LAMPE

Beholder brukt for å gi kunstig lys. Den fylles med en brennbar væske, for eksempel olje, og har en veke som ved hjelp av hårrørsvirkningen suger opp væsken, som så nærer flammen. Veker ble laget av lin (Jes 42: 3; 43: 17), siv eller hamp. Det var i alminnelighet olivenolje som ble brent i lamper i oldtiden (2Mo 27: 20), men også olje fra terpentintrær ble benyttet.

Om hver av de fem kloke jomfruene i en av Jesu illustrasjoner sies det at de hadde en lampe og en beholder med olje. (Mt 25: 1–4) De som kom for å arrestere Jesus, hadde med seg lamper og fakler. – Joh 18: 3.

Lamper til husbruk ble i alminnelighet laget av keramikk, men det er også funnet bronselamper i Palestina. En vanlig kanaaneisk lampe var formet som en rund skål med loddrett kant. (BILDER: bd. 2, s. 952) Kanten var klemt sammen til en tut på den ene siden, og her lå veken. Noen ganger var kanten klemt sammen på fire steder, slik at det ble plass til fire veker. Etter hvert fikk lampene forskjellige utforminger. Noen var nesten lukket og hadde bare to åpninger, én på toppen (omtrent på midten), hvor oljen ble helt inn, og én tutformet på siden, hvor veken ble lagt. Noen lamper hadde en løkkeformet hank på motsatt side av tuten. Denne hanken var noen ganger festet horisontalt, men oftere vertikalt. Mange gresk-romerske lamper var dekorert med mytologiske menneske- eller dyrefigurer, mens jødene laget lamper som kunne være dekorert med tegninger av vinløv eller bokruller.

De eldste skålformede lampene var gjerne brune eller brunaktige. De som ble laget i det første århundre e.v.t., hadde forskjellige farger. De kunne være lysebrune, oransje eller grå. Lamper i romertiden hadde ofte rød glasur.

Lamper som ble brukt i boliger og andre bygninger, ble gjerne plassert i en nisje i veggen eller på en hylle på en vegg eller en søyle, eller de kunne bli hengt opp i en snor fra taket. Noen ganger ble de anbrakt på en sokkel eller en stake av leire, tre eller metall. Når en lampe ble satt på en slik stake, kunne den opplyse hele rommet. – 2Kg 4: 10; Mt 5: 15; Mr 4: 21.

Bruken av vokslys eller stearinlys er ikke nevnt i Bibelen. Det ble brukt lampeolje, som var flytende, til å produsere lys. Det hebraiske ordet ner og det greske ordet lỵkhnos blir i noen oversettelser ofte gjengitt med «(et) lys», for eksempel i Job 29: 3 (KJ [«candle»]) og i Lukas 11: 33 (KJ, EN, NO). Dette er en noe misvisende gjengivelse, og mange oversettelser benytter det mer korrekte uttrykket «lampe» (NV, AT, RS).

Brukt i helligdommen. I Israels tabernakel var det en lampestake av gull som i sin utforming skilte seg ut fra de lampestakene som ble brukt i hjemmene. Etter Jehovas anvisninger (2Mo 25: 31) var den prydet med knopper og blomster som var anbrakt vekselvis, og den hadde tre armer på hver side av midtstammen, slik at det ble plass til sju lampeholdere hvor det ble anbrakt små lamper. I disse lampene skulle det bare benyttes ren olje av støtt oliven. (2Mo 37: 17–24; 27: 20) Senere sørget Salomo for at det ble laget ti lampestaker av gull og en rekke lampestaker av sølv til bruk i templet. – 1Kg 7: 48, 49; 1Kr 28: 15; 2Kr 4: 19, 20; 13: 11.

Jehova er en lampe og en lyskilde. Jehova er den fremste kilde til lys og veiledning. Da David var blitt utfridd av sine fienders hånd og av Sauls hånd, sa han: «Du er min lampe, Jehova, og det er Jehova som gjør mitt mørke lyst.» (2Sa 22: 29) I Salmene benyttes et litt annet bilde: «For du skal selv tenne min lampe, Jehova.» Her framstilles det slik at det var Jehova som tente den lampen David bar med seg for å lyse opp sin vei. – Sl 18: 28.

