Fortsett å vente på den

1, 2. a) Hvilke spørsmål kan du stille deg selv? b) Hvordan var situasjonen på noen av de tolv profeters tid, og hvilken holdning hadde Mika?

HVOR lenge har du ventet på at Jehovas dag skal komme, den dagen da han skal fjerne alt det onde på jorden? Hvor lenge er du villig til å vente? Hvilken holdning har du mens du venter, og hvordan berører den det du gjør? Du svarer sikkert noe annet enn mange religiøse mennesker som lever som de selv vil, mens de venter på å komme til himmelen.

² Mens du venter på denne store dagen, kan de bøkene som de tolv profeter skrev, være til stor hjelp for deg. Mange av disse profetene levde i en tid da Gud skulle til å fullbyrde en dom. Mika, for eksempel, tjente som profet i tiden før 740 fvt., da Samaria ble ødelagt av assyrerne. (Se tidslinjen på sidene 20 og 21.) Senere på tidens strøm, men like sikkert, skulle det komme en Jehovas dag over Juda. Mika visste ikke nøyaktig når Gud ville gå til handling. Tenkte han at han bare skulle sitte med hendene i fanget og ikke foreta seg noe som helst, i håp om at Gud snart ville gripe inn? Mika sa: «Hva meg angår, er det Jehova jeg skal speide etter. Jeg vil være innstilt på å vente på min frelses Gud. Min Gud vil høre meg.» (Mika 7: 7) Ja, i sikker forvissning om hva som skulle komme, var Mika som en aktiv vaktmann på et vakttårn. — 2. Samuelsbok 18: 24—27; Mika 1: 3, 4.

3. Hvilken holdning hadde Habakkuk og Sefanja, i betraktning av at Jerusalems ødeleggelse lå foran dem?

³ Nå kan du finne Sefanja og Habakkuk på tidslinjen. Legg merke til at de tjente i en tid som lå nærmere ødeleggelsen av Jerusalem i 607 fvt. Men de kunne jo ikke vite om fullbyrdelsen av Guds dom lå like foran dem eller flere tiår framme i tid. (Habakkuk 1: 2; Sefanja 1: 7, 14—18) Sefanja skrev: «’Fortsett derfor å vente på meg,’ lyder Jehovas utsagn, ’til den dagen jeg reiser meg til hærfanget, for min rettslige avgjørelse er at jeg skal . . . utøse min fordømmelse over dem, all min brennende vrede.’» (Sefanja 3: 8) Og hva med Habakkuk, som levde like etter Sefanja? Habakkuk skrev: «Synet er ennå for den fastsatte tid, og det fortsetter å jage fram mot enden, og det kommer ikke til å lyve. Selv om det skulle drøye, så fortsett å vente på det; for det vil med sikkerhet gå i oppfyllelse. Det vil ikke være forsinket.» — Habakkuk 2: 3.

4. Hvordan var situasjonen da Sefanja og Habakkuk profeterte, og hvilken holdning hadde de?

⁴ Det er interessant å se hvordan situasjonen var på den tiden da det som står i Sefanja 3: 8 og Habakkuk 2: 3, ble uttalt. I en tid da enkelte jøder sa: «Jehova kommer ikke til å gjøre noe godt, og han kommer ikke til å gjøre noe ondt», kunngjorde Sefanja at «Jehovas vredes dag» skulle komme. Den dagen ville både de fiendtlige nasjonene og de egensindige jødene få merke Guds mishag. (Sefanja 1: 4, 12; 2: 2, 4, 13; 3: 3, 4) Kan du tenke deg at Sefanja fryktet Guds fordømmelse og vrede? Nei, han skulle ’fortsette å vente’. Han skulle se fram til det som skulle skje, med forventning. Hva med Habakkuk? Han skulle også ’fortsette å vente på det’. Vi kan være sikker på at verken Sefanja eller Habakkuk tok lett på det som lå foran dem; de fortsatte ikke å leve som om de trodde at det aldri kom til å skje noen forandring. (Habakkuk 3: 16; 2. Peter 3: 4) Disse to profetene hadde noe viktig til felles: De skulle begge ’fortsette å vente’, eller leve i forventning. Og vi vet at det de tålmodig ventet på, ble en historisk kjensgjerning i 607 fvt. Så det viste seg at det hadde vært klokt av dem å ’fortsette å vente’.

5, 6. Hvilken holdning bør vi ha i betraktning av at Guds hensikt snart skal bli gjennomført?

