Den muntlige lov — hvorfor ble den skrevet ned?

HVORFOR var det så mange jøder i det første århundre som ikke ville akseptere Jesus som Messias? En som levde på den tiden, forteller: «Etter at han [Jesus] så hadde gått inn i templet, kom overprestene og folkets eldste bort til ham mens han underviste, og sa: ’Med hvilken myndighet gjør du disse ting? Og hvem har gitt deg denne myndighet?’» (Matteus 21: 23) De mente at Den Allmektige hadde gitt den jødiske nasjon Toraen (Loven), og at den gav visse menn gudgitt myndighet. Hadde Jesus en slik myndighet?

Jesus viste den dypeste respekt for Toraen og for dem som den gav reell myndighet. (Matteus 5: 17—20; Lukas 5: 14; 17: 14) Men han fordømte gang på gang dem som gikk ut over Guds bud. (Matteus 15: 3—9; 23: 2—28) Slike menn fulgte overleveringer som kom til å bli betegnet som den muntlige lov. Den ble ikke anerkjent av Jesus. Til gjengjeld var det mange som ikke anerkjente ham som Messias. De trodde at bare en som støttet de tradisjonene som ble lært av deres autoriteter, kunne ha Guds støtte.

Hva var opprinnelsen til den muntlige lov? Hvordan kom jødene til å mene at den hadde like stor autoritet som den skrevne Loven vi finner i Bibelen? Og hvorfor ble den til slutt skrevet ned hvis det var meningen at den skulle være en muntlig overlevering?

Hvor skriver overleveringene seg fra?

Israelittene kom inn i et paktsforhold til Jehova Gud ved Sinai-fjellet i 1513 f.v.t. Gjennom Moses fikk de paktens lover. (2. Mosebok 24: 3) Ved å følge disse lovene ville de kunne ’vise seg å være hellige, liksom Jehova deres Gud var hellig’. (3. Mosebok 11: 44) Ifølge lovpakten hørte det med til tilbedelsen av Jehova at et spesielt utpekt presteskap skulle frambære ofre. Tilbedelsen skulle også være knyttet til et sentralt sted — som etter hvert ble templet i Jerusalem. — 5. Mosebok 12: 5—7; 2. Krønikebok 6: 4—6.

Moseloven trakk opp de generelle retningslinjene for hvordan Israel som nasjon betraktet skulle tilbe Jehova. Men visse detaljer ble ikke uttrykkelig fastlagt. Loven forbød for eksempel arbeid på sabbaten, men den trakk ikke opp en bestemt grense mellom arbeid og andre aktiviteter. — 2. Mosebok 20: 10.

Hvis Jehova hadde funnet det for godt, kunne han ha gitt detaljerte bestemmelser som dekket alle tenkelige spørsmål. Men han hadde skapt menneskene med en samvittighet, og han overlot til deres initiativ å tjene ham med en viss fleksibilitet innenfor rammen av det lovverket han hadde gitt dem. Loven bestemte at rettssaker skulle behandles av prester, levitter og dommere. (5. Mosebok 17: 8—11) Etter hvert som antall rettssaker økte, ble det fastlagt visse presedenser, og noen av dem ble utvilsomt overlevert fra generasjon til generasjon. Den måten prestenes plikter ble utført på i Jehovas tempel, ble også videreført fra far til sønn. Etter hvert som nasjonen samlet seg flere erfaringer, oppstod det også flere tradisjoner.

Det som hadde betydning for Israels tilbedelse, var imidlertid stadig den skrevne Loven som ble gitt til Moses. I 2. Mosebok 24: 3, 4 heter det: «Så kom Moses og gjengav for folket alle Jehovas ord og alle de rettslige avgjørelsene, og hele folket svarte med én røst og sa: ’Alle de ord som Jehova har talt, vil vi følge.’ Da skrev Moses ned alle Jehovas ord.» Det var i samsvar med disse skrevne bud Gud sluttet sin pakt med israelittene. (2. Mosebok 34: 27) Ikke noe sted i Bibelen nevnes det noe om at det fantes en muntlig lov.

«Hvem har gitt deg denne myndighet?»

Ifølge Moseloven var det helt klart at det var prestene, Arons etterkommere, som skulle ha religiøs myndighet og være lærere. (3. Mosebok 10: 8—11; 5. Mosebok 24: 8; 2. Krønikebok 26: 16—20; Malaki 2: 7) Men i århundrenes løp var det noen prester som ble troløse og svikefulle. (1. Samuelsbok 2: 12—17, 22—29; Jeremia 5: 31; Malaki 2: 8, 9) I den tiden grekerne dominerte, var det mange prester som gikk på akkord i religiøse spørsmål. I det andre århundre f.v.t. begynte fariseerne å innføre tradisjoner som gikk ut på at vanlige mennesker kunne betrakte seg som like hellige som prestene. Fariseerne var en ny gruppe innen jødedommen som nærte mistillit til presteskapet. Deres tradisjoner appellerte til mange, men de var et uakseptabelt tillegg til Loven. — 5. Mosebok 4: 2; 12: 32 (13: 1 i jødiske bibelutgaver).

Fariseerne ble de nye lovlærerne. De utførte det arbeidet som de mente at prestene ikke gjorde. Siden de ikke hadde noen støtte for sin myndighet i Moseloven, utviklet de nye fortolkningsmetoder. De tolket Skriften ved hjelp av kryptiske hentydninger og andre metoder som tilsynelatende støttet deres synspunkter.a Det var de som først og fremst tok vare på og agiterte for disse tradisjonene, og som derved skapte et nytt grunnlag for myndighet i Israel. Innen det første århundre e.v.t. hadde fariseerne fått en fremtredende maktposisjon i jødedommen.

