SAU

Et av de viktigste husdyrene. (1Mo 24: 35; 26: 14) Sauer er drøvtyggere. Den viktigste sauerasen i fortidens Palestina kan ha vært den bredhalete typen, som også er den mest utbredte i de trakter i vår tid. Den fettrike halen veier normalt omkring 5 kg eller mer. (Jf. 2Mo 29: 22; 3Mo 3: 9.) Sauene var vanligvis hvite (Høy 6: 6), men det fantes også mørkebrune og spraglete sauer. (1Mo 30: 32) Folk i fortiden som levde av dyrehold, kunne være meget rike. Job hadde for eksempel flere tusen sauer. (Job 1: 3, 16; 42: 12) Israelittene holdt antagelig enkelte lam som kjæledyr. – 2Sa 12: 3; Jer 11: 19.

Tamsauer er vanligvis hjelpeløse og fryktsomme når de ikke har en gjeter. De går seg vill og blir spredt og er fullstendig prisgitt sine fiender. (4Mo 27: 16, 17; Jer 23: 4; Ese 34: 5, 6, 8; Mi 5: 8) Sauer lar seg lede og følger trofast sin gjeter. De kan lære å kjenne stemmen hans og følge ham og ingen annen. (Joh 10: 2–5) Dette blir belyst i et avsnitt i boken Researches in Greece and the Levant av J. Hartley (London 1831, s. 321, 322):

«Da jeg i går kveld hadde grunnet på ordene [i] Johannes x. 3, . . . spurte jeg min tjener om det var vanlig i Hellas å gi sauene navn. Han sa at det var vanlig, og at sauene adlød gjeteren når han ropte på dem ved navn. I formiddag fikk jeg anledning til å få denne opplysningen bekreftet. Da vi gikk forbi en saueflokk, stilte jeg gjeteren det samme spørsmålet som jeg hadde stilt min tjener, og han svarte det samme. Jeg bad ham så om å kalle på én av sauene sine. Det gjorde han, og den forlot øyeblikkelig beitet og resten av flokken og sprang bort til gjeterens hånd med tydelig glede, og med en spontan lydighet som jeg aldri før har sett hos noe annet dyr. Med sauene i dette landet forholder det seg også slik at de ikke vil følge en fremmed, men vil flykte fra ham . . . Gjeteren fortalte meg at mange av hans sauer fremdeles var ville, at de ennå ikke hadde lært navnene sine, men at de alle ville lære dem etter hvert som de ble trent opp til det.» – Se HYRDE.

I fortiden var følgende områder særlig velegnet til sauehold: Negev (1Sa 15: 7, 9), Karan (1Mo 29: 2–4), Midjans land (2Mo 2: 16), fjellområdet i Juda, hvor byen Karmel lå (1Sa 25: 2), landet Us (Job 1: 1, 3) og Basjan og Gilead (5Mo 32: 14; Mi 7: 14).

Av sauene fikk hebreerne og andre folkeslag mange produkter. Av bukkehornene ble det laget beholdere og signalhorn. (Jos 6: 4–6, 8, 13; 1Sa 16: 1) Skinnene ble noen ganger brukt som klær (He 11: 37), og dekket til tabernaklet ble laget av blant annet rødfargede værskinn. (2Mo 26: 14) Saueull var trolig det mest brukte materialet til framstilling av klær. (Job 31: 20; Ord 27: 26) Sauer var også en viktig handelsvare (Ese 27: 21) og ble dessuten benyttet som tributt. (2Kg 3: 4; 2Kr 17: 11) I kostholdet inngikk både melk og kjøtt fra sauer. (5Mo 14: 4; 32: 14; 2Sa 17: 29; Jes 7: 21, 22) Både konger, stattholdere og andre spiste jevnlig fårekjøtt og lammekjøtt. – 1Sa 8: 17; 1Kg 4: 22, 23; Ne 5: 18; Am 6: 4.

Kjøttet ble kokt eller stekt. Til påskemåltidet tilberedte man et årsgammelt hanndyr av sau eller geit. Dyret skulle stekes helt over ild etter at skinnet var fjernet og de indre organene rengjort. (2Mo 12: 5, 9) Når en sau ble tilberedt ved koking, ble dyret først flådd og deretter delt opp. Noen ganger ble benene brutt i stykker, slik at margen kunne komme ut. Både kjøttet og benene ble kokt i en stor gryte. (Ese 24: 3–6, 10; Mi 3: 1–3) Når kjøttet var ferdigkokt, ble det tatt ut av gryten, og kraften ble servert for seg. (Jf. Dom 6: 19.) Det var et uttrykk for gjestfrihet å servere lammekjøtt til en som kom på besøk. – 2Sa 12: 4.

Saueklippingen var i likhet med høsttiden noe man så fram til med forventning. Begivenheten var forbundet med fest og glede. – 1Sa 25: 2, 11, 36; 2Sa 13: 23, 24, 28.

Ifølge Moseloven var det forbudt å spise fett av sauer (3Mo 7: 23–25), og det var dessuten forbudt å slakte en sau og dens avkom på samme dag. (3Mo 22: 28) Loven inneholdt også bestemmelser om hva som skulle gjøres når sauer gikk seg vill eller ble ført bort eller lemlestet eller stjålet. (2Mo 22: 1, 4, 9–13; 5Mo 22: 1, 2) Om israelittene adlød eller unnlot å adlyde Guds lover var bestemmende for om deres hjorder skulle bli velsignet eller forbannet. – 5Mo 7: 12, 13; 28: 2, 4, 15, 18, 31, 51.

