Frembringer sann kristendom fanatikere?
KRISTENHETEN har hatt sine fanatikere. Noen har satt fyr på seg selv i en politisk protestaksjon, mens andre har handlet intolerant overfor mennesker som hadde en annen religiøs oppfatning. Det første korstog ble for eksempel satt i gang av den katolske kirke for å befri Jerusalem for mennesker som kirken betraktet som vantro. Korstoget begynte med tre udisiplinerte pøbelflokker som begikk voldshandlinger og blant annet foretok en systematisk utryddelse av jøder i Rhinland. Da det lyktes de militære styrkene under dette korstoget å innta Jerusalem, fikk disse såkalte kristne soldatene Jerusalems gater til å flyte med blod.
I Wells’ verdenshistorie sies det om dette første korstoget: «Blodbadet var fryktelig. De overvunnes blod rant nedover gatene, inntil mennene blev skvettet til med blod der de red. Da kvelden falt på, kom korsfarerne ’hulkende i overmål av glede’ til graven efter å ha trådt vinpersen, og foldet sine blodbestenkede hender i bønn.»
Under et senere korstog som ble satt i gang av pave Innocens III, ble de fredelige albigenserne og valdenserne, som protesterte mot Romas læresetninger og presteskapets utskeielser, slaktet ned. H. G. Wells skrev om den fanatisme som kom til uttrykk overfor dem: «Dette var nok for Lateranet, og så får vi da se Innosens III preke korstog mot disse ulykkelige sekterer og tillate at alle slags omstreifende slyngler . . . blev hvervet for å føre . . . enhver tenkelig voldsdåd over kongen av Frankrikes fredeligste undersåtter. Skildringene av alle grusomheter og nedrigheter på dette korstog er langt frykteligere å lese enn nogen skildring av kristnes martyrdød for hedningenes hender.»
Kristenhetens historie er full av beretninger om fanatikere, og disse fanatikerne har vanligvis frembrakt frukter i form av voldshandlinger. Vi kan derfor trekke den slutning at fanatisme ikke frembringer gode frukter. En ordbok definerer ordet «fanatisme» slik: «Overspent eller lidenskapelig iver.» (Funk og Wagnalls New Standard Dictionary of the English Language, 1929-utgaven) Ordboken belyser uttrykket ytterligere ved å si følgende: «Ikke i noen annen periode i historien er det blitt vist større grusomhet, tøylesløshet og fanatisme enn under korstogene.»
Det er også interessant å merke seg den definisjonen som Webster’s Third New International Dictionary, 1961-utgaven, gir av ordet «fanatiker». Denne ordboken sier: ’Fanatiker — latin: inspirert av en guddom. 1. besatt av eller som besatt av en demon; stort sett: gal, vanvittig, forrykt. 2. ledet, frembrakt eller kjennetegnet av for stor iver: overspent, urimelig; overdrevent entusiastisk, særlig når det gjelder religiøse emner.’ Riksmålsordboken sier om ordet «fanatisk»: «full av ensidig, intolerant iver for en sak.» Kan det på bakgrunn av dette sies at sanne kristne er fanatikere?
De kjennes på sine frukter
Akkurat som frukten på et tre viser hva slags tre det er, viser resultatene av menneskenes handlinger hva slags mennesker det er som begår dem. Kristendommens grunnlegger, Jesus Kristus, viste dette. Han sa: «Et godt tre kan ikke gi dårlig frukt, og et dårlig tre kan ikke gi god frukt. Derfor skal dere kjenne dem på fruktene.» — Matteus 7: 18, 20.
Jesus grunnla den sanne kristendom som et godt tre. Den kunne derfor ikke frembringe dårlige frukter i form av fanatisme. Ikke på noe tidspunkt oppfordret Jesus sine disipler til å skade seg selv eller andre i fysisk henseende. Han siterte tvert imot et av de to store bud: «Du skal elske din neste som deg selv.» (Matteus 22: 39) Hans disipler skulle til og med vise godhet mot sine fiender. Jesus sa: «Elsk deres fiender, gjør godt mot dem som hater dere, velsign dem som forbanner dere.» — Lukas 6: 27, 28.
Jesu sanne disipler gikk ut til folk som tilhørte mange forskjellige nasjoner, ikke med ild og sverd, men med Guds skrevne Ord for å overbevise dem på en fredelig måte. Ingen militære styrker drog med dem til andre land for å slå ned, torturere og voldta dem som forkastet den kristne dåp. Jesu disipler fulgte tvert imot Jesu fredelige eksempel og forkynte det gode budskap om Guds rike for alle og oppmuntret dem til å tenke over de opplysningene de la fram for dem fra skriftene. Fruktene av deres arbeid omfattet også fruktene av Guds ånd — «kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, tålsomhet og selvbeherskelse». — Galaterne 5: 22, 23.
Det er ikke annerledes i dag. Den sanne kristendom frembringer fortsatt gode frukter. Treet, den kristne organisasjon, som Jesus plantet for over 1900 år siden, var et godt tre, og det er det fortsatt. Det er derfor ikke i stand til å frembringe dårlig frukt i form av intolerant fanatisme. Hvorfor er da fanatisme blitt så vanlig i kristenheten?