⁵ Vi kan være like sikker på at «Jehovas vredes dag» vil komme over den nåværende tingenes ordning; den vil bli en realitet. Du tviler sikkert ikke på det, selv om du i likhet med Sefanja og Habakkuk ikke vet nøyaktig når dagen kommer. (Markus 13: 32) Men den kommer, og oppfyllelsen av bibelske profetier som har inntruffet i din levetid, er en sterk indikasjon på at den kommer snart. Det som Jehova understreket overfor disse profetene, gjelder derfor også deg — «fortsett å vente». Ja, lev i forventning. Og husk denne absolutte sannhet: Vår Gud er den eneste Gud som «griper inn for den som fortsetter å vente på ham». — Jesaja 64: 4.

⁶ Du kan ha den rette forventning og vise ved det du gjør, at du har full tillit til at «Jehovas vredes dag» kommer til nøyaktig fastsatt tid. Det at du har en slik overbevisning og viser det ved dine gjerninger, er i samsvar med noe Jesus sa til apostlene og alle de salvede kristne: «La deres hofter være ombundet og deres lamper brennende, og vær selv lik mennesker som venter på sin herre . . . Lykkelige er de slavene som herren finner våkende når han kommer! Jeg sier dere i sannhet: Han skal binde opp om seg og få dem til å legge seg til bords og skal komme bort og varte dem opp.» (Lukas 12: 35—37) Ja, det at vi har den rette forventning, viser at vi stoler på at Jehovas store dag ikke kommer et øyeblikk senere enn han har fastsatt.

I FORVENTNING OG REDE

7, 8. a) Hva har Guds tålmodighet ført til? b) Hvilken oppfordring kommer Peter med?

⁷ Guds tjenere i nyere tid levde i forventning før Guds rike ble opprettet i 1914, og det har de gjort hele tiden siden. Det at de har ventet, betyr på ingen måte at de har vært uvirksomme. De har tvert imot vært ivrig opptatt i sitt gudgitte forkynnelsesarbeid. (Apostlenes gjerninger 1: 8) Men tenk over dette: Hvis Jehovas store dag hadde kommet i 1914, hvordan ville da din situasjon ha vært? Eller sett at den hadde kommet for 40 år siden. Var du den gang en som hadde «gjerninger som hører en hellig livsførsel og gudhengivenhet til»? (2. Peter 3: 11) Og hvordan er det med dem i din familie som er Jehovas vitner, eller med dine nære venner i menigheten? Det er helt klart at denne ventetiden har gitt deg og mange andre mulighet til å bli frelst, slik det framgår av 2. Peter 3: 9. Det at Jehova ikke ødela hele den onde ordning like etter at Riket var blitt opprettet, har gitt mange mulighet til å angre og vende om, akkurat som ninivittene fikk mulighet til å angre og vende om og bli spart. Vi har alle grunn til å si med apostelen Peter: «Betrakt . . . vår Herres tålmodighet som frelse.» (2. Peter 3: 15) Og nå i denne tiden har enkeltpersoner fremdeles mulighet til å angre og vende om og forandre sitt levesett og sin tenkemåte.

⁸ En kristen kan riktignok tenke at det som skjedde på Mikas, Sefanjas og Habakkuks tid, ikke har så veldig stor interesse i dag. «Det er jo så lenge siden!» sier han kanskje. Men hva kan vi lære av det som skjedde på den tiden? Vi har allerede nevnt det Peter skrev om at de kristne må ha «gjerninger som hører en hellig livsførsel og gudhengivenhet til». Like etter at han skrev det, understreket han noe annet viktig — at vi må ’vente på og alltid ha i tankene Jehovas dags nærvær’. (2. Peter 3: 11, 12) Ja, vi må alltid ha den dagen i tankene og vente på den.

9. Hvorfor må vi være på vakt?

⁹ Enten vi har tjent Jehova i noen få år eller i mange tiår, kan vi spørre oss selv: Etterligner vi Mika ved at vi er på vakt og er «innstilt på å vente»? (Romerne 13: 11) Fra et menneskelig synspunkt skulle vi kanskje ønske at vi kunne få vite når enden kommer, og hvor lang tid som gjenstår før det skjer. Men vi må bare godta at det kan vi ikke vite. Husk hva Jesus sa: «Hvis husbonden hadde visst i hvilken vakt tyven kom, ville han ha holdt seg våken og ikke latt det skje innbrudd i huset sitt. Derfor må også dere vise dere rede, for Menneskesønnen kommer i en time dere ikke tenker dere.» — Matteus 24: 43, 44.

