«På hver kiste var det en innskrift på hebraisk som viste hvilket formål kisten var til. Den første hadde innskriften: Nye sekel, det vil si penger som ble satt av til utgifter i det inneværende år. Den andre: Gamle sekel, det vil si penger som skulle dekke utgifter fra det foregående år. Den tredje: Turtelduer og dueunger. De pengene som ble lagt i denne kisten, var det beløp som måtte betales av dem som skulle ofre to turtelduer eller to dueunger; det ene som et brennoffer, det andre som et syndoffer. Over den fjerde kisten stod det: Brennoffer. Dette var penger som skulle dekke utgiftene til andre brennoffer. Den femte hadde innskriften: Ved og inneholdt gaver fra trofaste til innkjøp av ved til alteret. Den sjette: Røkelse (penger til å kjøpe røkelse for). På den sjuende stod det: Til helligdommen (penger til nådestolen). De seks resterende kistene hadde innskriften: Frivillige gaver.»

Loven påla også folk å frembære offer for seg selv. Noen offer var for synder de hadde begått, noen var av seremonielle grunner og andre for å vise sin hengivenhet og takknemlighet. Det var slike formål de kistene som var merket «Turtelduer og dueunger» og «Brennoffer», var beregnet på. Boken The Temple, Its Ministry and Services forteller at «de kvinner som skulle ofre turtelduer som brenn- og syndoffer, la et beløp som svarte til dette, i trompet nr. III. Pengene ble tatt ut hver dag, og et tilsvarende antall duer ble ofret». Det var trolig det Jesu foreldre gjorde da han var barn. — Se Lukas 2: 22—24; 3. Mosebok 12: 6—8.