Spørsmål fra leserne

Fikk de tolv apostlene beskjed om å ta med seg en stav og ha på seg sandaler da Jesus Kristus sendte dem ut for å forkynne?

Noen mener at de tre evangelieberetningene som forteller at Jesus sendte ut apostlene, motsier hverandre. Men når vi sammenligner beretningene om det som skjedde, kan vi trekke en interessant konklusjon. Sammenlign først det Markus og Lukas skrev. Markus’ beretning lyder: «[Jesus] gav dem også instrukser om ikke å ta noe annet med på reisen enn bare en stav – ikke noe brød, ingen matpose, ingen kobberpenger i beltepungene sine – men å binde på seg sandaler og ikke ha på seg to underkledninger.» (Mark 6:7–9) Lukas skrev: «Ta ikke noe med på reisen, verken stav eller matpose eller brød eller sølvpenger; ha heller ikke to underkledninger.» (Luk 9:1–3) Her legger vi merke til den tilsynelatende motsigelsen. Ifølge Markus fikk apostlene beskjed om å ta med seg en stav og binde på seg sandaler, men Lukas skriver at de ikke skulle ha med seg noe, ikke engang en stav. I motsetning til Markus nevner ikke Lukas noe om sandaler.

For å forstå hva Jesus mente, må vi legge merke til det uttrykket som går igjen i alle de tre evangeliene. I de skriftstedene vi har sitert ovenfor, og i Matteus 10:5–10, fikk apostlene beskjed om ikke å ha, eller ha på seg, «to underkledninger». Apostlene hadde sannsynligvis på seg én underkledning. Så de skulle ikke skaffe seg en ekstra til reisen. De hadde også sandaler. Markus understreket behovet for å «binde på seg sandaler», de sandalene de allerede hadde. Men hva med staven? The Jewish Encyclopedia sier: «Det ser ut til at hebreerne i gammel tid vanligvis også hadde med seg en stav.» (1. Mos 32:10) Markus nevnte at apostlene ikke skulle «ta noe annet med på reisen», bortsett fra den staven de hadde med seg da Jesus gav befalingen. Evangelieskribentene understreket altså at Jesus befalte dem å ikke gå bort for å skaffe seg ekstra utstyr til reisen.

Dette poenget blir ytterligere understreket av Matteus, som hørte Jesu befaling og gjengav Jesu ord på denne måten: «Skaff dere ikke gull eller sølv eller kobber til beltepungene deres eller en matpose til reisen eller to underkledninger eller sandaler eller en stav; for arbeideren fortjener sin føde.» (Matt 10:9, 10) Men hva med de sandalene de allerede hadde på seg, og den staven de hadde i hånden? Jesus sa ikke at de skulle kvitte seg med det de allerede hadde, men han sa at de ikke skulle skaffe seg slike ting. Hvorfor sa han det? Fordi «arbeideren fortjener sin føde». Dette var kjernen i Jesu befaling, som var i harmoni med det han sa i Bergprekenen om at de ikke skulle være bekymret for hva de skulle spise, drikke eller ha på seg. – Matt 6:25–32.

Selv om evangelieberetningene ved første øyekast virker motstridende, inneholder de det samme poenget. Apostlene skulle gå slik de stod og gikk, og ikke la seg distrahere ved å skaffe seg noe ekstra. Hvorfor? Fordi Jehova ville sørge for dem.

Hvem siktet Salomo til med uttrykket «kvinne, ja kvinner»? – Fork 2:8.

Det vet vi ikke med sikkerhet, men én mulig forklaring er at det var fremtredende kvinner som Salomo møtte ved sitt kongelige hoff.

I Forkynneren, kapittel 2, nevnte Salomo forskjellige ting han hadde utrettet, deriblant store byggeprosjekter. Han sa videre: «Jeg samlet meg også sølv og gull, og eiendom som er særegen for konger og for provinsene. Jeg skaffet meg sangere og sangerinner og det som er menneskesønnenes største glede – en kvinne, ja kvinner.» – Fork 2:8.

Mange bibelkommentatorer antar at de ’kvinnene’ Salomo nevnte, var de mange utenlandske hustruene og medhustruene som han hadde senere i livet, og som fikk ham til å utøve falsk tilbedelse. (1. Kong 11:1–4) Men det er noen problemer med den forklaringen. Da Salomo skrev disse ordene, kjente han allerede «en kvinne, ja kvinner». På det tidspunktet inspirerte Jehova ham til å skrive noen av Bibelens bøker, så han hadde fremdeles Jehovas godkjennelse. Det hadde han så visst ikke senere i livet, da han hadde hundrevis av utenlandske hustruer og medhustruer og begynte å tilbe falske guder.

I Forkynneren sa Salomo at han «søkte å finne tiltalende ord og å skrive rette ord, sannhets ord». (Fork 12:10) Han kjente ordene for «hustru», «dronning» og «medhustru», for han brukte dem i sine inspirerte skrifter. (Ordsp 5:18; 12:4; 18:22; Fork 9:9; Høys 6:8, 9) Men i Forkynneren 2:8 brukte han ikke disse vanlige ordene.

Det uttrykket på originalspråket som er gjengitt med «kvinne, ja kvinner», består av et helt spesielt hebraisk ord (i entall og flertall) som vi ikke finner noe annet sted i Bibelen. Bibelkommentatorer erkjenner at betydningen er usikker. Mange bibeloversettere lar uttrykket i Forkynneren 2:8 gå til kvinner, først i entall og så i flertall – enten i vanlig flertallsbetydning eller i superlativ betydning.

Salomo var berømt, ja så berømt at en dronning fra det rike kongedømmet Saba hørte om ham, besøkte ham og lot seg imponere av ham. (1. Kong 10:1, 2) Det taler for den ene av de mulige betydningene av det uttrykket Salomo brukte. Det kan være at han med «en kvinne, ja kvinner» siktet til fremtredende kvinner som han møtte ved sitt hoff i de mange årene da han hadde Guds godkjennelse.a

[Fotnote]