Sauer er fra de tidligste tider blitt frambåret som offergaver. (1Mo 4: 2, 4; 22: 7, 8, 13; Job 42: 8) Ifølge Moseloven skulle alle førstefødte lam av hankjønn ofres, men ikke før de var minst åtte dager gamle. Et esels førstefødte føll av hankjønn skulle løskjøpes ved at en sau ble ofret. (2Mo 34: 19, 20; 3Mo 22: 27) Værer ble frambåret som skyldofre (3Mo 5: 15, 16, 18; 6: 6), brennofre (3Mo 9: 3; 16: 3; 23: 12) og fellesskapsofre (3Mo 9: 4), og en vær tjente som innsettelsesoffer for det aronittiske presteskap. (2Mo 29: 22; 3Mo 8: 22–28) Hver dag skulle det ofres to årsgamle værer som et stadig brennoffer. (2Mo 29: 38–42) Ved begynnelsen av månedene og i forbindelse med de årlige høytidene ble det også ofret værer og værlam i tillegg til det stadige brennofferet. (4Mo 28: 11, 17–19, 26, 27; 29: 1–38) Væren spilte en så viktig rolle i israelittenes ofringer at profeten Samuel benyttet uttrykket «fettet av værer» parallelt med «slaktoffer». (1Sa 15: 22) Noen ganger kunne også søyelam bli ofret som fellesskapsoffer (3Mo 3: 6), syndoffer (3Mo 4: 32; 4Mo 6: 14) og skyldoffer (3Mo 5: 6).

Brukt profetisk og billedlig. I Bibelen blir uttrykk som «hjorden» og «sauer» ofte brukt om Jehovas forsvarsløse, harmløse og til tider trakasserte folk. (2Sa 24: 17; Sl 44: 11, 22; 95: 7; 119: 176; Mt 10: 6, 16; Joh 21: 16, 17; Ro 8: 36) Som Guds sauer led israelittene sterkt når de hadde troløse hyrder eller ledere. Gjennom sin profet Esekiel tegner Jehova et nedstemmende bilde av den forsømmelsen de var utsatt for: «Dere før ikke hjorden. De svake har dere ikke styrket, og den syke har dere ikke helbredet, og den som har brukket noe, har dere ikke forbundet, og den bortdrevne har dere ikke ført tilbake, og den bortkomne har dere ikke søkt etter, men med hardhet har dere rådd over dem, ja tyrannisk. Og de ble etter hvert spredt fordi det ikke fantes noen hyrde, slik at de ble til føde for hvert vilt dyr på marken.» (Ese 34: 3–5) Som en kontrast til dette blir Jesu sauer, både den «lille hjord» og de «andre sauer» som følger hans ledelse, tatt hånd om på en god måte. (Lu 12: 32; Joh 10: 4, 14, 16; Åp 7: 16, 17) Jesus sammenlignet dem som gjør godt mot de minste av hans brødre, med sauer og dem som ikke gjør det, med geiter. – Mt 25: 31–45.

«Værer» symboliserer noen ganger mennesker, særlig undertrykkende ledere i en nasjon som er bestemt til tilintetgjørelse. (Jer 51: 40; Ese 39: 18) I Esekiel 34: 17–22 står værer, geitebukker og fete sauer som symboler på de troløse lederne i Israel som la beslag på det beste selv og deretter skitnet til det som ble tilbake for de magre og syke sauene, det vil si de menneskene som ble undertrykt, utnyttet og hundset med.

Jesus Kristus ble profetisk omtalt som en sau som ble ført til slakting, og som en søye som er blitt stum overfor dem som klipper henne. (Jes 53: 7; Apg 8: 32, 35; jf. 1Pe 2: 23.) Med tanke på Jesu funksjon som offer sa døperen Johannes at Jesus var «Guds Lam som tar bort verdens synd», og i Åpenbaringen blir Guds Sønn flere ganger omtalt som «Lammet». – Joh 1: 29; Åp 5: 6; 6: 16; 7: 14, 17; 14: 1; 17: 14; 19: 7.

Det medopersiske verdensrike ble billedlig framstilt som en vær med to horn av forskjellig høyde. Det høyeste hornet var åpenbart et symbol på de persiske kongenes herredømme. (Da 8: 3–7, 20) I Åpenbaringen 13: 11 står det at det villdyret som steg opp av jorden, hadde to horn liksom et lam, noe som tyder på at det forsøker å framstå som harmløst og fredelig. Jesus omtalte falske profeter som ulver i saueham, noe som viser at de er farlige selv om de gir inntrykk av å være harmløse. – Mt 7: 15.

Når det sies at «fjellene sprang omkring som værer», er dette tydeligvis et billedlig uttrykk som hentyder til at Sinai-fjellet skalv da Jehova gav israelittene Loven. – Sl 114: 4–6; 2Mo 19: 18; jf. Sl 29: 5, 6; 68: 8.

Villsau. Det hebraiske ordet teʼọ er blant annet blitt gjengitt med ’villokse’ (NO, NB, EN, KJ ), «antilope» (NO, AS ) og «gasell» (Ro). Men i Koehler og Baumgartners Lexicon in Veteris Testamenti Libros (Leiden 1958, s. 1016) er «villsau» oppført som en mulig oversettelse av dette ordet, og i Ny verden-oversettelsen er det derfor gjengitt på denne måten i 5. Mosebok 14: 5 og Jesaja 51: 20.

Villsauene skiller seg fra tamsauer ved at dekkhårene deres er av en grov og stri type i stedet for av vanlig ull. De villsauene som i vår tid holder til nærmest Palestina, tilhører den rasen som kalles armensk villsau (Ovis gmelini ). De lever i fjellområdene i Lilleasia og den østlige delen av Iran. Værene i denne rasen har en skulderhøyde på snaut 90 cm.