Masada — et bevis for at Messias hadde kommet?
BLODSUTGYTELSE i religionens navn er noe som ofte har gjentatt seg opp gjennom historien. Masada var ikke noe unntak fra dette, for de som forsvarte denne festningen, hadde sterke religiøse motiver. Hvis du besøker utgravningene på Masada, kan du se ruinene av en synagoge hvor «knivstikkerne» møttes for å tilbe, og du kan også se de badene som ble benyttet til rituell, religiøs renselse.
Man har også funnet fragmenter av Bibelen på Masada. Du lurer kanskje på hvordan det bibelske budskap «knivstikkerne» den gang hadde adgang til, fortonte seg i forhold til det vi leser i Bibelen i dag. I sin bok Masada skriver dr. Yigael Yadin følgende om den første av disse oppdagelsene:
«En rask undersøkelse på stedet viste oss med en gang at vi her hadde et fragment av Salmenes bok, og vi kunne til og med identifisere kapitlene: Avsnittet strakte seg fra Salme 81 til Salme 85. . . . Det var mulig å tidfeste det uten noen som helst tvil. Det kunne umulig skrive seg fra senere enn år 73 e.Kr., det året Masada falt. . . . Dette avsnittet av Salmenes bok er i likhet med de andre skriftrullene vi fant senere, så å si fullstendig identisk . . . med teksten i de bibelske bøkene vi bruker i dag.»
«Knivstikkerne» trodde åpenbart at de hebraiske skrifters guddommelige Forfatter ville velsigne deres opprør mot Roma. Som oppslagsverket The Universal Jewish Encyclopedia sier: «Jødenes fanatiske nidkjærhet under den store krigen mot Roma (66—73 e.Kr.) ble styrket av deres tro på at den messianske æra var nær. Tapet av templet bare bidrog til spekulasjonene om Messias’ komme.»
Messias’ komme
Oppslagsverket The Encyclopedia of Religion sier: «Jødiske messianske entusiaster baserte ofte sine beregninger på Daniels bok.» Det er riktig at den hebraiske profeten Daniel forutsa at «Messias, Lederen», skulle komme. (Daniel 9: 25, NW) I to andre beretninger sa Daniel at Messias skulle bli verdens hersker, og at hans rike skulle tilintetgjøre alle menneskelige riker i opposisjon til ham. — Daniel 2: 44; 7: 13, 14.
Jødiske revolusjonære i det første århundre mente at tiden var kommet for oppfyllelsen av disse profetiske synene. «Det som mer enn noe annet fikk dem til å gå til krig,» sier Josefus, «var [troen på] at en fra deres land ville bli verdens hersker på den tiden.» Men Daniel hadde forutsagt at den messianske leder først måtte «ryddes av veien», og at Jerusalem og templet der etter hans død ville bli ødelagt av «hæren til en fyrste som kommer». — Daniel 9: 25, 26.
Forskjellige jødiske syn på det hedenske styre
I Judea i det første århundre var det et skille mellom noen få rike og mange fattige. Noen rike jøder, særlig blant saddukeerne og fariseerne, satte stor pris på den makt romerne lot dem få ha i landet, og de foraktet alminnelige mennesker. Derfor motsatte de seg enhver tanke på revolusjon, og de arbeidet i stedet for et fredelig forhold til Romerriket. — Lukas 16: 14; 19: 45, 46; Johannes 2: 14; 7: 47—49; 11: 47, 48.
De vanlige judeere led derimot under den byrde som de romerske skattene og deres egne undertrykkende landsmenn utgjorde. For dem var det ingen trøst at de befant seg under den såkalte pax Romana (romerfreden), og de ønsket en forandring. Denne interessekonflikten førte til fryktelige indre stridigheter. «Den ene gruppen var besluttet på å beholde sitt herredømme,» skrev Josefus, «og den andre på å øve vold og plyndre de rike.»
«Knivstikkerne» plyndret og drepte for eksempel andre jøder og rettferdiggjorde disse terrorhandlingene med at det var for å straffe jøder som angivelig samarbeidet med Romerriket. En rabbi i det andre århundre, Johanan ben Torta, oppgav denne grunnen til den ulykke som kom over jødene i det første århundre: «De begjærte penger og hatet hverandre.»
Det er ikke rart at de jødene som virkelig var gudfryktige, lengtet etter at Messias skulle komme. De håpet at han ville omstyrte det romerske styre og opprette et rettferdig Guds rike. Men skruppelløse mennesker utnyttet disse forhåpningene.
Falske messiaser
Omkring år 33 e.Kr. minnet en jødisk leder ved navn Gamaliel sine medherskere i Jerusalem om følgende: «For en tid siden . . . kom galileeren Judas, som fikk folk med seg på et opprør. Også han omkom, og alle som fulgte ham, ble spredt.» — Apostlenes gjerninger 5: 36, 37.
