Det ser ut til at jødene etter hvert ikke nøyde seg med å slå med kjepp eller stokk, men at de senere også benyttet pisk. (He 11: 36) Pisking er en alvorligere straffemetode, og selv om den var tillatt da Jesus var på jorden, var den ikke basert på Loven. (Mt 10: 17; 23: 34) I det jødiske verket Misjna, som skal være basert på de muntlige overleveringene, blir pisking beskrevet på følgende måte:

«De binder hans to hender til en stolpe på hver side, og synagogetjeneren griper fatt i klærne hans – hvis de blir flerret, blir de flerret, hvis de blir revet helt i stykker, blir de revet helt i stykker – slik at brystet hans blir blottet. En stein blir plassert bak ham, og på den står synagogetjeneren med en reim av kalvehud i hånden. Den er lagt dobbelt og dobbelt igjen, og to [andre] reimer som går opp og ned [er festet] til den.

Håndtaket på reimen er en håndsbredd langt og en håndsbredd bredt, og enden skal nå til navlen hans. Han gir ham en tredjedel av piskeslagene foran og to tredjedeler bak, og han må ikke slå ham når han står eller sitter, men bare når han bøyer seg ned, for det står skrevet: Dommeren skal få ham til å legge seg ned. Og han som slår, slår med én hånd av all makt.

. . . Hvis han dør under hans hånd, er den som pisker, ikke straffskyldig. Men hvis han har gitt ham ett piskeslag for mye og han så har dødd, må han rømme i landflyktighet på grunn av ham.

Hvor mange piskeslag gir de en mann? Førti på ett nær, for det står skrevet: Ved tallet førti; [det vil si] et tall nær førti.» – Makkot 3: 12–14, 10; etter H. Danbys oversettelse til engelsk.

Romerne brukte også pisk som strafferedskap. Den som skulle straffes, ble da strakt ut, etter alt å dømme slik at hendene hans ble bundet til en stolpe med lærreimer. (Apg 22: 25, 29) Det stod til befalingsmannen å avgjøre hvor mange slag som skulle gis. En som skulle pælfestes, ble gjerne først pisket. Det fortelles at Pilatus ’tok Jesus og pisket ham’ etter at han hadde gitt etter for jødenes vedholdende rop om at Jesus måtte bli pælfestet, og etter at han så hadde gitt dem Barabbas fri. (Joh 19: 1; Mt 20: 19) Romerne brukte noen ganger pisken når de forhørte folk, for å framtvinge bekjennelser eller vitneutsagn. (Apg 22: 24, 25) To greske verb som betyr «piske», er mastigọo (Mt 10: 17) og mastịzo (Apg 22: 25). Begge er avledninger av mạstiks, som kan bety «piskeslag» i bokstavelig forstand (Apg 22: 24; He 11: 36) og «alvorlig lidelse (sykdom)» i overført betydning (Mr 3: 10; 5: 34). Men det var forbudt å piske en romersk borger. Lex Valeria og Lex Porcia, lover som ble vedtatt på forskjellige tidspunkter mellom 509 og 195 f.v.t., fritok romerske borgere for pisking – Lex Valeria når borgeren appellerte til folket, og Lex Porcia uten noen slik appell.