Perler i Lukas’ evangelium
JEHOVAS Sønn, Jesus Kristus, var kjent som en som viste medfølelse. Hvor passende er det derfor ikke at evangelieskribenten Lukas la vekt på medfølelse, barmhjertighet og fellesskap! For både jøder og hedninger skrev han en virkelig hjertevarmende beretning om Jesu jordiske liv.
Visse trekk ved evangeliet viser at det var en lærd person som skrev. Det har for eksempel en ypperlig innledning og et rikholdig ordforråd. Dette harmonerer med det faktum at Lukas var en velutdannet lege. (Kolosserne 4: 14) Selv om han ikke ble en troende før etter Jesu død, reiste han med Paulus til Jerusalem etter apostelens tredje misjonsreise. Etter at Paulus var blitt arrestert i Jerusalem og fengslet i Cæsarea, var derfor denne omhyggelige forskeren i stand til å samle materiale ved å intervjue øyenvitner og rådføre seg med offentlige opptegnelser. (1: 1—4; 3: 1, 2) Evangeliet hans kan være skrevet i Cæsarea en gang i løpet av Paulus’ toårige fangenskap der, omkring år 56—58 e.Kr.
Noen spesielle trekk
Det er minst seks av Jesu mirakler som bare Lukas forteller om. Disse er: den mirakuløse fiskefangsten (5: 1—6); oppvekkelsen av en enkes sønn i Nain (7: 11—15); helbredelsen av en krumbøyd kvinne (13: 11—13); helbredelsen av en mann som led av vattersott (14: 1—4); renselsen av ti spedalske (17: 12—14); og helbredelsen av øret til øversteprestens tjener. — 22: 50, 51.
Noen av Jesu lignelser er også særegne for Lukas’ beretning. Det gjelder blant annet lignelsen om to menn som hadde gjeld (7: 41—47); den barmhjertige samaritan (10: 30—35); det ufruktbare fikentreet (13: 6—9); det store gjestebudet (14: 16—24); den bortkomne sønnen (15: 11—32); den rike mann og Lasarus (16: 19—31); og enken og den urettferdige dommeren. — 18: 1—8.
Gripende hendelser
Legen Lukas hadde omsorg for kvinner og barn og eldre mennesker. Han er alene om å nevne Elisabets ufruktbarhet, hennes unnfangelse og Johannes’ fødsel. Det er bare Lukas’ evangelium som forteller at engelen Gabriel åpenbarte seg for Maria. Lukas ble også tilskyndt til å fortelle at Elisabets barn rørte seg i hennes morsliv da Maria snakket til henne. Det er bare han som forteller om omskjærelsen av Jesus og hans fremstilling i templet, hvor Simeon og Anna, som begge var langt oppe i årene, fikk se ham. Og det er takket være Lukas’ evangelium at vi har kjennskap til Jesu og døperen Johannes’ barndom. — 1: 1 til 2: 52.
Da Lukas skrev om enken i Nain som sørget over tapet av sin eneste sønn, sa han at Jesus ble «fylt av medlidenhet med henne» og deretter oppreiste den unge mannen. (7: 11—15) En annen hjertevarmende beretning som også bare nevnes i Lukas’ evangelium, er beretningen om overtolleren Sakkeus. Han var svært liten av vekst og klatret derfor opp i et tre for å se Jesus. For en overraskelse det må ha vært da Jesus sa han ville ta inn hos ham! Lukas viser at besøket var til stor velsignelse for den lykkelige verten. — 19: 1—10.
Fra en leges penn
Dette evangeliet inneholder mange uttrykk eller ord med medisinsk betydning. Disse ordene ble overhodet ikke brukt eller ikke brukt i medisinsk betydning av de andre skribentene i de kristne greske skrifter. Men et medisinsk språk er hva vi kan vente når en lege fører pennen.
Det var for eksempel bare Lukas som sa at Peters svigermor hadde «høy feber». (4: 38) Han skrev også om «en mann som var full av spedalskhet». (5: 12) For de andre evangelieskribentene var det nok å nevne spedalskhet. Men slik var det ikke med legen Lukas, som viste at mannens sykdom var i et langt fremskredent stadium.
