Menneskenes ønske om sikkerhet

SIKKERHET. Verdens ledere forhandler for å trygge sikkerheten. Religiøse ledere ber om sikkerhet. Men for mannen i gata ser det ut til at sikkerhet bare er en flyktig drøm. Ta for eksempel Ron, som spaserte til arbeidet i Sør-Afrikas største by, Johannesburg.

«Jeg hadde fem menn rundt meg; én holdt en kniv mot strupen min, og en annen holdt en mot ryggen min. De gjennomsøkte lommene mine på noen sekunder. Jeg følte meg som en ribbet høne. Folk som gikk forbi, lot som om de ikke så meg.» Ron gjorde ikke motstand og slapp uskadd fra hendelsen.

Mange synes det er stressende å gå på gaten i en hvilken som helst storby. «Hvordan kan jeg unngå å bli ranet?» er det spørsmålet de hele tiden har i bakhodet. De skynder seg av gårde for å gjøre ferdig innkjøpene, så de kan komme seg hjem, hvor de er trygge. Men hvor trygt er det egentlig hjemme? «For hvert år som går, øker risikoen for at noen skal trenge inn i hjemmet ditt og ta med seg noen av eller alle eiendelene dine og forsvinne uten å etterlate seg spor,» sier boken Total Home Security.

Derfor setter huseiere opp skilt som advarer inntrengere om at det finnes aggressive hunder på området, eller at eiendommen blir overvåket av en bevæpnet patrulje. I mange strøk slår beboerne seg sammen i et forsøk på å bekjempe kriminaliteten. «Det er satt i gang over 60 000 slike tiltak bare i Storbritannia, og de omfatter 750 000 husstander,» sier tidsskriftet Security Focus. «Med den økende kriminaliteten hører det fortiden til at naboer ikke står på god fot med hverandre,» sa en forsikringsmann i Afrika.

De som er med på slike tiltak, ser etter at alt er i orden hos naboene, og melder fra til politiet om alt som kan virke mistenkelig.a Men et medlem av en slik gruppe som hadde hatt innbrudd i huset sitt, fikk vite følgende i et informasjonsskriv: «Dessverre er ikke en slik ordning en garanti for at du aldri mer vil bli plaget av innbruddstyver. Det finnes ingen sikkerhetstiltak som kan garantere dette. . . . Du må fortsatt sørge for å låse dørene, å ha tyverialarm og å treffe rimelige sikkerhetsforanstaltninger.»

Selv om slike tiltak har hatt en viss virkning, kan det diskuteres hvorvidt de reduserer den totale kriminaliteten. «Påstått nedgang i kriminaliteten i et lite område er positivt bare hvis det skjer liten eller ingen ’forskyvning’ av denne kriminaliteten til tilstøtende områder,» sier Shapland og Vagg i Policing by the Public. I enkelte byer hvor slike nabogrupper har meldt om gode resultater, har det vært en svært stor økning i kriminaliteten i andre områder i de samme byene hvor det er vanskelig å organisere slike grupper.

«Det finnes områder hvor det ikke er så virkningsfullt med slike nabogrupper,» innrømmer sekretæren i en landsomfattende gruppe som har over 20 000 medlemmer. Hun siktet til større områder «utenfor byene, hvor naboene ikke kan se hverandre, og hvor patruljering ikke fungerer». Et ektepar flyttet for eksempel fra en amerikansk by til en 200 mål stor eiendom i nærheten av en småby. I løpet av noen få år hadde de to innbrudd i huset sitt. Hustruen gav uttrykk for det mange som bor på landet, føler: «Jeg forsøker å oppføre meg normalt, men jeg er redd. . . . Jeg føler meg aldri trygg.» I land hvor det er politiske konflikter, står de som bor på landet, overfor enda mer vold, og de blir ofte presset til å ta parti.

Det er ikke rart at mange lengter etter «de gode gamle dager». «Omkring begynnelsen av dette århundre,» sier boken The Growth of Crime, «trodde man . . . stort sett at [kriminaliteten] ville bli mindre brutal.» Men hva var det egentlig som skjedde? Forfatterne, sir Leon Radzinowicz og Joan King, forklarer: «I de første 20 årene av dette århundre, og også under den første verdenskrig, holdt kriminaliteten seg nokså konstant og økte bare i takt med befolkningsøkningen. Det var i depresjonstiden etter krigen at en ny tendens begynte å gjøre seg gjeldende. I disse årene med økonomiske omveltninger, arbeidsløshet og nok en stor krig tiltok [kriminaliteten] ubønnhørlig . . . Det som slår en når en ser på kriminaliteten verden over, er en utbredt og varig økning overalt.»

Dette at «lovløsheten tar overhånd», kom uventet på mange, men det var i virkeligheten forutsagt. De store katastrofene som har rammet menneskeheten siden den første verdenskrig begynte i 1914, var for lenge siden blitt omtalt i Bibelen. Jesus forutsa at menneskenes onde ordning ville nærme seg slutten: «Folk skal reise seg mot folk og rike mot rike, og det skal være hungersnød og jordskjelv mange steder. Og fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste.» — Matteus 24: 3, 7, 12; se også Lukas 21: 10, 11.

«Men når dette begynner å skje,» sa Jesus, «da rett dere opp og løft hodet, for da er deres forløsning nær.» Du har altså grunn til å være optimistisk. Menneskenes ønske om verdensomfattende sikkerhet vil snart bli oppfylt. — Lukas 21: 28—32.

[Fotnote]