Jesu siste dager på jorden

DET er den sjuende dagen i den jødiske måneden nisan i år 33. Forestill deg at du er vitne til noen begivenheter i den romerske provinsen Judea. Jesus Kristus og disiplene hans forlater byen Jeriko med dens frodige vegetasjon og vandrer oppover en støvete og svingete vei. Mange andre reisende er også på vei opp til Jerusalem for å ta del i den årlige påskefeiringen. Men det er mer enn den slitsomme reisen Kristi disipler har i tankene.

Jødene har håpet på en Messias som kan fri dem fra det romerske åk. Mange tror at Jesus fra Nasaret er denne lenge ventede Frelser. I tre og et halvt år har han snakket om Guds rike. Han har helbredet syke og gitt de sultne mat. Ja, han har brakt trøst til folket. Men de religiøse lederne ergrer seg over de sviende fordømmelser Jesus retter mot dem, og de er oppsatt på å få ham drept. Likevel går han besluttsomt foran disiplene oppover den støvete landeveien. — Markus 10: 32.

Solen går akkurat ned bak Oljeberget foran dem da Jesus og hans følgesvenner kommer til landsbyen Betania, hvor de skal tilbringe de neste seks nettene. Deres kjære venner Lasarus, Maria og Marta ønsker dem velkommen. Den kjølige kvelden er behagelig etter den varme turen og markerer begynnelsen på sabbaten den 8. nisan. — Johannes 12: 1, 2.

Den 9. nisan

Etter sabbaten er det stor aktivitet i Jerusalem. Tusenvis av besøkende er allerede kommet til byen for å feire påske. Men det larmende oppstyret vi hører, overgår det som er vanlig for denne tiden av året. Nysgjerrige folkemengder skynder seg nedover de trange gatene til byportene. For et syn det er som møter dem da de baner seg vei gjennom mengden og kommer ut av portene! Jublende folkemengder kommer ned fra Oljeberget på veien fra Betfage. (Lukas 19: 37) Hva er det som skjer?

Se! Jesus fra Nasaret kommer ridende på en eselfole. Folkemengden brer ut kledninger på veien foran ham. Andre svinger med nyskårne palmegrener og roper av glede: «Velsignet er han som kommer i Jehovas navn, ja Israels konge!» — Johannes 12: 12—15.

Da folkemengden nærmer seg Jerusalem, ser Jesus ut over byen og er sterkt beveget. Han begynner å gråte, og vi hører ham forutsi at denne byen skal bli ødelagt. Da Jesus kommer til templet kort tid senere, underviser han folkemengden og helbreder blinde og lamme som kommer til ham. — Matteus 21: 14; Lukas 19: 41—44, 47.

Dette går ikke upåaktet hen blant overprestene og de skriftlærde. Så ergerlige de blir over å se de undere Jesus gjør, og over å høre folkemengdens jubel! Fariseerne er ute av stand til å skjule sin indignasjon, og de sier: «Lærer, refs dine disipler.» Jesus svarer: «Jeg sier dere: Hvis disse tidde, ville steinene rope.» Før Jesus drar derfra, legger han merke til den handelsvirksomhet som foregår i templet. — Lukas 19: 39, 40; Matteus 21: 15, 16; Markus 11: 11.

Den 10. nisan

Jesus kommer tidlig til templet. Dagen før ble han svært oppbrakt over den grove kommersialiseringen av tilbedelsen av hans Far, Jehova Gud. Med stor nidkjærhet begynner han derfor å kaste ut dem som kjøper og selger i templet. Deretter velter han bordene til de grådige pengevekslerne og benkene til dem som selger duer. Han sier: «Det står skrevet: ’Mitt hus skal kalles et bønnens hus’, men dere gjør det til en røverhule.» — Matteus 21: 12, 13.

Overprestene, de skriftlærde og de ledende menn liker ikke Jesu handlinger og hans offentlige undervisning. Som de ønsker å drepe ham! Men folkemengden forhindrer dem i å gjøre det, for folket er fylt av undring over Jesu undervisning, og de «fortsatte alle som én å henge ved ham for å høre ham». (Lukas 19: 47, 48) Kvelden nærmer seg, og Jesus og hans følgesvenner nyter den hyggelige spaserturen tilbake til Betania hvor de skal ha en god natts søvn.

