets øyne, snakker beroligende til det, klemmer det inntil seg og koser med det. Morsinstinktet forsterkes ved at barnet ser ufravendt på henne og føler seg trygg. Hvis barnet dier på dette tidlige tidspunktet, er det så mye bedre for begge to. Barnets suging stimulerer melkeproduksjonen. Barnets hud mot morens frigjør et hormon som reduserer blødningene etter fødselen. Morsmelken inneholder antistoffer som beskytter barnet mot infeksjoner. Morsbindingen oppstår. Det er begynnelsen på et kjærlighetsforhold mellom mor og barn. Men bare begynnelsen.
Snart kommer også far inn i bildet. Det må han. «Ethvert barn trenger . . . en far,» sier dr. T. Berry Brazelton, «og enhver far betyr noe. . . . Mødrene hadde en tendens til å være milde mot spedbarna sine og til å snakke lavt til dem. Fedrene derimot lekte mer med spedbarna. De kilte og puffet dem mer enn mødrene gjorde.» Barna reagerer på denne behandlingen med opprømte gledeshyl, de morer seg storlig og vil ha mer. Det er en fortsettelse av den binding som begynte ved fødselen, ’et kjærlighetsforhold mellom foreldre og barn som høyst naturlig finner sted eller uteblir i de 18 første månedene av et barns liv,’ sier dr. Magid, medforfatter av boken High Risk: Children Without a Conscience. Han sier at hvis denne bindingen uteblir, kan det være at barna vokser opp uten evnen til å knytte seg til noen og uten evnen til å vise kjærlighet.
Både mor og far må knytte dette nære båndet
Vi ser altså hvor viktig det er at både mor og far samarbeider om å styrke denne kjærligheten, denne tilknytningen, bindingen, mellom foreldre og barn i de første, formende årene. Begge to bør gi massevis av klemmer og kyss. Ja, pappa også! Tidsskriftet Men’s Health for juni 1992 sier: «Når foreldrene gir klemmer og viser fysisk hengivenhet, er det trolig at barnet i framtiden vil få gode vennskap, et godt ekteskap og en god karriere, framgår det av en undersøkelse som har pågått i 36 år, og som er offentliggjort i Journal of Personality and Social Psychology. Sytti prosent av de barna som hadde kjærlige foreldre, klarte seg godt sosialt, sammenlignet med bare 30 prosent av de barna som hadde kjølige foreldre; og det viste seg at pappas klemmer var like viktige som mammas.»
Det er også bra å gynge med barnet i en gyngestol. Les for det mens det sitter trygt på fanget ditt. Snakk med det og lytt til det. Lær det hva som er rett og galt, og pass på at dere er gode eksempler og lever etter de samme prinsippene selv. Og ta alltid barnets alder i betraktning. Gjør det enkelt, gjør det interessant, gjør det morsomt.
Barnet ditt har et naturlig vitebegjær, et ønske om å utforske ting og lære alt om omgivelsene. For å mette dette vitebegjæret bombarderer det deg med en endeløs strøm av spørsmål. Hva er det som gjør at det blåser? Hvorfor er himmelen blå? Hvorfor blir den rød når solen går ned? Svar på spørsmålene. Det er ikke alltid lett. Disse spørsmålene er en innbydelse til deg; de innbyr deg til å påvirke ditt barns sinn, til å fôre det med opplysninger og kanskje til å vekke takknemlighet mot Gud for det han har skapt. Er det en marihøne som kryper på et blad, som fascinerer barnet? Eller formen på en liten blomst? Eller en edderkopp som spinner sitt nett? Eller bare det at det får grave i jorden? Husk også at du kan lære barnet ved hjelp av små fortellinger, akkurat som Jesus gjorde da han fortalte lignelser. Det gjør det morsomt å lære.
I mange tilfelle må begge foreldrene arbeide utenfor hjemmet for å få endene til å møtes. Kan de gå spesielt inn for å tilbringe tid sammen med barna om kveldene og i helgene? Er det mulig for moren å arbeide deltid for å få mer tid sammen med barna? Det er mange aleneforeldre i dag, og de må arbeide for å forsørge seg selv og barna. Kan de gå inn for å bruke så mange kveldstimer og helger som mulig på barna? I mange tilfelle er det nødvendig at mødrene er borte fra barna. Selv om det kan være gode grunner til å være borte, forstår ikke det lille barnet det, og kanskje det føler seg sviktet og forlatt. Da må man gå spesielt inn for å kjøpe tid til barnet.
Hva er så denne «kvalitetstid» vi hører om? Travle foreldre bruker kanskje 15—20 minutter annenhver dag sammen med barnet, kanskje en time i helgen, og kaller det kvalitetstid. Er dette nok for å dekke barnets behov? Eller er det bare for å døyve sin egen samvittighet? Eller for at mor ikke skal få samvittighetsnag hvis hun arbeider ute for å realisere seg selv, mens barnets behov ikke blir dekket? Men du sier kanskje: ’Jeg har det ærlig talt så travelt at jeg simpelthen ikke har den slags tid.’ Det er ille og svært trist for både deg og barnet, for det finnes ingen snarvei. Enten må du finne tid i de første, formende årene, eller så må du være forberedt på at det oppstår en generasjonskløft når barnet kommer opp i tenårene.