10. Hva kan du lære av apostelen Johannes’ liv og innstilling?

¹⁰ Det Jesus sa, har mye til felles med det Mika, Sefanja og Habakkuk skrev. Jesus sa imidlertid ikke dette med tanke på mennesker i gammel tid, men med tanke på sine etterfølgere, oss. Mange innviede kristne har virkelig fulgt Jesu råd; de har ’vist seg rede’ og fortsatt å vente, ja å leve i forventning. Apostelen Johannes var et godt eksempel i så måte. Han var en av de fire som var sammen med Jesus på Oljeberget, og som spurte Jesus om avslutningen på tingenes ordning. (Matteus 24: 3; Markus 13: 3, 4) Dette var i år 33, men Johannes hadde ikke noen tidslinje å se på som en hjelp til å finne ut hvor snart tingene kom til å skje. Tenk deg så 60 år framover i tid. Johannes var blitt gammel, men han hadde ikke gått trett og var ikke blitt lei av å vente. Tvert imot. Da han hørte Jesus si: «Ja; jeg kommer hurtig», svarte han: «Amen! Kom, Herre Jesus.» Johannes angret ikke på den måten han hadde brukt de årene som var gått, på. Han var overbevist om at når Jehova fullbyrder sin dom, vil han også lønne enhver etter hans gjerninger. (Åpenbaringen 22: 12, 20) Uansett når det skjedde, ville Johannes være rede, slik Herren Jesus hadde oppfordret til. Føler du det på samme måte?

I FORVENTNING ELLER «METTE»?

11. Hvilken holdning hadde folk på Mikas og Hoseas tid, i motsetning til disse profetenes holdning?

¹¹ Det er også noe annet vi kan lære av de profetene som levde i en periode da fullbyrdelsen av Jehovas dommer nærmet seg, først for Israel og deretter for Juda. Mika, som vi har sett, var på vakt og var «innstilt på å vente», men mange omkring ham var ikke det. De ’hatet det gode og elsket det onde’. Mika advarte dem og sa at hvis de ikke forandret seg, kunne det hende at de ville ’rope til Jehova om hjelp, men at han ikke ville svare dem’. (Mika 3: 2, 4; 7: 7) En av Mikas samtidige, Hosea, brukte ord og uttrykk fra landbruket da han kom med denne oppfordringen til folket i nordriket Israel: «Så sæd for dere selv i rettferdighet; høst i samsvar med kjærlig godhet. Dyrk opp dyrkbar jord til dere selv, når det er tid for å søke Jehova.» Men de fleste ville ikke høre. De pløyde ondskap, og derfor høstet de urettferdighet. De tolererte eller deltok i uhederlige handlinger og ’satte sin lit til sin egen vei’ i stedet for å sette sin lit til Jehovas vei. (Hosea 10: 12, 13) Noen i dag spør kanskje: Hvordan kunne dette hende med sanne tilbedere som levde i det lovte land? Hosea viste at problemet var deres holdning. Den lignet den holdningen vi må være på vakt mot hvis vi skal kunne fortsette å vente på Jehovas store dag: Vi må ikke være tilfreds med den nåværende situasjon og føle at vi er «mette».

12. a) Hvilken uheldig utvikling fant sted blant israelittene før 740 fvt., ifølge det Hosea skrev? b) På hvilke måter var det tydelig at folket var blitt «mette»?

¹² Etter at Guds folk hadde kommet inn i det lovte land, et land som fløt med melk og honning, hadde de gode tider. Hvordan reagerte de? Hosea overbrakte Jehovas ord: «Som deres beite var, slik ble de mette. De ble mette, og deres hjerte begynte å opphøye seg. Derfor glemte de meg.» (Hosea 13: 6) Flere hundre år tidligere hadde Gud advart sitt folk mot den samme faren. (5. Mosebok 8: 11—14; 32: 15) På Hoseas og Amos’ tid hadde israelittene ikke desto mindre glemt Jehova og hans bud — ’de var blitt mette’. Amos nevner konkrete detaljer. Han forteller at mange hadde luksuriøse møbler i husene sine, og at noen familier hadde flere hus. De hadde det aller beste å spise, drakk fin vin av spesielle drikkekar og smurte inn huden med «de mest utsøkte oljer», kanskje for å dufte godt. (Amos 3: 12, 15; 6: 4—6) Som du ser, var ikke noe av dette galt i seg selv. Det som var galt, var å tillegge slike ting for stor betydning.