Den 11. nisan

Det er tidlig om morgenen, og Jesus og disiplene hans er allerede på vei over Oljeberget til Jerusalem. Da de kommer til templet, er overprestene og de eldste snare til å oppsøke Jesus. De har i friskt minne hvordan han gikk til handling mot pengevekslerne og dem som drev handel i templet. Hans motstandere sier ondskapsfullt: «Med hvilken myndighet gjør du disse ting? Og hvem har gitt deg denne myndighet?» «Jeg vil også spørre dere om en ting,» svarer Jesus. «Hvis dere svarer meg på det, vil også jeg si dere med hvilken myndighet jeg gjør disse ting: Johannes’ dåp, hvor var den fra? Fra himmelen eller fra mennesker?» Motstanderne resonnerer seg imellom: «Hvis vi sier: ’Fra himmelen’, vil han si til oss: ’Hvorfor trodde dere ham da ikke?’ Men hvis vi sier: ’Fra mennesker’, da må vi frykte for folkemengden, for de regner alle Johannes som en profet.» De er i villrede om hva de skal svare, så de sier: «Vi vet ikke.» Jesus sier rolig: «Så sier heller ikke jeg dere med hvilken myndighet jeg gjør disse ting.» — Matteus 21: 23—27.

Jesu fiender forsøker nå å få ham til å si noe som de kan få ham arrestert for. «Er det tillatt å betale koppskatt til keiseren eller ikke?» spør de. «Vis meg koppskattens mynt,» sier Jesus. Han spør: «Hvis bilde og innskrift er dette?» «Keiserens,» svarer de. Til deres forundring svarer Jesus høyt, så alle kan høre det: «Betal da tilbake til keiseren de ting som keiserens er, men til Gud de ting som Guds er.» — Matteus 22: 15—22.

Etter å ha brakt sine motstandere til taushet med sin ugjendrivelige argumentasjon går Jesus nå til offensiven foran folkemengden og sine disipler. Hør hvordan han fryktløst fordømmer de skriftlærde og fariseerne! «Gjør ikke etter deres gjerninger,» sier han, «for de sier det, men gjør det ikke.» Frimodig uttaler han en rekke veer over dem, der han identifiserer dem som blinde veiledere og hyklere. «Slanger, hoggormyngel,» sier han, «hvordan skal dere kunne flykte fra Gehennas dom?» — Matteus 23: 1—33.

Disse sviende fordømmelsene betyr ikke at Jesus ikke er oppmerksom på folks gode egenskaper. Senere ser han at folk legger penger i tempelkistene. Så rørende det er å se en fattig enke legge i alt hun har å leve av — to små mynter av svært liten verdi! Jesus viser at han verdsetter hennes gave, da han sier at hun i virkeligheten har lagt i mye mer enn alle dem som har gitt store gaver «av sin overflod». Medfølende som Jesus er, verdsetter han høyt det en person gjør ut fra de muligheter han har. — Lukas 21: 1—4.

Jesus forlater nå templet for siste gang. Noen av disiplene hans bemerker hvor praktfullt det er, at det er «prydet med fine steiner og ting som [er] viet til det». Til deres overraskelse svarer Jesus: «Det [skal] komme dager da det ikke skal bli stein tilbake på stein her som ikke skal bli revet ned.» (Lukas 21: 5, 6) Mens apostlene går sammen med Jesus ut av den overbefolkede byen, undrer de seg over hva han egentlig mener med det han sa.

Senere sitter Jesus og apostlene og nyter freden og roen på Oljeberget. Mens de ser på den vakre utsikten over Jerusalem og templet, ønsker Peter, Jakob, Johannes og Andreas å få klarhet i hva Jesus mente med sin oppsiktsvekkende forutsigelse. De spør ham: «Si oss: Når skal disse ting skje, og hva skal være tegnet på ditt nærvær og på avslutningen på tingenes ordning?» — Matteus 24: 3; Markus 13: 3, 4.

Som svar kommer den store Lærer med en bemerkelsesverdig profeti. Han forutsier store kriger, jordskjelv, matmangel og pest. Jesus forutsier også at det gode budskap om Riket skal bli forkynt over hele jorden. Han advarer: «Da skal det bli en stor trengsel, en slik som det ikke har vært siden verdens begynnelse og inntil nå, nei som det heller ikke mer skal bli.» — Matteus 24: 7, 14, 21; Lukas 21: 10, 11.