Når den daglige omsorgen for barnet overlates til andre, er det ikke bare barnet det kan gå ut over; foreldrene får heller ikke gledet seg over at barnet vokser til. Barnet forstår ikke alltid grunnene til at det blir overlatt til seg selv. Det kan føle seg forsømt og avvist og føle at foreldrene ikke er glad i det. Når det kommer opp i tenårene, har det kanskje knyttet seg til jevnaldrende istedenfor til foreldrene, som ikke har tid til det. Kanskje det til og med begynner å føre en dobbelttilværelse og lever ett liv for å tilfredsstille foreldrene og et annet for å glede seg selv. Verken ord, forklaringer eller unnskyldninger fjerner den kløften som har oppstått. Hvis foreldrene snakker om kjærlighet nå, virker ikke kjærligheten ekte for barnet, som ble forsømt i de årene det trengte foreldrene mest. Når foreldrene nå snakker om kjærlighet, høres det falskt ut; ordene lyder tomme. Kjærligheten er død uten gjerninger, akkurat som troen. — Jakob 2: 26.
Vi høster allerede nå det vi har sådd
Nå i vår tid blir egoismen større og større, noe vi spesielt ser i den manglende omsorgen for barna våre. Vi får barna, og så plasserer vi dem i barnehager. Noen barnehager kan nok være bra for barn, men mange er det ikke, spesielt ikke for små barn. Noen blir til og med etterforsket på grunn av seksuelt misbruk av barn. En forsker sa: «I framtiden vil vi helt sikkert få problemer som får vår tid til å virke som et teselskap.» Dagens «teselskap» er allerede gruoppvekkende, som det framgår av en statistikk angående amerikanske forhold som dr. David Elkind framla i 1992:
«Det har vært en økning på 50 prosent i antall tilfelle av fedme hos barn og unge de siste 20 årene. Vi mister omkring 10 000 tenåringer i året i ulykker som har sammenheng med rusmidler, og i tillegg kommer sårede og lemlestede. Én av fire tenåringer drikker for mye annenhver uke, og vi har to millioner tenåringer som er alkoholikere.
Hvert år blir en million amerikanske tenåringsjenter gravide, en rate som er dobbelt så høy som i det vestlige landet som kommer nest øverst på listen, England. Antall selvmord blant tenåringer er blitt tredoblet de siste 20 årene, og hvert år er det mellom 5000 og 6000 tenåringer som tar sitt eget liv. Det er anslått at hver fjerde tenåringsjente har minst ett symptom på en spiseforstyrrelse, som oftest en streng diett. Aldersgruppen fra 14 til 19 år har det nest største drapstall av alle aldersgrupper.»
I tillegg til disse skremmende tallene kommer de over 50 millioner barna som blir drept mens de ennå befinner seg i mors liv. Vi skjønner derfor at dagens «teselskap» ikke lar seg beskrive. Med familiens sammenbrudd i tankene sa dr. Elkind: «En rask sosial forandring er en katastrofe for barn og unge, som krever stabilitet og trygghet for å få en sunn oppvekst og utvikling.» En som har skrevet om egoismen i vår tid, ropte ut i protest: «Men det er ingen som er villig til å si til parene: Hør her, dere er nødt til å forbli gift. Hvis dere har barn, så fortsett å være gift!»
Det krever tid å være glad i et barn. For noen år siden advarte Robert Keeshan, som hadde fjernsynsprogrammer for barn i USA, om hvilke følger det kan få når foreldrene ikke bruker tid på barna. Han sa:
«En liten jente med tommelen i munnen og en dukke i hånden venter litt utålmodig på at foreldrene skal komme hjem. Hun vil fortelle om noe hun har opplevd i sandkassen. Hun gleder seg til å fortelle hvor morsomt hun har hatt det den dagen. Tiden kommer da foreldrene kommer hjem. De er utslitt etter alt stresset på jobben og sier ofte til barnet: ’Ikke nå, jenta mi. Jeg har ikke tid. Gå og se på TV.’ Det er de ordene som blir sagt mest i mange amerikanske hjem. ’Jeg har ikke tid. Gå og se på TV.’ Hvis ikke nå, når da? ’Senere.’ Men senere kommer sjelden . . .
Årene går, og jenta vokser. Vi gir henne leker og klær. Vi gir henne moteklær og stereoanlegg, men vi gir henne ikke det hun aller helst vil ha, nemlig vår tid. Hun er 14 år, øynene hennes er uttrykksløse, og det har skjedd et eller annet med henne. ’Hva er det som er i veien, jenta mi? Snakk med meg, snakk med meg.’ Det er for sent. For sent. Kjærligheten har gått oss forbi. . . .