’Folketellingen’ som førte til Judas’ opprør, ble organisert i år 6 e.Kr. i den hensikt å skaffe Romerriket skatteinntekter. Ifølge Josefus erklærte Judas at jødene «var feige hvis de gav etter og betalte skatt til romerne». Navnet Judas kommer av navnet Juda, noe som antyder at han tilhørte den stammen man ventet at Messias skulle komme fra. (1. Mosebok 49: 10) «Hans glødende veltalenhet og populariteten av hans lære gjorde at svært mange samlet seg om ham, og mange av dem betraktet ham som Messias,» sier McClintock og Strongs Cyclopædia.
Legg merke til at Apostlenes gjerninger 5: 37 ikke sier at Judas’ tilhengere omkom sammen med ham. Ifølge den jødiske forskeren Gaalya Cornfeld «slo hans bevegelse dype røtter og skapte messianske forhåpninger». To av ’knivstikkernes’ ledere, Menahem og Eleasar, var faktisk etterkommere av denne galileeren Judas. Ved begynnelsen av det jødiske opprøret i år 66 utstyrte Menahem sine tilhengere med våpen som hadde vært lagret på Masada. Så «vendte han tilbake til Jerusalem som en konge» og «ble leder for revolusjonen». «Det er så godt som sikkert at Menahem [sønn av] Juda ble betraktet som en messias,» sier oppslagsverket Encyclopaedia Judaica.
Samme år ble imidlertid Menahem drept av medlemmene av en rivaliserende jødisk revolusjonær bevegelse. Hans tilhengere flyktet tilbake til Masada, hvor Eleasar tok kommandoen over «knivstikkerne» inntil år 73. Eleasars selvmordstale gjenspeiler hans forfader Judas’ feilaktige lære: «For lenge siden, mine tapre kamerater, bestemte vi oss for verken å tjene romerne eller noen andre, men bare Gud.»
De judeiske kristnes nøytralitet
Før det jødiske opprøret i år 66 var det blitt opprettet kristne menigheter i Judea, og blant disse var naturligvis også menigheten i Jerusalem. (Apostlenes gjerninger 9: 31) Disse menighetene bestod av jøder som trodde at Jesus fra Nasaret var den Messias hvis død og oppstandelse var blitt forutsagt. (Apostlenes gjerninger 2: 22—36) De jødekristne utbredte nidkjært sin tro, mens de på en fredelig måte ventet på Messias’ annet komme, som verdenshersker. Jesus hadde vist at han ville komme tilbake når det var gått «lang tid». — Matteus 25: 19, 31; 28: 19, 20; Apostlenes gjerninger 1: 8—11.
Men i år 66 brøt altså det jødiske opprøret ut. Hva var det som da avholdt disse judeiske kristne fra å bli revet med av den suksess opprøret hadde til å begynne med? De husket uten tvil sin Mesters advarsel: «Den som griper til sverd, skal falle for sverd.» (Matteus 26: 52) Jesus hadde også gitt dem et likevektig syn på de hedenske myndigheter. «Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er,» hadde han sagt. (Markus 12: 17) Jesus hadde dessuten forutsagt at det ville komme menn som utgav seg for å være Messias, og som ville si: «’Det er meg’, og ’Tiden er nær’.» Men han advarte: «Følg dem ikke!» — Lukas 21: 8.
Jesus hadde til og med forutsagt hvordan det ville gå med det jødiske opprøret. Han sa: «Når dere ser Jerusalem kringsatt av hærer, da skal dere vite at byen snart skal bli ødelagt. Da må de som er i Judea, flykte opp i fjellene, de som er i byen, må komme seg ut, og de som er ute på landet, må ikke dra inn i byen. . . . For det skal bli stor nød i landet; vredesdommen skal ramme dette folk. De skal falle for sverd og bli bortført som fanger til alle folkeslag.» — Lukas 21: 20—24.
Den fryktelige tilintetgjørelse som fulgte det jødiske opprøret, var en dramatisk oppfyllelse av Jesu profeti. Men de judeiske kristne unnslapp fordi de lydig ’flyktet opp i fjellene’. «Før Jerusalem ble beleiret av Titus [i år 70 e.Kr.], flyktet de kristne der til Pella,» sier Encyclopaedia Judaica. Det er interessant å merke seg at Pella lå i nord, ved foten av en fjellkjede på den andre siden av Jordan-elven og dermed var helt atskilt fra Judea på grunn av Jordan-dalen. «Det er vanskelig å forklare hvordan de kunne slippe unna, hvis [Jesu] profeti ble skrevet ned etter at det skjedde,» sier G. A. Williamson i sitt forord til Josephus—The Jewish War.
Ja, det at de judeiske kristne slapp unna, er et kraftig bevis for at de var tilhengere av den virkelige Messias. Dermed oppstår det noen viktige spørsmål. Hva var hensikten med Messias’ første komme? Og hva slags advarsel utgjør det katastrofale jødiske opprøret for oss i dag, og særlig for den del av menneskeheten som kalles «kristen»? Disse spørsmålene blir tatt opp lenger ute i dette bladet.