De fire apostlene lytter oppmerksomt mens Jesus drøfter andre sider ved ’tegnet på hans nærvær’. Han understreker nødvendigheten av å ’holde seg våken’. Hvorfor? «For dere vet ikke på hvilken dag deres Herre kommer,» sier han. — Matteus 24: 42; Markus 13: 33, 35, 37.

Dette har vært en uforglemmelig dag for Jesus og apostlene. Det er i virkeligheten den siste dagen i Jesu offentlige tjeneste før han blir arrestert, stilt for retten og henrettet. Siden det begynner å bli sent, tar de fatt på den korte spaserturen over høyden til Betania.

Den 12. og 13. nisan

Jesus tilbringer den 12. nisan i fred og ro sammen med disiplene sine. Han vet at de religiøse lederne ønsker å drepe ham, og han vil ikke at de skal hindre ham i å feire påske den etterfølgende kvelden. (Markus 14: 1, 2) Dagen etter, den 13. nisan, er folk opptatt med å gjøre de siste forberedelsene til påskefeiringen. Tidlig på ettermiddagen sender Jesus Peter og Johannes for å gjøre i stand til påsken i et rom ovenpå i et hus i Jerusalem. (Markus 14: 12—16; Lukas 22: 8) Rett før solnedgang møter Jesus og de ti andre apostlene dem der for å feire påske for siste gang.

Den 14. nisan, etter solnedgang

Skumringen senker seg over Jerusalem, og fullmånen stiger opp over Oljeberget. I et stort møblert rom ligger Jesus og de tolv til bords. Bordet er dekket. «Jeg har inderlig ønsket å spise dette påskemåltidet sammen med dere før jeg lider,» sier han. (Lukas 22: 14, 15) En stund senere blir apostlene overrasket over at Jesus reiser seg og legger ytterkledningene sine til side. Han tar et håndkle og et fat med vann og begynner å vaske føttene deres. For en uforglemmelig leksjon i det å utføre en ydmyk tjeneste dette er! — Johannes 13: 2—15.

Jesus vet imidlertid at en av disse mennene — Judas Iskariot — allerede har lagt planer med tanke på å forråde ham til de religiøse lederne. Forståelig nok blir Jesus svært opprørt. «En av dere kommer til å forråde meg,» sier han. Apostlene blir svært bedrøvet over dette. (Matteus 26: 21, 22) Etter å ha feiret påsken sier Jesus til Judas: «Det du nå gjør, få det gjort hurtigere.» — Johannes 13: 27.

Så snart Judas har gått, introduserer Jesus et måltid som skal være til minne om hans forestående død. Han tar et usyret brød, ber en takkebønn, bryter brødet og sier til de elleve at de skal spise av det. «Dette betyr mitt legeme,» sier han, «som skal gis til gagn for dere. Fortsett å gjøre dette til minne om meg.» Så tar han et beger med rødvin. Etter å ha takket gir han det til dem og ber dem om å drikke av det. Jesus tilføyer: «Dette betyr mitt blod, ’paktens blod’, som skal utøses til gagn for mange til tilgivelse for synder.» — Lukas 22: 19, 20; Matteus 26: 26—28.

I løpet av denne betydningsfulle kvelden lærer Jesus sine trofaste apostler mange verdifulle ting, blant annet verdien av broderkjærlighet. (Johannes 13: 34, 35) Han forsikrer dem om at de skal få en ’hjelper’, den hellige ånd. Den vil minne dem om alt det han har sagt dem. (Johannes 14: 26) Senere på kvelden blir de nok svært oppmuntret over å høre Jesus framsi en inderlig bønn på deres vegne. (Johannes, kapittel 17) Etter å ha sunget lovprisningssanger forlater de rommet ovenpå og blir med Jesus ut i den kjølige natteluften.

Jesus og apostlene går over Kedron-dalen til et sted de liker godt — Getsemane hage. (Johannes 18: 1, 2) Mens apostlene venter, går Jesus et lite stykke unna for å be. Den følelsesmessige påkjenningen er større enn ord kan uttrykke når han nå inderlig ber Gud om hjelp. (Lukas 22: 44) Tanken på den vanære det vil føre over hans kjære himmelske Far hvis han svikter, er nesten ikke til å holde ut.