Apostelen Paulus viste at det ville komme en tid da falske kristne skulle stå fram. De ville kalle seg kristne, men ikke leve opp til dette navnet eller frembringe gode, kristne frukter. Han sa til de eldste i Efesos: «Jeg vet at når jeg har dratt bort, vil glupske ulver trenge inn hos dere, og de skåner ikke hjorden. Og blant dere selv skal noen menn stå fram og fare med vrang lære for å trekke disiplene med seg.» (Apostlenes gjerninger 20: 29, 30) Det var disse frafalne som var opphavet til kristenheten med dens hundrevis av motstridende, religiøse organisasjoner med læresetninger som bare blir fremstilt som kristne. I virkeligheten er de «vrang lære», menneskers oppfatninger og ikke Guds Ords sannhet. Det er disse falske kristne som har frembrakt den dårlige frukten i form av fanatisme.
Er kristen iver fanatisme?
Det er nok så at fanatisme er en form for iver, men det er en «overspent eller lidenskapelig iver», en «urimelig» iver. Slik er ikke sann kristendom.
Bibelen formaner gjentatte ganger de kristne til å være rimelige. Filipperne 4: 5 (NW) sier for eksempel: «La deres rimelighet bli kjent for alle mennesker.» De kristne blir også formant til «ikke å tale nedsettende om noen, ikke å være krigerske, å være rimelige og vise all mildhet overfor alle mennesker». — Titus 3: 2, NW.
Ettersom Jehovas vitner besøker folk i deres hjem for å snakke med dem om det gode budskap om Guds rike, skiller de seg ut fra de fleste av dem som hevder at de er kristne. Det er ingen grunn til å betrakte dem som fanatikere fordi de viser en slik iver i den kristne tjeneste. Det de viser, er en rimelig iver for et arbeid som Jesus utførte, og som han påbød sine etterfølgere å utføre. (Matteus 24: 14; 28: 19, 20) En person som oppgir mange tidkrevende, personlige aktiviteter for i stedet å bruke så mye tid som mulig til å forkynne om Guds rike, er ikke fanatiker. Han viser tvert imot at han forstår hvor presserende det er å lære andre om Guds Ords livgivende sannheter i den korte tiden som er igjen til å få utført dette arbeid. Dette er rimelig og gagnlig.
Denne virksomheten bygger opp troen på Gud og på hans Ord og er derfor ikke et fanatisk arbeid som skader andre. Det gir håp til dem som er uten håp, utfrir dem som er i trelldom under religiøs overtro og uvitenhet, og forvandler utallige umoralske og brutale mennesker til moralsk rene og fredelige kristne. Disse gode fruktene vitner om en god organisasjon.
Jehovas vitner viser sin lojalitet mot Guds rike i over 200 land selv om myndighetene mange steder har forbudt deres virksomhet. Deres lojalitet mot Gud, den suverene Overherre, kan neppe betegnes som fanatisme. Gud er den høyeste Autoritet, og når en menneskelig regjerings lover er i strid med hans lover, er en sann kristen forpliktet til å adlyde ham. Under menneskelige regjeringer blir lokale lover undertiden opphevet når de er i strid med en stats lover. I sanne kristnes øyne blir på lignende måte menneskelige lover opphevet når de er i strid med universets Overherres, Jehova Guds, lover. Ettersom en sann kristen ikke kan adlyde to motstridende lover, gjør han det samme som apostlene gjorde. De sa: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» (Apostlenes gjerninger 5: 29) Dette er rimelig.
Jehovas vitner viser den samme rimelighet når det gjelder nasjonale og religiøse høytider som er i strid med Guds Ord. Det er ikke fanatisme å la være å ta del i noe som majoriteten i et land tar del i. Det at Jehovas vitner skiller seg ut på grunn av sin religiøse samvittighet, stiller dem i samme klasse som de første kristne, som ikke feiret populære høytider på sin tid. Jehovas vitner vil med glede vise deg ut fra Bibelen hvorfor de ikke feirer slike høytider. — 1. Peter 3: 15.
Noen vil kanskje betegne Jehovas vitner som fanatikere fordi de nekter å ta imot blodoverføring, en behandlingsmåte som anvendes i stor utstrekning av de fleste leger. Også når det gjelder dette, er det et spørsmål om å adlyde Guds lov. Jesu Kristi sanne etterfølgere har fått påbud om å ’avholde seg fra blod’. — Apostlenes gjerninger 15: 28, 29, EN.
Er en person fanatisk fordi han av samvittighetsgrunner nekter å gå med på en medisinsk behandlingsmåte som er vanlig på det nåværende tidspunkt? Noen som ikke er Jehovas vitner, nekter å ta imot blodoverføring av frykt for å pådra seg AIDS eller andre sykdommer. Er det da urimelig av Jehovas vitner å be om å få en medisinsk behandling som ikke er i strid med deres samvittighet?
Hvilken slutning kan vi så trekke på bakgrunn av dette? At Jehovas vitner ikke er fanatikere bare fordi de skiller seg ut fra majoriteten og holder fast ved sin beslutning om å adlyde Gud. Selv om de har iver for Gud, har de ikke en «overspent eller lidenskapelig iver» som om de var besatt av en demon. De gir heller ikke inntrykk av å være ’gale, vanvittige eller forrykte’. I sin religiøse iver skader de ikke på noen måte seg selv eller andre. I samsvar med det Bibelen sier om sanne kristne, holder de tvert imot «fred med alle». — Romerne 12: 18.
Den kristne organisasjon, det gode treet, som Jesus Kristus plantet i det første århundre, fortsetter like til denne dag å frembringe bare god frukt. Det er derfor umulig for den sanne kristendom å frembringe fanatikere.
[Uthevet tekst på side 30]
Det er ingen grunn til å betrakte Jehovas vitner som fanatikere bare fordi de viser iver i den kristne tjeneste