Etter hvert som fariseerne samlet eksisterende muntlige tradisjoner og søkte støtte i Skriftene for å innføre ytterligere tradisjoner som de selv var opphav til, følte de behov for å styrke sin egen autoritet. De fant fram til en ny forklaring på opprinnelsen til disse tradisjonene. Rabbinerne begynte å lære slik: «Moses mottok Tora på Sinai og gav den videre til Josva, Josva til de eldste, og de eldste til profeter. Og profeter gav den videre til menn i den store forsamling.» — Avot 1: 1, Misjna.

Da rabbinerne sa: «Moses mottok Tora», siktet de ikke bare til den skrevne Loven, men også til alle sine muntlige tradisjoner. De hevdet at disse tradisjonene — som var oppfunnet og utviklet av mennesker — var blitt gitt til Moses av Gud på Sinai. De lærte også at Gud ikke hadde overlatt til menneskene å supplere det som manglet, men at han muntlig hadde redegjort for det som var utelatt i den skrevne Loven. Ifølge deres utsagn gav Moses den muntlige lov videre til de etterfølgende generasjoner — ikke gjennom prestene, men gjennom andre ledere. Fariseerne selv hevdet at de var de naturlige arvtagerne etter denne «ubrutte» rekken av menn med myndighet.

Loven ved et vendepunkt — en ny løsning

Jødenes religiøse ledere reiste spørsmål om Jesu gudgitte myndighet, mens Jesus på sin side forutsa ødeleggelsen av templet. (Matteus 23: 37 til 24: 2) Etter at romerne hadde ødelagt templet i år 70, var det ikke lenger mulig å oppfylle Moselovens krav i forbindelse med ofringer og prestetjeneste. Gud hadde opprettet en ny pakt på grunnlag av Jesu gjenløsningsoffer. (Lukas 22: 20) Den mosaiske lovpakten var brakt til ende. — Hebreerne 8: 7—13.

Fariseerne ville ikke betrakte disse begivenhetene som et bevis for at Jesus var Messias, men fant heller på en annen løsning. De hadde allerede tiltatt seg en stor del av presteskapets myndighet. Nå da templet var ødelagt, kunne de gå et skritt videre. Det rabbinske læresenter i Yavne ble sentret for det reorganiserte Sanhedrin — jødenes høyesterett. Under ledelse av Yohanan ben Zakkai og Gamaliel II i Yavne ble jødedommen fullstendig omorganisert. Tjenesten i synagogen, som ble ledet av rabbinere, kom i stedet for tilbedelsen i templet, som var blitt ledet av prestene. Bønner, særlig de som ble bedt på soningsdagen, kom i stedet for ofringene. Fariseerne hevdet at den muntlige lov som Moses mottok på Sinai, allerede hadde forutsagt dette og beredt veien for det.

De rabbinske skolene fikk en stadig mer fremtredende stilling. Deres pensum var hovedsakelig den muntlige lov, som ble drøftet i intense diskusjoner og lært utenat, foruten at det ble undervist i hvordan den skulle anvendes. Tidligere var grunnlaget for den muntlige lov knyttet til tolkninger av Skriften — til Midrasj. Nå begynte det stadig økende antall tradisjoner å bli dosert og ordnet separat. De forskjellige bestemmelsene i den muntlige lov ble forenklet til korte formuleringer som var lette å lære utenat, og som det ofte ble satt melodi til.

Hvorfor skrive ned en muntlig lov?

Det at det oppstod så mange rabbinske skoler og et økende antall rabbinske regler, skapte et nytt problem. Den rabbinske talmudeksperten Adin Steinsaltz forklarer: «Hver lærer hadde sin egen metode og formulerte sine muntlige regler på sin egen spesielle måte. . . . Det var ikke lenger nok å være kjent med sin egen veileders lære. En elev var nødt til å gjøre seg kjent med andre lærdes arbeider. . . . Elevene måtte derfor lære enorme mengder stoff utenat på grunn av ’kunnskapseksplosjonen’.» Elevenes hukommelse ble belastet til bristepunktet i et hav av opplysninger som ikke var systematisert.

I det andre århundre ledet Bar Kokhba et jødisk opprør mot Romerriket, og dette utløste en intens forfølgelse av rabbinske lærde. Både den fremste rabbineren, Akiba — som hadde støttet Bar Kokhba — og mange andre fremtredende rabbinere ble henrettet. Rabbinerne fryktet at en ny forfølgelse kunne true den muntlige lovs eksistens. De hadde ment at tradisjonene helst burde overleveres muntlig fra læremester til elev, men disse nye omstendighetene førte til at det ble gjort store anstrengelser for å skape et system som kunne bevare de vises lære, slik at den aldri skulle bli glemt.

Senere fulgte en periode med relativ fred i forholdet til Romerriket. Jehuda ha-Nasi, den fremste rabbineren i slutten av det andre og begynnelsen av det tredje århundre, samlet i løpet av denne perioden en rekke lærde og ordnet store mengder muntlige tradisjoner i et system som består av seks hoveddeler, som igjen er inndelt i mindre traktater — til sammen 63. Dette verket ble kalt Misjna. Efraim Urbach, en kjenner av den muntlige lov, har uttalt: «Misjna . . . oppnådde en anerkjennelse og autoritet som ingen annen bok hadde oppnådd bortsett fra Toraen.» Messias var blitt forkastet, og templet lå i ruiner, men fordi den muntlige lov var blitt bevart i skriftlig utgave i form av Misjna, begynte en ny epoke i jødedommen.

[Fotnote]

[Bilde på side 26]

Hvorfor var mange jøder uvillige til å anerkjenne Jesu myndighet?