Jesus er nettopp ferdig med å be da Judas Iskariot kommer sammen med en folkemengde som bærer sverd, klubber og fakler. «Vær hilset, rabbi!» sier Judas og kysser Jesus ømt. Dette er tegnet på at mennene skal arrestere Jesus. Plutselig trekker Peter sverdet sitt og kutter øret av øversteprestens slave. «Stikk ditt sverd på plass igjen,» sier Jesus mens han helbreder mannens øre. «Alle som griper til sverd, skal omkomme ved sverd.» — Matteus 26: 47—52.

Alt skjer så fort! Jesus er arrestert og bundet. I frykt og forvirring forlater apostlene sin Mester og flykter. Jesus blir ført til Annas, den tidligere øverstepresten. Så blir han ført til Kaifas, den nåværende øverstepresten, for å bli stilt for retten. Tidlig om morgenen anklager Sanhedrinet falskelig Jesus for gudsbespottelse. Deretter sender Kaifas ham til den romerske stattholderen Pontius Pilatus. Pilatus sender Jesus til Herodes Antipas, landsdelsherskeren i Galilea. Herodes og soldatene hans spotter Jesus. Så blir han sendt tilbake til Pilatus. Pilatus finner ikke noe grunnlag for de anklager som er rettet mot Jesus. Men de jødiske religiøse lederne presser ham til å dømme Jesus til døden. Etter betydelig verbal og fysisk mishandling blir Jesus ført ut til Golgata, hvor han ubarmhjertig blir naglet til en torturpæl og lider en smertefull død. — Markus 14: 50 til 15: 39; Lukas 23: 4—25.

Det ville ha vært historiens største tragedie dersom Jesu død hadde gjort slutt på livet hans for alltid. Heldigvis var ikke det tilfellet. Den 16. nisan i år 33 ble disiplene forundret over å se at han var blitt oppreist fra de døde. Med tiden var det mer enn 500 personer som kunne bekrefte at Jesus igjen var levende. Og 40 dager etter sin oppstandelse så en gruppe trofaste etterfølgere ham fare opp til himmelen. — Apostlenes gjerninger 1: 9—11; 1. Korinter 15: 3—8.

Jesu liv og deg

Hvordan berører dette deg — ja oss alle? Jesu tjeneste, død og oppstandelse opphøyer Jehova Gud og er avgjørende for gjennomføringen av Hans storslagne hensikt. (Kolosserne 1: 18—20) Dette er av livsviktig betydning for oss fordi vi kan få våre synder tilgitt på grunnlag av Jesu offer og på den måten komme i et personlig forhold til Jehova Gud. — Johannes 14: 6; 1. Johannes 2: 1, 2.

Det berører til og med dem som er døde. Jesu oppstandelse åpner veien for å bringe dem tilbake til livet i Guds lovte, jordiske paradis. (Lukas 23: 39—43; 1. Korinter 15: 20—22) Hvis du ønsker å få vite mer om dette, innbyr vi deg til å være til stede på høytiden til minne om Jesu Kristi død den 11. april 1998 i den av Jehovas vitners Rikets saler som ligger nærmest hjemmet ditt.

[Ramme på side 6]

«En røverhule»

JESUS hadde god grunn til å si at griske kjøpmenn hadde gjort Guds tempel til «en røverhule». (Matteus 21: 12, 13) For å betale tempelskatten måtte jøder og proselytter fra andre land veksle sin utenlandske valuta i penger som ville bli godtatt. I sin bok The Life and Times of Jesus the Messiah forklarer Alfred Edersheim at pengevekslere pleide å begynne sin forretningsvirksomhet i provinsen den 15. adar, en måned før påske. Den 25. adar flyttet de inn på tempelområdet i Jerusalem for å berike seg på den enorme tilstrømningen av jøder og proselytter. Pengevekslerne tok et fastsatt beløp for hvert pengestykke de vekslet, og dette var svært innbringende. Det at Jesus omtaler dem som røvere, tyder på at deres gebyrer var så høye at de faktisk presset penger av de fattige.