Når vi sier til et barn: ’Ikke nå, men senere.’ Når vi sier: ’Gå og se på TV.’ Når vi sier: ’Ikke spør så mye.’ Når vi ikke gir barna våre det eneste de krever av oss, nemlig vår tid. Når vi unnlater å vise et barn kjærlighet. Ikke fordi vi ikke bryr oss om det. Vi har det rett og slett for travelt til å være glad i et barn.»
Nødvendig med kvantitetstid
Det ideelle er ikke bare å dele ut «kvalitetstid» i bestemte porsjoner; det må også innbefatte «kvantitetstid». Bibelen, som inneholder langt mer visdom enn alle de bøker som noensinne er skrevet om psykologi, sier i 5. Mosebok 6: 6, 7: «Disse ord og bud som jeg gir deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. Du skal gjenta dem for dine barn og tale om dem når du sitter hjemme og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp.» Du må lære barna de verdinormer fra Guds Ord som du har i ditt hjerte, og hjelpe dem til å få dem i sitt hjerte. Hvis du lever etter dem, vil barna gjøre det også, for de etterligner deg.
Husker du det ordspråket som ble gjengitt i det andre avsnittet i den forrige artikkelen? Det var: «Lær gutten den veien han skal gå, så forlater han den ikke når han blir gammel.» (Ordspråkene 22: 6) Dette gjelder bare hvis opplæringen i verdinormene har sunket ordentlig inn og preger barnets tankegang og innerste følelser, det det er innerst inne. Det skjer bare hvis foreldrene selv lever etter disse verdinormene og ikke bare lærer barnet dem.
Barnet har da absorbert disse verdinormene og betrakter dem som en levemåte. De er blitt dets personlige normer og en del av det selv. Hvis barnet handlet i strid med dem nå, ville det ikke handle i strid med det foreldrene hadde lært det, men i strid med det det selv er blitt. Barnet ville da ikke være tro mot seg selv, men ville fornekte seg selv. (2. Timoteus 2: 13) Det nærer sterk uvilje mot å gjøre dette mot seg selv. Det er derfor langt mindre sannsynlig at barnet skulle ’vike av fra den veien’ det har lært å gå på. La derfor barna dine absorbere en god oppførsel når de ser din oppførsel. Lær dem vennlighet ved å vise vennlighet, gode manerer ved å ha gode manerer, mildhet ved å være mild og ærlighet og sannferdighet ved å vise ved ditt eget eksempel hvordan disse egenskapene kan legges for dagen.
Jehova er opphavsmannen
Familieordningen er noe Jehova gav menneskene helt fra begynnelsen av. (1. Mosebok 1: 26—28; 2: 18—24) Etter 6000 år av menneskenes historie blir den fremdeles betraktet som den beste ordning for både voksne og barn, som boken Secrets of Strong Families bekrefter med disse ordene:
«Kanskje noe dypt inni oss innser at familien er sivilisasjonens grunnvoll. Kanskje vi instinktivt vet at når det kommer til stykket, så er det ikke penger, karriere, berømmelse, et fint hus, landeiendom eller materielle ting som er viktigst i livet — det er de menneskene i vårt liv som er glad i oss og bryr seg om oss. Det som virkelig betyr noe, er mennesker som er knyttet til oss, og som vi kan stole på vil hjelpe og støtte oss. Det potensial for kjærlighet, støtte, omsorg og tilknytning som vi alle lengter etter, er ikke større noe annet sted enn i familien.» — Jevnfør Ordspråkene 3: 1—7.
Vi ser altså hvor viktig det er at foreldrene er nøye med å så god opplæring i de første, formende årene. Da vil de i framtiden høste et lykkelig familieliv for både seg og barna.
[Ramme på side 10]
Hva slags far/mor er jeg?
«Jeg fikk to S-er,» ropte skolegutten gledestrålende. Faren spurte bare: «Hvorfor fikk du ikke flere?» «Mamma, jeg har tatt oppvasken,» ropte piken fra kjøkkendøren. Moren svarte uanfektet: «Har du gått ut med søplet?» «Jeg har slått plenen,» sa den høye gutten, «og satt gressklipperen på plass.» Faren trakk på skuldrene og sa: «Klipte du hekken også?»
Barna i nabohuset virker glade og tilfreds. Det samme skjedde hos dem, og slik gikk det der:
«Jeg fikk to S-er,» ropte skolegutten gledestrålende. Faren svarte stolt: «Så flott; jeg er glad du har gjort det så bra.» «Mamma, jeg har tatt oppvasken,» ropte piken fra kjøkkendøren. Moren smilte og svarte blidt: «Jeg blir mer og mer glad i deg.» «Jeg har slått plenen,» sa den høye gutten, «og satt gressklipperen på plass.» Faren svarte fornøyd: «Jeg er jammen stolt av deg.»
Barn fortjener litt ros for de oppgavene de utfører hver dag. Mye avhenger av deg for at de skal leve et lykkelig liv.
[Bilder på side 7]
Både far og mor er med i bindingsprosessen
[Bilde på side 8]
Fantasien blomstrer: En gutt som løper med utstrakte armer, er et fly høyt på himmelen, en stor eske blir et lekehus, et kosteskaft blir en fyrig hest, en stol er førersetet i en racerbil