Perler i Matteus’ evangelium
MATTEUS, som hadde vært toller, skrev under Jehova Guds inspirasjon en fengslende beretning om Jesu Kristi fødsel, liv, død og oppstandelse. I en rekke håndskrifter som skriver seg fra etter det tiende århundre, er det en etterskrift som sier at dette evangeliet ble skrevet omkring det åttende året etter Jesu himmelfart (ca. år 41 e.Kr.). Dette strider ikke med de indre vitnesbyrd, for beretningen slutter med Jesu befaling om å gjøre disipler, som han kom med i år 33 e.Kr., og sier ikke noe om at Jerusalem ble ødelagt av romerne i år 70.
Historieskriveren Evsebios, som levde i det fjerde århundre, siterte i sitt verk Historia Ecclesiastica (Kirkehistorie) Papias og Irenaeus, som levde i det andre århundre, og Origenes, som levde i det tredje århundre. Alle disse sier at det var Matteus som skrev dette evangeliet, og at han skrev det på hebraisk. Var dette egentlig arameisk? Ikke ifølge de dokumentene som blir omtalt av George Howard, professor i religion ved Georgia universitet. Han skrev: «Denne antagelsen skyldtes først og fremst den oppfatning at hebraisk ikke lenger var i bruk i Palestina på Jesu tid, men var blitt erstattet med arameisk. Den senere oppdagelsen av Dødehavsrullene, hvorav mange er hebraiske stykker, og av andre hebraiske dokumenter fra Palestina fra tiden omkring Jesu liv viser nå at hebraisk var et språk som levde i beste velgående i det første århundre.» Matteus skrev øyensynlig sitt evangelium til gagn for hebraisktalende kristne, men det kan også være at han oversatte det til fellesgresk.
Vi oppfordrer deg til å lese Matteus’ evangelium. Merk deg bakgrunnsopplysninger som gjør det lettere å forstå beretningen, nå som vi skal se på noen få av perlene i den.
Jesu fødsel og tidlige tjeneste
Matteus’ evangelium begynner med Jesu ættetavle og fødsel. Da det viste seg at Maria var gravid, ville Josef, hennes trolovede, «skille seg fra henne i stillhet». (1: 19) Men hvordan kunne han skille seg, når de bare var forlovet? Blant jødene hadde en forlovet kvinne de samme forpliktelser som en gift kvinne. Hvis hun hadde seksuell omgang med noen, kunne hun steines i hjel som en ekteskapsbryter. (5. Mosebok 22: 23—29) Fordi avtalen ble betraktet som bindende, tenkte Josef på å skille seg fra Maria, selv om det ikke hadde funnet sted noen ekteskapsseremoni som hadde forent dem i ekteskap.
Noen kapitler i begynnelsen av Matteus’ evangelium inneholder Jesu bergpreken. Der advarte Kristus om at en ville bli stilt for «Det høye råd» hvis en kalte en bror «din dumrian». (5: 22) Det ble betraktet som et usigelig nedverdigende ord.
Men hva var «Det høye råd»? Det var Sanhedrinet i Jerusalem, som hadde 71 medlemmer. Hvem var kvalifisert til å være medlem av det? McClintock og Strong sier i sitt oppslagsverk: «Søkeren måtte være moralsk og fysisk uklanderlig. Han måtte være middelaldrende, høy, ha et godt utseende, være velstående, lærd . . . Han måtte kunne flere språk . . . Svært gamle personer, proselytter, evnukker og netinim [tempeltjenere] var uskikket på grunn av sine særegenheter; kandidater som ikke hadde barn, kunne heller ikke bli valgt, for de kunne ikke vise forståelse i familiesaker . . . ; heller ikke de som ikke kunne bevise at de var legitime barn av en prest, levitt eller israelitt. . . . En kandidat til det store sanhedrin måtte først og fremst ha vært dommer i sin hjemby; ha blitt forflyttet derfra til det lille sanhedrin . . . deretter ha blitt forfremmet til det andre lille sanhedrin . . . før han kunne bli mottatt som medlem av den gruppen som bestod av de 71.» — Cyclopedia of Biblical, Theological, and Ecclesiastical Literature.
Jesus mente derfor at den som tiltaler sin bror med et usigelig nedverdigende ord, bærer en skyld som kan sammenlignes med den skyld en som er dømt til døden av jødenes høyeste domstol, bærer. For en kraftig advarsel om at vi ikke må snakke stygt om våre brødre! La oss holde tungen i tømme, så vi aldri fortjener å bli fordømt av den høyeste domstol, framfor Jehova, «som er hele jordens dommer». — 1. Mosebok 18: 25; Jakob 3: 2—12.