Kjent med skikkene
Lukas forteller at Maria etter Jesu fødsel «svøpte ham i tøyremser». (2: 7, NW) Det var vanlig skikk at et nyfødt barn ble vasket og gnidd med salt, kanskje for å tørke huden og gjøre den fast. Deretter ble spedbarnet viklet inn i svøpebånd, nesten som en mumie. Båndene holdt kroppen rett og varm, og ved å vikle dem under haken og over hodet fikk barnet trening i å puste gjennom nesen. En rapport fra det 19. århundre om lignende skikker med å svøpe barn forteller at en besøkende i Betlehem sa: «Jeg tok den lille skapningen i mine armer. Kroppen hans var stiv og ubøyelig, så stramt var den viklet inn i hvitt og purpurrødt lin. Hendene og føttene hans var helt innestengt og hodet var ombundet med et lite, mykt, rødt sjal som lå under haken og over pannen i små folder.»
Lukas’ evangelium gir oss også innblikk i begravelsesskikkene i det første århundre. Jesus befant seg i nærheten av byporten i Nain da han så «en død [bli] båret ut for å begraves. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen». (7: 11, 12) Begravelser fant vanligvis sted utenfor byen, og venner fulgte som regel den avdøde til graven. Båren var en bæreseng som sannsynligvis var laget av flettverk og hadde stenger som stakk ut i hjørnene, slik at fire menn kunne bære båren på skuldrene når følget gikk til gravstedet.
I en av de lignelser som Lukas nedskrev, snakket Jesus om en mann som ble slått av røvere. En barmhjertig samaritan «helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem». (10: 34) Dette var en vanlig måte å behandle sår på. Olivenoljen bløtgjorde og lindret sårene. (Jesaja 1: 6) Men hva med vinen? Den amerikanske legeforenings tidsskrift (JAMA) sier: «Vin var et viktig legemiddel i Hellas. . . . Hippokrates fra Kos (460—370 f.Kr.) . . . gjorde utstrakt bruk av vin. Han ordinerte det som sårmiddel, som feberstillende middel, som avføringsmiddel og som vanndrivende middel.» Jesu lignelse hentydet til vinens antiseptiske og desinfiserende egenskaper, så vel som til olivenoljens effektive virkning når det gjaldt å lege sår. Poenget med lignelsen er selvfølgelig at en sann neste handler barmhjertig. Det er slik vi bør behandle hverandre. — 10: 36, 37.
Leksjoner i ydmykhet
Det er bare Lukas som gjengir den lignelsen Jesus fortalte da han så hvordan noen gjester valgte seg ut de øverste plassene ved bordet under et måltid. Ved et gjestebud lå gjestene på divaner som var plassert langs tre av bordets sider. Tjenerne hadde adgang til bordet fra den fjerde siden. Vanligvis var det plass til tre mennesker på en divan. De lå med ansiktet vendt mot bordet mens de hvilte på venstre albue og spiste med høyre hånd. De tre plasseringene viste om en person hadde en høy, en middels eller en lav plass ved bordet. Den som hadde den laveste plassen på den tredje divanen, lå således nederst ved bordet under måltidet. Jesus sa: «Når du er buden et sted, skal du ta plass nederst ved bordet, så verten kan komme og si til deg: ’Venn, sett deg høyere opp!’ Da blir du hedret i alle gjestenes påsyn.» (14: 7—10) Ja, la oss ydmykt sette andre høyere enn oss selv. Da Jesus anvendte lignelsen sa han: «Den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.» — 14: 11.
En annen lignelse som la vekt på ydmykhet, og som også bare er omtalt i Lukas’ evangelium, er lignelsen om tolleren og fariseeren som ber i templet. Fariseeren sa blant annet: «Jeg faster to ganger i uken.» (18: 9—14) Ifølge loven skulle israelittene faste bare én gang i året. (3. Mosebok 16: 29) Men fariseerne gikk til ytterligheter når det gjaldt faste. Fariseeren i lignelsen fastet den andre dagen i uken fordi man mente at det var den dagen Moses gikk opp på Sinai-fjellet, hvor han fikk de to lovtavlene. Det sies at han kom ned fra fjellet den femte dagen i uken. (2. Mosebok 31: 18; 32: 15—20) Fariseeren henviste til sine to ukentlige faster som et bevis for sin fromhet. Men denne lignelsen bør få oss til å være ydmyke, ikke selvrettferdige.
Disse perlene i Lukas’ evangelium viser at det er særegent og lærerikt. De begivenheter det fortelles om, hjelper oss til å levendegjøre gripende hendelser i Jesu jordiske liv. Vi har også nytte av bakgrunnsopplysningene om forskjellige skikker. Men vi vil særlig bli velsignet hvis vi anvender de leksjoner i barmhjertighet og ydmykhet som blir gitt på en så utmerket måte i den høyt elskede legen Lukas’ evangelium.