Noen kunne ikke ha med seg sine egne offerdyr. Enhver som hadde med seg et offerdyr, måtte få det undersøkt av en kontrollør ved templet — mot et honorar. For ikke å risikere å få et dyr avvist etter å ha hatt det med seg langveisfra kjøpte mange et levittisk «godkjent» dyr av korrupte kjøpmenn ved templet. «Mang en fattig stakkar ble grundig flådd der,» sier en bibelkommentator.

Det finnes vitnesbyrd om at øverstepresten Annas og familien hans hadde økonomiske interesser i tempelhandelen. Rabbinske skrifter forteller om «Annas’ sønners [tempel]basarer». Inntekter fra pengevekslerne og fra salg av dyr på tempelområdet var en av deres hovedinntekter. En bibelkommentator sier at det at Jesus kastet ut kjøpmennene, «ikke bare var et angrep på prestenes prestisje, men også på deres lommebøker». Hva grunnen enn var, hadde hans fiender i hvert fall et sterkt ønske om å drepe ham. — Lukas 19: 45—48.

[Oversikt på side 4]

De siste dager av Jesu jordiske liv

Nisan i år 33

7. Fredag

Begivenheter

Jesus og disiplene hans drar fra Jeriko til Jerusalem (7. nisan svarer til søndag 5. april 1998. Vær oppmerksom på at det jødiske døgnet ble regnet fra solnedgang til solnedgang)

Det største menneskea

101, avsn. 1

Nisan i år 33

8. Fredag kveld

Begivenheter

Jesus og disiplene hans kommer til Betania; sabbaten begynner

Det største menneske

101, avsn. 2-4

Nisan i år 33

Lørdag

Begivenheter

Sabbat (mandag 6. april 1998)

Det største menneske

101, avsn. 4

Nisan i år 33

9. Lørdag kveld

Begivenheter

Måltid med Simon den spedalske; Maria salver Jesus med nardus-salve; mange kommer fra Jerusalem for å se og høre Jesus

Det største menneske

101, avsn. 5—9

Nisan i år 33

Søndag

Begivenheter

Triumftog inn i Jerusalem; underviser i templet

Det største menneske

102

Nisan i år 33

10. Mandag

Begivenheter

Reiser tidlig inn i Jerusalem; renser templet; Jehova taler fra himmelen

Det største menneske

103, 104

Nisan i år 33

11. Tirsdag

Begivenheter

I Jerusalem, underviser i templet ved hjelp av illustrasjoner; fordømmer fariseerne; legger merke til enkens bidrag; forteller om tegnet på sitt framtidige nærvær

Det største menneske

105 til 112, avsn. 1

Nisan i år 33

12. Onsdag

Begivenheter

Fredelig dag med disiplene i Betania; Judas planlegger å forråde Jesus

Det største menneske

112, avsn. 2—4

Nisan i år 33

13. Torsdag

Begivenheter

Peter og Johannes forbereder påskefeiringen i Jerusalem; Jesus og de ti andre apostlene kommer senere på ettermiddagen (lørdag 11. april 1998)

Det største menneske

112, avsn. 5 til 113, avsn. 1

Nisan i år 33

14. Torsdag kveld

Begivenheter

Påskefeiringen; Jesus vasker apostlenes føtter; Judas går ut for å forråde Jesus; Kristus innstifter høytiden til minne om sin død (etter solnedgang lørdag 11. april 1998)

Det største menneske

113, avsn. 2, til 117

Nisan i år 33

Etter midnatt

Begivenheter

Forrådt og arrestert i Getsemane hage; apostlene flykter; forhøres av overprestene og Sanhedrinet; Peter fornekter Jesus

Det største menneske

118 til 120

Nisan i år 33

Fredag fra soloppgang til solnedgang

Begivenheter

For Sanhedrinet igjen; for Pilatus, deretter Herodes og så tilbake til Pilatus; dømt til døden; pælfestet; gravlagt

Det største menneske

121 til 127, avsn. 7

Nisan i år 33

15. Lørdag

Begivenheter

Sabbat; Pilatus tillater vakthold ved Jesu grav

Det største menneske

127, avsn. 8—10

Nisan i år 33

16. Søndag

Begivenheter

Jesus blir oppreist

Det største menneske

128

[Fotnote]