13. Hva må de som tilber Jehova, være på vakt mot, enten de er fattige eller rike?

¹³ Det var riktignok ikke alle i nordriket som ble rike og «mette». Noen var fattige og måtte streve for å forsørge seg og familien. (Amos 2: 6; 4: 1; 8: 4—6) Slik er det også mange steder på jorden i dag. Kunne det som står i Hosea 13: 6, anvendes også på de fattige i Israel, og kan det anvendes i dag? Ja! Jehova viste at de som tilber ham, enten de er rike eller fattige, må være på vakt mot å bli så opptatt av materielle ting at de glemmer ham. — Lukas 12: 22—30.

14. Hvorfor bør vi tenke over hvor sterk vår forventning er?

¹⁴ Når vi ser tilbake på den tiden og ser hvor mange bibelske profetier som nå er blitt oppfylt, har vi enda en grunn til å være våkne og rede og nære forventning. Men sett at vi har ventet en tid, kanskje i flere tiår. Vi har anstrengt oss i tjenesten og truffet personlige avgjørelser som har vitnet om at vi har vært overbevist om at Jehovas dag ikke er langt borte. Men den har ikke kommet ennå. Hvordan er det med vår forventning? Still deg selv dette personlige spørsmålet: Er min forventning like sterk som før, eller har den kjølnet betraktelig? — Åpenbaringen 2: 4.

15. Hva kan være tegn på at vår forventning er blitt svekket?

¹⁵ Vi kan naturligvis vurdere vår grad av forventning på mange måter, men hvorfor ikke bruke trekk fra Amos’ beskrivelse av menneskene på hans tid, som «ble mette»? Vi kan analysere det Amos skrev, og se om vi finner noen tendens hos oss selv til å ’bli mette’. En kristen kan i de årene som har gått, ha hatt en sterk forventning og vist det ved sin tenkemåte og sine handlinger. Men så har han kanskje begynt å streve for å få seg et mer luksuriøst hjem eller en flottere bil, klær av siste mote, dyr kosmetikk og kostbare smykker, eller utsøkt vin og overdådig mat. Det står ikke noe i Bibelen om at vi må være asketer og nekte oss visse fornøyelser og gleder når de holdes innenfor rimelighetens grenser. En som arbeider hardt, «bør spise og drikke og se det som godt er, til gjengjeld for alt sitt harde arbeid». (Forkynneren 3: 13) Men faren består i at en kristen kan komme til å legge enda større vekt på mat og drikke og sitt ytre. (1. Peter 3: 3) Jesus la merke til at noen av de salvede i Lilleasia hadde begynt å fokusere på materielle ting, noe som viser at dette kan være en fare for de kristne. (Åpenbaringen 3: 14—17) Har det skjedd noe lignende i vårt tilfelle? Er vi ’blitt mette’ og kanskje for opptatt med materielle ting? Er vår forventning blitt svekket? — Romerne 8: 5—8.

16. Hvorfor vil det ikke være til våre barns beste at vi oppfordrer dem til å strebe etter en livsstil som gjør dem «mette»?

¹⁶ Hvis vår forventning når det gjelder Jehovas store dag, er blitt svekket, kan det komme til uttrykk i de rådene vi gir barna våre og andre. En kristen kan tenke med seg selv: «Jeg valgte å gi avkall på en utdannelse og en karriere fordi jeg følte at enden var så nær. Nå vil jeg at barna mine skal få en utdannelse som gir dem mulighet til å leve et bekymringsfritt liv.» Kanskje noen på Hoseas tid gjorde seg lignende tanker. Ville i så fall de rådene de gav barna sine med tanke på at de skulle ’bli mette’, være til barnas beste? Og hvis noen barn på den tiden hadde traktet etter et bekymringsfritt liv som gjorde dem «mette», hvilken situasjon må de da ha vært i i 740 fvt., da Samaria falt for assyrerne? — Hosea 13: 16; Sefanja 1: 12, 13.