Jesus — effektiv i sin undervisning
Dette evangeliet fremstiller også Jesus som en lærer som kan besvare spørsmål på en dyktig måte. Som svar på et spørsmål forklarte han for eksempel hvorfor disiplene hans ikke fastet. (9: 14—17) De hadde ingen grunn til å faste mens han levde. Men som han forutsa, fastet og sørget de da han døde, for de visste ikke hvorfor Gud hadde tillatt at han døde. Etter at de hadde fått den hellige ånd på pinsedagen, ble de imidlertid opplyst og fastet ikke lenger i sorg.
Jesus sier videre i den samme forbindelse at ingen lapper et gammelt klesplagg med ukrympet tøy, for det vil rive med seg et stykke av plagget, og riften blir verre. Han sa også at ny vin ikke blir fylt i gamle skinnsekker. En skinnsekk eller skinnflaske var garvet dyrehud hvor alle åpningene var sydd igjen, bortsett fra kanskje en åpning etter et av bena. Når ny vin gjærer, utvikles det karbondioksid, som skaper et såpass sterkt trykk at gamle, inntørkede skinnsekker brister. Den sannhet som Kristus underviste i, var på lignende måte for kraftig for den gamle, lite elastiske jødedommen. Dessuten prøvde han ikke å lappe på eller bevare et utslitt religiøst system, som hadde skikker angående faste og andre ritualer. Nei, Gud brukte Jesus for å innføre en ny tilbedelsesordning. Vi bør derfor ikke gjøre noe for å støtte felleskirkelige bevegelser eller bevare falsk religion.
Følg veiledningen fra Guds Sønn
Ifølge Matteus’ beretning om forklarelsen omtalte Gud Jesus som sin elskede Sønn og sa at vi skulle høre på ham. (17: 5) Vi bør derfor følge all den veiledning Kristus har kommet med. Vi bør for eksempel merke oss advarselen om at hvis vi fører en som tror på ham, på avveier eller får ham «til å ta anstøt» (NW), er det bedre at vi blir senket i havet med en kvernstein om halsen. (18: 6) Hva slags stein var dette? Ikke en liten stein, for Jesus snakket om «en slik kvernstein som blir trukket rundt av et esel» (NW), og mente derfor en stein på mellom én og én og en halv meter i diameter. Det krevde et dyrs styrke å dreie den rundt oppå en annen stein. Ingen kunne overleve i havet med en slik tyngde rundt halsen. Jesus advarte oss mot å få noen av hans etterfølgere til å ta anstøt. I samme hensikt skrev apostelen Paulus: «Det [er] riktig ikke å spise kjøtt eller drikke vin eller gjøre andre ting som fører din bror til fall.» — Romerne 14: 21.
Guds Sønn kom med indirekte veiledning da han uttalte ve over de skriftlærde og fariseerne og sa at de lignet hvitkalkede graver. (23: 27, 28) Det var vanlig å kalke graver og gravkammer, så en ikke tilfeldig skulle ta på dem og bli uren. Ved å hentyde til denne skikken viste Jesus at de skriftlærde og fariseerne var rettskafne i det ytre, men var «fulle av hykleri og urett». Hvis vi følger den veiledningen som ligger i dette, vil vi ikke fare vill eller gå krokveier. Vi vil handle ut fra «en oppriktig tro», det vil si uten hykleri. — 1. Timoteus 1: 5; Ordspråkene 3: 32; 2. Timoteus 1: 5.
Vårt forbilde bevarte sin ulastelighet
Etter at Matteus har skrevet ned Jesu Kristi profeti om tegnet på hans nærvær, forteller han at Jesus blir forrådt og arrestert, og skriver om hans rettssak, død og oppstandelse. Da Jesus hang på pælen, avslo han vin som var blandet med galle, en drikk som hadde bedøvende virkning. (27: 34) Kvinner pleide å gi slik vin til forbrytere for at de ikke skulle kjenne smertene på grunn av pælfestingen. Markus 15: 23 sier at «de ville gi ham vin med myrra i». Myrra forbedret vinens bouquet. Det var tydeligvis både galle og myrra i den vinen Kristus ikke ville drikke. Han ville ikke være bedøvet eller sløvet da hans jordiske liv nådde sitt klimaks. Han ønsket å ha fullstendig herredømme over alle sine sanser for å kunne være tro til døden. Måtte vi som vårt forbilde alltid være opptatt av å være hel i vår ferd og bevare vår ulastelighet overfor Jehova Gud. — Salme 26: 1, 11.