De som har ansvar, har skyld hvis de ikke fordømmer synd. Gud kastet Jerusalem «fra himmelen ned på jorden» og tillot at hun og hans «fotskammel», templet, ble ødelagt. (Salme 132: 7) På den måten ’vanæret han Juda rike’. Som om templet bare var en hytte, ble det ødelagt av fiender som ropte triumferende som på en høytidsdag. Døende barn tryglet mødrene sine om å få mat. Men hvem hadde i første rekke skyld? Falske profeter som kom med villedende uttalelser istedenfor å fordømme Jerusalems synd. (Jeremia 14: 13) Det er på sin plass å be, for mange har dødd på denne «[Jehovas] vredesdag»! — 2: 1—22.

◻ 2: 6 — Guds «hytte» var templet i Jerusalem. Da templet ble ødelagt av babylonerne, tillot han at det ble «herjet» som om det bare var en hytte i en hage. Dette midlertidige vern mot den hete solen ble revet ned.