Jesus Kristus. Om det himmelske, nye Jerusalem som apostelen Johannes så i et syn, heter det at ’natt ikke skal være der’. Byens lys kommer ikke fra solen og månen, for den blir direkte opplyst av Jehova Guds herlighet, liksom Det aller helligste i fortidens tabernakel og tempel ble opplyst av den lysende skyen som hebreerne kalte Sjekinah. (3Mo 16: 2; jf. 4Mo 9: 15, 16.) Og Lammet, Jesus Kristus, er dens «lampe». Denne «byen» skal la sitt åndelige lys stråle ned over nasjonene, over dem som bebor den «nye jord», til veiledning for dem. – Åp 21: 22–25.

Kongene i Davids slektslinje. Jehova Gud innsatte kong David på Israels trone, og David viste seg å være en klok veileder og leder for nasjonen, under Guds overordnede ledelse. Han ble derfor kalt «Israels lampe». (2Sa 21: 17) Da Jehova inngikk en pakt med David om et rike, kom han med dette løftet: «Din trone skal bli grunnfestet til uavgrenset tid.» (2Sa 7: 11–16) Det dynasti eller den kongerekke som stammet fra David gjennom hans sønn Salomo, var derfor som en «lampe» for Israel. – 1Kg 11: 36; 15: 4; 2Kg 8: 19; 2Kr 21: 7.

Da kong Sidkia ble avsatt og ført som fange til Babylon, hvor han døde, kunne det se ut til at «lampen» var slokket. Men Jehova hadde ikke sviktet sin pakt. Han besluttet seg bare for at ingen lenger skulle sitte på tronen og regjere før ’han kom, han som hadde den juridiske retten’. (Ese 21: 27) Jesus Kristus, Messias, «Davids sønn», var den arvingen som for alltid skulle overta denne tronen. Davids «lampe» vil derfor aldri slokne. Jesus er en evigvarende lampe fordi han er den som for alltid er Rikets Konge. – Mt 1: 1; Lu 1: 32.

Guds Ord. Fordi «mennesket skal leve, ikke av brød alene, men av hver uttalelse som kommer fra Jehovas munn» (Mt 4: 4), er Guds bud som en lampe som lyser opp veien for hans tjenere i denne verdens mørke. Salmisten sa: «Ditt ord er en lampe for min fot og et lys for min sti.» (Sl 119: 105) Kong Salomo sa: «For budet er en lampe, og loven er et lys, og tuktens irettesettelser er livets vei.» – Ord 6: 23.

Apostelen Peter hadde vært vitne til oppfyllelsen av mange profetier om Jesus Kristus, og han hadde vært personlig til stede under Jesu forvandling på fjellet. På bakgrunn av alt dette kunne Peter si: «Derfor er det profetiske ord gjort sikrere for oss; og dere gjør vel i å gi akt på det som på en lampe som skinner på et mørkt sted, inntil dagen gryr og en morgenstjerne går opp, i deres hjerter.» (2Pe 1: 19) De kristne ble altså oppfordret til å la lyset fra Guds profetiske Ord opplyse deres hjerter. Da ville det gi dem trygg veiledning «inntil dagen gryr og en morgenstjerne går opp».

Guds tjenere. I år 29 e.v.t. kom Johannes, sønn av presten Sakarja, og forkynte: «Vis anger, for himlenes rike er kommet nær.» (Mt 3: 1, 2; Lu 1: 5, 13) Israelittene var ikke lenger lydige mot Loven, og Johannes ble sendt ut for å forkynne at de måtte angre og vende om, og for å vise hen til Guds Lam. Han fikk mange av israelittene til å vende tilbake til Jehova, deres Gud. (Lu 1: 16) Jesus sa derfor om Johannes: «Den mannen var en brennende og skinnende lampe, og en kort tid ville dere fryde dere storlig i hans lys. Men jeg har det vitnesbyrd som er større enn Johannes’ vitnesbyrd, for nettopp de gjerninger som min Far har gitt meg å fullføre, selve de gjerninger jeg gjør, vitner om meg at Faderen har sendt meg.» – Joh 5: 35, 36.