LEV MED VELFUNDERTE FORVENTNINGER

17. På hvilken måte bør vi etterligne Mika?

¹⁷ I likhet med de sanne tilbedere i gammel tid kan vi ha tillit til at det som Gud har lovt, kommer til å bli oppfylt i rette tid, til hans fastsatte tid. (Josva 23: 14) Profeten Mika gjorde vel i å være innstilt på å vente på sin frelses Gud. Når vi ser tilbake på historien, kan vi finne den tiden Mika levde i, på en tidslinje og se hvor nær erobringen av Samaria var. Hva med oss og den tiden vi lever i? Når vi ser tilbake på livet vårt, er det da tydelig at vi har truffet forstandige valg, for eksempel når det gjelder en verdslig karriere, livsstil og heltidstjenesten? Det er sant at vi ikke vet «den dag og time». (Matteus 24: 36—42) Men det er ingen tvil om at det vil være forstandig av oss å framelske en slik holdning som den Mika hadde, og handle deretter. Og tenk på hvor glad Mika kommer til å bli når han blir vekt til live i et gjenopprettet jordisk paradis og får vite at vi hadde nytte av hans profetiske budskap og trofaste eksempel! Vi vil da være levende beviser for at Jehova er frelsens Gud!

18, 19. a) Hvilken kommende katastrofe varslet Obadja? b) Hvordan holdt Obadja fram et håp for Israel?

¹⁸ Vi har et solid grunnlag for å ha tillit til Jehovas løfter. Tenk for eksempel på Obadjas korte profetiske bok. Den dreide seg om det gamle Edom og inneholdt Jehovas dom over dette folket, som behandlet sin ’bror’, Israel, dårlig. (Obadja 12) Den forutsagte ødeleggelsen fant sted, slik vi drøftet i kapittel 10 i denne boken. Babylonerne under ledelse av Nabonid erobret Edom på midten av 500-tallet fvt., og Edom opphørte å eksistere som nasjon. Obadjas budskap inneholder imidlertid også en annen viktig tanke, en tanke som kan knyttes til det at vi venter på Jehovas store dag.

¹⁹ Du husker at den fiendenasjonen (Babylon) som ødela Edom, også hadde fullbyrdet Guds dom over hans troløse folk. I 607 fvt. ødela babylonerne Jerusalem og førte jødene bort i fangenskap. Landet ble liggende øde. Var det slutten på det hele? Nei. Gjennom Obadja forutsa Jehova at israelittene igjen skulle ta landet i eie. I Obadja 17 kan du lese dette oppmuntrende løftet: «På Sion-fjellet, der skal de som slipper unna, vise seg å være, og det skal bli noe som er hellig; og Jakobs hus skal ta i eie de ting de skal eie.»

20, 21. Hvorfor bør vi finne stor trøst og oppmuntring i det som står i Obadja 17?

²⁰ Historien bekrefter at det Jehova sa gjennom Obadja, fant sted. Jehova forutsa det, og det skjedde. Tusener av landflyktige fra Juda og Israel vendte tilbake i 537 fvt. Med Jehovas velsignelse forvandlet de en ødemark til et frodig paradis. Du har lest profetier om denne enestående forvandlingen i Jesaja 11: 6—9 og 35: 1—7. Det aller viktigste var at den sanne tilbedelse ble gjenopprettet og knyttet til et gjenoppbygd tempel for Jehova. På denne måten tjener Obadja 17 som enda et bevis for at Jehovas løfter er pålitelige. De går alltid i oppfyllelse.

²¹ Obadja avsluttet sin profeti med å si med ettertrykk: «Kongedømmet skal bli Jehovas.» (Obadja 21) I tillit til dette løftet kan du se fram til den herlige tiden da Jehova gjennom Jesus Kristus skal herske uten motstand i hele universet, også over jorden. Enten du har ventet på Jehovas store dag og dens velsignelser i en kort tid eller i mange tiår, kan du være absolutt sikker på at slike forventninger, som er fast forankret i Bibelen, vil bli innfridd.

22. Hvorfor vil du la din holdning gjenspeile det som sies i Habakkuk 2: 3 og Mika 4: 5?

²² Det er derfor på sin plass å gjenta Habakkuks forsikring, som så avgjort gjelder vår tid: «Synet er ennå for den fastsatte tid, og det fortsetter å jage fram mot enden, og det kommer ikke til å lyve. Selv om det skulle drøye, så fortsett å vente på det; for det vil med sikkerhet gå i oppfyllelse. Det vil ikke være forsinket.» (Habakkuk 2: 3) Selv om det fra et menneskelig synspunkt kan virke som om Jehovas store dag har drøyd, kommer den til fastsatt tid. Det har Jehova lovt. Både de som har tjent Jehova i en årrekke, og de som har begynt å tjene ham i den senere tid, kan derfor tillitsfullt gå videre og si som det står i Mika 4: 5: «Vi for vår del skal vandre i Jehova vår Guds navn til uavgrenset tid, ja for evig.»