Spørsmål fra leserne

Ble Sakarja, døperen Johannes’ far, både døv og stum, som Lukas 1: 62 synes å antyde?

Noen har trukket den slutning at Sakarja også ble døv. Vi leser i Bibelen: «De ville gi [barnet] navn etter faren, Sakarja. Men moren svarte og sa: ’Nei, slett ikke! Han skal hete Johannes.’ Da sa de til henne: ’Det er ingen blant dine slektninger som har dette navnet.’ Så begynte de å spørre faren ved hjelp av tegn hva han ville at det skulle hete. Og han bad om en tavle og skrev: ’Johannes er hans navn.’» — Lukas 1: 59—63.

Ingen steder i beretningen blir det imidlertid nevnt spesielt at Sakarja en tid var ute av stand til å høre.

Tidligere hadde engelen Gabriel kunngjort for Sakarja at han skulle få en sønn, som skulle hete Johannes. Den tilårskomne Sakarja fant det vanskelig å tro dette. Engelen svarte: «Se, du skal bli stum og ikke kunne tale før den dagen da disse ting finner sted, fordi du ikke trodde mine ord, som vil bli oppfylt til sin fastsatte tid.» (Lukas 1: 13, 18—20) Engelen sa at det var Sakarjas taleevne, ikke hørselen hans, som ville bli rammet.

Beretningen sier videre: «Men da han kom ut [av helligdommen], kunne han ikke tale til [folket som ventet], og de skjønte at han nettopp hadde sett et overnaturlig syn i helligdommen; og han gjorde hele tiden tegn til dem, men forble stum.» (Lukas 1: 22) Det greske ordet som her er oversatt med «stum», overbringer tanken på å bli sløvet i tale eller hørsel eller begge deler. (Lukas 7: 22) Hvordan var det med Sakarja? Legg merke til hva som skjedde da han ble helbredet. «I samme øyeblikk ble hans munn åpnet, og hans tunge ble løst, og han begynte å tale og velsignet Gud.» (Lukas 1: 64) Det fører logisk nok til den oppfatning at det bare var Sakarjas taleevne som var svekket.

Hvorfor spurte så andre Sakarja «ved hjelp av tegn hva han ville at [barnet] skulle hete»? Noen oversettere gjengir til og med dette uttrykket med «på tegnspråk» eller «ved å bruke tegnspråk».

Sakarja, som hadde vært stum siden engelens kunngjøring, var ofte nødt til å bruke fakter, et slags tegnspråk, for å uttrykke seg. For eksempel «gjorde [han] hele tiden tegn» til dem som ventet utenfor templet. (Lukas 1: 21, 22) Da han senere bad om en tavle, må han ha brukt tegn eller fakter. (Lukas 1: 63) Det er derfor mulig at de som var rundt ham den tiden han var stum, også var tilbøyelige til å bruke fakter.

Det er imidlertid en mer sannsynlig forklaring på de tegn som er nevnt i Lukas 1: 62. Elisabet hadde nettopp uttalt seg om sin sønns navn. Uten å motsi henne kan de derfor ganske enkelt ha tatt det neste, rette skritt — å få hennes manns avgjørelse. De kunne rett og slett gjøre det ved et nikk eller ved en gest med hånden. Den kjensgjerning at de ikke skrev ned spørsmålet sitt så Sakarja kunne lese det, kan også være et bevis på at han hadde hørt hva hans kone sa. Et enkelt nikk eller et lignende tegn til ham kunne derfor bety: ’Ja, vi hørte alle sammen (deriblant du, Sakarja) hennes forslag, men hva er din endelige avgjørelse angående barnets navn?’

Og umiddelbart etterpå skjedde det et annet mirakel, som forandret situasjonen. «I samme øyeblikk ble hans munn åpnet, og hans tunge ble løst, og han begynte å tale.» (Lukas 1: 64) Det var unødvendig å nevne noe om hørselen hvis ikke den hadde vært rammet.