Jesus sa også til sine disipler: «Dere er verdens lys. En by kan ikke skjules når den ligger på et fjell. En tenner ikke en lampe og setter den under målekurven, men på lampestaken, og den skinner på alle i huset. På samme måte skal dere la deres lys skinne for menneskene, så de kan se deres gode gjerninger og gi ære til deres Far, som er i himlene.» (Mt 5: 14–16) En Guds tjener bør være klar over hvorfor han har fått lyset, og forstå at det ville være ytterst uforstandig og gi sørgelige resultater å nekte å la det skinne som fra en lampe.

Brukt billedlig på andre måter. En lampe blir benyttet som et symbol på det som et menneske benytter seg av til å lyse opp sin vei. I Ordspråkene blir et slikt symbol brukt i en uttalelse om motsetningen mellom de rettferdige og de onde: «De rettferdiges lys kommer til å fryde seg, men de ondes lampe – den vil bli slokket.» (Ord 13: 9) De rettferdiges lys blir stadig mer strålende, men uansett hvor strålende lyset fra de ondes lampe later til å skinne, og uansett hvilken framgang de derfor tilsynelatende har på sin vei, vil Gud sørge for at de ender i mørke, hvor deres fot kommer til å snuble. Slik kommer det til å gå med en som nedkaller ondt over sin far og sin mor. – Ord 20: 20.

Det at et menneskes ’lampe blir slokket’, betyr også at vedkommende ikke har noen framtid. I et annet ordspråk heter det: «Det skal vise seg at den som er ond, ikke har noen framtid; de ugudeliges lampe, den skal bli slokket.» – Ord 24: 20.

Bildad, som antydet at Job la skjul på noe ondt han hadde begått i hemmelighet, sa om den som er ond: «Selv et lys skal visselig formørkes i hans telt, og i det skal hans egen lampe bli slokket.» Lenger ut i sin argumentasjon tilføyde han: «Han kommer ikke til å ha noen etterslekt eller noe avkom blant sitt folk.» Salomo ble omtalt som en lampe Gud gav til hans far, David, og det at et menneskes lampe blir slokket, kan derfor hentyde til at vedkommende ikke vil få noen etterkommer som kan ta opp arven etter ham. – Job 18: 6, 19; 1Kg 11: 36.

Et menneskes øye er i symbolsk forstand en «lampe». Jesus sa: «Øyet er legemets lampe. Hvis derfor ditt øye er klart [el.: enkelt; oppriktig; rettet i én retning; skarpt fokusert; gavmildt; se NW, fotn.], vil hele ditt legeme være lyst; men hvis ditt øye er ondt, vil hele ditt legeme være mørkt.» (Mt 6: 22, 23) Øyet er som en lampe fordi det setter legemet i stand til å vandre omkring uten å snuble og uten å støte borti noe. Jesus tenkte naturligvis på ’hjertets øyne’ (Ef 1: 18), slik sammenhengen i hans uttalelse viser.

I Ordspråkene 31: 18 sies det i beskrivelsen av den gode hustru: «Hennes lampe slokner ikke om natten.» Dette er et billedlig uttrykk for at hun arbeider flittig utover kvelden eller natten og til og med står opp før daggry for å fortsette arbeidet. – Jf. Ord 31: 15.

I Ordspråkene 20: 27 heter det at «jordmenneskets pust er Jehovas lampe, som omhyggelig gjennomsøker alle bukens innerste deler». Det som et menneske «puster ut» eller gir luft for, enten det er gode eller dårlige uttalelser, åpenbarer eller kaster lys over vedkommendes personlighet eller innerste egenskaper. – Jf. Apg 9: 1.